Sta, eldre kvinne som er lei av livet.

[AnonymBruker]

Ja, hun er lei av livet.

Det er ikke slik at hun aktivt oppsøker døden, men mesteparten av tiden lever hun ikke, hun bare eksisterer.

Hun steller seg selv, lager seg mat, tar en tur til frisøren, og så sitter i stolen sin, og venter på at hun skal få sitt høyeste ønske oppfylt, og det er å få sovne stille inn.

 

Det er mye som gir henne glede, blant annet barnebarna, men det er bare for korte øyeblikk der og da.

Hun evner ikke å se frem til noe, eller å se tilbake på ting med glede, hun lever her og nå. 

"Ute av syne, ute av sinn", når øyeblikket er over, er gleden også borte.

 

Og dette sliter på oss nærmeste.

Vi har prøvd alt vi kan tenke på, men nå vet ikke lenger hva vi kan gjøre for henne.

 

Noen som kan hjelpe oss?

Anonymous poster hash: cce9a...0e8

[AnonymBruker]

Jeg må legge til at uansett hva vi foreslår, får vi "nei", "har ikke lyst", og "vil ikke"! Hun nekter å delta på ting.

 

Unntaket er hvis vi drar henne med på det vi skal gjøre.  Da blir hun med, men viser ingen glede.

Hun sitter der med kaffekoppen, med stramme lepper, og virker være fraværende.

Spør vi henne, har hun det "veldig hyggelig", og hun takker for en fin opplevelse etterpå, men det er folkeskikken som trer inn, hun har ikke egentlig hatt det hyggelig.

Anonymous poster hash: cce9a...0e8

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun? Om hun er gammel og lei av dage så er det vanskelig. Da er det ofte starten på slutten. Etter hvert så spiser de mindre og mindre også går det sakte nedover.

Er det sånn at hun ikke er såå gammel så kan det jo være at hun rett og slett er deprimert. Mange blir deprimert når de blir eldre fordi livet ikke er slik det en gang var. Venner og familie dør, kroppen fungerer ikke slik den engang gjorde ol. 

 

Prat med henne. Vær der for henne.

Anonymous poster hash: a1169...b58

[AnonymBruker]

 

Hvor gammel er hun? Om hun er gammel og lei av dage så er det vanskelig. Da er det ofte starten på slutten. Etter hvert så spiser de mindre og mindre også går det sakte nedover.

Er det sånn at hun ikke er såå gammel så kan det jo være at hun rett og slett er deprimert. Mange blir deprimert når de blir eldre fordi livet ikke er slik det en gang var. Venner og familie dør, kroppen fungerer ikke slik den engang gjorde ol. 

 

Prat med henne. Vær der for henne.

Anonymous poster hash: a1169...b58

 

Hun er 78 år.

Hun er under medisinsk behandling for depresjon, og det virker ikke som om hun er deprimert nå.  Det virker bare som om hun har mistet viljen til å leve.  Hun vil ikke mer.

 

Vi snakker med henne flere ganger hver dag, og vi er der for henne 24/7, men dette sliter.

Anonymous poster hash: cce9a...0e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 13 Oct 2015 - 09:08, said:

Hun er 78 år.

Hun er under medisinsk behandling for depresjon, og det virker ikke som om hun er deprimert nå. Det virker bare som om hun har mistet viljen til å leve. Hun vil ikke mer.

Anonymous poster hash: cce9a...0e8

For meg høres det ut som at hun fortsatt er deprimert, slik du beskriver henne, en apatisk depresjon. Anonymous poster hash: 3fa21...8ab

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som at hun fortsatt er deprimert, slik du beskriver henne, en apatisk depresjon. Anonymous poster hash: 3fa21...8ab

Jeg skal ikke si at hun ikke er deprimert, selv om hun ikke virker deprimert nå.

Fastlegen mener også at depresjonen er under kontroll nå.

 

Men hvis det er depresjon, hva kan vi gjøre med det da, i tillegg til det som allerede blir gjort? 

Hun vil jo uansett ikke møte noen uten familien, tar ingen intitiativ til aktivitet eller bevegelse, nekter all sosialisering, ignorerer alvorlige helsesymptomer, og det er ingenting vi får gjort uten tvang.

 

Jeg vet ikke lenger min arme råd!

Anonymous poster hash: cce9a...0e8