HVORFOR lever jeg sånn?

[AnonymBruker]

Visste ikke hvor ellers jeg skulle poste denne. håper du tar deg tid til å lese.

 

jeg er en 19 år gammel jente, ferdig på videregående med generell studiekompetanse. For tiden har jeg friår der jeg jobber. Jeg lever ett fint liv, bor i leiligheten som mamma har kjøpt, jobber, har venner, familie og kjærste. Men det er èn ting som plager meg hver eneste dag. jeg tenker på døden, når jeg skal dø, hvor jævlig det kommer til å bli når en av mine nærmeste dør, at ALLE blir eldre for hver dag som går. jeg ser tilbake på minner fra jeg var 14-16 år og tenkte at livet var så mye bedre da. ingen bekymringer, det sosiale på skolen og tiden gikk til mye moro og verdifulle minner. akkurat nå klarer jeg ikke å være glad, jeg tenker bare på at etter hvert minutt som går så blir jeg ett minutt nærmere å bli eldre. Jeg vet det høres rart ut og at enkelte kan tenke at jeg snakker som om jeg er 90 år. Men jeg vet ikke hvorfor jeg har det sånn. Det er som om jeg ikke ser noen glede i livet lenger, at ting ikke var som de pleide å være og at tiden bare flyr uten at jeg vet hvor den tar sted. Jeg skulle ønske jeg satt mer pris på livet, istedenfor å sitte inne i helgene og tenke at nok en helg har gått forbi. Jeg kjenner ingen andre på min alder som har disse tankene som meg, de virker ikke å eksitere i deres hoder. At en dag er alt over, om mye kortere tid enn vi tror. Det som skjedde for 4 år siden virker som i går.

Håper noen kan komme med noen oppmuntrende ord, jeg vet jeg burde sette mer pris på hver dag og leve mens jeg enda er ung. Men jeg klarer det ikke, tankene forsvinner IKKE..

Anonymous poster hash: c926a...321

[spinelli]

Det kan være godt å ta en samtale med en psykolog/terapaut.

 

Veldig vanlig at ting kommer litt "etter en" i den alderen, og at man må arbeide litt ekstra med seg selv.

 

Tror du trenger å lære deg og forstå og håndtere tankene som kommer.