Deprimert og angst og ensom

[Filla]

Jeg vet ikke. Alt ble borte. Det spøker på kvinneguiden. Jeg hadde skrevet ett langt innlegg og trykka kopier og lagra. Også ble alt borte av seg selv. Selv om jeg trykka på lim inn knappen. Uten at jeg gjorde noe. Er lei meg bare nå. Har skrevet i over en time og nå er det sånn at alt ble sletta selv om jeg trykka kopier. Neivell. Kvinneguiden vil ikke ha meg her.

[AnonymBruker]

Jeg vil ha deg her.

Anonymous poster hash: a3eff...083

[AnonymBruker]

Du er like velkommen som alle andre:)

Anonymous poster hash: c0f5e...93d

[Filla]

Takk dere over. Jeg får skrive litt også poste på flere tråder sånn at ikke alt plutselig blir borte selv om jeg har kopiert alt. Jeg er en kløne føler jeg siden jeg ikke fikk til kopier og lim inn engang? Men men sånn er livet.

Livet mitt består egentlig av mye angst og redsel og ensomhet. Jeg vil ikke ha det sånn men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre heller. Jeg har gått til mange behandlere men det funka dessverre ikke for meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg alltid er redd og engstelig og nervøs for alt. Jeg er så depremert. Langt nede hele tiden og det føles som om noen har tredd en søppelsekk over hodet mitt og alt er svart. Jeg prøver å tenke positivt men det er ikke så lett når jeg er så depremert. Jeg sitter mye hjemme og kjeder meg. Hvorfor er livet mitt blitt sånn? Hvorfor kan ikke jeg kjenne noe glede jeg også? Hvorfor takler jeg ikke livet? Jeg vil bare sove for å slippe smerten innvendig og får å få tida til å gå. Jeg er mye alene og det er så trist. Vil jo ha venner men det er ikke så lett når jeg er så nervøs av meg. Noen flere som har det sånn?

Jeg skriver ikke mere nå i tilfelle dette også blir sletta av seg selv uten at jeg har gjort noe.

[Filla]

Jeg vet ikke når det hele begynte. Jeg vet ikke hvorfor livet ble sånn. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for noe galt for at livet er sånn som det er. Det hele begynte i barndommen min med vanskelig oppvekst og mye mobbing. Jeg trodde at jeg ikke var bra nok siden barna var slem mot meg og mobba meg. Jeg vet ikke hvorfor folk kun skulle være slemme mot meg. Enda nå når jeg er i 30 årene tror jeg at alle og alt skal gjøre meg noe vondt. Jeg har så mye erfaringer på at folk gjør meg vondt og jeg er veldig redd for det. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke takler livet mitt. Hvorfor hver eneste dag er en kamp? Jeg er sliten av å kjempe og sliten hele tiden. Men jeg må bare presse meg gjennom livet. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist. Jeg ønsker jeg hadde vært frisk. At ikke livet var sånn. Jeg prøver å få det bedre i livet ved å gjøre positive ting men det er ikke så lett. Jeg føler meg mislykka. Veldig mislykka siden jeg ikke klarer å leve ett bra liv.

Jeg får poste dette innlegget nå sånn at ikke alt blir sletta

[Filla]

Lyset inne i meg har slokna. Det er bekt mørkt inni meg. Jeg prøver å tenne stearinlys men det slukker av seg selv fordi det ikke finnes noe oksygen der. Det er altfor vanskelig å puste og jeg føler meg kvalt av luften. Angsten dreper meg sakte men sikkert innvendig. For hver eneste dag som går så prøver jeg å tenke at jeg klarte jeg gjennom denne dagen også. Men så vet jeg at det kommer en ny dag som akkurat blir det samme tragiske livet. Jeg har jo hatt det sånn i over 30 år så jeg har ikke så mye håp på at stearinlyset tenner seg innvendig.

[Filla]

Tenk positivt sa du.

Ja det prøver jeg hele tiden sa jeg.

Da må du prøve enda mere svarte du.

Jeg prøver så godt jeg kan sa jeg.

[AnonymBruker]

Er du i jobb, og hvordan går isåfall det?

Anonymous poster hash: daecb...52c

[Filla]

Lille jente gikk på skolen.

Lite visste denne jenta at skolen ga henne traumer.

Traumer som hun må slite med gjennom resten av livet.

Ett sort hull innvendig som aldri tetter seg med regnbuens farger.

Ett tomt blikk.

En skjelvende skjel.

Ett barn som blir ødelagt for alltid.

[Filla]

Er du i jobb, og hvordan går isåfall det? Anonymous poster hash: daecb...52c

Jeg er ung uføretrygda pga. Psyken min er knust i tusen biter. Jeg har prøvd å reparere sjela mi i årevis med behandling men sjela mi er fortsatt svart. Jeg klarer ikke å jobbe dessverre. Vil jo det. Men jeg får det bare ikke helt til.

[Filla]

Jeg er redd.

Reddere enn reddest.

Redd meg selv.

Redd for livet mitt.

Jeg er ett fugleskremsel

Som skremmer vekk alle.

Jeg prøver å være trygg.

Men tryggheten er skremt bort

Av fugleskremselet.

Inni meg skjelver jeg.

Skjelver av skrekk.

Jeg er en seigmann.

Hjemme sitter jeg

hver eneste dag

Og tenker på hvordan

Livet hadde vært.

Hvis ikke tornene på rosene hadde stikki meg sånn.

[Filla]

Ensomheten er fæl og den dreper meg sakte men sikkert innenfra. Jeg isolerer meg hjemme. Jeg vil ikke vise meg ute i frykt. Jeg er redd folk ser gjennom den smilende maska mi. Jeg må skjule tomheten. Jeg må skjule det triste og ulykkelige ansiktet fordi jeg må innfri alle forventningene folk har til samfunnet. Så setter jeg på meg en maske. En gjennomsiktig klovnemaske. Jeg prøver å være en klovn. En fargerik klovn. Men når jeg ser meg i speilet ser jeg jo det sorte spøkelset. Sort innvendig. Sort langt inni sjela. Nå i disse Halloween tidene hadde det passet å vist dette sorte spøkelset mitt og ingen hadde synes det hadde vært noe galt. Da hadde jeg sklidd inn i mengden og ikke vært en som skiller seg ut. Jeg kunne jo bare tatt på meg ett svart laken og klippet to hull til øynene og ingen hadde visst at inni dette spøkelset så gråtes det. Men ingen ser. Ingen vet. Bare meg.

[AnonymBruker]

Behandling i en eller annen form må til, tror jeg. Dessverre er det ikke noen andre en du som kan ta det første skrittet og undersøke om det finnes nye muligheter for deg.

Hva om du ringer f.eks Mental Helses hjelpetelefon for tips til muligheter og dessuten spør legen din om henvisning til utredning hos en psykosomatisk avdelig på sykehus, evt til en psykiater som kan vurdere om du har en spesiell form for depresjon og/eller angst som krever en annen form for medisinering (forsøksvis) enn en lege har kompetanse til å teste ut.

Som nevnt kan kanskje Mental Helse gi deg svar på om det finnes et tilbud for "sånne som deg", dvs som har slitt i årevis og etterhvert blitt veldig isolert, noe som ikke er bra for helsa. Jeg tenker da ikke på medisinering, men andre ting. F.eks et sted å gå/noe å delta på, som gjør isolasjonen litt mindre.

For at du skal komme ut av dette, er du bare nødt til å ta noen telefoner og initiativ. Det er vanskelig, men du bare må gjøre det, skal det blir endring. Det finnes kanskje noen støttegrupper på nettet som du kan delta i også?

Lykke til - å grave seg ned i en tråd på KG kan virke mot sin hensikt.

Anonymous poster hash: 3849e...10b

[AnonymBruker]

Har du undersøkt om du får lov til å studere selv om du er uføretrygdet? Det kan gi deg mange positive erfaringer. Du blir kjent med folk, møter dagen og gjør noe nyttig, og lærer noe du blir flink til. Det er en fin måte å få bedre selvfølelse på.

Anonymous poster hash: 586f9...d60

[Filla]

Jeg får ikke mere henvisning til psykolog eller psykiater eller noe. Får kun avslag siden tidligere behandlinger ikke har hjulpet. Og ja jeg har vært med i dette psykiatrisystemet helt siden jeg var 10 år.

[Filla]

Jeg klarte ikke å studere mere pga. Angsten. Jeg fikk det ikke til så jeg orker ikke mere skole nå når hver gang har blitt mislykka og jeg blir enda mere dårlig. Kjipt dette her.