3-års alder en tålmodighetsprøve

[AnonymBruker]

Vi hadde en grei 2-års alder. Lite trassanfall og hyling. Nå har vi en 3-åring,og de siste mnd har eskalert. Hun hopper av sinne om hun ikke får kle på seg selv,om hun får det pålegg hun har bedt om (men likevel ikke vil ha )...Hun er engstelig for ting hun har hatt et greit forhold til tidliger (mørket,seperasjonsangst, fremmende sosiale settingen, legging...etc). Er det sånn å være 3 år? Hun er frimerke på meg hele tiden (mamma),og det er kun jeg som får legge,skifte bleie,leke ute/inne,etc om jeg er hjemme. Hun er med meg på do og i butikken. Far prøver hardt for å få innpass -det ender med hyl og skrik. Ubehagelig å høre på. Levering i bhg er gråt hver dag. Vi har samme rutiner på hverdagen som vi har hatt siden før hun har 1 år gammelt.

Jeg jobber knallhardt med meg selv for å være tålmodig,får å anerkjenne henne,hjelpe henne ved behov og veilede henne i livet. Det er for tiden knalltøft siden det kun er jeg som duger. Håper virkelig dette bare er 1 fase. Noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 077c8...88c

[AnonymBruker]

Her er det sånn du beskriver, og hun har nettopp fylt 2 år. Håper det ikke varer frem til 3 år. Det er en del av det å bli et selvstendig vesen. Vi pleier å gi henne valg der vi kan (feks velge mellom to varme bukser) og konsekvente der hun ikke kan velge (hun kan ikke velge å ikke pusse tenner).

Anonymous poster hash: fe6e8...d90

[AnonymBruker]

Hadde noe lignende her også.

Løsningen vår er for det første å velge kampene våre. Vi spør oss selv: Har det egentlig noe å si?

Gjør det noe at han vil innta sin middag sittende under bordet?

Vårt barn bestemmer altså endel selv, men så er vi tydelige og konsekvente på det som er viktig.

Her er det viktig å forberede barnet på hva som skal skje, hele tiden.

Og snakke masse med han, forklare hvorfor ting må være som vi sier.

Tingene har heldigvis løsnet og det har roa seg mye! Han favoriserer meg da, det jobber vi med.

Anonymous poster hash: 8d93f...86f

[Kara W]

Joda, dette er velkjent, og det går over.  Det er en del av det å bli et selvstendig individ.  Man vil få lov til å bestemme mest mulig selv, og klare selv, selv om evnene ikke alltid er på plass.

 

De over meg har gitt veldig gode tips.  F.eks er jeg streng på at de må ha på bukse i barnehagen, men de kan ha på kjole eller skjørt over hvis de vil.  Det blir det samme med ullundertøyet etterhvert.  Noen ganger lar jeg dem få lov til å feile.  Hvis de f.eks nekter å ha på seg lue og votter når de går til barnehagen så får de lov til det, men da får de ikke sympati når de fryser.  Sønnen min gikk f.eks 3 meter i pøsregnet i sandaler før han var enig i at gummistøvler nok var best likevel (og da er jeg selvfølgelig ikke dummere enn at vi snur og skifter).

 

Vi hadde en periode der jeg ikke fikk lov til å legge 3-åringen min.  Når pappaen la henne gikk alt strålende og hun sovnet raskt.  Når jeg la henne ble det 2 timer med hyling.  Vi bestemte oss til slutt for at slik kunne vi ikke ha det, og at jeg skulle legge henne hver kveld til det gav seg.  Det tok cirka to uker.

 

Det er en tålmodighetsprøve, men hvis man klarer å holde ut og la barnet prøve selv så får man etterhvert et mye mer selvstendig barn.  Noen ganger må man bare skjære igjennom, men når det er mulig bør man la barnet få holde på.  Så går det seg til etterhvert.  Jeg husker ikke helt hvor lenge det varte, men selv med den staeste av barnet mitt var det bare noen måneder.

[absinthia]

Jeg synes treårsalderen generelt har vært tøffere å takle enn alle andre aldere på fire av mine fem barn.

Eldstemann var et solskinnsbarn i forhold til de andre. Han var svært oppfinnsom, men hadde omtrent aldri raserianfall. I etterkant har jeg tenkt at det nok var fordi han var lettere å avlede - viste seg nemlig at han hadde ADHD etterhvert som årene gikk.