Du med sosial angst: besøk?

[AnonymBruker]

Deg det gjelder: Hva gjør du når du "må" ha besøk? F.eks svigerfamilie eller andre personer du "må" si ja til, hva gjør du for å takle situasjonen?

Jeg er langt nede nå, veldig sliten og deprimert. Orker ikke besøk, men må. Så kanskje det er lenge til neste gang. Jeg kjenner jeg er helt ute av meg nå noen dager før besøket, sommerfugler i magen, hjertet i halsen, svimer og surrer, er svimmel og puster dårlig. Føler meg helt ør pga angsten. For ikke å snakke om alt det andre emosjonelle som foregår i topplokket idag.

Hvordan kan jeg forberede meg best mulig? "Det er bare 2-4 timer med besøk", sier jeg til meg selv, men det hjelper ikke. Hadde det vært 8 timer med besøk kunne jeg gått en 2-timers tur med hunden eller noe. Nå virker det bare dumt om jeg etter 1 time må lufte hunden.

Er det noen tips som hjelper dere andre?

Anonymous poster hash: ab08f...0d7

[AnonymBruker]

Hvis du er så syk at du ikke orker å ha besøk, så sier du det til dem. Si nei, det passer ikke. Du er sjefen i ditt liv.

Anonymous poster hash: e8575...e38

[AnonymBruker]

Hvis du er så syk at du ikke orker å ha besøk, så sier du det til dem. Si nei, det passer ikke. Du er sjefen i ditt liv. Anonymous poster hash: e8575...e38

Jeg vet det. Men føler jeg må ta hensyn samboeren.

Anonymous poster hash: ab08f...0d7

[AnonymBruker]

Jeg pleier å dra bort om foreldrene til samboer kommer på besøk. Har han besøk av andre folk pleier jeg å sette meg på rommet og holder på med mitt.

Er det mine foreldre som kommer så går det fint, og skal jeg ha besøk av venninner så spør jeg bare om vi kan ta det en annen dag hvis jeg ikke klarer besøk den dagen.

Anonymous poster hash: c01ce...a55

[AnonymBruker]

Du vet den, deilige lettelsen man ofte føler når selve situasjonen som skaper angsten/frykten er over? I ditt tilfelle, når dine gjester har reist hjem, og det hele endelig er forbi. Ikke lenger noe å grue eller engste seg til? Endelig kan man slappe av igjen? Endelig får man fred i kroppen/sjelen/hodet? Den følselsen av at, trykket plutselig letter..

 

Jeg prøver alltid å fokusere på den følelsen før en situasjon jeg vet skaper angst/frykt. At samme hvor jævlig det er når man står midt oppi det, samme hvor jævlig ventetiden er, så "venter det noe godt" etterpå. Og samme hvordan besøket går, om det går helt ok, eller om det går ad unas, så får jeg alltid den gode følelsen av at frykten letter etterpå.

 

Jeg bruker ofte å telle ned - ikke i forhold til hvor lenge det er til det jeg gruer meg til begynner, men.

 

Hvis jeg vet jeg skal gjøre noe som for meg er jævlig om 5 timer, og jeg vet at det varer i 2 timer, så prøver jeg å se jeg frem til den deilige tilstanden jeg kommer til å være i om 7 timer, når frykten endelig slipper taket - og lettelsen kommer.

 

(Jeg lyver selvfølgelig når jeg sier at jeg ofte bruker å gjøre det, fordi når frykten tar overhånd så er det jo vanskelig å tenke rasjonelt og ikke minst bestemme hvordan en skal forholde seg til det, men.. Jeg prøver i hvert fall, og noen ganger så hjelper det litt..)

Anonymous poster hash: 111a4...54c

[AnonymBruker]

Jeg pleier å dra bort om foreldrene til samboer kommer på besøk. Har han besøk av andre folk pleier jeg å sette meg på rommet og holder på med mitt.

Er det mine foreldre som kommer så går det fint, og skal jeg ha besøk av venninner så spør jeg bare om vi kan ta det en annen dag hvis jeg ikke klarer besøk den dagen. Anonymous poster hash: c01ce...a55

Det høres så deilig ut, men tror samboer hadde fått panikk. Er redd for sine foreldre, og veldig (!!!) opptatt av "hva andre tenker om oss" og så videre. Jeg skjønner jo... Jeg forsøker å være så normal som mulig.. Men akkurat nå har jeg faktisk sykt mye å tenke på, ift både sykehus og sykdom i tillegg til angsten.

Anonymous poster hash: ab08f...0d7

[AnonymBruker]

Du vet den, deilige lettelsen man ofte føler når selve situasjonen som skaper angsten/frykten er over? I ditt tilfelle, når dine gjester har reist hjem, og det hele endelig er forbi. Ikke lenger noe å grue eller engste seg til? Endelig kan man slappe av igjen? Endelig får man fred i kroppen/sjelen/hodet? Den følselsen av at, trykket plutselig letter.. Jeg prøver alltid å fokusere på den følelsen før en situasjon jeg vet skaper angst/frykt. At samme hvor jævlig det er når man står midt oppi det, samme hvor jævlig ventetiden er, så "venter det noe godt" etterpå. Og samme hvordan besøket går, om det går helt ok, eller om det går ad unas, så får jeg alltid den gode følelsen av at frykten letter etterpå. Jeg bruker ofte å telle ned - ikke i forhold til hvor lenge det er til det jeg gruer meg til begynner, men. Hvis jeg vet jeg skal gjøre noe som for meg er jævlig om 5 timer, og jeg vet at det varer i 2 timer, så prøver jeg å se jeg frem til den deilige tilstanden jeg kommer til å være i om 7 timer, når frykten endelig slipper taket - og lettelsen kommer. (Jeg lyver selvfølgelig når jeg sier at jeg ofte bruker å gjøre det, fordi når frykten tar overhånd så er det jo vanskelig å tenke rasjonelt og ikke minst bestemme hvordan en skal forholde seg til det, men.. Jeg prøver i hvert fall, og noen ganger så hjelper det litt..) Anonymous poster hash: 111a4...54c

Ja, ikke sant, men når man sitter midt oppi angsten (det vet du jo, men samma det) så tenker man ikke sånn. For min del går det ikke umiddelbart over heller; det starter med å grue seg. Alt det som hører med av hjertebank, kort lunte, glemmer ting, sover ikke om natta, mister matlyst, stresset med at hjemmet må være 100% plettfritt. Så er det selve angsten når de kommer, å sitte på nåler for ikke å si noe teit/feil (disse som kommer på besøk er ikke vanlige folk heller, de benytter enhver sjans til å spre rykter og baksnakke ), man må late som man er interessert, svare på spørsmål og spille en så krevende rolle at jeg etterkant ligger i fosterstilling i seng og er lei meg. Så kommer alt dette i tillegg: å late som, foran samboeren, at alt er bra. Jda. Flott. Selvfølgelig skal vi ha god middag, se film og spise godteri. Alt er flott. Ellers blir det et helvete uten like; surmuling, klandring og at jeg får høre at jeg alltid er sur. Jaja. Lista er lang. Men en viktig ting jeg nesten glemte er at en del av angsten er at jeg tror at jeg har sagt noe teit som kan brukes mot meg. Forsnakket meg.

Jeg har ingen unnskyldninger, alt handler om å spille skuespill.

Anonymous poster hash: ab08f...0d7

[AnonymBruker]

Jeg sier at jeg er for dårlig til å ta i mot besøk, eller sørger for å flytte besøket til en cafe eller luftetur med hundene, slik at jeg kan gå så fort jeg føler situasjonen utrygg (jeg kan jo ikke gå, om vi er hjemme hos meg) og slik at vi har andre ting rundt oss å fokusere på (hunder, kaffekoppen, omgivelsene, forbipasserende) om vi møtes et annet sted slik at jeg ikke føler like stort press direkte på meg selv.

Anonymous poster hash: 09ef2...d86