Føler livet har stoppet opp, vet ikke hva jeg skal gjøre...

[AnonymBruker]

Jeg er en 32 år gammel kvinne som rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre. Livet er uforutsigbart og jeg hadde aldri trodd at jeg ville havne i den situasjonen som jeg er i nå.

 

For 6 år siden møtte jeg ekskjæresten. Vi studerte i samme by, forelsket oss og ble fort et par. Etter to år var vi ferdig utdannet og jeg gikk med på å flytte til hans hjemby, som er en liten by på østlandet. Selv er jeg fra Nord-Norge, det var der vi begge studerte.

Vi flyttet, og jeg fikk meg jobb relativt kjapt. Et år senere ble jeg gravid og vi fikk en sønn sammen. Jeg skaffet meg et lite men trygt nettverk gjennom kjærestens venner og familie. Livet var fint.

 

For et år siden ble alt forandret. Min kjære mann som jeg har satt så høyt, kommer plutselig en dag og sier at han har truffet en annen. Og ikke bare hvem som helst, men en kollega av meg. Det blir slutt, mannen flytter ut og rett inn med nykjæresten. Det har vært veldig tøft på jobben etter dette, jeg må desverre se kjæresten hans hver dag. Vi har et veldig anstrengt forhold, noe som gjør at jeg gruer meg hver dag, siden det er så dårlig stemning. Jeg har sett litt på andre jobber, og også vært på intervjuer, men har ikke fått noe napp.. Så foreløbig ser jeg ingen annen løsning enn å beholde jobben.

 

Jeg har mistet hele mitt nettverk, det var jo hans venner og familie og alle de har vendt meg ryggen. Hver kveld etter min sønn har lagt seg sitter jeg alene. Jeg har kommet i en ond sirkel hvor jeg har begynt å trøstespise. Jeg skammer meg over at jeg, som alltid har vært opptatt av å ta vare på meg selv, sitter helt alene hver eneste kveld og stapper i meg sjokolade, smågodt, junkfood og potetgull. Jeg har gått opp 10 kilo, og føler jeg bare er en skygge av meg selv. Hver kveld etter jeg er ferdig med trøstespisinga er jeg full av forakt, og sier til meg selv at imorgen, ja da skal jeg slutte. Men jeg klarer det bare ikke...

Jeg er så uendelig ensom her, det eneste lyspunktet er sønnen min. Jeg vil så veldig gjerne flytte tilbake til Tromsø, men ekskjæresten nekter det, han vil bo nærme sønnen sin. Jeg er forsåvidt enig i at sønnen min skal få bo nærme sin far, og han har funnet seg godt tilrette i barnehagen og fått seg flere venner.  Men det forandrer ikke det faktum at jeg ikke gjør det.....  Er det noen som har vært i lignende situasjoner? Jeg føler meg så alene i dette...

Anonymous poster hash: b96c2...40e

[AnonymBruker]

Kanskje du bør poste denne i barn- og familieforumet for å få flere svar.

Anonymous poster hash: bf319...c61

[sweety pie]

Uff for en dritt fyr og råtten kollega. Var det via deg han møtte henne? Du bør kanskje starte med en eller annen hobby?

[missuvillig]

Flytt hjem, eksen din kan ikke holde deg der bare pga barnet deres. Det er mange foreldre som bor på hver sin kant av landet 

[AnonymBruker]

 

Jeg er en 32 år gammel kvinne som rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre. Livet er uforutsigbart og jeg hadde aldri trodd at jeg ville havne i den situasjonen som jeg er i nå.

 

For 6 år siden møtte jeg ekskjæresten. Vi studerte i samme by, forelsket oss og ble fort et par. Etter to år var vi ferdig utdannet og jeg gikk med på å flytte til hans hjemby, som er en liten by på østlandet. Selv er jeg fra Nord-Norge, det var der vi begge studerte.

Vi flyttet, og jeg fikk meg jobb relativt kjapt. Et år senere ble jeg gravid og vi fikk en sønn sammen. Jeg skaffet meg et lite men trygt nettverk gjennom kjærestens venner og familie. Livet var fint.

 

For et år siden ble alt forandret. Min kjære mann som jeg har satt så høyt, kommer plutselig en dag og sier at han har truffet en annen. Og ikke bare hvem som helst, men en kollega av meg. Det blir slutt, mannen flytter ut og rett inn med nykjæresten. Det har vært veldig tøft på jobben etter dette, jeg må desverre se kjæresten hans hver dag. Vi har et veldig anstrengt forhold, noe som gjør at jeg gruer meg hver dag, siden det er så dårlig stemning. Jeg har sett litt på andre jobber, og også vært på intervjuer, men har ikke fått noe napp.. Så foreløbig ser jeg ingen annen løsning enn å beholde jobben.

 

Jeg har mistet hele mitt nettverk, det var jo hans venner og familie og alle de har vendt meg ryggen. Hver kveld etter min sønn har lagt seg sitter jeg alene. Jeg har kommet i en ond sirkel hvor jeg har begynt å trøstespise. Jeg skammer meg over at jeg, som alltid har vært opptatt av å ta vare på meg selv, sitter helt alene hver eneste kveld og stapper i meg sjokolade, smågodt, junkfood og potetgull. Jeg har gått opp 10 kilo, og føler jeg bare er en skygge av meg selv. Hver kveld etter jeg er ferdig med trøstespisinga er jeg full av forakt, og sier til meg selv at imorgen, ja da skal jeg slutte. Men jeg klarer det bare ikke...

Jeg er så uendelig ensom her, det eneste lyspunktet er sønnen min. Jeg vil så veldig gjerne flytte tilbake til Tromsø, men ekskjæresten nekter det, han vil bo nærme sønnen sin. Jeg er forsåvidt enig i at sønnen min skal få bo nærme sin far, og han har funnet seg godt tilrette i barnehagen og fått seg flere venner.  Men det forandrer ikke det faktum at jeg ikke gjør det.....  Er det noen som har vært i lignende situasjoner? Jeg føler meg så alene i dette...

Anonymous poster hash: b96c2...40e

 

 

Ville flyttet! Eksen din kan da ikke bestemme det, han valgte jo selv å flytte ut, da kan han ikke på samme tid kontrollere hva du skal gjøre! Dessuten går det jo utover jobben din også når kollegaen er der. Nei, tenk på deg selv,!

Anonymous poster hash: 953f5...e16

[AnonymBruker]

Uff for en dritt fyr og råtten kollega. Var det via deg han møtte henne? Du bør kanskje starte med en eller annen hobby?

 

 

Han møtte henne via meg ja. Det var på en jobbmiddag hvor partnere også fikk bli med, hvor han tilfeldigvis ble plassert ved siden av henne. Dette var kun ca 3 mnd før han forlot meg.. Det gjør det nesten verre å tenke på at han hadde kjent henne så kort tid og likevel forlot meg i fordel til henne..

 

Jeg har en stor lidenskap for håndarbeid, spesielt strikking og hekling. Hans søster drev også med dette, og jeg var med hennes gjeng og drakk kaffe og strikket. Dette er jeg helt utestengt fra nå. Aner virkelig ikke hvor jeg skal henvende meg for å finne andre som vil starte en ny "syforening.."

 

Jeg føler det er alt for dårlig gjort mot sønnen min å flytte. Han elsker sin far over alt, og flytte til andre kanten av landet vil innebære at han kun vil se faren sin et par ganger i året, og dermed miste det tette båndet som han har til pappa'en sin. Jeg vet ikke om jeg kan tilgi meg selv for det.

Anonymous poster hash: b96c2...40e

[Gjest morhjertegod]

Uff føler med deg, så gir den stor klem. 

Ang flytting, han kan ikke nekte deg det, men ikke lett å flytte et barn bort fra far. For selv om du ikke trenger bo i nærheten av eks, så tror jeg barnet deres har godt av å se begge foreldren ofte.

Men uansett, føler meg deg.

[sweety pie]

TS, du er en god mor som tenker på sønnen din. Hva med å lage strikke/hekle å selge de? Da har du noe å gjøre på kveldstid.

And who knows? Kanskje du finner drømmemannen din når du minst aner det. Han eksen din var ikke mye å spare på.

Du sier du ikke liker å jobbe sammen med denne kollegaen. Bare glem henne. Hun bør ha dårlig samvittighet.

Ønsker deg lykke til

[AnonymBruker]

 

Jeg skammer meg over at jeg, som alltid har vært opptatt av å ta vare på meg selv, sitter helt alene hver eneste kveld og stapper i meg sjokolade, smågodt, junkfood og potetgull. Jeg har gått opp 10 kilo, og føler jeg bare er en skygge av meg selv. Hver kveld etter jeg er ferdig med trøstespisinga er jeg full av forakt, og sier til meg selv at imorgen, ja da skal jeg slutte. Men jeg klarer det bare ikke...

Jeg kjenner meg totalt igjen i dette. Jeg har fått større nettverk enn før, møter folk 2-5 ganger i uka, men bare for noen timer. Er mye alene.. En stund spiste jeg en halv potetgullpose, en halv storplate sjokolade, samt litt smågodt på 2-3 dager. Nå kan jeg spise en hel pose og plate på 1-2 dager. Jeg var undervektig lenge, så normalvektig, nå begynner jeg å få litt mage og generelt mer fett overalt.

Håper noen kommer med gode råd ang. det, annet enn å ta seg sammen, skjerpe seg osv. For det funker jo ikke helt.

 

Vanskelig å sette seg inn i dette med utro fyr, og deres felles barn.

Men jeg ville nok virkelig prøvd å komme meg hjem til Tromsø. Det er ikke ideelt med tanke på at faren ønsker mye kontakt med barnet. Men har du hovedomsorgen, så må han da finne seg i å bli "helgepappa". Drit i han. Gjør det beste for deg og barnet.

Anonymous poster hash: ef613...fbb

[AnonymBruker]

Kjære ts,

 

føler virkelig med deg! Dette må være det store marerittet å oppleve.

Hvordan var forholdet deres før han traff henne? Hvordan kan han flytte så raskt inn til henne, når dere har barn sammen? En liten sønn! Synes det er respektløst i forhold til familien dere har skapt. Høres ut som han mangler empati. Han gjør det som passer han, og du skal liksom bare følge med på lasset... Og at du må jobbe med henne, hvordan klarer du det? Synes du skal tenke på deg selv fremover, hva som gjør deg godt.

Angående trøstespising, begynn å tren ( hvis du ikke gjør det ). Du trenger ikke melde deg inn i noe treningsstudio hvis du ikke vil, men begynn å gå turer, og løp en-to gange i uka f.eks. Bestem deg for at hver gang du har lyst å trøstespise, så tar du på deg joggeskoene og går, el løper en tur. Så spise du noe sunt etterpå, jeg har aldri lyst på godteri etter jeg har beveget meg/trent. Avslutt med en god te, tenn et duftlys og ta en dusj evt et bad hvis du har badekar. Bestem deg for at godteri skal du kun ha maks en gang i uka. Når du kommer inn i denne rutinen, med regelmessig trening, turgåing ( evt på treningssenter hvis du ønsker ), svømming, yoga...ja, mange muligheter, så vil du etterhvert føle deg bedre og mer fornøyd med deg selv.

 

Blir oppgitt over hvor fort forhold går over idag, spesielt når man har fått en liten familie, han burde tenkt lenger, eks mannen din. Han burde prøvd å jobbe for dere, utrolig ego å flytte inn så fort med ei anna, har ikke ord. Historier som dette får meg til å ønske å være singel resten av livet, tør ikke involvere meg i noen...

 

Gjør gode ting for deg  selv ts. Det blir bedre. Aldri gi opp!

 

Anonymous poster hash: 4cf92...0e7

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese.

Slik jeg ser det, har du også rett på et godt liv.

Ja, det vil i starten være vanskelig for barnet, men de er tilpasningsdyktige. Mannens mening skal du drite i, fy fader for et kaldt menneske

Du fortjener å ha det bra, og en sønn som har en mor med overskudd og et godt humør. Nei, flytt til Tromsø og vit at dette ikke er et valg du tar lett på, men ut fra hva du skriver er det absolutt det beste for deg i denne situasjonen.

Sender mange gode klemmer og synes virkelig at du burde tenke over ditt liv og at du selv virkelig også skal ha det godt. Og noe sI er meg at familie og venner i Tromsø ikke hadde vært så dumt i tiden fremover...

Anonymous poster hash: e6b1b...d07

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Jeg synes ikke du skal flytte helt enda, for som du sier så vil dette ha store konsekvenser for barnet.

Før du tar den avgjørelsen må du forsøke mer aktivt enn jeg får inntrykk av at du har gjort idag på å skaffe egen nettverk og ha en fritid du kan trives med.

Trøstespisingen kan du få hjelp for, kanskje et par tre timer hos psykolog hadde vært noe?

Dessverre er det sånn at forhold kan ta slutt, og velger man å få barn sammen og i tillegg flytte sammen til en annen by så må man ta ansvar senere og for det valget.

Selvsagt ikke for enhver pris, men slik jeg forstod deg nå så har du vært noe tilbakeholden på reelle forsøk.

Livet ditt og følelsene dine flytter med deg til Tromsø også, de forsvinner ikke bare du setter deg på flyet.

Forsøk først, så tar du en avgjørelse.

[Tante-Sofie]

Dere som sier hun skal flytte: hvorfor skal barnet ta konsekvensene av at faren er en dust mot moren? Jeg mener bestemt at når man har fått barn der man er bosatt sammen med partneren sin, har man også tatt et valg om å bli der til barnet er voksen. Det er ikke barnet som skal betale for at pappa traff en annen kvinne og flyttet fra mamma. 

[AnonymBruker]

Hva med å flytte til en naboby eller et tettsted som ikke er så altfor langt fra der exen din bor? Da har du mulighet til å starte litt på ny, men samtidig er det mulig for barnet ditt å ha god kontakt med faren? Bare noen tanker. Håper det ordner seg for deg. Du virker som en god mor som har barnet ditt sitt beste i tankene.

Anonymous poster hash: 0c860...5a0

[AnonymBruker]

Har du foreldrerett alene? I så fall kan du jo ikke flytte uten at din eks sier ja.

 

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=975403

 

Ønsker deg og dere lykke til, håper dere finner en bra løsning for alle sammen. 

Anonymous poster hash: 48631...767

[AnonymBruker]

Snus istedetfor junkfood. Dessuten inneholder snus noe som gjør at du mister matlyst.

Anonymous poster hash: 4aa00...618

[AnonymBruker]

Snus istedetfor junkfood. Dessuten inneholder snus noe som gjør at du mister matlyst.

Anonymous poster hash: 4aa00...618

DET var et godt råd!

Hva med nikotinen, hallo???

Anonymous poster hash: a4662...1af

[AnonymBruker]

Kjære ts,

føler virkelig med deg! Dette må være det store marerittet å oppleve.

Hvordan var forholdet deres før han traff henne? Hvordan kan han flytte så raskt inn til henne, når dere har barn sammen? En liten sønn! Synes det er respektløst i forhold til familien dere har skapt. Høres ut som han mangler empati. Han gjør det som passer han, og du skal liksom bare følge med på lasset... Og at du må jobbe med henne, hvordan klarer du det? Synes du skal tenke på deg selv fremover, hva som gjør deg godt.

Angående trøstespising, begynn å tren ( hvis du ikke gjør det ). Du trenger ikke melde deg inn i noe treningsstudio hvis du ikke vil, men begynn å gå turer, og løp en-to gange i uka f.eks. Bestem deg for at hver gang du har lyst å trøstespise, så tar du på deg joggeskoene og går, el løper en tur. Så spise du noe sunt etterpå, jeg har aldri lyst på godteri etter jeg har beveget meg/trent. Avslutt med en god te, tenn et duftlys og ta en dusj evt et bad hvis du har badekar. Bestem deg for at godteri skal du kun ha maks en gang i uka. Når du kommer inn i denne rutinen, med regelmessig trening, turgåing ( evt på treningssenter hvis du ønsker ), svømming, yoga...ja, mange muligheter, så vil du etterhvert føle deg bedre og mer fornøyd med deg selv.

Blir oppgitt over hvor fort forhold går over idag, spesielt når man har fått en liten familie, han burde tenkt lenger, eks mannen din. Han burde prøvd å jobbe for dere, utrolig ego å flytte inn så fort med ei anna, har ikke ord. Historier som dette får meg til å ønske å være singel resten av livet, tør ikke involvere meg i noen...

Gjør gode ting for deg selv ts. Det blir bedre. Aldri gi opp!

Anonymous poster hash: 4cf92...0e7

Enig med deg i at det kan være lurt å trene. Men det er nok ikke lett å bare dra ut å jogge når man er alene med et barn, men det går jo ann å trene noe hjemme fra youtube feks

Får vondt av deg, ts! Forferdelig når livet snur så veldig. Du kan jo melde deg inn i en hekle og strikkegruppe på facebook som møtes til treff? Det er jo en start for å få større nettverk.

Anonymous poster hash: 4d0bb...8e7

[AnonymBruker]

 

Har du foreldrerett alene? I så fall kan du jo ikke flytte uten at din eks sier ja.

 

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=975403

 

Ønsker deg og dere lykke til, håper dere finner en bra løsning for alle sammen. 

Anonymous poster hash: 48631...767

 

En kan flytte innad i landet uten samtykke fra eks, men det er en varslingsplikt senest seks uker før flyttingen, jamfør barneloven §42, så lenge det foreligger samvær. En trenger ikke samtykke med mindre en skal flytte utenlands, noe Tromsø ikke er

Anonymous poster hash: 7ac6e...b09

[AnonymBruker]

 

En kan flytte innad i landet uten samtykke fra eks, men det er en varslingsplikt senest seks uker før flyttingen, jamfør barneloven §42, så lenge det foreligger samvær. En trenger ikke samtykke med mindre en skal flytte utenlands, noe Tromsø ikke er

Anonymous poster hash: 7ac6e...b09

 

Antar mor da er alene med alt ansvar og har registrert adresse på barnet hos seg. Da kan man flytte. Ellers ikke. Korrekt?

Anonymous poster hash: 48631...767