AAP - hvorfor får du det?

[AnonymBruker]

Jeg har høyt stoffskifte, astma, cøliaki, allergi mot eggeprotein og myse. Jeg behandles også for schizofreni og depressjon. Jeg har 3 fysiske og 1 psykisk diagnose, depressjonen er bare en naturlig følge av de 4 første diagnosene. Jeg får full støtte via AAP og det er en generell konsensus på nav kontoret at jeg er en av de få som faktisk fortjener den støtten jeg får og der er jeg helt enig selv.

 

Hadde det ikke vært for kombinasjonen av AAP og antipsykotika, SSRI, allergipiller, stoffskiftemedisin og inhalator i tilegg til kostholdsveiledning så hadde jeg tatt meg en tur til Sveits og avsluttet det hele.

Anonymous poster hash: d4b08...c0a

[SiMa]

Fordi jeg ikke har fått hjelp før nå nylig. Har vært syk siden barnehagen, men aldri fått hjelp, før jeg bet sammen tennene tidligere i år og ba om hjelp.

Har heller ikke vært noe snakk om medisiner hos psykologen enda.

Anonymous poster hash: 2f89f...d2f

Da skjønner jeg at du ikke har fått medisiner enda. Godt du klarte å oppsøke lege og be om hjelp.

 

Jeg bare gikk ut fra at siden du har aap så har du vært syk ganske lenge, må du ikke ha vært sykmeldt et år for å få aap? Jeg syntes det hørtes lenge ut å være så syk uten å få medisiner.

[AnonymBruker]

Jeg har høyt stoffskifte, astma, cøliaki, allergi mot eggeprotein og myse. Jeg behandles også for schizofreni og depressjon. Jeg har 3 fysiske og 1 psykisk diagnose, depressjonen er bare en naturlig følge av de 4 første diagnosene. Jeg får full støtte via AAP og det er en generell konsensus på nav kontoret at jeg er en av de få som faktisk fortjener den støtten jeg får og der er jeg helt enig selv.

Hadde det ikke vært for kombinasjonen av AAP og antipsykotika, SSRI, allergipiller, stoffskiftemedisin og inhalator i tilegg til kostholdsveiledning så hadde jeg tatt meg en tur til Sveits og avsluttet det hele.

Anonymous poster hash: d4b08...c0a

Herregud. Jeg kastet akkurat litt opp over det der med at du er en av de få som faktisk fortjener det. Hahaha

Anonymous poster hash: 9bdb2...a20

[skruf]

Jeg mottok AAP i en periode som følge av en skade med påfølgende operasjon og opptrening, samt i en periode der jeg jobbet for å finne restarbeidsevnen min.

 

Dette var langvarig, bare opptreningen tok ett år. I tillegg gikk det ett år før jeg "grodde sammen" der jeg ikke kunne gjøre noe fysisk pga det var fare for å ødelegge tilhelingen. Lå bl.a 3mnd i ei sykehusseng på stua der jeg ikke fikk gå, sitte eller stå noe lengre enn tiden et dobesøk eller en dusj tok (hadde også hjelpemidler på badet).

 

Blir aldri 100% arbeidsfør igjen, men jeg er likevel superfornøyd med å være tilbake i arbeidslivet i 50% stilling. 

[FlyvendeBie]

Min største grunn til å få AAP, er at jeg har dette kjente Aspergers syndromet, men får det kun til jeg forhåpentligvis blir ansatt.

[Gjest]

Herregud. Jeg kastet akkurat litt opp over det der med at du er en av de få som faktisk fortjener det. Hahaha

Anonymous poster hash: 9bdb2...a20

Samme her

Tviler sterkt på at et NAV kontor mener at den personen er en av ytterst få som fortjener stønaden

[AnonymBruker]

Samme her

Tviler sterkt på at et NAV kontor mener at den personen er en av ytterst få som fortjener stønaden

Ja. Men hun har sikkert vrangforestillinger. Får vi håpe.

Anonymous poster hash: 9bdb2...a20

[AnonymBruker]

Da skjønner jeg at du ikke har fått medisiner enda. Godt du klarte å oppsøke lege og be om hjelp.

Jeg bare gikk ut fra at siden du har aap så har du vært syk ganske lenge, må du ikke ha vært sykmeldt et år for å få aap? Jeg syntes det hørtes lenge ut å være så syk uten å få medisiner.

Man må ikke være sykemeldt i 1 år nei. Jeg sluttet på vgs bare ett par uker før jeg søkte om aap.

Har heller aldri jobbet.

Anonymous poster hash: 2f89f...d2f

[AnonymBruker]

Jeg begynte med AAP etter en voldtekt, det gjorde at begeret mitt endelig rant over og jeg falt i en dyp depresjon. Har siden småbarnsalderen blitt utsatt for fysisk og psykisk vold av moren min i de første 13 årene av livet mitt, og problemene startet smått i ungdommen med depresjon og angst. Når jeg begynte på VGS ble sosiale angsten min sterkere og jeg skulket vel over 30 dager totalt. Til slutt ble det så tungt at jeg sluttet. Prøvde å finne lykken ved å flytte nye steder men problemene fulgte selvfølgelig. Når jeg var 18 søkte jeg lykken på folkehøgskole i Oslo, men da var den sosiale angsten så ekstrem at jeg ikke en gang klarte å møte opp til timene der heller. Drakk og festet mye, da jeg følte meg fri. Så ble jeg altså voldtatt og det var gjorde at jeg møtte veggen. Flyttet hjem til foreldrene, begynte på aap og gikk flere ganger i uken til terapi. Jeg er en fighter og jeg ønsket virkelig å bli frisk, så jeg jobbet hardt med meg selv. Møtte ukentlig en støttekontakt i tillegg til psykolog, gikk i kognitiv terapi som var i en gruppe, hadde jevnlig kontakt med sosialarbeider og min saksbehandler på nav. Begynte i arbeidspraksis gjennom nav etter hvert. Det var virkelig tøft, men jeg ga aldri opp. Det tok meg 2,5 år, men jeg ble frisk!

Anonymous poster hash: ac113...e87

[Brimi]

Utmattelse pga PTSD er min grunn.

[AnonymBruker]

Komplikasjoner etter kreftsykdom

Anonymous poster hash: f6a5c...cc1

[AnonymBruker]

Angstlidelse (generell - og tvangslidelser). Gått på AAP i nesten 5 år nå. Går i behandling 2 ganger i uken. Går også på medisiner. 

Anonymous poster hash: 143d8...6e0

[AnonymBruker]

Jeg har ekstremt kraftig allergi mot det aller meste, og mye mat. Har og astma og eksem. Har og en god del problemer med magen jeg er under utredning for. Så har jeg og opplevd grovt seksuelt misbruk fra jeg var 3-9 år. Ellers vokst opp med psykisk terror og vold. Det hjelper vel ikke på.

Anonymous poster hash: 4a782...e4c

[AnonymBruker]

Fikk epilepsi i voksen alder som er vanskelig å behandle. Hyppige anfall. Førerkortet bort, kan ikke jobbe alene, kan ikke jobbe der jeg har ansvar for folk, kan ikke jobbe skift. Utdannet sykepleier.

Anonymous poster hash: c5170...1ea

[AnonymBruker]

Vært sykemeldt i 1 år pga utmattelse og depresjon med psykose. Gikk over på AAP etter 1 år, og fått det i 8 mnd nå. Herregud som jeg gleder meg til å kunne jobbe igjen! Samtidig er det en trygghet å få AAP sånn at man kan gå i behandling og andre tiltak slik at overgangen til arbeidslivet forhåpentligvis blir så bra at jeg ikke får tilbakefall. Det er målet Går til behandling 2-3 dager i uken og er på et annet tiltak 2 ganger i uken. Er veldig takknemlig for å ha et så godt støtteapparat rundt meg og at man får muligheten til å bli frisk!

Anonymous poster hash: 7a591...72c

[Gjest Wanda Maximoff]

AAP - i hvilke tilfeller kan man havne på det?

Det sies at det kan skje alle.. alle kan bli syke. Men, det jeg lurer på er i hvilke tilfeller man er syk i over 1 år, og dermed havner på AAP?

Hva er din grunn?

Anonymous poster hash: f7ebd...788

Jeg fikk det i en periode på grunn av psykiske lidelser. ☺ Var utmattet/utbrent og dermed tar psyken overhånd... 😔

[AnonymBruker]

Depresjon, personlighetsforstyrrelse, heroinavhengig (går på subutex) 

Anonymous poster hash: 52323...2ff

[AnonymBruker]

 

Fikk epilepsi i voksen alder som er vanskelig å behandle. Hyppige anfall. Førerkortet bort, kan ikke jobbe alene, kan ikke jobbe der jeg har ansvar for folk, kan ikke jobbe skift. Utdannet sykepleier.

Anonymous poster hash: c5170...1ea

 

Det er nesten så jeg hadde kunnet skrive dette innlegget selv. Har du lyst til å utveksle erfaringer på PM? Hvis du vil så kan jeg poste med brukeren min her, så kan du sende meg en PM?

Anonymous poster hash: 6b2d8...f43

[AnonymBruker]

Man må ikke være sykemeldt i 1 år nei. Jeg sluttet på vgs bare ett par uker før jeg søkte om aap.

Har heller aldri jobbet.

Anonymous poster hash: 2f89f...d2f

Samme her. Jeg hadde dagpenger i en kort periode først,og så gikk jeg over på aap.

Grunnen til at jeg har aap er fordi jeg har sosial angst og depresjon. Begynner å føle meg bedre nå,men mye av grunnen til at jeg kom inn i nav-systemet var at jeg hadde en veldig sosial jobb som tok knekken på meg.

Så nå satser jeg på en roligere jobb

Egentlig føler jeg skam for å gå på nav,og jeg forteller ikke det til så mange. Jeg synes det er flaut rett og slett.

Anonymous poster hash: 35963...cfe

[AnonymBruker]

Jeg fikk det etter å ha kjempet hele livet og kjørt meg selv i grøften av utmattelse for n´te gang. Er 30, fikk det for mindre enn et år siden. Jeg hadde ingen diagnose å vise til, da jeg stort sett har kjempet alene og ikke blitt fanget opp før nå, så det var noe av det som gjorde det vanskelig.. (ingen diagnose, ingen aap...) 

 

Nå virker det rimelig klart at jeg er traumeskadet, har utviklingstraumer/relasjonsskader, noe dissosieringsproblemer. Noe av det som har ført til dette er oppvekst under omsorgssvikt (neglekt, alkoholproblemer, psykiske problemer i familie) med påfølgende psykologiske skader som aldri ble tatt på alvor (barnevernet ble kontaktet tre ganger, men gjorde ikke noe med det), voldtekt i tenårene, spiseproblemer fra tidlig alder. Og etterhvert mye fysiske utslag, hudproblemer leddproblemer osv.

 

Jeg har kjempet selv i alle år, vært snill pike, ingen rus, gjort mitt beste, prøvd å få hjelp for følelsene og selvmordstankene og angsten, men bare fått slengt tilbake at "du er jo så ressurssterk, du klarer deg fint". For noe piss! Hadde noen hørt meg, sett meg litt tidligere hadde jeg kanskje sluppet å være her nå, men for all del, litt voldtekt er jo helt greit så lenge man er "ressurssterk"! Da tåler man jo faen meg alt da!

 

Jeg trodde i mange år at jeg en dag ville få noe igjen for å holde ut, holde det gående og være flink, ikke ta andres oppmerksomhet, ikke gjøre noe dumt (rus eller faktiske selvmordsforsøk), bare selvskade veldig lett hvor ingen merker det, og bare ha litt spiseproblemer som jeg fint kunne leve med. Jeg klarte det nesten, men akkurat ikke. Jeg kunne ønske at noen hadde sett og tatt tak i det før. jeg fortalte om voldtekten til psykolog og helsesøster da jeg var 14, ingenting ble tatt videre. Så jeg fikk vel et slags signal om at det ikke var viktig nok, det fantes jo andre som hadde det værre og ikke var like flink på skolen som meg, f eks...

 

Jeg har fremdeles et lite håp om å klare meg selv. Jeg er fremdeles i live, og er selvdrevet og har kjempet og klart meg til nå på egenhånd. Men etter et halvt år i terapi er jeg mer forvirret enn noensionne, og jeg skjønner at omfanget av skadene mine sannsynligvis går dypere enn jeg noengang kunne forestille meg. Jeg trodde ikke på forhånd at jeg egentlig var så "unormal"... Jeg begynner nå å forstå hvor forskjellig livet mitt har vært fra andres, jeg har til nå, det viser seg at jeg bare har eksistert, mens andre mennesker faktisk har levd. Eller noe i den duren. Og jeg må begynne å lære meg å leve helt på nytt, lære meg helt elementere ting i voksen alder som andre lærte da de var 2-3 år. Det er nedverdigende, vanskelig, og sårbart. Jeg prøver så godt jeg kan å godta skammen, og gi meg litt slack for at det er sånn, det var jo tross alt ikke jeg selv som var mine foreldre, men det er likevel pinlig når jeg ikke vet hva som regnes som normalt på en generell basis.

 

Uansett, dette er grunnene til at jeg i øyeblikket har aap: fikk ikke hjelpen da jeg burde ha fått den (av barnevernet på 80/90-tallet), og har derfor en mildt sagt overfylt mental kjeller som må ryddes opp i, sammen med en sliten kropp som har båret alt dette altfor lenge, og derfor trenger sårt med omsorg og varsom behandling.

Anonymous poster hash: 67814...40c