Gå til innhold

Ble jeg bare født ulykkelig?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg ei 18 år gammel jente, og har i de siste årene i mitt liv vært gjennom ukentlige timer hos bup, iks og poliklinikken. Ingen ting hjelper meg, og ting blir bare verre og verre..

Jeg føler meg som verdens mest egoistiske person, ettersom jeg ikke har noe å klage på. Jeg har maange venner (ingen jeg forteller om depresjonen da, vel og merke), en familie som elsker meg, jeg er frisk og har nok penger til og klare meg. Likevel er jeg så ulykkelig og lei av livet, at jeg tilbringer den meste tiden for meg selv. Til tross for at de rundt meg prøver å gjøre meg glad, kan jeg virkelig ikke huske sist jeg kjente glede. Hver dag er en kamp uten like, og mitt eneste valg når jeg kommer hjem fra skolen er å sove ettersom jeg stort sett ikke klare å finne ro på nettene. Jeg har en konstant uro i kroppen, og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne uken, dette året, dette livet..

Uff, dette ble et rotete innlegg.. Men tilbake til overskriften, HVA er galt med meg? Jeg skulle så gjerne visst.. Gjennom årene har jeg fått en rekke ulike diagnoser på psykiske sykdommer, men psykologene finner aldri ut grunnen til hva som gikk så "galt". Dette gjør meg bare enda mere deprimert, ettersom det har vært sånn hele livet. Går det an å bare bli født til å være dømt til depresjon? Blir man noen gang kvitt den tankegangen, eller er det umulig?

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du trenger sex.



Anonymous poster hash: d00d7...161
  • Liker 2
Skrevet

Er bare sånn det er for noen tror jeg.



Anonymous poster hash: 8051b...5b6
Skrevet

 

Du trenger sex.

Anonymous poster hash: d00d7...161

 

 

 

Du trenger sex.

Anonymous poster hash: d00d7...161

 

 

Saklig! Not

Anonymous poster hash: 796de...b6e

Skrevet

Du er åpenbart deprimert og får hjelp, men det kan se ut som om du ikke får den hjelpen du trenger, for at du skal føle at du går i riktig retning.

Har du tatt opp dette med behandlerne dine?

Vanligvis, så taes det tester med jevne mellomrom, nettopp for å prøve å plotte inn humøret ditt/depresjonen din, for å spore fremgang eller tilbakegang.

Hva slags score får du på disse testene og fikk du bedre eller verre ved forrige test?

At det skal være en enkelt hendelse som gjør at du er deprimert forekommer sjeldent, det er en kombinasjon av flere ting. Og siden du spør: "Ble jeg født ulykkelig" så er faktisk det riktige svaret: JA.

Du er født med en hjerne som er mer mottagelig enn gjennomsnittet for å lage slike tankefeller, som en depresjon er. Det er like greit å se dette i et deterministisk lys med en gang, men samtidig forstå at dette er noe du kan jobbe med, og jobber du med det, så vil du oppleve fremgang/bedring av din sinnstilstand.

Har du prøvd mindfulness meditasjon? Det høres litt woo ut, men jeg har opplevd positive resultater og forskning viser at det har en positiv effekt på depresjon.

Skrevet

Jeg ei 18 år gammel jente, og har i de siste årene i mitt liv vært gjennom ukentlige timer hos bup, iks og poliklinikken. Ingen ting hjelper meg, og ting blir bare verre og verre..

Jeg føler meg som verdens mest egoistiske person, ettersom jeg ikke har noe å klage på. Jeg har maange venner (ingen jeg forteller om depresjonen da, vel og merke), en familie som elsker meg, jeg er frisk og har nok penger til og klare meg. Likevel er jeg så ulykkelig og lei av livet, at jeg tilbringer den meste tiden for meg selv. Til tross for at de rundt meg prøver å gjøre meg glad, kan jeg virkelig ikke huske sist jeg kjente glede. Hver dag er en kamp uten like, og mitt eneste valg når jeg kommer hjem fra skolen er å sove ettersom jeg stort sett ikke klare å finne ro på nettene. Jeg har en konstant uro i kroppen, og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne uken, dette året, dette livet..

Uff, dette ble et rotete innlegg.. Men tilbake til overskriften, HVA er galt med meg? Jeg skulle så gjerne visst.. Gjennom årene har jeg fått en rekke ulike diagnoser på psykiske sykdommer, men psykologene finner aldri ut grunnen til hva som gikk så "galt". Dette gjør meg bare enda mere deprimert, ettersom det har vært sånn hele livet. Går det an å bare bli født til å være dømt til depresjon? Blir man noen gang kvitt den tankegangen, eller er det umulig?

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Dette høres veldig ut som meg selv egentlig...

Anonymous poster hash: 45dbb...5d9

Skrevet

Du trenger sex.

Anonymous poster hash: d00d7...161

Det er det siste jeg trenger, har heller ikke hatt noe mangel på det. Til tross for at jeg har ligget med 7(?) stk, skulle jeg trodd jeg var akseksuell. Det har aldri gitt meg noe, og den eneste grunnen til at jeg har gått med på det er for å please andre (som stort sett et grunnen til alt jeg gjør).

Men dette har bare gjort meg enda mer deprimert, og jeg har mange ganger følt meg svært misbrukt, så sex skal jeg holde meg unna en god stund nå.

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Skrevet

Du er åpenbart deprimert og får hjelp, men det kan se ut som om du ikke får den hjelpen du trenger, for at du skal føle at du går i riktig retning.

Har du tatt opp dette med behandlerne dine?

Vanligvis, så taes det tester med jevne mellomrom, nettopp for å prøve å plotte inn humøret ditt/depresjonen din, for å spore fremgang eller tilbakegang.

Hva slags score får du på disse testene og fikk du bedre eller verre ved forrige test?

At det skal være en enkelt hendelse som gjør at du er deprimert forekommer sjeldent, det er en kombinasjon av flere ting. Og siden du spør: "Ble jeg født ulykkelig" så er faktisk det riktige svaret: JA.

Du er født med en hjerne som er mer mottagelig enn gjennomsnittet for å lage slike tankefeller, som en depresjon er. Det er like greit å se dette i et deterministisk lys med en gang, men samtidig forstå at dette er noe du kan jobbe med, og jobber du med det, så vil du oppleve fremgang/bedring av din sinnstilstand.

Har du prøvd mindfulness meditasjon? Det høres litt woo ut, men jeg har opplevd positive resultater og forskning viser at det har en positiv effekt på depresjon.

Takk for svar. Forrige tekst var for to uker siden tror jeg, og den var blitt mye verre ja. Den eneste jeg husker er at den scoret høyere enn noen gang på depresjon, og scoret lavt på psykose (til tross for at jeg sliter veldig med søvnparalyser).

Jeg har tatt opp mer psykologen flere ganger at jeg føler dette går feil vei. Det eneste svaret jeg får er at "å endre tankemønsteret tar tid". Men nå har jeg tross av alt gått til psykolog i 4 år, og jeg begynner å lure på hvor mange ganger de skal fortelle meg at det tar tid.

Likevel har jeg alltid hatt et håp om at ting blir bedre. Men hvis faktumet er at jeg er født deprimert, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Er all denne sorgen og ulykkeligheten virkelig MEG.. Det skremmer meg at jeg må leve med denne fasaden resten av livet, for jeg begynner dessverre å miste troen på at det noen gang vil bli bedre..

Mindfulness har jeg prøvd et par ganger uten hell, ettersom jeg ikke klarer å slå av tankebryteren under økten. Tok det lang tid på deg før du fikk det til?

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Skrevet (endret)

Takk for svar. Forrige tekst var for to uker siden tror jeg, og den var blitt mye verre ja. Den eneste jeg husker er at den scoret høyere enn noen gang på depresjon, og scoret lavt på psykose (til tross for at jeg sliter veldig med søvnparalyser).

Jeg har tatt opp mer psykologen flere ganger at jeg føler dette går feil vei. Det eneste svaret jeg får er at "å endre tankemønsteret tar tid". Men nå har jeg tross av alt gått til psykolog i 4 år, og jeg begynner å lure på hvor mange ganger de skal fortelle meg at det tar tid.

Likevel har jeg alltid hatt et håp om at ting blir bedre. Men hvis faktumet er at jeg er født deprimertd denne fasaden resten av livet, for jeg begynner dessverre å miste troen på at det noen gang vil bli bedre.., vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Er all denne sorgen og ulykkeligheten virkelig MEG.. Det skremmer meg at jeg må leve me

Mindfulness har jeg prøvd et par ganger uten hell, ettersom jeg ikke klarer å slå av tankebryteren under økten. Tok det lang tid på deg før du fikk det til?

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Hva slags terapi får du? kognitiv eller psykodynamisk? 

Hvis du har gått til psykolog i fire år, og resultatene blir verre, så er det åpenbart at fremgangsmåten ikke funker for deg og dere bør revurdere.

Tar du medisiner ved siden av terapien?

Jeg tok til meg mindfulness ganske fort, men ser at det kan være vanskelig når hodet er fullt av tanker.

Determinsime trenger ikke å bety en fatalistisk holdning til livet. At du er deprimert nå, betyr ikke at du vil være det resten av livet. Jeg skjønner at det er vanskelig å se nå, og at det føles håpløst. 

Det beste rådet jeg kan gi er å prøve å finne ting, samme hvor ubetydelige som gir deg ro, pusterom eller til og med en følelse av glede. Om det er å trene, lese en bok, se en film eller hva det nå er spiller ingen rolle (bortsett fra rusmidler da...) det viktigste er at DU får noe ut av det, om det er så trivielt som at du klarer å slappe av i hodet et par minutter, så er det bedre enn ingenting, og kanskje noe du kan bygge videre på.

Jeg så lyset når jeg leste boken til Sam Harris om fri vilje. 

Her har du et par videoer:

https://www.youtube.com/watch?v=-MbFePYyzME

https://www.youtube.com/watch?v=pCofmZlC72g

Endret av Kim
Skrevet

Ja, mange blir det også. Ikke uvanlig.  :fnise:



Anonymous poster hash: 956e4...f16
Skrevet

Jeg ei 18 år gammel jente, og har i de siste årene i mitt liv vært gjennom ukentlige timer hos bup, iks og poliklinikken. Ingen ting hjelper meg, og ting blir bare verre og verre..

Jeg føler meg som verdens mest egoistiske person, ettersom jeg ikke har noe å klage på. Jeg har maange venner (ingen jeg forteller om depresjonen da, vel og merke), en familie som elsker meg, jeg er frisk og har nok penger til og klare meg. Likevel er jeg så ulykkelig og lei av livet, at jeg tilbringer den meste tiden for meg selv. Til tross for at de rundt meg prøver å gjøre meg glad, kan jeg virkelig ikke huske sist jeg kjente glede. Hver dag er en kamp uten like, og mitt eneste valg når jeg kommer hjem fra skolen er å sove ettersom jeg stort sett ikke klare å finne ro på nettene. Jeg har en konstant uro i kroppen, og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne uken, dette året, dette livet..

Uff, dette ble et rotete innlegg.. Men tilbake til overskriften, HVA er galt med meg? Jeg skulle så gjerne visst.. Gjennom årene har jeg fått en rekke ulike diagnoser på psykiske sykdommer, men psykologene finner aldri ut grunnen til hva som gikk så "galt". Dette gjør meg bare enda mere deprimert, ettersom det har vært sånn hele livet. Går det an å bare bli født til å være dømt til depresjon? Blir man noen gang kvitt den tankegangen, eller er det umulig?

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Kan det være et slags iland (luksusproblem)???. Du lever et så priviligert liv at du har mistet forståelsen for hvor godt du faktisk har det og itillegg har du aldri lært deg å til å gjøre noe annet enn å fokusere på deg og ditt eget liv?

Du blir navlebeskuende og tenker aaaalt for mye på deg selv og din egen situasjon og henger deg opp i små detaljer ved ditt eget liv som ikke er bra nok?

Jeg har en venninne som er sånn. Hun slet med deprisjoner og det var aldri noe som var bra nok.

Hun gikk konstant rubdt å tenkte på seg selv.

Anonymous poster hash: f490b...66a

  • Liker 4
Skrevet

Kan det være et slags iland (luksusproblem)???. Du lever et så priviligert liv at du har mistet forståelsen for hvor godt du faktisk har det og itillegg har du aldri lært deg å til å gjøre noe annet enn å fokusere på deg og ditt eget liv?

Du blir navlebeskuende og tenker aaaalt for mye på deg selv og din egen situasjon og henger deg opp i små detaljer ved ditt eget liv som ikke er bra nok?

Jeg har en venninne som er sånn. Hun slet med deprisjoner og det var aldri noe som var bra nok.

Hun gikk konstant rubdt å tenkte på seg selv.

Anonymous poster hash: f490b...66a

Er jo det jeg selv har skrevet. Eneste er at dette startet så tidlig som i barnehagen hvor jeg stadig fortalte mamma om "stikkene" (uroen) jeg fikk i kroppen og hvor lei meg de gjorde. Dette husker jeg veldig godt, og det er sånn følelse jeg har enda.

Likevel gjør det meg kvalm at det er slik, når jeg ikke har "rett" til å klage. Men dette har jeg sagt til meg selv i årevis nå, jeg har sluttet og tenke på meg selv og bryr meg heller veldig mye om andre, uten forandring. Det er bare sånn som dette det et, og jeg klarer ikke å endre det.

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Skrevet

Du høres ut som om du trenger å finne på noe som tar fokus bort fra deg selv, slik at du finner mer mening. Jeg tror at det er mange som har det som deg. Kanskje vi rett og slett har litt for gode forhold, slik at en i tillegg til å finne tilværelsen litt meningsløs, fordi en mangler noen mål også blir deprimert fordi en har det så godt at en ikke burde være deprimert?

Jeg har sett folk som sliter med noe av det samme, bli bedre ved å gjøre noe helt annerledes enn de normalt gjør, som å: dra som frivillig til Afrika for å plante trær, begynne å jobbe litt for frivillige organisasjoner, ta seg et halvt år med arbeid der en får være mye ute, bestemme seg for å bestige fjelltopper eller snu om på livet på andre måter.

Anonymous poster hash: f2b0f...790

  • Liker 2
Skrevet

Du fornekter at noe plager deg når det faktisk er noe som plager deg. At du rasjonelt mener at du ikke har noe å klage over hjelper lite når du faktisk kjenner på vonde følelser. Så finn ut hva som får deg til å føle slik, aksepter at det er greit å være trist over ting selv om du kanskje syns de er bagateller og prøv å jobbe gjennom problemene. Du kommer ikke til å bli bedre med mindre du kan anerkjenne at det er ting som plager deg slik at du vet hvordan du skal begynne å fokusere på andre ting. Nå ligger det tydeligvis og gnager siden du bare skyver det unna



Anonymous poster hash: d2fad...19c
Skrevet

Hva slags terapi får du? kognitiv eller psykodynamisk?

Hvis du har gått til psykolog i fire år, og resultatene blir verre, så er det åpenbart at fremgangsmåten ikke funker for deg og dere bør revurdere.

Tar du medisiner ved siden av terapien?

Jeg tok til meg mindfulness ganske fort, men ser at det kan være vanskelig når hodet er fullt av tanker.

Determinsime trenger ikke å bety en fatalistisk holdning til livet. At du er deprimert nå, betyr ikke at du vil være det resten av livet. Jeg skjønner at det er vanskelig å se nå, og at det føles håpløst.

Det beste rådet jeg kan gi er å prøve å finne ting, samme hvor ubetydelige som gir deg ro, pusterom eller til og med en følelse av glede. Om det er å trene, lese en bok, se en film eller hva det nå er spiller ingen rolle (bortsett fra rusmidler da...) det viktigste er at DU får noe ut av det, om det er så trivielt som at du klarer å slappe av i hodet et par minutter, så er det bedre enn ingenting, og kanskje noe du kan bygge videre på.

Jeg så lyset når jeg leste boken til Sam Harris om fri vilje.

Her har du et par videoer:

https://www.youtube.com/watch?v=-MbFePYyzME

https://www.youtube.com/watch?v=pCofmZlC72g

Takk for svar igjen. Har gått til både kognitiv eller psykodynamisk behandling, men er nå tilbake til kognitiv. Dette synes jeg er vanskelig ettersom psykologen stadig tegner opp noen hjerneceller og forklarer meg hvordan mine har laget et annet mønster enn det "friske" mennesker har. Javel, tenker jeg, men uansett hvor frustrert jeg spør får jeg ikke ut av henne hvordan hun tenker jeg skal endre dette mønsteret. Har aldri prøvd medisiner, mest fordi familien min ikke er tilhenger til dette. Nå er jeg jo 18 og kan bestemme selv, men er usikker om jeg vil med tanke på evt bivirkninger. Har du noen erfaringer med medisiner?

Skal sjekke opp bøkene.

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Skrevet

Jeg ei 18 år gammel jente, og har i de siste årene i mitt liv vært gjennom ukentlige timer hos bup, iks og poliklinikken. Ingen ting hjelper meg, og ting blir bare verre og verre..

Jeg føler meg som verdens mest egoistiske person, ettersom jeg ikke har noe å klage på. Jeg har maange venner (ingen jeg forteller om depresjonen da, vel og merke), en familie som elsker meg, jeg er frisk og har nok penger til og klare meg. Likevel er jeg så ulykkelig og lei av livet, at jeg tilbringer den meste tiden for meg selv. Til tross for at de rundt meg prøver å gjøre meg glad, kan jeg virkelig ikke huske sist jeg kjente glede. Hver dag er en kamp uten like, og mitt eneste valg når jeg kommer hjem fra skolen er å sove ettersom jeg stort sett ikke klare å finne ro på nettene. Jeg har en konstant uro i kroppen, og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne uken, dette året, dette livet..

Uff, dette ble et rotete innlegg.. Men tilbake til overskriften, HVA er galt med meg? Jeg skulle så gjerne visst.. Gjennom årene har jeg fått en rekke ulike diagnoser på psykiske sykdommer, men psykologene finner aldri ut grunnen til hva som gikk så "galt". Dette gjør meg bare enda mere deprimert, ettersom det har vært sånn hele livet. Går det an å bare bli født til å være dømt til depresjon? Blir man noen gang kvitt den tankegangen, eller er det umulig?

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Depresjon er jo en lidelse da. Det trenger muligens ikke være en spesiell grunn for at du får den diagnosen trodde jeg.. ligger det i familien? Mener på at det kan være arvelig
Skrevet

Du kan kanskje aldri bli lykkelig, men du kan forsatt leve et meningsfullt liv.

Skrevet

Depresjon er jo en lidelse da. Det trenger muligens ikke være en spesiell grunn for at du får den diagnosen trodde jeg.. ligger det i familien? Mener på at det kan være arvelig

Vi har mye psykiske lidelser i familien ja (tanter, søskenbarn etc) men kjernefamilien min er helt friske mentalt. Likevel har vi hatt myye drama i familien, så jeg har nå kun kontakt med kjermefamilien min, bestefar, en tante og et søskenbarn av heele slekta. Får derfor ikke vite så mye om hvordan det går med de som sliter, sellom jeg gjerne skulle visst om det var likhetstrekk med meg og dem

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Skrevet

Takk for svar igjen. Har gått til både kognitiv eller psykodynamisk behandling, men er nå tilbake til kognitiv. Dette synes jeg er vanskelig ettersom psykologen stadig tegner opp noen hjerneceller og forklarer meg hvordan mine har laget et annet mønster enn det "friske" mennesker har. Javel, tenker jeg, men uansett hvor frustrert jeg spør får jeg ikke ut av henne hvordan hun tenker jeg skal endre dette mønsteret. Har aldri prøvd medisiner, mest fordi familien min ikke er tilhenger til dette. Nå er jeg jo 18 og kan bestemme selv, men er usikker om jeg vil med tanke på evt bivirkninger. Har du noen erfaringer med medisiner?

Skal sjekke opp bøkene.

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Ok da forstår jeg litt mer av din situasjon. Psykologen din prøver bare å forklare at hjernen din har laget solide nervebaner som går rett til negative tanker/handlingsmønster og at hvis du jobber bestemt med å bryte de tankemønstrene, så lager hjernen nye nervebaner, som du kan få positiv uttelling for.

Det er en gradvis prosess og det kan føles meningsløst der og da, men det funker faktisk.

Jeg synes du skal snakke med psykologen og legen din og kanskje prøve antidepressiva, du har ingen ting å tape på det.

Hvordan er det med basisbehovene dine? Søvn, mat, trening osv?

Skrevet

Ok da forstår jeg litt mer av din situasjon. Psykologen din prøver bare å forklare at hjernen din har laget solide nervebaner som går rett til negative tanker/handlingsmønster og at hvis du jobber bestemt med å bryte de tankemønstrene, så lager hjernen nye nervebaner, som du kan få positiv uttelling for.

Det er en gradvis prosess og det kan føles meningsløst der og da, men det funker faktisk.

Jeg synes du skal snakke med psykologen og legen din og kanskje prøve antidepressiva, du har ingen ting å tape på det.

Hvordan er det med basisbehovene dine? Søvn, mat, trening osv?

Nå var det som å høre psykologen min snakke, og jeg svarer det samme til deg som til psykologen min at det er ikke noen tanker som "oppstår" av og til, det er konstante negative tanker til enhver setting. Har prøvd mange ganger å se de positive sidene i ting, men det blir en svært kunstig fremstilt tanke.

De basisbehovene er ikke noe å skryte av.. Søvn er nytteløst på natten ettersom jeg som regel ligger å vrir meg av indre uro. Og dersom jeg får sove, drømmer jeg som regel mareritt eller blir vekket av paralyser. Er akkurat som det er noe kaldt og trist i meg, konstant..

Mat er et kapittel for seg selv, og jeg har slitt med både anoreksi, bullimi og ortoreksi. Nå prøver jeg for psyken sin skyld å få i meg næring, men det hender ofte at jeg spiser opp følelsene mine istedet. Trening ble lagt på hylla for en god stund siden etter at kroppen ble utslitt, men er nå såvidt tilbake igjen. Likevel kjenner jeg ikke at trening heller gir meg noe særlig overskudd av noe slag. Føler meg egentlig mislykket i alt jeg gjør, og sitter nok en gang igjen med spørsmålet om hvordan jeg skal komme gjennom dette livet

Anonymous poster hash: 2cdcf...f20

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...