Klarer du å helt innse døden?

[Millimani]

Du kan ikke velge hvordan du vil dø. Eller når. Du kan bare velge hvordan du vil leve. Nå. 
~Joan Baez~

 

Ja, vi må leve nå, det er denne tiden vi har. Jeg tenker ikke på det, døden er naturlig uansett. For noen skjer det brått og brutalt, for noen skjer det fredelig og stille. Sånn er det. Jeg har lest om nær døden-opplevelser, og tror det er sant. Det er sånn det skjer da, og ikke noe å frykte.

 

 

Jeg tror jeg var redd før jeg opplevde hva som er på den andre siden men ikke nå lenger Vet at det ikke er slutten

Anonymous poster hash: 6d691...44d

 

 

Hvordan opplevde du det? Hva skjedde da?

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 29 Sept 2015 - 08:19, said:

Fortell!

Anonymous poster hash: 15f2a...3ce

Millimani, on 29 Sept 2015 - 12:40, said:

Hvordan opplevde du det? Hva skjedde da?

Jeg var klinisk død og opplevde det samme som mange andre har gjort Lys,kjærlighet og velkomst

Det var en veldig personlig opplevelse og den var trygg og vakker Anonymous poster hash: 6d691...44d

[Tourettes95]

Jeg var klinisk død og opplevde det samme som mange andre har gjort Lys,kjærlighet og velkomst

Det var en veldig personlig opplevelse og den var trygg og vakker Anonymous poster hash: 6d691...44d

Det R ingenting som tilsier at det var døden du opplevde. 

[AnonymBruker]

Tourettes95, on 29 Sept 2015 - 15:25, said:

Det R ingenting som tilsier at det var døden du opplevde.

Du er grunnen til at jeg ikke vil fortelle mer om opplevelsen

Jeg VET. Du tror. Det er ikke noe å diskutere men jeg ville gi litt håp til de som er redde.

PS; jeg er ikke religiøs. Aldri vært det Anonymous poster hash: 6d691...44d

[waco]

Du veit jo ikke at du dør så det gjør jo ingenting.

[waco]

Du er grunnen til at jeg ikke vil fortelle mer om opplevelsen

Jeg VET. Du tror. Det er ikke noe å diskutere men jeg ville gi litt håp til de som er redde.

PS; jeg er ikke religiøs. Aldri vært det Anonymous poster hash: 6d691...44d

 

Du vet jo ikke det. Hadde du vært klinisk død så hadde du jo ikke husket noe, hadde du vel?

 

Og hvis du drømte betyr det at hjernen din levde og var veldig funksjonell.

[AnonymBruker]

Du er grunnen til at jeg ikke vil fortelle mer om opplevelsen

Jeg VET. Du tror. Det er ikke noe å diskutere men jeg ville gi litt håp til de som er redde.

PS; jeg er ikke religiøs. Aldri vært det Anonymous poster hash: 6d691...44d

Takk- Jeg fant i allefall litt trøst😊

Anonymous poster hash: 15f2a...3ce

[asterix]

Jeg har et veldig avslappet forhold til døden, for da er jo alt over og dermed alle bekymringer borte. Jeg håper bare jeg henger med til ungene greier seg selv, siden faren deres allerede er død og de derfor bare har meg.

[AnonymBruker]

Av og til kan jeg bli skikkelig redd for døden, spesielt om noen andre akkurat har dødd. Men det går veldig i baner, noen ganger føler jeg heller at jeg er glad for at de reiste "før meg". Jeg tror at det er noe etter døden, men om det ikke er noe er det også helt greit. Hadde bare vært fint å få møte igjen folk, og møte noen jeg gjerne skulle ha møtt, men aldri fikk. 

 

Jeg er mest redd for dødsøyeblikket. Og om det vil gjøre vondt. Noen dør stille og rolig, men jeg har selv besteforeldre som ikke fikk det slik, og det er ikke noe greit å tenke på. At jeg selv skal dø er jeg ikke så redd for, men er f.eks redd for om foreldrene mine får en dårlig død, eller søsken. Jeg er yngst, så det er sikkert jeg som reiser sist.

 

Har blitt mye flinkere til å ikke tenke på døden. Før kunne jeg ikke ha skrevet om den uten å grine. Nå er jeg blitt mye flinkere til å nyte livet. Å nyte livet betyr ikke at jeg lever som om i dag er min siste dag. Hadde jeg visst at i dag var min siste dag, så hadde jeg jo hverken gått på forelesning eller jobb... Men er blitt flinkere til å nyte hverdagslige ting, og det er jo tross alt nettopp slike ting som er livet. Er glad for at jeg har tantebarn, de hjelper veldig mye.

 

Jeg kan ikke leve livet redd for at jeg og alle rundt meg skal dø. Å tenke på det av og til er uunngåelig, men jeg er glad for at jeg nå kan tenke på det uten få helt angst. Hilsen jente 22. 

Anonymous poster hash: 1d1b5...13c

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp tatt oldemors pikenavn som etternavn. Hun døde flere år før jeg ble født. Spøker med meg selv, om ikke oldemor snart kommer på besøk til meg  

Anonymous poster hash: 07a70...874

[AnonymBruker]

Ja, jeg klarer å innse døden.

Håper å treffe mannen min igjen når jeg engang dør. Da han døde mistet jeg ikke bare mannen i mitt liv, jeg mistet klippen og min beste venn ever. Det har blitt et åpent sår som aldri gror. 

Anonymous poster hash: 41043...594

[Millimani]

 

Av og til kan jeg bli skikkelig redd for døden, spesielt om noen andre akkurat har dødd. Men det går veldig i baner, noen ganger føler jeg heller at jeg er glad for at de reiste "før meg". Jeg tror at det er noe etter døden, men om det ikke er noe er det også helt greit. Hadde bare vært fint å få møte igjen folk, og møte noen jeg gjerne skulle ha møtt, men aldri fikk. 

 

Jeg er mest redd for dødsøyeblikket. Og om det vil gjøre vondt. Noen dør stille og rolig, men jeg har selv besteforeldre som ikke fikk det slik, og det er ikke noe greit å tenke på. At jeg selv skal dø er jeg ikke så redd for, men er f.eks redd for om foreldrene mine får en dårlig død, eller søsken. Jeg er yngst, så det er sikkert jeg som reiser sist.

 

Har blitt mye flinkere til å ikke tenke på døden. Før kunne jeg ikke ha skrevet om den uten å grine. Nå er jeg blitt mye flinkere til å nyte livet. Å nyte livet betyr ikke at jeg lever som om i dag er min siste dag. Hadde jeg visst at i dag var min siste dag, så hadde jeg jo hverken gått på forelesning eller jobb... Men er blitt flinkere til å nyte hverdagslige ting, og det er jo tross alt nettopp slike ting som er livet. Er glad for at jeg har tantebarn, de hjelper veldig mye.

 

Jeg kan ikke leve livet redd for at jeg og alle rundt meg skal dø. Å tenke på det av og til er uunngåelig, men jeg er glad for at jeg nå kan tenke på det uten få helt angst. Hilsen jente 22. 

Anonymous poster hash: 1d1b5...13c

 

 

Jeg vet om ei som var sekunder fra å bli drept i en bil-ulykke i sin ungdom. Hun knuste hele ansiktet, og i akkurat det øyeblikket "traff" hun et dødt familiemedlem som sa til henne at hun skulle leve videre, og at alt kom til å gå bra med henne. Hun overlevde, mot alle odds. 

 

Jeg tror det er noen som venter på meg i himmelporten! Både av dem jeg husker som levende, og dem som døde før jeg ble født. Familien iallfall. Et eksempel er avsnittet over, men også flere nær døden-opplevelser som jeg har lest om. 

 

Min mormor døde på gamlehjem, det samme kommer min farmor til å gjøre. Min morfar og farfar døde brått, morfar hjemme og farfar ute i skogen. Vi måtte lete etter han. Jeg vil heller dø på en brå måte enn å "råtne" på gamlehjem. Men jeg håper at døden kommer fredelig til meg, som den likevel gjorde for mormor på gamlehjemmet. 

[Gjest Luna123]

.

Endret 28. juli 2019 av Luna123

[AnonymBruker]

Jeg tenker litt annerledes. Tenker mer på livet enn døden. For døden kommer, samme om man vil det eller ikke. Vi vet ikke når, men en dag dør vi. 

 

Hvorfor skal jeg leve et liv jeg ikke ønsker, nå jeg skal dø allikevel? Når jeg dør så betyr jo ikke penger og jobb noe som helst. 

Blir deprimert av å føle meg kontrollert. Kontrollert av samfunnet, penger og makt. 

 

Skulle ønske jeg fikk leve det livet jeg selv ønsker! 

Hvis jeg fikk bestemme så hadde jeg vært hjemmeværende mor, bodde på en liten gård i byen med mange hunder, jobbet med hundeoppdrett og tatt meg av barn og hus. Jeg vil ha en liten grønnsakshage, et par høner og kuer slik at vi får egg og melk til eget bruk. Ønsker ikke å bo ute på landet, men vil bo i byen. Leilighet i blokk er ikke meg, det er ikke det jeg ønsker. Jeg ville ha vært mer enn nok fornøyd ved å være sammen med familien og dyrene, enn å være sosial med randome folk jeg ikke bryr meg stort om. Vil ha en mann som jobber et annet sted, tanken på å ha en mann hengende over meg 24/7 gjør meg kvalm, en mann som krever oppmerksomhet og underholdning hele tiden, nei takk. 

Jeg ville ha levd livet og nyter vært sekund! 

 

Men, dessverre så går det ikke. For vi må ha penger, vi må gå skole og få oss en jobb. Vi må være sosial og flink til alt. 

Det gjør meg deprimert, for det er ikke det som gjør meg glad, som gjør livet verdt å leve. Så hvorfor skal jeg gå imot mine egne drømmer og være miserabel og gå rundt å vente på døden? Hvorfor orker jeg å krangle med NAV om usle penger, NAV som kaster meg hit og dit, fordi de mener A4 jobb er lykken i livet? 

 

Jeg er ikke suicidal, men døden frister mer enn et liv i helvetet. 

Hva er vitsen i å leve et liv jeg hater, når jeg kommer til å dø allikevel? Den dagen jeg dør så betyr jo ikke livet noe, så.. når jeg da ikke får leve det livet jeg ønsker mens jeg lever, hvorfor skal jeg da på død og liv leve?

 

vet du hvor heldig du er? 

De aller fleste som sliter med å finne en retning og lykke i livet, de har ingen "jeg har en drøm". De vet ikke hva de kunne tenkt seg -men det vet du!

 

Det står 40.000 tomme gårder rundt om i Norge, om du virkelig vil dette så begynner du å lete og sjekke steder og hus, mange av de som er opp for salg bruker årevis på å bli solgt. Om du er ok med å ha by i nærheten så tipper jeg du har mange, mange valg. Generelt så finner du mange "mellomstore" byer i Norge  hvor du kan bo på landet selv om du bor i byen. Vokste selv opp med kun 20min kjøring fra midt i byen selv om jeg bodde "på landet", så store avstandene trenger det ikke å være. 

Med grønnsakshage og bønder som naboer så kan du være helt selvforsynt med mat og drikke om du ønsker.

Og du kan selge dine egne grønnsaker, du kan ha din egen hjemmebedrift, du kan være fosterfamile for hunder -det er tusen ting du kan gjøre, tusen veier du kan gå. Du har faktisk en drøm!

Og du finner også lett en mann som vil bo som deg forresten, de fleste menn er ikke så klengete om de også finner nøkkelen til å gjøre seg selv lykkelige for seg selv -sammen med andre, og ikke for andre. Og dette handler jo i det store å hele om at vi må lære hverandre om at vi ikke trenger å høre for mye på akkurat den programmeringen du nevner, vi trenger ikke høre på Nav! Drit i dem! Gå å finn din egen lykke! 

 

Du bestemmer faktisk selv -det eneste du trenger å gjøre er å ta tanke inn i virkelighet. Om du tror du "må" noe annet så overbeviser du hjernen din om akkurat det -vil du ha en gård i byen så må du overbevise hjernen din i den retningen. Om du virkelig vil -så veit du innerst inne at du kan!

 

 

Anonymous poster hash: ececc...f06