Klarer du å helt innse døden?

[AnonymBruker]

sier seg selv at dødsfall er triste. Alle vet jo at man til slutt vil dø. Kanskje til og med dagen etter. Men har dere gått dypere inn i det, og virkelig føle på det at man faktisk skal dø. Når man er 50 og innser at man har kanskje 20år igjen og man vet hvor fort det går så kommer det som en reality check.

At, wow, om 20år er jeg dø. Man har levd 20 år før og vet hva 20 år er.

Jeg tenker mye på viss jeg dør. Men jeg kommer jo til å dø. Det gjør alle. Sine egne barn kommer til å dø. Jeg ville følt meg hjelpeløs selvom barna var voksne at de skal også dø, selvom det er lenge etter meg. Hvordan blir deres siste øyeblikk?

 

Jeg ser mye på cold case med de triste historiene der de går langt bak i tid der folk har blitt drept. Viss noen av dere har sett på det og skjønner tristheten Jeg får en varig tristhet inni meg og ikke minst blir engstelig.

 

Disse tankene kom helt ut av det blå. Er det et tegn på at det snart vil skje? Tenk på det øyeblikket man (forhåpentligvis) er gammel, ligger i sengen døende og tar sitt siste pust på denne jorden vår. At det er deg. Hvem er rundt deg?Hva sitter du igjen med?

Også kan man jo bare tenke på alle tingene man ikke gjorde og var redd for. Spesielt pga sosial angst, som jeg har. Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre alt og ikke være redd for folk og meninger. Hvorfor kan jeg aldri kose meg helt siden tusen beskymringer skal ruge i bakhodet. Hvorfor bruker jeg tid på å være bitter over livet og fortid.

Jeg klarer sjeldent å innse helt at man kun har ett liv. At livet er verdt mer enn penger og bekymringer. Disse tankene om YOLO, faktisk, blir fort glemt. Alle vet jo hva det betyr, men ordet føles likevel så fattig. Det er vanskelig ta det innover seg . Jeg klarer ikke leve i øyeblikket, gjøre det jeg vil, snakke løst og livlig, bli med på ting, følge drømmen. Jeg ''glemmer'' ofte at man kun har ett liv og hvor verdifull tiden og øyeblikkene faktisk er. Tilbringe mer tid med barn, familie, venner, enn å jobbe seg rik og kjøpe masse materielle goder. Jeg tenker ofte for mye om penger. Skikkelig oppslukt. Spare penger. Si nei til fester, ferier, kino - fordi jeg vil eie bolig. Så jeg bruker halve livet på å jobbe hardt for å..kjøpe et hus?.. Og få penger..Og først leve livet når jeg blir gammel og snart skal dø.

 

Føler meg litt filosofisk klokken 5 på natten. Eller det har vel blitt morning.

Flere som har tenkt disse tankene? At hvor vanskelig det er å faktisk ta det innover seg.

 

Rett etter jeg har skrevet dette innlegget kommer jeg å gå tilbake til samme gamle meg. Penger, internett, materielle saker, bekymringer, irritere meg over småting, bitter..

Anonymous poster hash: 03d27...ebf

[KillerKitty]

Tenker ofte på det samme selv faktisk. 

Jeg kan ikke, jeg vil ikke godta at døden faktisk er slutten på hele min eksistens. Bare tanken på at jeg en dag er borte og glemt gjør meg kvalm. Det er i grunn litt rart, for jeg føler ofte at jeg ikke orker å leve lenger. Som om kroppen sier stopp, men hjertet vil ikke gi slipp og tviholder på noe jeg ikke en gang vet hva er for noe en gang. Jeg føler bare at det er noe der ute og venter på meg 

Når jeg går inn i meg selv og virkelig føler uten å tenke føler jeg meg udødelig. Gjør ikke dere? Men så fort hjernen skrur seg på igjen forsvinner følelsen og det går opp for meg at jeg er like dødelig som alle andre. 

Det er vondt og ikke minst er det skremmende. Jeg er godt over gjennomsnittet usikker så det går mange tanker og bekymringer med til å gruble over ting jeg strengt tatt ikke får gjort noe med uansett. For sannheten er at vi en dag dør uansett om vi liker det eller ei 

Men en ting har jeg bestemt meg for. Jeg vil ikke vente på min "dommedag" jeg vil bestemme den selv. Ingen, og da mener jeg ingen skal ta livet i fra meg. Selv ikke alderdommen. Skal jeg død skal jeg i det minste velge tid og sted selv 

[AnonymBruker]

Da jeg var suicidal tenkte jeg mye på døden. Jeg synes det er interessant hvordan synet mitt og følelsene mine rundt min egen død kan endre seg så radikalt.

Anonymous poster hash: 0fb8b...1f8

[AnonymBruker]

Det skremmer meg ikke at jeg kommer til å være borte for godt en gang. Først er det ingenting, så blir man født og lever (eksisterer), og så dør man og det er ingenting igjen. Jeg har ingen problemer med å godta det. Jeg er ikke redd for å være død, det er det jo ingen grunn til, men jeg håper jeg får en god død. 

Anonymous poster hash: 43eb1...a6c

[Gjest Gjest_Balian de Ibelin]

Selvfølgelig klarer jeg å innse døden.

 

Jeg kommer aldri til å forstå meg for folk som frykter døden. Er jo som å frykte at dag blir til natt. 

 

Nei å frykte noe man vet kommer til å skje er bare tullete.

[Florence]

Selvfølgelig klarer jeg å innse døden.

 

Jeg kommer aldri til å forstå meg for folk som frykter døden. Er jo som å frykte at dag blir til natt. 

 

Nei å frykte noe man vet kommer til å skje er bare tullete.

Fobier er jo irrasjonelle. 

 

Tillegg: Jeg er selv redd for døden. Det er vanskelig for meg å fullstendig forstå at jeg en dag ikke kommer til å eksistere lenger. 

Endret 28. september 2015 av Florence

[kjøttmeis]

Tenker på døden regelmessig - spesielt som barn, da tenkte jeg mye på døden, spesielt på mine foreldre og besteforeldre. Da gråt jeg som regel og ønsket at det aldri kom til å skje, men det gjør jo det og det samme tenkte jeg da. Alle skal dø. Er ikke redd for å dø, men er redd for at andre skal dø. Tror det verste er å miste en du står nær - det har jeg allerede gjort, og det er nok verre enn å dø selv tenker jeg. Vet jo ikke hvordan det er, men kan tenke meg det.

 

Når jeg virkelig går dypt inn i disse tankene virker det  jo litt skremmende at jeg bare er her EN gang og aldri får en ny sjanse i livet. Derfor vil jeg leve livet til det fulleste og nyte det mens jeg kan. Å finne gleder i små ting, fordi en dag tar det slutt - en dag er jeg borte. Nå er tidspunktet å gjøre det beste ut av det. Jeg vil ikke leve et liv der alt bare er negativt, der jeg bare er sint, irritert og lei. Det er vanskelig, men når jeg tenker over hvor skjørt livet faktisk er så virker problemene mine små.

 

Så ja, jeg klarer å innse døden, men jeg er absolutt ikke redd for det. Fordi jeg vet at det skjer uansett om jeg vil det eller ei.

[Millimani]

Selvsagt klarer jeg å innse døden. Den er alltid alvorlig.. Men vi vet at den kommer til alle, så det er noe som hører livet til. Jeg tenker ikke på det. Når jeg dør så går jeg inn i en annen dimensjon. Treffer kjente og ukjente, og alt er bra. Himmelen. Der er det både sommer, høst, vinter og vår samtidig. Gå hvor du vil.. Tusen år er en dag, og en dag er tusen år. 

[AnonymBruker]

Jeg jobber med terminale mennesker, altså mennesker som ligger for døden. De er stort sett eldre, men vi har også yngre innimellom. De eldste er ofte klare for døden, de har levd et langt liv og ser døden som en befrielse. De yngre er ofte livredde og har mye angst. I tillegg er ofte "halv religiøse" mye redde fordi de er redd for at ting de har gjort galt ikke vil føre dem til himmelen. Veldig mange begynner å tro på Gud når slutten nærmer seg. 

Siden jeg har den jobben jeg har så har jeg jo prøvd å tenke på dette. Hvordan vil jeg selv takle døden? Men det er umulig å tenke seg når man ikke står i den situasjonen selv. Men jeg tror nok det har mye å si på når i livet man ligger for døden. 

Pr. i dag er jeg redd for å dø i fra barna mine. Før jeg fikk barn var jeg ikke redd for å dø. 

Anonymous poster hash: 9c012...ffd

[Chizue]

For alt vi vet, så kan vi bli påkjørt og drept i morgen..Hold deg hjemme, unngå trafikk!

 

[Aubree]

Jeg frykter ikke min egen død, vi har jo alle allerede vært der før vi ble født. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har ingen dårlige minner fra den tiden

Men får panikk til tider når jeg tenker på at samboer, foreldre osv skal dø fra meg. Så er mer redd for sorgen over å miste noen.

[AnonymBruker]

Jeg er redd for måten jeg kommer til å dø på! Redd for brann og drukning, ulykker hvor jeg blir spiddet feks! Håpef jeg dør fort og smertefritt- helst mens jeg sover!

Anonymous poster hash: 15f2a...3ce

[Villkatten88]

Jeg har hørt at jo værre måte man dør på, jo flere nytelser får man i paradis. Jeg tenker vist mere langsiktig enn alle andre her..

[annebanane]

Vi kan dø når som helst, derfor velger jeg å ikke tenke på det og heller leve livet. Det er farer ved alt. Det skjer når det skjer. MEN samtidig er jeg redd for en fysisk smertefull død.

[Tourettes95]

Det hørtes jævla rart ut. Viirker ikke logisk i det hele tatt.

Jeg pleier å tenke på døden som en befrielse. Alle den psykiske smerten, og alle de mentale såra man har her i verden forsvinner jo. De aller fleste mennesker blir jo mer og mer infisert av bitterhet, bekymring og ødelagte ekteskap jo eldre de blir. 

 

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 11. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[skreppamedleppa]

Hee hee jeg og ei venninne bare nevnte i forbifarten i dag at det er to ting mennesker opptar seg mest av og det er været og døden. Ingen av de kan vi få gjort noe med og de er igrunn ute av våre hender begge deler, likevel er det det vi mennesker går og tenker på. Tenk på hvor mye annet vi kunne fått gjort i livet viss vi brukte energien vår på noe av det vi faktisk kan gjøre noe med?

Jeg tenker ikke så ofte på døden. Innser at jeg skal dø? Jo vist. Ikke hvis men når. Jeg skal dø.

Jeg håper jeg ikke dør av alderdom når jeg tenker på at det å bli gammel i Norge ikke er en dans på roser for veldig mange. For å si det på denne måten så håper jeg ikke at helsevesenet kommer å tar meg, kanskje stygt sagt og om noen jobber i helsevesenet her så er det ikke dere jeg kritiserer men.... Vel jeg tror ikke det er nødvendig å forklare, har vi ikke alle opplevd syke og gamle slektninger? Har vi ikke sett hvordan noen enkelte sjebner ender?

Jeg ønsker å dø i skoene jeg går i, om det blir ved en brann eller om jeg blir overkjørt av bussen eller knekker nakken i en trapp, så går det bedre enn å sitte 20 år på et gamlehjem og knapt vite hvem og hvor jeg er. Mest av alt frykter jeg vel demens og andre slike sykdommer.

Å leve lengst mulig bare for unngå døden er ikke alltid det beste tror jeg. Det finnes verre ting her i livet enn å dø. Jeg har aldri vært suicudal men forstår godt de som velger å ta sitt eget liv og har aldri skjønt hvorfor det er så skammbelagt som det er. Igjen så tror jeg det finnes langt værre ting i livet enn døden.

Og jeg tror at etter døden så opphører jeg å eksistere både fysisk, psykisk og i dimensjoner.

Men jeg lever til jeg dør.. Hva jeg mener med det? Vel jeg er 30 (på kg vil det si at jeg tygger kamferdrops og snart ruller rundt med rulatoren og jeg er iallefall rynkete og hjernen råtner på rot), men irl så er jeg mer opptatt av å leve enn å tenke på døden. Jeg personlig er mer forundret over alle de som ikke tar inn over seg at de lever og som nærmest bare går rundt og eksisterer av frykt for andre fremfor de som ikke tar inn over seg at de skal dø.

Livet mitt er og vil være for kort enten jeg dør i måren eller om 60 år til at andre enn meg selv skal få definere livet mitt, definere gledene og sorgene, hva jeg mener og hvem jeg er. Jeg får ikke gjort noe med døden. Den kommer på sin måte på sin dag, det jeg på veldig mange måter kan styre er livet. Jeg også klarer ikke å leve i øyeblikket hele tiden, regninger, jobb osv tar sin plass. Ja en kan slutte å jobbe men hele livet er lagt opp på konsekvenser og jeg ønsker ikke konsekvensene av å slutte å jobbe og slutte å betale regninger...

Men jeg har alltid vært en person som lever ut av de tingene som gir meg lykke, små eller store lykke følelser uavhengig av hva som er "normalt" eller hva andre tenker om det.

Det tror jeg har vært viktig og kommer til å være viktig i fremtiden for at jeg selv skal kunne leve livet og ikke bare eksistere.

Jeg har ikke noen form for dødsangst når jeg tenker på døden, ingen tanker som gjør meg urolig men selvsagt nett nå er jeg ikke døende, i så tilfelle er jeg lykkelig uviten om det og jeg tror at ikke bare om temaet døden men også svært mange ting er det en ting å si hva en tror en vil føle og mene en helt annen ting er det når en står i det. Så kanskje tankene mine om døden vil endre seg og at jeg ligger og er så urolig at jeg knapt klarer å puste om tja 20 år, men om så er så tror jeg at jeg ville vært enda mer urolig og hatt enda mer angst om jeg så meg tilbake og innså at jeg ikke hadde levd pga frykt, og livsangst og at andres meninger hadde bestemt hele livet mitt og gjort det til et liv jeg hadde angret på.

For å korte ned poenget mitt er jeg mer redd for å ikke leve enn jeg er for å dø, (som jo igrunn er det du ts også sier) akkurat derfor har det og er det så viktig for meg å gi litt f i andres tanker om "det gode liv" og gjøre livet godt for meg. Det vil da si at det er noen ting i livet mitt som jeg vil definere som det gode og optimale liv som gir meg lykke men storsamfunnet i sin helhet mener nok ikke det samme, so what...

[Wonderbitch]

Jeg pleide å se på døden som helt naturlig, at man slipper alle problemer og bare går inn i et dypt intet. Ingen smerte, ingen glede. Bare..ingenting.

Så jeg var aldri redd for å dø, og på dager jeg hadde det vanskelig tenkte jeg at det skal bli fint å få "slippe" etterhvert. En befrielse på en måte.

Men de siste årene har dette synet endret seg veldig. Pga sykdom har jeg vært nær ved å dø flere ganger, og enda oftere TRODD at jeg skulle dø. Det så ikke pent ut, for å si det mildt. En periode hadde jeg skikkelig dødsangst. Jeg så ikke på det som en befrielse lenger, men noe ondt, mørkt og groteskt. Blæ. Men har fått litt perspektiv på ting nå, og prøver å få tilbake et litt mer naturlig forhold til døden igjen.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg var redd før jeg opplevde hva som er på den andre siden men ikke nå lenger Vet at det ikke er slutten

Anonymous poster hash: 6d691...44d

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg var redd før jeg opplevde hva som er på den andre siden men ikke nå lenger Vet at det ikke er slutten

Anonymous poster hash: 6d691...44d

Fortell!😊

Anonymous poster hash: 15f2a...3ce