Studenter med psykiske problemer

[AnonymBruker]

Jeg er ennå ikke helt sikker på om jeg har lyst til eller mestrer å studere, men jeg vet at når jeg blir frisk, kommer jeg å til å stille bedre på arbeidsmarkedet dersom jeg har klart å fullføre et studie.

 

Så jeg har noen spørsmål til dere som studerer/har studert og har psykiske problemer.

 

Er det lett å henge med faglig? Synes du det er lett eller vanskelig sammenlignet med vgs? 

 

Hvordan går det økonomisk? Klarer dere dere med lån og stipend, og dersom studier og sykdom er krevende nok til at å jobbe samtidig blir for mye, får dere ekstra økonomisk støtte?

 

Går det greit sosialt? Hvordan går det i forhold til medstudentene?

 

 

Spørsmålene retter seg først og fremst mot dere som allerede slet psykisk før dere begynte. Det er ikke det at de som fikk psykisk sykdom underveis i studiene ikke er velkomne til å svare, men det er jo forskjell på å begynne som helt frisk, og å begynne når man allerede har mange problemer/utfordringer...

Anonymous poster hash: 7c8cf...1b4

[AnonymBruker]

Dette er det vanskelig å gi ett enkelt, godt svar på, av den grunn at psykiske problemer er så mangt, og at det er stor spennvidde i funksjonsnivået til hver enkelt. I tillegg svinger man kanskje opp og ned i sykdomsbildet i studieperioden.

Jeg kan fortelleren versjon. Utgangspunktet var sosial angst og depresjon fra videregående skole. Startet på universitetet uten å vite hva jeg gikk til. Det var en helt annen verden. Ingen oppfølging av lærere, ingen klasse man fulgte sosialt, ingen som fulgte med på at man gjorde det skolearbeidet man skulle. Det var en eksamen i løpet av året og den var i mai. Med andre ord kunne jeg surre rundt fra aug/sept til mai uten at noen sjekket om jeg møtte på universitetet eller leste noe som helst.

Jeg gjorde hverken eller. Jeg fikk angst av alle menneskene som jeg ikke kjente, jeg klarte ikke å gjøre meg kjent på campus, jeg skulle bo alene for første gang og klare meg selv. Jeg leste knapt i bøkene mine og jeg møtte aldri til eksamen. Aldri har jeg følt meg så mislykket som da. Jeg skyldte på alt mulig annet enn det som var problemet. Trodde det var pga liten interesse for faget og mye annet. Jeg turte aldri å be om hjelp og fortalte ingen ting til foreldrene mine eller venner. Så jeg fortsatte likedan året etter. Levde på penger fra Lånekassen og satt hjemme foran pcn. Det endte den dagen Lånekassen sa stopp og ikke ville låne meg mer penger før jeg besto eksamen. Da ble det helt krise. Jeg hadde jo ikke jobb og hadde ikke fortalt noe hjemme.

Dette er mange år siden, og mye har skjedd frem til i dag. Blant annet har jeg gått mye i terapi, jeg har jobbet noen år og jeg har i perioder gått arbeidsledig. Nå er jeg i gang med studier igjen. Faglig går det veldig greit, jeg henger med og forstår stoffet, men jeg kan slite med prestasjonsangst innimellom. Men det slo meg med hard kraft at jeg igjen skulle komme til å slite mye sosialt. Dette fordi jeg har jobbet mye med meg selv og anser meg selv som ok sosialt nå. Særlig etter flere år i arbeidslivet bl.a i serviceyrker og andre yrker med mye menneskekontakt. I tillegg har jeg fungert godt sosialt blant kollegaer på jobb. Men, på universitetet er det litt annerledes. Siden man går i forelesninger og ikke i klasser som på vgs, er man mye mer ansvarlig for å få kontakt med andre studenter selv. Man kommer ikke i naturlig kontakt med noen ved f.eks gruppearbeid eller "jobb to og to". I noen emner er det kollokvier, men de startet sent og man er veldig mange i store grupper, så jeg har rett og slett gitt etter for min tidligere angst og ikke klart å gå. Jeg skjønner at jeg taper mye på dette, men jeg kompenserer med å lese mer på egenhånd. Hverdagen handler i stor grad om å holde ut ubehag ved å være mye alene, og ensomheten har blitt både venn og fiende.

Som du skjønner, må man være veldig forberedt på å kjempe endel for å klare å holde på motivasjonen. Og man kan ikke være så skjør at man gir opp ved den minste motstand. Jeg tenker at det er lurt å ha et sosialt nettverk der man skal studere, eller i det minste ha noen man kan ringe til og snakke med når ting går dårlig. Man bør være klar over egne svakheter og jobbe med disse. Det kan være at man må ta studiet på deltid, eller ha mindre studiebelastning, og man bør sjekke ut hvilke tilbud som finnes på studiested som man kan støtte seg på. Psykologer, helsesøster, kurs for f.eks depresjonsmestring og annet. Vær bevisst din psykiske helse og tilrettelegg det du kan. Ikke gi opp når du møter utfordringer, for de kommer!

Anonymous poster hash: a4c5a...e21

[AnonymBruker]

Vanskelig å si, det er jo så stor forskjell på studier, boutgifter og typen psykisk sykdom. Men jeg har slitt med depresjon(har diagnose) samt en del andre ting men som liksom ikke direkte er en diagnose. Depresjon har jeg antakelig hatt siden slutten av barneskolen men fikk ikke diagnose før jeg var en 15-16. Jeg har prøvd å vært både på og av medisiner men fant ut det var best uten(særlig som student pga. pengene det kostet).

Det var såpass dyrt å bo der jeg studerte at jeg måtte ha jobb ved siden, så jeg jobbet annenhver helg og tok ekstravakter når jeg kunne/maktet. Jeg fullførte masteren min i fjor. Og det har vært utrolig hardt. Jeg hadde flere sammenbrudd, var på nippet av å slutte flere ganger men klarte å hente meg inn igjen. Kan også legge til at jeg ikke er noe skole-menneske, jeg er ikke egnet for det i det hele tatt, jeg har alltid slitt på skolen. Men jeg visste at det var dette jeg ville så jeg hadde jo litt motivasjon. Alt annet ble liksom bare blitt satt på vent. Jeg har sluttet med hobbyer og idrett, sosiale tilstelninger og alt annet jeg interesserte meg for de 5 årene for å klare å fullføre. Så jeg mangler ordforråd for å fortelle hvor tøft det har vært.

 

Men nå som jeg er ferdig har jeg liksom jobb, og når jeg er ferdig på jobb, ja, så er jeg ferdig, jeg må ikke sitte med pensum eller oppgaver så jeg fikk brått så mye fritid at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med alt. Jeg har startet opp igjen med hobber, møter venner og alt jeg ikke kunne gjøre mens jeg studerte. Dette er jo luksus! Vet fremdeles ikke helt om det var verdt det, jeg var ganske langt nede i lange perioder. Men det er nå uansett greit å ha begynt utdanning selv om en ikke klarer å fullføre.

 

Anonymous poster hash: 934fb...c58

[AnonymBruker]

 

Jeg er ennå ikke helt sikker på om jeg har lyst til eller mestrer å studere, men jeg vet at når jeg blir frisk, kommer jeg å til å stille bedre på arbeidsmarkedet dersom jeg har klart å fullføre et studie.

 

Så jeg har noen spørsmål til dere som studerer/har studert og har psykiske problemer.

 

Er det lett å henge med faglig? Synes du det er lett eller vanskelig sammenlignet med vgs? 

 

Hvordan går det økonomisk? Klarer dere dere med lån og stipend, og dersom studier og sykdom er krevende nok til at å jobbe samtidig blir for mye, får dere ekstra økonomisk støtte?

 

Går det greit sosialt? Hvordan går det i forhold til medstudentene?

 

 

Spørsmålene retter seg først og fremst mot dere som allerede slet psykisk før dere begynte. Det er ikke det at de som fikk psykisk sykdom underveis i studiene ikke er velkomne til å svare, men det er jo forskjell på å begynne som helt frisk, og å begynne når man allerede har mange problemer/utfordringer...

Anonymous poster hash: 7c8cf...1b4

 

Jeg slet psykisk og studerte. Det ble litt prøving og feiling med studier. Jeg brukte lengre tid enn vanlig. Fikk også bruke lenger tid på eksamen pga konsentrasjonsproblemer. Dersom du har en veldig alvorlig diagnose som f.eks. schizofreni, får du slettet gjelden.

 

Jeg studerte mye på egenhånd og gikk på forelesninger. Kollokvier og grupper holdt jeg meg litt unna da jeg ble stresset av det. Jeg gikk til en psykolog på UIO. Jeg ble dessverre bare verre etter at jeg begynte hos han, men han reddet meg kanskje på et vis også.

Anonymous poster hash: 3518c...8b0

[AnonymBruker]

Jeg har hatt litt trøbbel underveis og måttet utsette noe, men fullførte noen få måneder på overtid bare. Verste synes jeg egentlig var økonomien, for det er lite tilpasset de som har sykdom. Greier man seg på stipend/lån er det jo fint, men jeg måtte jobbe ved siden av. Og når jeg ikke greide det, ja, så gikk det nesten ikke rundt.

Anonymous poster hash: 54fe5...60a

[AnonymBruker]

Sjekk opp i "studier med støtte" på google. Dei fleste store universitet og høgskular har dette.  

Anonymous poster hash: b9a7c...376

[AnonymBruker]

Sjekk opp i "studier med støtte" på google. Dei fleste store universitet og høgskular har dette.   Anonymous poster hash: b9a7c...376

Jeg har vært innom studier med støtte, og jeg må si jeg ble skuffet. De driver selvsagt ikke med behandling, det måtte man sørge for å ha utenom, men de tok ikke hensyn til at mye av psykdom viser seg i dårlige perioder -innimellom-. Jeg spurte om mange praktiske tiltak, men enten måtte man nærmest være sykehusinnlagt for å være kvalifisert til å få de, eller så visste rådgiveren ikke så mye om det jeg spurte om. Jeg blir sett på som en veldig ressurssterk person, problemet mitt er at jeg klapper sammen innimellom og da blir det ikke tatt alvorlig. Jeg vil gjerne forebygge, men det ser de ikke noe poeng i. Jeg fikk "trenger vi å sette opp noen ny tid for samtale?" i det som ble min siste time der. Jeg hadde stort behov for støtte, men følte meg ikke sett, selv om jeg gråt på hvert møte og ba om mange spesifikke tilrettelegginger. Så min konklusjon er -god tanke bak, dårlig utførelse-.

Anonymous poster hash: a4c5a...e21