Hvorfor ber han meg aldri opp unnskyldning?

[AnonymBruker]

Vært i et forhold noen år, og jeg aner ikke om det er ekte kjærlighet eller om det er en slags avhengighet fra min side.

Det er dager hvor jeg føler at han er min sjelevenn og han er så utrolig god og bra på alle måter. Andre dager så er han så slem og bryr seg ikke om at jeg har mye smerte (psykisk).

Jeg tror at jeg elsker han, og at han elsker meg. At alle følelsene vi har for hverandre bare blir for mye.. Men det jeg nå har tenkt skal jeg dele her, og høre om dere tenker det samme.

Det er slutt nå nylig, og jeg tenker noen dager at han aldri har elsket meg. Det er jo flere års historie bak alt dette, men jeg kan jo ikke skrive ned alt som har innvirket på dette, så prøver å bare ta det jeg tenker akkurat nå.

Ser på meg selv som en vanlig jente, sliter ikke psykisk, gjør det jeg skal, jobber og utdanner meg med mastergrad. Eksen min er helt motsatt, ingen utdannelse, jobb,,økonomi osv osv, men en fortid med rus og dårlige tider og spilleavhengighet. Men man kan jo ikke bestemme hvem man faller for, og jeg falt veldig hardt og har ikke klart å innse at det ikke er oss to for alltid før i det siste. Han har fått meg til å føle meg slik som ingen andre har klart før, både i negativ og positiv retning. Føler at jeg egentlig burde snakke med noen om dette forholdet, altså en profesjonell, fordi jeg merker at disse årene har satt sine spor og at det har vært en psykisk påkjenning.

Men jeg tenker at jeg er avhengig av han fordi han har fått meg til å føle meg så utrolig bra. Helt sinnsykt. I neste øyeblikk svartner det helt for han og han sier så mye stygt, er voldelig og alt som står i hodet hans er spilling. Han får en oppførsel som er helt syk, og jeg tviler ikke på at han hadde sendt meg rett til sykehus hvis det hadde gått langt nok, altså hvis ikke jeg tillater alt som skjer, setter ned foten. Dagene går og vi blir bare venner igjen, uten å snakke om det som hadde skjedd.. Og det gjør så utrolig vondt for meg at han ikke ber meg om unnskyldning. Alt er på en måte min feil, jeg har bedt om det selv i følge han.. Og jeg tror kanskje de tankene smitter over til meg, og at jeg føler meg skyldig. Og at jeg derfor godtar oppførselen fordi det var min feil. Og at han er den eneste som vil ha noe med meg å gjøre, fordi jeg er som jeg er.. Blir livredd for å miste han og blander dette med kjærlighet?!

Jeg aner ikke hva jeg har skrevet, alt er sikker veldig usammenhengende og som sagt er det så utrolig mye til denne historien... Men om noen kan hjelpe meg ur ifra hva heg har skrevet? Som sagt er det slutt, men vi har bodd sammen som venner - stort sett gått bra, uten alle følelsene. Men jeg er utrolig preget av hele situasjone og inni mellom savner jeg han, men er bekymret for veien videre. Har egnetlig bare lyst til å være lykkelig med han, men vet at det aldri går

Aner ikke hva slags svar jeg er ute etter, men om noen kan være så snille å gi meg tilbakemelding på noe som helst??

Anonymous poster hash: c65d5...993

[Gjest]

I overskriften sier du "Hvorfor ber han meg aldri om unnskyldniing?" - d svarer på det selv: Han mener selv at han ikke har gjort noe galt, og hvorfor skal han da be om unnskyldning? Jeg synes han bør be om unnskyldning, slik at det er understreket, men var jeg deg ville jeg kommet meg helt bort fra ham. Få han ut av livet ditt både fysisk og følelsesmessig.

Jeg tror, som du selv nevner, at du hadde hatt godt av å snakke med noen. Luft tankene dine med fastlegen. Jeg vil anbefale deg å skrive ned i stikkordsform punktvis hva som har skjedd i forholdet som har gjort din situasjon vanskelig.

Lykke til: