Klarer jeg ikke å ta utdanning?

[Lille My 100]

Jeg er 21 år, og er nå inne i mitt andre år i den bachelorgraden jeg er i ferd med å ta. Jeg er kjent som en over gjennomsnittet skoleflink jente, så jeg føler at både familie, venner og de fleste som kjenner meg forventer at jeg skal ta en grei utdanning. Det de ikke vet, er at jeg etter VGS har slitt med depresjoner og angst. Jeg vet ikke om det kommer fra presset jeg legger på meg selv om å få til noe bra, men har en anelse om at det i det minste har bidratt til psykiske plager...

 

Jeg føler at familien min ser på meg som "lat" som nesten aldri drar på skolen eller sitter med skolearbeid, som alltid føler en trang til å sove, eller såvidt beveger meg ut døra med mindre jeg skal på jobb. Jeg går med en konstant redsel for nåtiden og fremtiden, og er sinnsykt stressa over å få en utdanning for å bli "ferdig med det". Det suger livet ut av meg, og selv om jeg alltid er trøtt, får jeg aldri til å sove når jeg faktisk bør gjøre det.

 

Det er bare det at uansett hvor mye jeg ønsker å komme meg på skolen og komme i gang med skolearbeidet, så er det en evig kamp. Jeg får angst og sliter virkelig med noe så enkelt som å sette meg på bussen, eller sjekke timeplana. Derfor har jeg naturligvis gått glipp av mye skolestoff. Jeg har ikke engang kjøpt bøker for dette semesteret, fordi jeg er for redd for å sjekke Its Learning. Endelig mannet jeg meg opp i dag, og der stod det svart på hvitt at jeg har gått glipp av obligatoriske innleveringer i to fag - og jeg henger allerede etter med fire. 

 

Jeg føler at det beste for meg akkurat nå hadde vært å funnet meg en eller annen jobb som ikke krever utdanning - men de er jo selvfølgelig lavlønna. Og jeg vil så veldig gjerne ende opp med en greit betalt jobb når jeg blir "stor", for jeg vil virkelig at min framtidige familie skal ha det godt økonomisk. 

 

Jeg tror det som virkelig ville ha hjulpet dersom jeg MÅ studere, er å studere noe jeg virkelig brenner for, gjerne i utlandet. Jeg trenger virkelig et frisk pust. Men da "må" jeg begynne på nytt igjen. 

 

Jeg føler meg som en eneste stor skuffelse, både for de rundt meg og meg selv. Jeg får virkelig ikke fred i sjelen.

 

Tips, råd og tanker mottas med takk!

[gjest 321]

Hei,

Du er kun 21 år, du har hele livet foran deg til å feile, rette opp i feil, lære og gjenta nye feil man ikke lærte av.

 

Du må rett og slett prøve å slutte å bry deg om det presset du tenker at andre legger på deg. Utifra det jeg leser så ser det ut til at du selv er din verste fiende når det kommer til å legge press på deg.

 

Ro deg ned - pust.

 

Det er ingen krise om at noen fag går dårlig, man kan alltids ta opp en eksamen eller fem. Og dette har du faktisk god tid til. Jobbe skal du gjøre resten av livet, så du har heller ingen hast med å skyndte deg ut i jobb.

Kan du ta femte eller sjette semester i utlandet på det studiet du allerede går på? I såfall kunne jo dette vært en løsning så du både får deg et friskt pust, i tillegg til å få fullført.
Jeg skjønner at det føles overveldene når man henger etter de andre. Men hvis du prøver å fokusere på de fagene du føler du kan klare å bestå dette semesteret, så kan du alltids ta ett par konte-eksamner og hente deg inn igjen så du får tatt igjen det du ikke fikk gjort nå. Og vips, så er du kommet asjur igjen;)

Når det kommer til depresjonen din, så bør du absolutt oppsøke hjelp så det ikke blir verre. Hvis du studerer ved et universitet så finnes det jo gratis psykologhjelp til studenter der. Bestill deg en time eller gå innom der! Jeg tipper at dette stresset rundt skolen er mye av grunnen til at både depresjonen og angsten opprettholdes, så du trenger kanskje litt hjelp til å lære deg å stresse ned:)

Du er absolutt ingen skuffelse. De fleste tråkker litt feil i livet, sånt skjer Du har kjempegod tid til å gjøre det du vil med livet, så prøv å slappe litt av!

[sol87]

Jeg er 21 år, og er nå inne i mitt andre år i den bachelorgraden jeg er i ferd med å ta. Jeg er kjent som en over gjennomsnittet skoleflink jente, så jeg føler at både familie, venner og de fleste som kjenner meg forventer at jeg skal ta en grei utdanning. Det de ikke vet, er at jeg etter VGS har slitt med depresjoner og angst. Jeg vet ikke om det kommer fra presset jeg legger på meg selv om å få til noe bra, men har en anelse om at det i det minste har bidratt til psykiske plager...

 

Jeg føler at familien min ser på meg som "lat" som nesten aldri drar på skolen eller sitter med skolearbeid, som alltid føler en trang til å sove, eller såvidt beveger meg ut døra med mindre jeg skal på jobb. Jeg går med en konstant redsel for nåtiden og fremtiden, og er sinnsykt stressa over å få en utdanning for å bli "ferdig med det". Det suger livet ut av meg, og selv om jeg alltid er trøtt, får jeg aldri til å sove når jeg faktisk bør gjøre det.

 

Det er bare det at uansett hvor mye jeg ønsker å komme meg på skolen og komme i gang med skolearbeidet, så er det en evig kamp. Jeg får angst og sliter virkelig med noe så enkelt som å sette meg på bussen, eller sjekke timeplana. Derfor har jeg naturligvis gått glipp av mye skolestoff. Jeg har ikke engang kjøpt bøker for dette semesteret, fordi jeg er for redd for å sjekke Its Learning. Endelig mannet jeg meg opp i dag, og der stod det svart på hvitt at jeg har gått glipp av obligatoriske innleveringer i to fag - og jeg henger allerede etter med fire. 

 

Jeg føler at det beste for meg akkurat nå hadde vært å funnet meg en eller annen jobb som ikke krever utdanning - men de er jo selvfølgelig lavlønna. Og jeg vil så veldig gjerne ende opp med en greit betalt jobb når jeg blir "stor", for jeg vil virkelig at min framtidige familie skal ha det godt økonomisk. 

 

Jeg tror det som virkelig ville ha hjulpet dersom jeg MÅ studere, er å studere noe jeg virkelig brenner for, gjerne i utlandet. Jeg trenger virkelig et frisk pust. Men da "må" jeg begynne på nytt igjen. 

 

Jeg føler meg som en eneste stor skuffelse, både for de rundt meg og meg selv. Jeg får virkelig ikke fred i sjelen.

 

Tips, råd og tanker mottas med takk!

 

Det kan høres ut som du knekker under vekten av eget og andres press, ja! Går du til behandling, i så fall bør du få i gang dette snarest, det kan hjelpe deg med å tenke riktige tanker om deg selv og det du får til. Du klarer selvfølgelig å ta utdanning, men pass på at du gjør det for de riktige grunnene: at du vil det, ikke at familien din forventer det. Det er mange måter å ta en bachelorgrad på. Kanskje løsningen hadde vært å jobbe en stund, mens du bare tar ett og ett fag som selvstudium hjemme. Jeg gjorde dette under min depresjon, og det klarte jeg. Men det kommer selvfølgelig an på hvilket studium du går, noen har obligatoriske oppmøter og slikt. En annen løsning er å ta et års pause fra studiene, der du bare jobber og prøver å bli friskere. Du bør fortelle dette til familien din, at du er syk og sliter. Da vil de kanskje forstå hvorfor du gjør som du gjør.

[AnonymBruker]

Dette høres ut som meg, da jeg var på din alder. Jeg har gått flere år i terapi (det var mye annet også, men bl.a press om å bli noe og forventninger) og nå, i en alder av 39 har jeg begynt å studere det jeg virkelig vil her i livet. I mellomtiden har jeg gått sykmeldt, begynt og sluttet på fire ulike studier, jobbet litt og gått i terapi. Det jeg vil si deg først som sist, oppsøk hjelp. Gå til lege/helsesøster/psykolog ved studiestedet og si hvordan du har det. Dette er ikke et uvanlig problem. Du må starte med å sette grenser for deg selv i form av hvilke forventninger du skal ta hensyn til og ikke. Det er ikke så ille å feile litt i livet, om man aksepterer at det er sånn som kan skje. Men du bør sette dine egne forventninger først, ikke alle andres. Det er kun du som kan og skal leve ditt liv. 

Anonymous poster hash: 1d963...3ac