"Har hunden vondt"?

[AnonymBruker]

Her kommer et langt innlegg, og det handler om de viktigste dagene i mitt nåværende liv som hundeeier, derfor håper jeg at de snille menneskene som tar seg tid til å lese dette også tar seg tid til å komme med reflekterte, logiske og fornuftige svar (preget av folkeskikk og godhet!)

Da starter vi:

De siste dagene har dette spørsmålet gått gjennom hodet mitt: Har hunden vondt?

- Men hvordan vet jeg om hunden har vondt da? Han sover mye. Skjelver mye. Er mye misfornøyd. Vil ikke sitte virker det som. Liker ikke at vi tar på nakken. Er han bare nervøs?

Jeg leste 4-5 engelske artikler som ga eiere tips til hvordan man kan avgjøre hvorvidt tiden er inne for avliving eller ikke. Det ga meg noe å tenke på, men gjorde meg samtidig ikke klokere.

Samtidig som de understreker viktigheten av at man som eier tar et eget valg, finnes det visst tester der man kan sette tall på spørsmål som "drikker dyret?", "er dyret aggressivt?" og så videre, som gjør at man får en sum som kan gi deg et hint om det er på tide med avliving eller ikke. Er tallet for lavt, kan man re-evaluere hver 30-90 dag.

Så lang tid har vi ikke.

IDAG.. skal jeg til samtale med en veterinær, jeg ønsker hennes synspunkt i saken og jeg skal fortelle om oppførselen til hunden for å høre hva hun mener. Han blir ikke med siden han hater veterinærer. Han går på medisin mot epilepsi, så høy dose at han får pustebesvær, og han har en historie med dårlig lever - og går på en medisin som kan gi leversvikt. Dvs vi gambler litt nå, føler jeg. Ikke det at veterinærene har sagt noe om det, dette er noe jeg har lest om på egenhånd fordi jeg føler jeg som eier plikter å vite om bivirkningene til en medisin hunden går på.

1: Jeg kjøpte mariatistelkapsler jeg kunne gi hunden (det hjelper leveren å ikke svikte), men fikk ikke veterinærs samtykke siden det er "alternativt". Vel, hun sa ikke "ikke gi det!", bare at hun ikke hadde hørt om det før og derfor ikke kunne anbefale det. I USA er det svært vanlig å gi hunder på epilepsimedisin mariatistel, men fikk en slags ocd-lignende tanke om at jeg ikke tør å gi noe uten vet. sitt samtykke. Sånn i tilfelle.

2: Så potensiell fremtidig leversvikt er ett punkt, et annet punkt er at hunden er ung. En jeg kjenner var i samme situasjon som meg, og fikk vite fra sin veterinær at pga de mange bivirkningene med en så sterk medisin er det ikke anbefalt å alltid sette unge hunder på denne medisinen (fenemal). Ser for meg at hunden dør av leversvikt som 5-åring, jeg. Og så kunne vi forhindret lidelsen allerede nå. Sånne fremtidstanker, vet du. Dårlig samvittighet og frykten for å oppleve det, den ekle følelsen av makt og hvordan,man best bruker den.

3: Et tredje punkt er at vi mistenker at hunden har hatt anfall til tross for høy dosering av medisin, noe som kan tyde på svulst eller kreft i hjernen (hilsen veterinær). Hunden er 100% renslig, f.o.m 10 ukers alder (var litt stolt av at han ble ren på to uker husker jeg!), og vi har funnet urinflekker utenfor soveplassen, rett utenfor, noe som tyder på epileptisk anfall. Han har også gjort fra seg inne, noe som også tyder på epileptisk anfall uten at vi kan si det 100%.

4: Det fjerde punktet er at vi forsøkte lavere dose medisinering, og trodde alt var bare velstand, men da fikk hunden anfall. Både tisset og bæsjet på seg, og oppførte seg aggresivt, noe som minner meg om ->

5: ..Punkt fem! Han blir aggressiv under og etter anfall. Tilbøyelig til å bite hvem som helst, er helt bortevekk og tror alt er farlig, hvilket har resultert i at jeg har måtte løpe fra en jagende hund og stengt meg inne på badet ikke bare én gang, men flere ganger.

6: Punkt seks er at han på grunn av at han "søler" når han har anfall og vi ikke vet når anfallene kan komme ikke kan være i sofaen noe mer. Aldri, noensinne. Det har vært et privilegium han har nytt godt av, han elsker sofaen, men han kan ikke. Vi har vasket hundebæsj og hundetiss fra sofaen nok ganger, og orker ikke mer. Det gjør ham veldig trist.

7: Punkt sju er rett og slett at han ikke leker lenger. Han har ikke gnisten, lekelysten. Han har masse leker sv den grunn at han alltid har elsket å leke. Det er ikke der lenger.

8: Det åttende punktet er at det kan virke som han har vondt. Men det vet jeg ikke, ingen vet det, men magefølelsen sier ofte at det "er noe". Han vil ikke alltid sitte, og nekter ofte å høre på meg om jeg ber ham sitte (han kan både "sitt" og "bli"), noe som leder til punkt ni..

9: Som er at han står og ser tomt ut i luften, som om han forsøker å fortelle oss noe (nå skal ikke jeg besjele alt for mye, men noe må til når man som menneske forsøker å analysere en hund!). Han står i allefalll og maser på oss å på den måten, ser fryktelig trist ut, kan legge seg midt på gulvet for at vi skal se på ham.

10: Punkt ti. Stress. Et enormt stress i kroppen. Slikk, slikk, slikk, klø, gjesp, slikk. Dempende signaler og stressing. Verken fysisk eller mental trening har hjulpet.

11: Det ellevte punktet er at han er redd for å ta medisiner, pyse kanskje, men det er hans liv og hverdag som hund, det er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen. Hunder lever "her og nå", i nuet, de tenker ikke på fortiden og fremtiden og ser ikke sammenhenger. Når vi kommer med en pille er det eneste han tenker (noe sånt som): ånei, nå skal jeg lide og være redd. Hjelp meg.

Etterfulgt av voldsom skjelving, at han kniper igjen munnen for harde livet og ikke engang vil ha leverpostei! Som han elsker normalt sett. Siden Fenemal ikke fungerer optimalt (tydeligvis), har vi vurdert en annen medisin, men den medisinen leste jeg selvfølgelig mye om og mange opplever faktisk forverring av anfallsfrekvensen etter oppstart på denne medisinen. Noe som i hans tilfelle kan bety døden. Jeg vet ikke hvor mye hundekroppen og hundehjernen tåler av anfall, noe som fører til neste punkt.

12: Det tolvte punktet. Etter de første anfallene for et drøyt halvår siden ble hunden aldri seg selv igjen. Fra å være en leken og livsglad hund, ble det en hund med pustebesvær (snorking hele døgnet), ingen lekelyst, tilsynelatende depresjon, fravær av å dra kjensel på folk, mer nervøsitet og frykt, "ser ting" som ikke er der. Jeg mistenker at hjernen kokte over den gang dessverre, men det er ikke noe jeg kan si sikkert.

13: Punkt tretten, et punkt med mennesket i sentrum. Hva med familien? En familie med barn under tre år, der man risikerer at barna blir bitt av hunden, blir livredde eller at de voksne går helt i kjelleren pga frykt og usikkerhet. Jeg vet, det veier tungt. Særlig mtp at vi ikke kan omplassere en redd, tidvis aggressiv og nervøs hund som ikke er utredet for noe som helt annet enn idiopatisk epilepsi, som "de lærde" vet betyr "uforklarlig epilepsi". Rasemessig er han disponert for hjernekreft.

Problemet, tross alle punktene, er at han har små øyeblikk der han er seg selv. Den gode, gamle, den herlige hunden. Han er inninder et sted, kamuflert av stress, frykt, nervøsitet og sykdom! Og det fôrer tvilen angående avliving, noe som gjør at vi ikke tar den siste telefonen til veterinæren og ber om en human død for hunden. Den ekle følelsen av makt er så ekkel at vi behøver endel overbevisning før vi tar den avgjørelsen.

Dette er noe vi har tenkt på i et halvt år, uten å komme noe særlig videre. MR av hodet vurderes sterkt fortløpende utelukkende for min samboers del som trenger å vite om det er kreft eller svulst i hodet. For hundens del betyr det ikke annet enn mer frykt og alt det der siden han er livredd veterinærer, men hele greia tar 3 timer, det er jo overommelig. Agria dekker. Er det kreft eller svulst, dytter det oss i retning avliving umiddelbart, men hva hvis ikke? Ja. Det tar vi som det kommer.

Jeg har garantert glemt noen punkter, for jeg skal snart til veterinæren for samtale og stresser litt, men håper noen kan dele sine tanker om hvordan denne hunden tilsynelatende har det utifra de opplysningene jeg gir her i denne tråden. Det settes umåtelig stor pris på.

PS: jeg er glad i hunden. Drømte i natt at han var løs på tur med 20 andre av samme rase og at han forsvant i skogen. Det regnet og var iskaldt og jeg gråt og var redd for at han led og var redd eller var død. Han kom heldigvis tilbake (ridende på en sau, skadet av noen ekstremistiske religiøse mennesker, men samma det). Poenget er at jeg er redd for at hunden min burde få slippe, redd fordi jeg ikke vet. Om/når. Hvordan vet man? Håper vet.samtalen kan gi meg et eller annet..

Anonymous poster hash: 8465b...50e

[AnonymBruker]

TRÅDSTARTER HER

Må bare kommentere noe angående punkt 1: han har historie med veldig høye leververdier, helt uforklarlig.

Anonymous poster hash: 9544d...181

[Brimi]

Jeg fikk et godt tips den gang jeg vurderte avliving: Når de vonde dagene blir flere enn de gode, da er det på tide å la dyret slippe.

For meg, dessverre, så høres det ut som at det har skjedd med hunden din. Dessuten er det veldig uheldig om han skulle komme til å bite deg eller barna(?), selv om han egentlig ikke kan noe for det selv.

Fler spørsmål du kan stille deg selv (eller veterinær): lever hunden et bra liv nå? Vil hunden få det bra igjen innen rimelig tid (med/uten senskader)? Hvis svaret er ja og nei og nei og nei så tror jeg nok at jeg ville avlivet.

[AnonymBruker]

Jeg fikk et godt tips den gang jeg vurderte avliving: Når de vonde dagene blir flere enn de gode, da er det på tide å la dyret slippe.

 

 

Skriver under på denne.

 

Jeg synes du beskriver en situasjon hvor hunden ikke lenger lever noe godt liv, og helt klart bør få slippe. Epilepsi er en kronisk tilstand, som bare vil bli verre, sammen med risiko for levesvikt osv, så når han allerede har mistet lekelyst, og bare er "seg selv" i små øyeblikk er nok desverre tiden inne. 

 

Det er vondt å avlive et dyr man er glad i, men det er enda vondere å utsette dem for unødvendig lidelse. Husk at du skal leve med denne avgjørelsen resten av livet, og det å en dag om en måned eller ett år oppdage at du har latt en situasjon gå alt for langt i forhold til dyrets beste, fordi du ikke greide å gi slipp er helt forferdelig.

 

Husk også at mange veterinærer desverre er tilbakeholdne med å anbefale avlivning, både fordi de tjener penger på behandling og fordi de er motvillige til å ta ansvar som "bøddel". Derfor er det viktig at du som eier tar ansvar, det er tross alt du som kjenner hunden, og vet hvordan han er på gode vs dårlige dager. (Noe vet ikke kan si noen ting om, når de får en hund med dyrlegeangst på bordet, og kun observerer en veldig situasjonsbetinget adferd.)

Anonymous poster hash: 07aa8...a78

[AnonymBruker]

Tusen takk, dere. Veterinæren anbefaler avliving alt tatt i betraktning. Hun hadde null problemer med å støtte den avgjørelsen. Det gjør litt godt å vite det. Vi har allerede tatt masse prøver og nå gjenstår bare masse tanker. MR drar vi på så vi ikke skal sitte med tanken om at vi burde dratt på mr.

Anonymous poster hash: 9544d...181

[Dame86]

Har vetrinær målt stoffskifteverdiene på hunden? Min hund hadde mange like symptomer som du beskriver (skjelving, stirring i vegg og "tom" bjeffing, triste blikk og mistet gnist) og han viste seg å ha lavt stoffskifte. Behandling med forthyron har fungert helt og holdent. Han ville heller ikke spise medisiner i favorittgodbiter når det var som verst men etter en periode med litt tvang for å gi han medisin, er nå godbitene med medisin noe han gleder seg til og blir ivrig når det nærmer seg medisinering 😂 han mistet matlysten og gikk ned mange kg før medisinen begynte å virke, nå er han god og rund! Sjekk stoffskiftet på hunden 😊