Hvordan ble du kvitt sosial angst?

[AnonymBruker]

Jeg prøver å bli kvitt den sosiale angsten som har fengslet meg i årevis. Trenger derfor tips om hvordan man på best mulig måte kan bli kvitt den. Jeg har selv vært i terapi uten bedring.. 

Takk for svar

Anonymous poster hash: a8218...3d7

[AnonymBruker]

Eksponering, angststige

Anonymous poster hash: 58972...3b9

[AnonymBruker]

Eksponering, angststige

Anonymous poster hash: 58972...3b9

 

Hva er angsstige? kan du kanskje fortelle litt mer om eksponeringen? Har selv tvunget meg selv til å holde foredrag, være sosial osv.. men ofte har dette ført til at jeg opplever det som et slags traume og får da enda mindre selvtillit til å prøve igjen.. 

Anonymous poster hash: a8218...3d7

[Gjest Vevila]

 

Hva er angsstige? kan du kanskje fortelle litt mer om eksponeringen? Har selv tvunget meg selv til å holde foredrag, være sosial osv.. men ofte har dette ført til at jeg opplever det som et slags traume og får da enda mindre selvtillit til å prøve igjen.. 

Anonymous poster hash: a8218...3d7

 

At du utsetter deg for angstfylte situasjoner, men ikke hopper ut i de verste tingene med engang. Man venter til man behersker de mindre angstskapende situasjonene før man begynner på neste hakk på skalaen. Ikke alle det vil fungere for, men mange.

[AnonymBruker]

Tar den sosiale angsten med meg i grava. Har ikke tro på noen remedier, og begynner uansett å bli for gammal til at det er noen vits i å gjøre noe med det nå. Tenker at om jeg får fiksa det og endelig skal begynne et nytt og lykkelig liv, så oppdager de vel at jeg er i ferd med å daue av kreft eller noe. Blir et slags dobbelt ballespark inn i evigheten.

 

Men et oppriktig lykke til skal du ha, TS.

Anonymous poster hash: 7889b...ea9

[AnonymBruker]

Hjalp å flytte. 

Anonymous poster hash: 43767...f42

[AnonymBruker]

Antidepressiva.

Anonymous poster hash: a7cbb...3a7

[Tibbie]

Gikk så inni granskauen ut av komfortsonen min.

 

Jeg var kjent som jenta som aldri snakket, aldri sto opp for seg selv og rødmet med en gang noen sa noe til henne. Nå er jeg skravlete og uredd (puh).

 

Startet med teater og impro. Er man en usikker person som er livredd for å "vise seg" for andre, spesielt å snakke foran andre, er det en stor presentasjon å drite seg ut offentlig.

 

Husker at min aller første oppgave var å føre en samtale med en stol (improvisering, naturligvis) foran 80 mennesker. Grusomt.

Utfordringene ble flere og større, og utrolig nok ble jeg mer modig og selvsikker.

 

Om dette funker like bra for alle, vet jeg ikke. Men det er kanskje verdt et forsøk?

Antideprissiva og alt det er tullet er jo bare for å skjule problemet. Man blir jo ikke "healet" av det.

[Nowayback]

 

Tar den sosiale angsten med meg i grava. Har ikke tro på noen remedier, og begynner uansett å bli for gammal til at det er noen vits i å gjøre noe med det nå. Tenker at om jeg får fiksa det og endelig skal begynne et nytt og lykkelig liv, så oppdager de vel at jeg er i ferd med å daue av kreft eller noe. Blir et slags dobbelt ballespark inn i evigheten.

 

Men et oppriktig lykke til skal du ha, TS.

Anonymous poster hash: 7889b...ea9

 

Shit, dette var skremmende likt min tankegang..

[AnonymBruker]

Antidepressiva er bare tull! HELT ENIG!

 

Det er farlig, og mange mange går på det!  Nei off...HOLD god avstand

 

Ta heller tak i problemet

Anonymous poster hash: a9cf4...ea7

[AnonymBruker]

jeg har innfunnet meg med tingens tilstand, har i tillegg unnvikende pf+ikkeekstisterende selvtillitt+følelse. Eksponerer meg gjennom jobben, men når selvfølelsen ikke er der, så er det tilbake til start hver gang. Har også gått mange år i ulik terapi og behandlere er veldig glad i angststigen-som et slags universell svar.

Anonymous poster hash: 17961...6d1

[Tjukk Norris]

 

Tar den sosiale angsten med meg i grava. Har ikke tro på noen remedier, og begynner uansett å bli for gammal til at det er noen vits i å gjøre noe med det nå. Tenker at om jeg får fiksa det og endelig skal begynne et nytt og lykkelig liv, så oppdager de vel at jeg er i ferd med å daue av kreft eller noe. Blir et slags dobbelt ballespark inn i evigheten.

 

Men et oppriktig lykke til skal du ha, TS.

Anonymous poster hash: 7889b...ea9

 

 

haha, jeg digger deg.

[miaw]

Tar den sosiale angsten med meg i grava. Har ikke tro på noen remedier, og begynner uansett å bli for gammal til at det er noen vits i å gjøre noe med det nå. Tenker at om jeg får fiksa det og endelig skal begynne et nytt og lykkelig liv, så oppdager de vel at jeg er i ferd med å daue av kreft eller noe. Blir et slags dobbelt ballespark inn i evigheten.

Men et oppriktig lykke til skal du ha, TS.

Anonymous poster hash: 7889b...ea9

Ååh, jeg ler!

Jeg har ikke sosial angst selv, men kan bli stressa rundt enkelte sosiale settinger,det er nok veldig vanlig. Har lært meg å bli mye mer avslappa med årene, og om jeg ikke er like omgjengelig og flink sosial alltid, så er det ikke så viktig, livet går videre. Det er så deilig å klare å gi litt faen.

Endret 8. september 2015 av miaw

[AnonymBruker]

 

Tar den sosiale angsten med meg i grava. Har ikke tro på noen remedier, og begynner uansett å bli for gammal til at det er noen vits i å gjøre noe med det nå. Tenker at om jeg får fiksa det og endelig skal begynne et nytt og lykkelig liv, så oppdager de vel at jeg er i ferd med å daue av kreft eller noe. Blir et slags dobbelt ballespark inn i evigheten.

 

Men et oppriktig lykke til skal du ha, TS.

Anonymous poster hash: 7889b...ea9

 

 

jeg synes dette var ganske trist lesing.. håper du har det fint  påtross av angsten

Anonymous poster hash: a8218...3d7

[Tjukk Norris]

 

jeg synes dette var ganske trist lesing.. håper du har det fint  påtross av angsten

Anonymous poster hash: a8218...3d7

 

Ikke misforstå meg, det håper jeg også (angst her og) det var bare så herlig galgenhumoristisk.

[AnonymBruker]

Jeg flyttet og fikk nye venner. Humoristisk nok så fikk jeg utrolig utadvendte venner, og de er også som regel ganske åpne om seg selv også. Jeg blir jo såklart påvirket og det er jeg veldig glad for. Men få venner du kan stole på, så ordner det seg. Jeg merker selv at hvis vi er flere sammen med noen jeg er usikre på så blir jeg utrolig stille og vil helst synke i et hull. Men etter 1mnd på høyskole nå så merker jeg at jeg er utrolig forandret. Det er 2stk jeg føler meg usikker på da de var noen av de første jeg møtte men så holder de to seg utrolig tette sammen slik at jeg blir usikker på hvilken posisjon jeg har. Men utover det så går alt bra. Jeg har ikke lengre problemer med å snakke med fremmede, dra på middag/fest med masse ukjente er nærmest vanesak nå og å ha presentasjon foran 30stk er ikke halvparten av nervepirrende som før. Tillegg er jeg mer åpne om følelsene mine nå. Før føltes det ekkelt å gi klem til venner eller si glad i deg, men nå er ikke dette lengre et problem. Selv ikke med de jeg har kjent kun i 1mnd. Faktisk under 1mnd,,, så jeg tror at et nytt miljø med noen som har felles interesser er det du trenger

Anonymous poster hash: 94c3b...ee7

[AnonymBruker]

Gjør som meg. Hvis du går på skole: Bytt skole til et sted hvor du ikke kjenner noen og start helt på nytt. 

 

Hvis du ikke går på skole og har jobb (og kanskje mann og barn) da tenker jeg du må hoppe uti det bare, uansett hvor vanskelig det kan være. Jeg tvinger meg selv så hardt som mulig, innimellom ender det med at jeg går inn på do, lar noen tårer renne, også later som ingenting.

 

Men altså, noe som faktisk utrolig nok hjalp for meg, var å laste ned en horoscop app.

Anonymous poster hash: 35dad...591

[AnonymBruker]

Jeg prøvde litt og litt, satte meg i situasjoner som jeg visste jeg synes var ubehagelige, men ikke de aller verste. 

 

Går mye bedre nå, jeg begynner ikke å svette og være på gråten hver gang jeg skal ta en telefon, og jeg begynner ikke å gråte av hver eneste lille konflikt med andre. 

 

Er ikke fullstendig kurert akkurat, men jeg tenker ikke like mye på det lenger Så mitt tips er vel bare å presse deg til det føles bedre. 

Anonymous poster hash: 6a6b0...89c