Beskymrer meg for fremtiden

[AnonymBruker]

Jeg er innadvendt og sjenert. Jeg har høyere utdanning, men er ikke i jobb pga helsemessige årsaker. Jeg vil ut i jobb, men sliter med å se muligheter pga min personlighet. Jeg kan snakke med folk, men synes lunsjpausene kan være en pine hvis jeg må småprate med folk. Å stå foran forsamlinger og snakke i store grupper liker jeg heller ikke.

Anonymous poster hash: 1ef49...e06

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Det gjelder å akseptere seg selv som man er. Da jeg innså at det var bruk for stille, inadvendte meg også, gikk det bedre. For jeg er faglig sterk, bedre i jobben min enn mange av skravlehønene på jobb. Det er min styrke. Sosialt suger jeg, men jeg har heller ikke det store behovet for å ha venner på jobben. Etter en stund har jeg blitt akseptert som jeg er. Da jeg ble varmere i trøya har de oppdaget at jeg er morsom og sosial på min måte. Jeg klarer bare ikke å være 'på' hele tiden, det er slitsomt for meg.

-Må- du stå foran store forsamlinger og snakke i din jobb? Hvis ikke er jo ikke dette noe å bekymre seg for. Tenk heller på den delen av jobben som gjør at du trives. Jeg vet ikke hvordan det er i lunsjen der du jobber. Er det mulig å sitte alene iblandt? Kan du unnskylde deg med at du må ta en telefon når du kjenner hodet renner over av kaklingen? Og så vil jeg tipse deg om å lære deg noen teknikker for småprating. Saken er at de aller fleste liker best å snakke om seg selv. Har du noen som er bestemor, så spør om barnebarna (selv om du ikke er interessert). Spør hva folk har drevet med i helga, om de forteller om noe gøy så spør oppfølgingsspørsmål.

Det er ikke lett for oss introverte å henge med i alle påtvungne sosiale situasjoner, men vi gjør lurt i å klare å holde ut i noen av de. Så jeg vil anbefale deg å jobbe med saken. Gå gjerne til psykolog for å få hjelp.

Anonymous poster hash: 25129...038

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Det gjelder å akseptere seg selv som man er. Da jeg innså at det var bruk for stille, inadvendte meg også, gikk det bedre. For jeg er faglig sterk, bedre i jobben min enn mange av skravlehønene på jobb. Det er min styrke. Sosialt suger jeg, men jeg har heller ikke det store behovet for å ha venner på jobben. Etter en stund har jeg blitt akseptert som jeg er. Da jeg ble varmere i trøya har de oppdaget at jeg er morsom og sosial på min måte. Jeg klarer bare ikke å være 'på' hele tiden, det er slitsomt for meg.

-Må- du stå foran store forsamlinger og snakke i din jobb? Hvis ikke er jo ikke dette noe å bekymre seg for. Tenk heller på den delen av jobben som gjør at du trives. Jeg vet ikke hvordan det er i lunsjen der du jobber. Er det mulig å sitte alene iblandt? Kan du unnskylde deg med at du må ta en telefon når du kjenner hodet renner over av kaklingen? Og så vil jeg tipse deg om å lære deg noen teknikker for småprating. Saken er at de aller fleste liker best å snakke om seg selv. Har du noen som er bestemor, så spør om barnebarna (selv om du ikke er interessert). Spør hva folk har drevet med i helga, om de forteller om noe gøy så spør oppfølgingsspørsmål.

Det er ikke lett for oss introverte å henge med i alle påtvungne sosiale situasjoner, men vi gjør lurt i å klare å holde ut i noen av de. Så jeg vil anbefale deg å jobbe med saken. Gå gjerne til psykolog for å få hjelp.Anonymous poster hash: 25129...038

Ja jeg vil jobbe med saken, men vil nok unngå å skaffe meg en jobb hvor jeg må snakke foran store forsamlinger og i store grupper. Det er bare det at det virker som det er påkrevd overalt. Merker at jeg kan få tåkesyn når jeg må snakke i store grupper. Synes det er veldig skummelt. Jeg vil jo helst slippe å bli avisbud eller renholder pga disse problemene.

Anonymous poster hash: 1ef49...e06

[AnonymBruker]

Det er langt ifra alle jobber som har et krav om å snakke foran store forsamlinger! Nå krisemaksimerer du. Du skriver ikke hvilken utdanning du har, men det er sikkert mulig å få en jobb der du er en bakgrunnsperson. Dessuten, det finnes kurs for å lære seg å stå foran forsamlinger, om det skulle bli nødvendig.

Du trenger å pushe grensene dine. Komme deg ut av komfortsonen. Som et første steg bør du oppsøke lege og få henvisning til psykolog. Det er forferdelig trist om du ikke skal jobbe resten av livet ditt pga sosial angst, når det er noe du kan gjøre noe med.

Anonymous poster hash: 25129...038

[AnonymBruker]

Det er langt ifra alle jobber som har et krav om å snakke foran store forsamlinger! Nå krisemaksimerer du. Du skriver ikke hvilken utdanning du har, men det er sikkert mulig å få en jobb der du er en bakgrunnsperson. Dessuten, det finnes kurs for å lære seg å stå foran forsamlinger, om det skulle bli nødvendig.

Du trenger å pushe grensene dine. Komme deg ut av komfortsonen. Som et første steg bør du oppsøke lege og få henvisning til psykolog. Det er forferdelig trist om du ikke skal jobbe resten av livet ditt pga sosial angst, når det er noe du kan gjøre noe med. Anonymous poster hash: 25129...038

Jeg har cand.mag.grad med psykologi, pedagogikk og spesialpedagogikk. Jeg vil ikke være lærer foran grupper. Har du noen forslag til yrker for meg hvor jeg kan bruke min utdannelse? Hvor finner man de kursene du skriver om?

Anonymous poster hash: 1ef49...e06

[AnonymBruker]

Hos oss har vi kurs for stressmestring, depresjonsmestring og det å stå foran en forsamling via Studentsamskipnaden. Jeg vet ikke hva som er akutelt for deg, men hør med NAV eller søk på nettet. 

 

Jeg må innrømme at jeg har ikke veldig oversikt over hva du kan jobbe med med din grad og sammensetning, men jeg tenker noe innen skole (rådgiver, eller ta deg av enkeltelever med spesielle problemer) eller noe (saksbehandler?) i NAV. At du kan være en veileder av noe slag? Da er det ikke fokus på deg som person, men på de du skal hjelpe. (Da vil du også se at mange sliter med mye av det samme som deg.)  

 

Hva ønsker du å jobbe med?

Anonymous poster hash: 25129...038