Blir ikke glad i samboers barn

[AnonymBruker]

Når ble det en faktor i denne spesifikke debatten?

Jeg tror personen mener, hva om de har fellesbarn

Anonymous poster hash: 7ff86...395

[Gjest Mythic]

 

Jeg tror personen mener, hva om de har fellesbarn

Anonymous poster hash: 7ff86...395

 

 

Da blir situasjonen så klart en annen, men TS sier ikke noe om felles barn. Men i de tilfellene hvor det er felles barn så blir vel situasjonen enda verre for særkullsbarna, dessverre. 

[AnonymBruker]

Om min mann hadde følt dette om sine stebarn (mine barn ) Så håper jeg at jeg ville merket det, om ikke ville jeg at han sa ifra. For jeg som mor kunne ikke sett på at mine barn måtte forholde seg til en stefar som ikke brydde seg, som så på de som fremmende. 

 

Er det ikke naturlig at du ser litt av far i disse barna? Må man føde sine egne barn for å bli glad i dem? Syns det er trist at Ts ikke ser noe positivt eller godt med disse ungene, de er barn, hvor ille kan de være?

 

Om min mann hadde hatt barn jeg ikke kunne blitt glad i, da hadde jeg avsluttet forholdet. Av hensyn til han og barna, man kan liksom ikke velge bort en så stor del av sin kjære.

 

Nå har jeg en mann som behandler sine stebarn som han behandler våres felles barn, og han er glad i de alle tre. Sikker forskjellig type kjærlighet på mine og våres, men at han er glad i de alle er det ingen tvil om.

Anonymous poster hash: 6405a...208

[Chumi]

Takk for gode og støttende svar, ser jo at det er litt uenighet også! Og det får jo være greit!

Faren er klar over hva jeg føler, og vi snakker ganske mye om det... Det er ikke aktuelt å gå fra han, og som jeg sa over, barna plager meg ikke på noen måte, det hadde bare gått lettere om jeg hadde hatt litt følelser i bunn også

Ts

[AnonymBruker]

Takk for gode og støttende svar, ser jo at det er litt uenighet også! Og det får jo være greit!

Faren er klar over hva jeg føler, og vi snakker ganske mye om det... Det er ikke aktuelt å gå fra han, og som jeg sa over, barna plager meg ikke på noen måte, det hadde bare gått lettere om jeg hadde hatt litt følelser i bunn også

Ts

Det blir nok litt uenigheter fordi det er sånn en hjertesak for mange. Det å forestille seg at en viktig person i sine barns liv ikke er "glad i" barna det gjelder, er helt sikkert sårt.

Forstår det godt jeg. Det er da sårt for meg om noen i familien ikke viser noe interesse i mitt barn også, men det kan jeg jo ikke tvinge frem, selv om det blir veldig annerledes når det gjelder en person som barna lever med dag til dag!

 

Men følelser kan ikke produseres på kunstig vis. Det er noe som kommer av seg selv, så jeg synes ikke du TS skal ha dårlig samvittighet for at du ikke føler noe. Du er jo helt normal.

 

Det beste man kan gjøre da er vel å vise interesse. Lyse opp i et smil når barna kommer inn, snakke med de, si at det er kjekt å se dem igjen, og vise interesse i livene deres. Man må være litt skuespiller.

Selv vokste jeg opp med en MOR, faktisk, som ikke viste interesse i meg.

 

Hun ville aldri vite hvordan det var å være meg, eller hva slags følelser jeg hadde. Var liksom ikke viktig nok. Og det skadet meg ja. 

Anonymous poster hash: 7ff86...395

[AnonymBruker]

Jeg har 3 stebarn. Vi har bodd sammen en stund og ting funker greit. De har en mor og far og min rolle er å stille opp når det trengs. Jeg er ikke glad i dem på den måten at jeg savner dem når de er borte osv. Men jeg ser på dem som på  barn som trenger omsorg og oppfølgning.

 

De irriterer meg mye mindre enn mine egne barn i vise situasjoner 

 

det du føler ts er helt normalt. Du må ikke være glad i de barna så lenge du oppfører deg som en oppegående stemor. Tiden flyr, de blir større og da bruker de tid på venner, hobbyer... Hold ut ! 

Anonymous poster hash: b945c...285