Blir ikke glad i samboers barn

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 1,5 år, og bodd sammen med barna i et år. Barna er i alderen 5-10 år og jeg hsr et godt forhold til dem, og de liker meg svært godt...

Problemet mitt er, som tittelen tilsier, at jeg overhodet ikke er glad i dem! Jeg engasjerer meg i dem når vi har dem annenhver uke og bruker vel så mye tid på dem som faren, uten at det verken sliter meg ut eller plager meg... Jeg bare føler overhodet ingen kjærlighet!

Jeg synes ikke de er søte eller morsomme eller sjarmerende, og når de kommer å legger seg inntil meg om natten har jeg mest lyst til å dytte dem vekk...

Jeg har utrolig dårlig samvittighet for dette, siden de er så glade i meg og stoler på meg... Er det noe jeg kan gjøre? Er det noe galt med meg?

Anonymous poster hash: decc8...6a4

[AnonymBruker]

Har ingen råd, vil bare si at jeg kjenner til følelsen... Det er kjempe tungt! Jeg elsker samboeren min, men jeg kjenner sjeldent glede over ungene hans. Nå blir jeg sikkert halshugget her inne, derfor blir denne anonym.

Gir deg en klem, og håper at det blir bedre for oss begge.

Anonymous poster hash: e417d...529

[Gjest Klaveret]

Min oppfatning er at det er ganske vanlig det du forteller om TS. Det viktigste er uansett at du er en vennlig og trygg voksenperson med respekt for barnas integritet i familien. Og så er jo ikke halvannet år så veldig lenge. Gi det tid, enten blir du glad i barna, eller så blir du det ikke ...  Bare vær snill!

 

NOE riktig må du jo iallefall gjøre siden de vil klemme deg 

[AnonymBruker]

Her er det motsatt..mitt stebarn kan ikke fordra meg..jeg skal undertrykkes hver dag. Han glimter til av og til med å si eller gjøre hyggelig ting, men ikke ofte. Jeg er glad i han selvom han ikke føler det samme for meg, men jeg må si at jeg gruer meg litt til hver gang han kommer til oss.. Føler meg litt som en inntrenger i eget hjem. Absolutt ikke ønsket..nå har det gått snart 2 år, lurer bare på om jeg noen gang blir akseptert. Jeg har alltid vært snill og grei med han. Jeg er ikke noe ond stemor men han ser på meg som ond siden jeg ble kjæreste med pappaen hans.

Anonymous poster hash: 73361...593

[AnonymBruker]

Det er vel normalt TS. Hvorfor skulle noen halshugge deg for at du har det sånn? 

 

Ingen kan vel bare produsere følelser av vilje. 

Anonymous poster hash: 7ff86...395

[AnonymBruker]

du er ikke alene. sitter i omtrent samme situasjon. føler ingenting for stebarna. føler ikke jeg er glad i dem og bryr meg ikke mer om dem enn andre fremmede barn man treffer på gata. 

jeg er vennlig mot dem, men kjenner aldri noen trang til å klemme på dem eller holde rundt dem. liker å ha dem på avstand. Gruer meg til de kommer hit, fordi jeg vet at jeg blir gående rundt som en tikkende bombe og være irritert hele tiden. 

ikke har jeg dårlig samvititghet for det heller. synes ikke spesielt synd i dem om de gråter eller trasser. alt jeg ser er bortskjemte små rotter som jeg aller helst skulle ønsket ikke eksisterte på denne jord. nå har jeg i utgangspunktet aldri vært noe glad i barn heller. men viser ikke det til dem, prøver å være vennlig og grei så godt jeg kan. 

 

så jeg biter meg i det. har jeg valgt mannen, har jeg valgt dem også.

men jeg skal ikke lyve, jeg gleder meg til den dagen de flytter ut. 

 

 

Anonymous poster hash: 3311c...4cf

[AnonymBruker]

Slapp av, ting tar tid! 1,5 år er ikke lenge!

For det første gjør det ikke noe om du ikke bobler over av kjærlighet til andres barn, samme hvem det er. For det andre kan ting forandre seg når de blir større. Hvis du og samboeren holder sammen resten av barnas liv eller til de blir store og ikke like avhengig av deg med samvær du ikke bestemmer selv, kan dette bli riktig så hyggelig, selv om du ikke tror det nå. Og blir det ikke den store nærheten er det ok, bare dere respekterer hverandre og omgås som venner. Pust ut og senk skuldrene, det du opplever er ikke unormalt i det hele tatt

Anonymous poster hash: 6c1a6...bef

[FantasDick]

Sier som AB over her; 1,5 år er ikke så lenge. Gi det litt mer tid.

Jeg har bodd sammen med stedatteren min i snart 4 år og vi har henne 100%, det er først det siste året jeg er blitt _helt_ komfortabel med og ganske glad i henne. Det er ikke bare-bare å skulle bli glad i noen du ikke har valgt selv (jada, valgte du mannen valgte du barna, men dere skjønner), og jeg føler det er særlig vanskelig når jeg ikke har barn selv - jeg vet ikke hva man føler for egne barn engang! Nå får vi en datter til om en ukes tid, så jeg er spent på hvordan jeg kommer til å føle det, da.

Det er ikke alltid jeg er i kosehumør og det er flere ganger jeg kunne tenkt meg å heller bare dytte henne bort når hun henger på meg, men så lenge både du og jeg faktisk ikke dytter de bort, men heller tar de i armkroken er det noe av det viktigste føler jeg - at de føler seg trygge og elsket, også av oss.

[Gjest Blomsterert]

Har ingen råd, vil bare si at jeg kjenner til følelsen... Det er kjempe tungt! Jeg elsker samboeren min, men jeg kjenner sjeldent glede over ungene hans. Nå blir jeg sikkert halshugget her inne, derfor blir denne anonym.

Gir deg en klem, og håper at det blir bedre for oss begge.

Anonymous poster hash: e417d...529

Det er da Ingen grunn til å vøre redd for å bli "halshugget"her,og syns du bør stå for hva du mener jeg.Ingen her inne har noe makt over livet ditt,og syns det er bra du er ærlig.Dette gjelder mange,og bra noen tar det opp.Vi skal liksom følge normer og regler for hva som er "riktig",og det blir bare press for å passe inn i en mal som er illusjon.

[Gjest Blomsterert]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 1,5 år, og bodd sammen med barna i et år. Barna er i alderen 5-10 år og jeg hsr et godt forhold til dem, og de liker meg svært godt...

Problemet mitt er, som tittelen tilsier, at jeg overhodet ikke er glad i dem! Jeg engasjerer meg i dem når vi har dem annenhver uke og bruker vel så mye tid på dem som faren, uten at det verken sliter meg ut eller plager meg... Jeg bare føler overhodet ingen kjærlighet!

Jeg synes ikke de er søte eller morsomme eller sjarmerende, og når de kommer å legger seg inntil meg om natten har jeg mest lyst til å dytte dem vekk...

Jeg har utrolig dårlig samvittighet for dette, siden de er så glade i meg og stoler på meg... Er det noe jeg kan gjøre? Er det noe galt med meg?

Anonymous poster hash: decc8...6a4

Det er ikke noe galt med deg!

Du kan da vel ikke for hva du føler??

Så lenge du oppfører deg ok mot dem,så har du ingenting å ha dårlig samvittighet for!

Skal ta et eksempel vedr.meg selv.Jeg klarte virkelig ikke bli glad i eksens ene barn.Likevel oppførte jeg meg selvfølgelig bra mot han.

Møtte han noen år etter,og han sa han tenkte tilbake på meg med gode minner:-) Da ble jeg glad,og tenker jeg gjorde noe riktig,selv om jeg altså aldri klarte å bli glad i han,dessverre.Liker han bedre nå da: -)

[skruf]

 

du er ikke alene. sitter i omtrent samme situasjon. føler ingenting for stebarna. føler ikke jeg er glad i dem og bryr meg ikke mer om dem enn andre fremmede barn man treffer på gata. 

jeg er vennlig mot dem, men kjenner aldri noen trang til å klemme på dem eller holde rundt dem. liker å ha dem på avstand. Gruer meg til de kommer hit, fordi jeg vet at jeg blir gående rundt som en tikkende bombe og være irritert hele tiden. 

ikke har jeg dårlig samvititghet for det heller. synes ikke spesielt synd i dem om de gråter eller trasser. alt jeg ser er bortskjemte små rotter som jeg aller helst skulle ønsket ikke eksisterte på denne jord. nå har jeg i utgangspunktet aldri vært noe glad i barn heller. men viser ikke det til dem, prøver å være vennlig og grei så godt jeg kan. 

 

så jeg biter meg i det. har jeg valgt mannen, har jeg valgt dem også.

men jeg skal ikke lyve, jeg gleder meg til den dagen de flytter ut. 

 

 

Anonymous poster hash: 3311c...4cf

 

Stakkars barn som har ei stemor som ser på de som rotter som ikke skulle ha eksistert!

 

Er barnas far klar over hvordan du føler om ungene hans?

 

Hadde det kommet frem at mannen min hadde sett på sin stedatter på den måten, som ei rotte/skadedyr som ikke skulle ha eksistert så hadde jeg tatt med meg begge jentene, både min og vår felles jente, og flyttet. 

[AnonymBruker]

Stakkars barn som har ei stemor som ser på de som rotter som ikke skulle ha eksistert!

Er barnas far klar over hvordan du føler om ungene hans?

Hadde det kommet frem at mannen min hadde sett på sin stedatter på den måten, som ei rotte/skadedyr som ikke skulle ha eksistert så hadde jeg tatt med meg begge jentene, både min og vår felles jente, og flyttet.

Ser den. Men nå er ikke følelsene mine kontrollerbare. Hadde jeg kunnet skrudd på en bryter og dermed elsket dem over alt i verden så hadde jeg såklart gjort det.

Anonymous poster hash: 3311c...4cf

[skruf]

Ser den. Men nå er ikke følelsene mine kontrollerbare. Hadde jeg kunnet skrudd på en bryter og dermed elsket dem over alt i verden så hadde jeg såklart gjort det.

Anonymous poster hash: 3311c...4cf

En ting er at man ikke elsker barna, en annen ting er å sammenligne de med skadedyr som ikke skulle ha eksistert. Tror det er noe av det styggeste jeg har lest.

 

Jeg er heller ikke overvettes begeistret for andre unger enn de jeg har født selv, men likevel så ser jeg ikke på de som om de skulle vært utryddet. 

[AnonymBruker]

En ting er at man ikke elsker barna, en annen ting er å sammenligne de med skadedyr som ikke skulle ha eksistert. Tror det er noe av det styggeste jeg har lest.

Jeg er heller ikke overvettes begeistret for andre unger enn de jeg har født selv, men likevel så ser jeg ikke på de som om de skulle vært utryddet.

Nå er ikke jeg den eneste som tenker at jeg er lykkeligere når barna er hos moren sin. Den optimale familien er meg, mitt barn og kjæresten. Men så har det seg jo sånn at jeg må ta dem også med på lasset om jeg skal ha mannen.

Anonymous poster hash: 3311c...4cf

[AnonymBruker]

Jeg har det omtrent som deg..

 

Men det er mamman til barna sin skyld.. 

Hun kan takke seg selv for at jeg ikke lenger liker barna hennes, og de ikke liker meg..

 

Tenk om hun hadde tenkt så langt at det var en fordel og ikke en ulempe å ha en engasjert bonusmor..

Takk for all negativ omtale,ryktespredning, sabotasje og spionering. Bruke barna i krig...   

 (Tror du barna dine får det bedre av dette??)

 

Jeg prøvde , og tapte..

 

Jeg og kjæresten har det supert, men kommer aldri til å bli glad i barna!

Anonymous poster hash: 94bb6...0c3

[AnonymBruker]

Stakkars barn som har ei stemor som ser på de som rotter som ikke skulle ha eksistert!

 

Er barnas far klar over hvordan du føler om ungene hans?

 

Hadde det kommet frem at mannen min hadde sett på sin stedatter på den måten, som ei rotte/skadedyr som ikke skulle ha eksistert så hadde jeg tatt med meg begge jentene, både min og vår felles jente, og flyttet.

Har du stebarn selv? Man kan ikke bare skru på følelsene sine som man selv vil. Jeg ville tenkt det samme som deg når det gjelder mine egne barn, men det er (stort sett) ikke det samme med andres barn.

Anonymous poster hash: 083c2...f7d

[Gjest O.G.]

Tror det er naivt å tro at steforeldre automatisk blir glade i ungene de får på kjøpet. De fleste er nok likegyldige og mener ungene er i veien.

[AnonymBruker]

Litt godt å lese det dere skriver her, for da ser jeg at jeg ikke er alene. Jeg er absolutt ikke glad i barn, og sliter litt når samboers sønn er her. Vi kommer heldigvis greit overens, og jeg ser jo at det er en kjempesnill gutt, men jeg skulle allikevel ønske at jeg klarte å slappe 100% av når han er her, og skli rett inn i rollen som en fantastisk stemor..men.. Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg aldri flyttet sammen med noen som har barn fra før, men jeg har ikke så lyst å flytte fra han igjen heller. Jaja, det fungerer heldigvis tålelig greit

Anonymous poster hash: 976b0...e22

[Frøkenfryd30]

Det viktigste er at du er der for de, er snill og leker med de

 

Synes det høres ut som du gjør en god jobb jeg

[AnonymBruker]

Tror det er naivt å tro at steforeldre automatisk blir glade i ungene de får på kjøpet. De fleste er nok likegyldige og mener ungene er i veien.

Det kommer jo an på om de er veloppdratt. Jeg blir ikke glad i en unge som er ufyselig og frekk.

Anonymous poster hash: 7ff86...395