Han liker ikke hund...

[AnonymBruker]

Jeg bor ufrivillig sammen med en katt. Selv om den ikke gjør så veldig mye ut av seg, så liker jeg den ikke.

Og det er helt feil å forvente at man blir glad i dyr etter hvert som man blir kjent med de, i mitt tilfelle er det tvert imot, jeg irriterer meg mer og mer over katten for hver dag som går.

Anonymous poster hash: f50ea...5e7

[AnonymBruker]

Men altså, hvordan kan du vite dette? Som sagt, jeg liker ikke hund, men jeg hadde aldri blitt sur for at hunden faktisk ble syk. Og jeg hadde faktisk hatt full forståelse for at man måtte kjøpe et mer trafikksikker bil. Jeg har nemlig selv katt, og selv om man ikke er spesielt glad i hunder så trenger det jo ikke å bety at man for det første kommer til å mislike akkurat din hund og for det andre så trenger det ikke å bety at man er helt hjertesløs. Jeg merker jeg faktisk blir litt provosert, du fremstiller jo oss som ikke liker hund som totalt empatiløse, vi har tydeligvis ingen evne til å føle empati for et annet dyr som vi i generaliseringen ikke liker dette type dyr. Ærlig talt.

 

Det jeg reagerer på er at man antar veldig mye om oss som ikke liker hund. Det er tross alt en generalisering. Det at jeg ikke liker hunder på generell basis betyr ikke at man ikke liker én spesiell hund. Jeg har faktisk vært glad i én hund i mitt liv, som jeg fikk et nært forhold til. Det var ikke noe som oppsto plutselig, det var noe som skjedde gradvis. 

 

Poenget er også det; vi er forskjellige. Det kan hende at en som ikke liker hun vil hate hunden din, samtidig kan det også være at man faktisk vil bli glad i hunden bare man gir det tid. Det er heldigvis ikke mitt liv, men jeg ville aldri avfeid en mann bare fordi han f.eks mislikte katter. Selv om jeg har to selv. Fordi jeg ville gitt ham en sjanse. Jeg ville vært veldig klar på at katter er en viktig del av mitt liv, men jeg ville også gitt ham tid til å bli kjent og bli glad i dem. Det skulle bare mangle.

 

Mvh Yvonne

 

Men Yvonne, du kan ikke sammenligne hunder og katter her, og spesielt ikke en vanlig katt med store hunder som blir brukt i sport og utstilling. Jeg har begge deler, og kattene bare dasser rundt og gjør sin egen greie i stor grad, siden de er mer selvstendige og lufter seg selv, det eneste de trenger er at noen åpner døra, mater dem og koser på dem.

 

Hundene derimot tar langt større plass i leiligheten, de må gåes tur med daglig, de må trenes 2-3 ganger i uka, de må ivaretas når vi forlater huset, og de deltar på utstilling og konkurranser i helgene/ferier og gjerne på motsatt kant av landet. Som aktiv hundeeier ser jeg at dette krever ikke bare at man "synes det er greit" men at dette krever at alle i husstanden er entusiastiske og deltakende i alt som angår hundene, som Jeane over også så bra beskriver. 

 

"Liker ikke" hunder dekker ikke dette på noe vis, "liker ikke" hunder har allerede bestemt seg for at hunder er et minus. Hadde han vært nøytral, og sagt "jeg har aldri hatt hund før, så jeg må prøve for å finne ut av dette" er det en helt annen sak. "Liker ikke" hunder er det samme som "misliker hunder, men skjønner at jeg ikke kan si det så tidlig i datingfasen" og blir fort til "hater hunder" når de skjønner hvor mye det innebærer av tilpasninger i dagliglivet. 

Anonymous poster hash: 2e9d6...f19

[AnonymBruker]

Jeg bor ufrivillig sammen med en katt. Selv om den ikke gjør så veldig mye ut av seg, så liker jeg den ikke.

Og det er helt feil å forvente at man blir glad i dyr etter hvert som man blir kjent med de, i mitt tilfelle er det tvert imot, jeg irriterer meg mer og mer over katten for hver dag som går.

Anonymous poster hash: f50ea...5e7

 

Siden den ikke gjør så mye ut av seg, hva er det du irriterer deg over? Nysgjerrig

Anonymous poster hash: f3b7e...601

[Gjest Badebuksa]

Jeg har møtt en god og snill mann på alle måter. Men han liker ikke hunder, dette er et stort problem for meg siden min aller aller bestevenn har fire bein, og har vært med meg hver eneste dag i 6 år. Kommer ikke på tale å velge en mann ovenfor min kjære hund hvis det skulle bli et tema.

Er det noen råd til hvordan man kan få han til å like hunder, eller forstå min side av saken? Noen som har vært i samme situasjon?

Anonymous poster hash: 90805...bb8

Han liker ikke hunder. Det er sånn han er. Du kan ikke endre ham, ta ham slik han er eller finn en mann som er slik du ønsker.

Du sier allerede at du setter hunden (hunder?) foran et kjærlighetsforhold, så du må enten finne en som liker hundEN eller en som liker hundER.

[AnonymBruker]

Det er uansett veldig lett å si ting man kanskje ikke mener i datingfasen, for at man liker den andre så godt. Så mange som sier de liker hunder, når dem egentlig ikke gjør det.

Og det er lett å tenke at man kan akseptere ting, før man står i det. Sånn er det med hund også. I teorien er det greit, hvis: den ligger kun i senga di og ikke lager lyd eller beveger seg rundt i huset.

Og selvom noen som "ikke liker" hund, kan bli glad i hunden etter hvert.

Så er det også mange som ikke kommer til å skifte mening og at hunden blir et irritasjons moment.

Vi som da har tatt sjansen på en som "ikke liker" en gang, kommer ikke til å ta den sjansen en gang til.

Anonymous poster hash: ee35a...811

[AnonymBruker]

Siden den ikke gjør så mye ut av seg, hva er det du irriterer deg over? Nysgjerrig

Anonymous poster hash: f3b7e...601

Som de fleste andre kattunger er den ganske vilter, spesielt på kvelden og natten bråker den en del.

Går i beina mine og maser, klatrer oppå meg og vil ha oppmerksomhet.

Den har flere ganger kommet seg inn på rommet til babyen vår og vekket ham.

Så er det kattedoen, den er verst.. katten drar med seg bittesmå sandkorn over hele huset..lukter motbydelig også.

Anonymous poster hash: f50ea...5e7

[Rainbow]

For meg hadde det ikke funka, av de grunnene som nevnes i tråden. Det er en livsstil å ha hund som påvirker mer enn en annen hobby. For eksempel er jeg også veldig engasjert i og opptatt av trening. Det er noe samboeren min ikke liker at tar mye tid, og hun skjønner ikke greia med å lese på nett om trening, snakke med folk i facebookgrupper, trene daglig og følge ulike programmer. Men da kan hun velge det bort, jeg trenger ikke prate med henne om det, hun kan finne på noe annet mens jeg trener. 

 

Hunden er vårt felles prosjekt. Vi må tilpasse dagene våre etter ham. Hvem går morgentur og hvem drar tidlig på jobb? Hvem kan ta hjemmekontor om han er syk? Vi må være i det begge to. Om samboer går tur med hunden og han driter seg ned og må i dusjen må hun kunne ta det ansvaret like mye som jeg må om jeg går tur. Han er i leiligheten, han sover på soverommet, han trenger mange turer om dagen og han trenger pass på kvelden om vi skal noe etter jobb. Han trenger å ha det kaldere enn vi kanskje vil i bilen en varm sommerdag, for han kan ikke kle av seg. 

 

Hadde jeg vært sammen med noen som bare tolererte ham og syns han var ok, prøvde å bli kjent med ham etc så ville det fort bli et irritasjonsmoment for begge to. All tilpasningen ville føles som ork og et offer for den som ikke brydde seg noe særlig,og at man selv ble bortprioritert, mens den som hadde hund som livsstil ville føle det vanskelig å be om hjelp. Jeg ser også for meg at man ville bli lei veldig fort av at noen andre brukte så mye tid i hverdagen på det.

 

Når jeg er ferdig med å trene er jeg jo det, det er ikke noe samboeren min må ta stilling til døgnet rundt. Hun må ikke tilpasse sitt liv til det i like stor grad som hun må til hunden.

 

I tillegg kommer kurskvelder midt i uka, utstilinger i helgene, treningsgrupper med andre hundeeiere, det tar rett og slett veldig mye tid og er noe som må tas hensyn til hver dag.

 

Det er noe av grunnen til at jeg som frivillig barnløs ikke (før jeg fikk samboer) ville innlede forhold til noen som hadde barn, fordi jeg vet det tar mye tid, at barnet alltid kommer først (naturlig nok) og at jeg måtte tilpasset meg og ofret veldig mye mer enn jeg var villig til. En katt, kanin, fugl etc tar ikke like mye tid som en hund.

 

Ettersom jeg er i en situasjon der vi kjøpte hunden sammen og gikk inn i det hundre prosent felles ser jeg det som vanskelig å skulle klare det alene.

 

Jeg tror ikke at de som ikke liker eller ikke har så stor kjennskap til hund ikke kan bli glad i en hund og bli kjent med den, og også synes det er fint å ta del i ansvaret innimellom, men når det er en livsstil som tar veldig mye tid og krever forsakelser, bekymringer og kontiunerlig ansvar i opptil 15 år er det viktig at man er litt på samme bølgelengde slik at det ikke blir noe som føles som en byrde for den ene og som en ting man er redd for  belaste partneren med for den andre.

 

Forøvrig var det å i fremtiden få hund så viktig for meg at jeg ikke var interessert i å innlede forhold til noen som ikke ville ha hund - det var min store drøm. Og heldigvis samboeren min sin også!

Endret 31. august 2015 av Rainbow

[Jeane]

Men altså, hvordan kan du vite dette? Som sagt, jeg liker ikke hund, men jeg hadde aldri blitt sur for at hunden faktisk ble syk. Og jeg hadde faktisk hatt full forståelse for at man måtte kjøpe et mer trafikksikker bil. Jeg har nemlig selv katt, og selv om man ikke er spesielt glad i hunder så trenger det jo ikke å bety at man for det første kommer til å mislike akkurat din hund og for det andre så trenger det ikke å bety at man er helt hjertesløs. Jeg merker jeg faktisk blir litt provosert, du fremstiller jo oss som ikke liker hund som totalt empatiløse, vi har tydeligvis ingen evne til å føle empati for et annet dyr som vi i generaliseringen ikke liker dette type dyr. Ærlig talt.

 

Det handler ikke om hvor godt menneske du er, eller at du ikke kan bli glad i en hund. Jeg vet hvor mye en hund krever, og jeg hadde ikke orket å måtte begrense mitt liv så mye for et dyr som ikke ga meg en enorm glede.

 

Som hundeeier ønsker jeg heller ikke at mitt livs store kjærlighet, nemlig hunder generelt, skal bli sett på som bagasje av en potensiell partner. Jeg ønsker noen som blir like glad og imponert over at hunden i dag gikk forbi en syklist UTEN å reagere! Yey! Og dersom partner har reist på ferie en helg, så vil jeg at det første han skal spørre om når han ringer er hvordan det står til med hunden. Og som sender meg oppdateringsbilder minst en gang om dagen når jeg er borte en helg.

 

Hundehold er forskjellig. Mange hundeeiere har hunder som er familiemedlemmer de går tur med, og ikke noe mer. Men i mitt hundehold hadde det ikke fungert med en mann som ikke liker hunder generelt. Jeg forventer ikke at han skal ha min enorme interesse, men et minimum er at han liker hunder.

[Rosalie]

En som til nød godtar den hunden du har med på lasset, kan nekte plent den dagen hunden din er borte, og du gjerne vil ha en ny.

Ja, det må man jo regne med. At hunden som allerede er i familien tolereres er å forvente. Men man må også regne med at det ikke kommer på tale med flere hunder i familien etter denne.

[Gerd Karin]

Jeg har hatt mange hunder opp gjennom årene. Det jeg har å si om hunder er så absolutt en ting:: Det er så avgjort ikke de dyrene som ligger mitt hjerte nærmest. Da jeg var barn så foreldrene mine på en selvfølge at jeg skulle vokse opp med hund. Det ``stygge og fæle`` familiemedlemmet som var ment som min beste venn, ble straks min største fiende. Denne ufyselige buhunden var med på alle turer vi tok og foreldrene mine så på det som en selvfølge at jeg skulle like hunder. Min ufrivillige ``venn`` både slo jeg og sparket og gråt av skrekk om han nærmet seg meg. Så ble jeg en ungdom på 17 år...jeg bestemte meg fort for at jeg ville prøve å ha en hund igjen...Nok en kjempefiasko. Dritten gikk etter meg overalt, bet meg og knurret til alle tider mot meg. Har hatt noen hunder etter dette, men det er med lettet hjerte jeg sier dette: Jeg blir aldri glad i en hund. Treffe en mann som har en dritthund? Æsj, aldri i livet.