Han liker ikke hund...

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en god og snill mann på alle måter. Men han liker ikke hunder, dette er et stort problem for meg siden min aller aller bestevenn har fire bein, og har vært med meg hver eneste dag i 6 år. Kommer ikke på tale å velge en mann ovenfor min kjære hund hvis det skulle bli et tema. 

 

Er det noen råd til hvordan man kan få han til å like hunder, eller forstå min side av saken? Noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymous poster hash: 90805...bb8

[AnonymBruker]

Må han like hunder da?

Selv har jeg to store hunder og kommer aldri til å leve et liv uten hund, og det regner jeg med at vedkommende jeg blir sammen med skjønner. (og som jeg kommer til å informere om så klart)

Men om vedkommende ikke liker hundene jeg har eller skaffer meg i fremtiden så er ikke det mitt problem så lenge de blir behandlet ordentlig.

Anonymous poster hash: f52c3...55b

[AnonymBruker]

Og en ting til....du trenger ikke å velge mellom han og hunden. Hvis han har valgt å bli sammen med deg, så har han samtidig akseptert at hunden er en del av pakken.

Ber han deg velge har han i praksis valgt seg selv bort

Anonymous poster hash: f52c3...55b

[Gjest Gjest_frisk]

Han vet vel at du har hund? Da skjønner han sikkert også at den følger med i pakka og at han må tolerere den hvis han skal være sammen med deg. Da er det i grunn opp til han å enten lære seg å like hunder eller nøye seg med å godta den. Så lenge han ikke er vond mot hunden er det egentlig ikke noe stort problem. Jeg skjønner problemstillingen, ettersom det er mye lettere å være sammen med noen som deler din interesse for dette, men det kan også være nok at han aksepterer at du liker det selv om han selv ikke gjør det.

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si : tenk deg godt om før du blir sammen med en som ikke liker hund.

Jeg var sammen med en i fire år, og han tolererte hunden men ble aldri glad i han. For hver anledning han fikk så klagde han på hunden, om hunden ikke oppførte seg som han ville hunden skulle oppføre seg. Selvom det var han som utløste en "negativ oppførsel" fra hunden.

Og hunden merker det når det er noen i huset som ikke liker den.

Jeg prøvde å få han til å mate hunden og gå noen turer med hunden sånn at hunden kanskje ble litt vandt med at det var han som gjorde det. Men han strittet i mot ved alt.

Han ville ikke en gang være med på gåtur med meg og hunden.

Så jeg sier bare tenk godt. Og selvom han sier at det vil gå greit at du har hund, så kan det være noe han bare sier.

Det første eksen sa til vennene hans når det ble slutt mellom oss og jeg flyttet ut av huset... "Herlig,ingen hund! "

Anonymous poster hash: ee35a...811

[Skywalker]

En som til nød godtar den hunden du har med på lasset, kan nekte plent den dagen hunden din er borte, og du gjerne vil ha en ny. 

[Anglofil]

Enig med AB over her; må han like hunder? Jeg liker selv ikke hunder, men jeg kunne alltids ha klart å akseptere hund hvis den jeg var glad i hadde hatt hund. Jeg hadde til og med kanskje etterhvert blitt glad i hunden. Så lenge han ikke uttrykker dette som et problem ser jeg ikke helt hvorfor dette skulle være et problem for deg?

 

Mvh Yvonne

Endret 30. august 2015 av Yvonne

[Gjest Herr Heftig]

Dump ham, finn deg en hundefyr

[Aurora M.]

Det kommer jo helt an på innstillingen hans. Dette er jo en stor del av livet ditt, og siden det er et levende vesen som kanskje etter hvert skal bo under samme tak som han, så må han nesten være åpen for å lære mer om hunder og lære seg å like i det minste din hund. Men virker han helt låst på det allerede nå, er det ganske naivt å tro at det vil bedre seg med tiden.

[AnonymBruker]

En som til nød godtar den hunden du har med på lasset, kan nekte plent den dagen hunden din er borte, og du gjerne vil ha en ny. 

Dette ville jeg tenkt mye på. Jeg kunne til nøds gått med å på date en som ikke likte min nåværende hund, han var tross alt ikke med på avgjørelsen om å få hunden.

 

Men dersom forholdet utviklet seg til noe seriøst ville han hatt en stor del av avgjørelsen om å skaffe en hund til i fremtiden. Jeg kan ikke se for meg et liv uten hunder, så for meg ville det vært en dealbreaker.

Anonymous poster hash: 1ffc1...23e

[Gjest Gaea]

Jeg hadde ærlig talt droppet det, tror jeg. Det hadde nok gått greit så lenge han behandlet hunden pent, og så lenge han hadde skjønt at jeg alltid vil ha hund i fremtiden... Men det er jo litt leit likevel da. Samboeren min er veldig glad i hunden min, og jeg kan med hånda på hjertet si at det ikke finnes en bedre følelse enn å se de leke sammen, kose, og så videre. Det er som å bli forelsket på nytt omtrent. Nå liker jo ikke alle å sammenligne dyr med barn, men for meg er det litt sånn - man vil jo heller ha en kjæreste som liker og er glad i barnet man har fra før av, enn en som aksepterer det, men egentlig synes det er litt kjipt?

Samt, personlig prioriterer jeg hunden i veldig stor grad. Jeg kan se for meg at det kan bli en kilde til konflikter - jeg vil ha hunden i sofa, han vil ikke - jeg vil heller (eller må) gå tur med hunden etter endt arbeidsdag, han vil på kino - jeg vil på innenlandsferie der hunden kan bli med, han vil til syden - slike ting. Liker man ikke dyret oppfaytes det jo fort som en byrde.

[AnonymBruker]

Enig med AB over her; må han like hunder? Jeg liker selv ikke hunder, men jeg kunne alltids ha klart å akseptere hund hvis den jeg var glad i hadde hatt hund. Jeg hadde til og med kanskje etterhvert blitt glad i hunden. Så lenge han ikke uttrykker dette som et problem ser jeg ikke helt hvorfor dette skulle være et problem for deg?

Mvh Yvonne

Tja, det spørs vel litt hva salgs hundehold man har. Jeg innrømmer glatt at jeg snakker mye hund, hund er både hobby og livsstil, om partner ikke er interessert, så vil jeg tro det blir krasj.

Anonymous poster hash: 6d55e...b1b

[Anglofil]

Tja, det spørs vel litt hva salgs hundehold man har. Jeg innrømmer glatt at jeg snakker mye hund, hund er både hobby og livsstil, om partner ikke er interessert, så vil jeg tro det blir krasj.

Anonymous poster hash: 6d55e...b1b

 

Går det ikke an å være sammen selv om man ikke deler de samme interessene og hobbyene?

 

Altså, jeg forstår at det er fint å dele noe med sin partner, men jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter for å forstå at man velger bort en partner fordi de ikke har akkurat samme interesse som en selv.

 

Så lenge partneren man er sammen med støtter deg og ens interesser så ser jeg liksom ikke helt hvorfor det skal bli vanskelig. Da tenker jeg også at man gjør seg selv vanskelig.

 

Min samboer har selv en ganske spesiell interesse/hobby, som riktignok ikke involverer dyr, men at han bruker mye tid og krefter på det er jo noe jeg som samboer bare må støtte opp under selv om jeg overhodet ikke deler denne interessen. Han er også en som bruker omtrent hver ledige time på denne interessen og prater mye om det. Selv om jeg ikke deler hans interesse så prøver jeg ihvertfall å vise interesse, og jeg drar på arragement selv om det overhodet ikke interesserer meg (selv om jeg interesserer meg i det han gjør uten at jeg klarer helt å forstå greia rundt det). Jeg støtter og heier fram, og kjenner stolthet, selv om jeg ikke forstår hans lidenskap. Det viktigste er å vise at man bryr seg. Og sånn gjør min samboer for mine interesser også.

 

Mvh Yvonne

Endret 30. august 2015 av Yvonne

[Gjest Gaea]

For min del handler det om at akkurat denne hobbyen omhandler et levende individ, samt at det faktisk er en livsstil - jeg kan knapt komme på andre hobbyer som påvirker livet i like stor grad som hund gjør, og det er heller ikke noe man kan velge bort om det passer litt dårlig en dag eller i en periode. At samboeren min ikke er så glad i å gå på tur, lese bøker og tegne som jeg er kunne jeg ikke brydd meg mindre om, det er noe helt annet.

Jeg skal ikke nekte for at jeg kanskje er litt ekstrem, men jeg blir faktisk stresset av å være med folk som ikke liker hunden min. Jeg kan merke at de helst vil at hunden bare skal ligge i et hjørne uten å gjøre noe ut av seg - så enten får jeg dårlig samvittighet for å være uvant streng og avvisende med han, eller så føler jeg at mennesket/menneskene er misfornøyde/ukomfortable.

[AnonymBruker]

Jeg synes Marr forklarer forskjellen godt. Jeg har ikke noe problem med ulike interesser ellers, men jeg tror ikke funker om en har hund som livsstil og den andre misliker eller er helt nøytral til hund. Det er iallfall inntrykket jeg har av par der dette har vært tilfelle.

Anonymous poster hash: 6d55e...b1b

[Anglofil]

Men det finnes da en mellomting? Nei, jeg er ikke glad i hunder, men om samboeren min hadde hatt hund er jeg sikker på at jeg også hadde gått inn for å prøve å få et godt forhold til hunden. Blir litt som en barn; det er absolutt en livsstil, men det betyr ikke at en som aldri har hatt barn og som kanskje ikke har hatt lyst på barn tidligere ikke kan lære seg å leve med det, til og med bli glad i dette barnet. Og sånn tror jeg det også er med hund. 

 

Hvis man mener at det er så svart-hvitt at enten så elsker man hunder overalt på jord, eller så hater du hunder og ikke kan fordra dem, så tenker jeg at man heller ikke gir mye rom for at en potensiell partner faktisk kan varme seg opp til tanken på å ha hund. Og mange av oss som ikke liker hund har heller aldri hatt det, dermed er det også vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve med hund. Men det betyr jo ikke at det ikke går, man vet om det faktisk går får man gir det en sjanse. 

 

Jeg synes bare det er synd at man kaster vekk et potensielt forhold som faktisk kan bli noe fint og flott fordi man er så oppsatt på at "du liker ikke hund og dermed kommer du aldri til å like hunden min". Da gir man egentlig ikke de man møter en sjanse.

 

Mvh Yvonne

Endret 30. august 2015 av Yvonne

[Gjest Gaea]

Jo da, finnes mange ting i mellom, men ofte ikke. De fleste jeg har kjenner til har møtt nok hunder til å vite sånn ca. hva de mener, det blir ofte liker/liker ikke. Og for de som ikke liker - eller er nøytrale - blir nok hund raskt et irritasjonsmoment, tenker jeg. Det er jo frustrerende at noe du ikke er følelsesmessig investert i påvirker livet ditt i stor grad.

Også kan det gå seg til, eller bli verre. Hvem vet. Men det er vanskeligere å slå opp med noen man er veldig glad i på grunn av noe slikt, enn å unngå å la det gå så langt i utgangspunktet, vil jeg tro. Hadde jeg vært svært opptatt av at kjæresten skulle elske frimerkesamling eller noe annet mer uvanlig hadde jeg kanskje firt på "kravet", men det finnes så mange hundeglade mennesker i verden at det er en av sakene jeg vil prioritere.

[AnonymBruker]

Jeg hadde droppet det, siden jeg ønsker å ha hund i livet mitt videre også. En som "ikke liker" hunder er såpass negativ at selv om han godtar den eksisterende hunden, kommer hver eneste ny hund i fremtiden å bli en liten kamp, og det gidder jeg ærlig talt ikke.

 

Hund og prioriteringer som kommer med dem er en såpass stor del av livet mitt at det også vil føre til at vi ser hverandre lite, dersom han ikke ønsker å ta del i det. Mye av min hverdag går med på å lufte og trene hunder, alle ferier og turer ut må organiseres ut fra hundene, og mye av helgene går til utstilling og hundesport. 

Anonymous poster hash: 2e9d6...f19

[Jeane]

Jeg skjønner hva du sier, Yvonne, men det er mye som folk ikke er klar over før de faktisk får det fulle og hele ansvaret for en hund. Jeg vil ikke ha en mann som blir sur fordi kjøkkengulvet var dekt med spy eller avføring når han kom hjem fra jobb, jeg vil ha en mann som blir bekymret fordi hunden er syk. Jeg vil ikke ha en mann som blir sur fordi vi må kjøpe en mye dyrere bil for å ha plass til trafikksikkert hundebur, jeg vil ha en mann som ser på det som en selvfølge at alle i familien skal ha ordentlig plass. Jeg vil ikke krangle når vi skal legge nytt gulv og vi må kjøpe et dyrt et som tåler hundeklør og fukt, eller når vi blir bedt på middag på en torsdags kveld og må si nei fordi vi begge har vært på jobb hele dagen, og ikke finner barnevakt til hunden.

 

Nå høres det ut som det bare er spesielle situasjoner, men det er veldig mye dagligdags som også vil kunne føre til konflikt. Hvis partner kommer hjem fra jobb før meg, så må han lufte hunden. Det går greit så lenge hunden er alene, for da sover den. Men når noen kommer hjem så blir det bevegelse og den må ut.

 

Jeg kan faktisk ikke skjønne noe annet enn at det ville vært direkte grusomt for en som ikke liker hunder å bli sammen med meg. Hvis jeg ikke velger han bort, så hadde han valgt meg bort når han til slutt skjønte hva det innebærer. Siden jeg allerede er klar over alt dette, så føler jeg at det er mitt ansvar å sette foten ned før følelsene tar overhånd.

[Anglofil]

Jeg skjønner hva du sier, Yvonne, men det er mye som folk ikke er klar over før de faktisk får det fulle og hele ansvaret for en hund. Jeg vil ikke ha en mann som blir sur fordi kjøkkengulvet var dekt med spy eller avføring når han kom hjem fra jobb, jeg vil ha en mann som blir bekymret fordi hunden er syk. Jeg vil ikke ha en mann som blir sur fordi vi må kjøpe en mye dyrere bil for å ha plass til trafikksikkert hundebur, jeg vil ha en mann som ser på det som en selvfølge at alle i familien skal ha ordentlig plass. Jeg vil ikke krangle når vi skal legge nytt gulv og vi må kjøpe et dyrt et som tåler hundeklør og fukt, eller når vi blir bedt på middag på en torsdags kveld og må si nei fordi vi begge har vært på jobb hele dagen, og ikke finner barnevakt til hunden.

 

Nå høres det ut som det bare er spesielle situasjoner, men det er veldig mye dagligdags som også vil kunne føre til konflikt. Hvis partner kommer hjem fra jobb før meg, så må han lufte hunden. Det går greit så lenge hunden er alene, for da sover den. Men når noen kommer hjem så blir det bevegelse og den må ut.

 

Jeg kan faktisk ikke skjønne noe annet enn at det ville vært direkte grusomt for en som ikke liker hunder å bli sammen med meg. Hvis jeg ikke velger han bort, så hadde han valgt meg bort når han til slutt skjønte hva det innebærer. Siden jeg allerede er klar over alt dette, så føler jeg at det er mitt ansvar å sette foten ned før følelsene tar overhånd.

 

Men altså, hvordan kan du vite dette? Som sagt, jeg liker ikke hund, men jeg hadde aldri blitt sur for at hunden faktisk ble syk. Og jeg hadde faktisk hatt full forståelse for at man måtte kjøpe et mer trafikksikker bil. Jeg har nemlig selv katt, og selv om man ikke er spesielt glad i hunder så trenger det jo ikke å bety at man for det første kommer til å mislike akkurat din hund og for det andre så trenger det ikke å bety at man er helt hjertesløs. Jeg merker jeg faktisk blir litt provosert, du fremstiller jo oss som ikke liker hund som totalt empatiløse, vi har tydeligvis ingen evne til å føle empati for et annet dyr som vi i generaliseringen ikke liker dette type dyr. Ærlig talt.

 

Det jeg reagerer på er at man antar veldig mye om oss som ikke liker hund. Det er tross alt en generalisering. Det at jeg ikke liker hunder på generell basis betyr ikke at man ikke liker én spesiell hund. Jeg har faktisk vært glad i én hund i mitt liv, som jeg fikk et nært forhold til. Det var ikke noe som oppsto plutselig, det var noe som skjedde gradvis. 

 

Poenget er også det; vi er forskjellige. Det kan hende at en som ikke liker hun vil hate hunden din, samtidig kan det også være at man faktisk vil bli glad i hunden bare man gir det tid. Det er heldigvis ikke mitt liv, men jeg ville aldri avfeid en mann bare fordi han f.eks mislikte katter. Selv om jeg har to selv. Fordi jeg ville gitt ham en sjanse. Jeg ville vært veldig klar på at katter er en viktig del av mitt liv, men jeg ville også gitt ham tid til å bli kjent og bli glad i dem. Det skulle bare mangle.

 

Mvh Yvonne

Endret 31. august 2015 av Yvonne