Så dette er altså livet....

[SandraH]

Ja, da var det ny uke.. Singeluka..

Dette er uka jeg ikke ser kjæresten min

Han syntes det er helt ok, jeg syntes det er helt grusomt..

 

Hadde en prat med han i helga.. 

Jeg fikk beskjed om at om jeg ikke aksepterte dette (Altså at vi hadde forhold annenhver uke) så kunne vi ikke være sammen.. Det var dette han kunne tilby meg..

 

Jeg syntes ikke dette er greit , det er vondt. Ihvertfall når han ikke klarer å gi noe særlig tilbake .. I form av koselige meldinger, telefonsamtaler etc.. Når vi snakker på kvelden er han veeeldig trøtt og vil bare legge seg..

Dette gjør uka enda mer uholdbar..

Jeg sliter..

 

Andre uka er så bra, for da er han en helt annen...

Han lover meg gull og grønne skoger, men trekker seg tilbake hver gang..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Jeg elsker han, og han sier han gjør det samme..

 

Men som de sier..

Den som elsker minst, har minst å tape...

 

Jeg er redd for fremtiden..Og jeg føler meg svak og tom..

[Gjest pellepirat]

Våkn opp kvinne! Han har deg gående på gress!

Skjønner fryktelig godt at ting ikke er svart/hvitt og med mye følelser involvert er ting vanskelig. 

Men han skal ha deg som kjæreste....annenhver uke!? Dette forholdet er ikke sunt for deg. Synes du har prøvd mye, og når du får så lite respons er det bare å manne seg opp å ta det store skrittet.

[SandraH]

Det jeg også lurer litt på er:

 

Skal det være nødvendig å spille et spill i forholdet?

Altså , være smart, tenke ut måter å få han til å se ting i nytt perspektiv. Virke uinteressert, slik at HAN blir interessert..

Er det ikke mulig å være i et forhold som er likeverdig?

I begynnelsen var det jeg som holdt igjen, nettopp på grunn av frykten for å bli avvist..

Nå sitter jeg i den posisjonen jeg ikke ønsker..

Å være den svake parten...

[SandraH]

Våkn opp kvinne! Han har deg gående på gress!

Skjønner fryktelig godt at ting ikke er svart/hvitt og med mye følelser involvert er ting vanskelig. 

Men han skal ha deg som kjæreste....annenhver uke!? Dette forholdet er ikke sunt for deg. Synes du har prøvd mye, og når du får så lite respons er det bare å manne seg opp å ta det store skrittet.

 

Nei, jeg vet du har rett..

Jeg går faktisk å håper at følelsene mine svekkes, slik at det blir enklere å bryte ut..

 

Han vil vi skal være kjærester , men ikke den uka han har sønnen.. Da er det kun de to. Den andre uka "får" jeg.. Det skal liksom være nok..

 

Det kan godt hende dette er vanlig i forhold med mine og dine barn? Jeg vet ikke.. Men det kjennes ikke helt rett ut for meg..

 

Kanskje det er meg det er noe feil med....

[SandraH]

En annen ting jeg har tenkt mye på er hvor lite jeg har fått bearbeidet det faktum at han regelrett KASTET meg og barna ut av huset sitt..

 

Hvis jeg nevner dette så får jeg bare til svar "Er det dette, NÅ igjen.. Det gidder jeg ikke snakke om"..

 

For meg så er det faktisk VONDT å være i hans hus.. Det huset som var vårt.. Det vi pusset opp for å få det mest mulig praktisk for tre barn..  Det skulle være starten på vårt nye liv - Sammen.. Men jeg må bite tennene sammen, for han orker ikke at jeg har slike følelser. Dette må jeg bare takle.. Alene..

 

Jeg husker min pappa sa til kjæresten rett etter jeg flyttet inn : "Takk for at du gjør henne så lykkelig" !

 

Jeg lurer på hva pappa sier nå.. for lykkelig er jeg ikke..

[SandraH]

Jeg er også litt nysgjerrig på hvordan dere i samme situasjon gjør det..

Har dere kontakt med kjæresten når dere har barn?

Klarer dere kombinere barn og kjæreste, eller er det enten eller?

[Calleia]

Vil bare gi deg en stor klem 

Dette kan ikke være lett.

Følelsen av å ikke bety like mye for partneren din, som du føler tilbake, må være grusom.

Jeg har selv vært igjennom dette..Så har litt erfaringer:

Det første du må gjøre er å slutte å gi av deg selv hele tiden.

La han komme til deg.

Kommer han ikke, så må jeg ærlig si at du fortjener bedre.

 

Ingen skal måtte BE om oppmerksomhet. Fra en kjæreste skal dette komme helt naturlig.

Menn har kanskje en tendens til å ikke SE behovet .. Men tenker at alt liksom er greit..

 

Men det jeg reagerer mest på er hans manglende respekt..

og ikke minst arroganse.. Om han faktisk har gitt deg et ultimatum : Annenhver uke , eller ingenting.... Da mener jeg faktisk at han får komme seg ned fra den toppen han er på, å se hvordan verden faktisk fungerer...

 

Gi og ta.. Han må faktisk yte en innsats i dette han også!

 

Og en siste ting.. 

Dere har vært igjennom UTROLIG mye på noen år.. Det kan godt hende dette gjør dere sterkere til syvende og sist.. Men ikke glem å ta vare på deg selv oppi alt. 

 

Jeg syntes han ikke behandler deg særlig pent. Det må være lov å si i fra.

 

Hans sinne og aggresjon burde han nesten fått hjelp til..

Jeg syntes også det virker som han har lite selvinnsikt, og ikke "ønsker" å ta til seg råd fra andre.

 

Jeg syntes egentlig du burde vise han denne tråden...

 

Lykke til med alt!

[Calleia]

Jeg er også litt nysgjerrig på hvordan dere i samme situasjon gjør det..

Har dere kontakt med kjæresten når dere har barn?

Klarer dere kombinere barn og kjæreste, eller er det enten eller?

 

For å svare deg på dette:

Vi har hvert vårt bosted. Men selv om vi har barna, er vi også kjærester.

Vi spiser middag sammen et par ganger i uka, så barna kan leke, eller at vi finner på noe sammen. Kjører en tur, kino, skogstur etc.. Vi er sammen i helgene.

Syntes det er selvklart å møtes selv om vi har barn.. hvorfor skulle vi ikke det?

Jeg er opptatt av at barna er viktige, men ikke de eneste i livet mitt.

 

Vi kommer til å flytte sammen, men avventer litt.

Jeg føler heldigvis at jeg har kjæreste hele tiden, og når han sier han savner meg, vet jeg han mener det..

[SandraH]

Vil bare gi deg en stor klem 

Dette kan ikke være lett.

Følelsen av å ikke bety like mye for partneren din, som du føler tilbake, må være grusom.

Jeg har selv vært igjennom dette..Så har litt erfaringer:

Det første du må gjøre er å slutte å gi av deg selv hele tiden.

La han komme til deg.

Kommer han ikke, så må jeg ærlig si at du fortjener bedre.

 

Ingen skal måtte BE om oppmerksomhet. Fra en kjæreste skal dette komme helt naturlig.

Menn har kanskje en tendens til å ikke SE behovet .. Men tenker at alt liksom er greit..

 

Men det jeg reagerer mest på er hans manglende respekt..

og ikke minst arroganse.. Om han faktisk har gitt deg et ultimatum : Annenhver uke , eller ingenting.... Da mener jeg faktisk at han får komme seg ned fra den toppen han er på, å se hvordan verden faktisk fungerer...

 

Gi og ta.. Han må faktisk yte en innsats i dette han også!

 

Og en siste ting.. 

Dere har vært igjennom UTROLIG mye på noen år.. Det kan godt hende dette gjør dere sterkere til syvende og sist.. Men ikke glem å ta vare på deg selv oppi alt. 

 

Jeg syntes han ikke behandler deg særlig pent. Det må være lov å si i fra.

 

Hans sinne og aggresjon burde han nesten fått hjelp til..

Jeg syntes også det virker som han har lite selvinnsikt, og ikke "ønsker" å ta til seg råd fra andre.

 

Jeg syntes egentlig du burde vise han denne tråden...

 

Lykke til med alt!

 

Takk for et godt svar.

 

Jeg håper at han innser hva han har. Jeg er villig til å gi det litt tid, men ikke evig.

Jeg er våken, og ser selv at vi har et veldig skjevdelt forhold.

 

Jeg håper han ser at jeg vil han kun det beste, og er hverken en trussel for barna, mor og far eller seg selv. Jeg burde bare bli sett på som en bonus i livet hans.. Pr.nå virker det ikke slik.

 

Jeg kan IKKE vise han denne tråden.

Han kommer aldri til å lese denne med sympati. Han kommer til å bli sint, litt fordi jeg utleverer oss, men mest fordi jeg har følelser som han ikke takler.

 

Isteden for å trøste meg og komme med gode ord (som aldri skjer), så er det lettere å ty til sinne, for så å skyve meg bort..

For slik har det vært til nå, og jeg tviler sterkt på at han forandrer seg..

Han påstår han har lyst til å gjøre noe med dette, men han sier også at det tar tid å forandre på en mann over 40, men hvor lang tid tar det..?

 

Skal jeg gi det et år?

Min venninne sa at om jeg fortsatt var i dette destruktive forholdet om et år, kom hun til å slå meg med en klubbe..

Hun også håper at han ser verdien i meg, men kanskje jeg skal være realistisk.......

[Calleia]

Takk for et godt svar.

 

Jeg håper at han innser hva han har. Jeg er villig til å gi det litt tid, men ikke evig.

Jeg er våken, og ser selv at vi har et veldig skjevdelt forhold.

 

Jeg håper han ser at jeg vil han kun det beste, og er hverken en trussel for barna, mor og far eller seg selv. Jeg burde bare bli sett på som en bonus i livet hans.. Pr.nå virker det ikke slik.

 

Jeg kan IKKE vise han denne tråden.

Han kommer aldri til å lese denne med sympati. Han kommer til å bli sint, litt fordi jeg utleverer oss, men mest fordi jeg har følelser som han ikke takler.

 

Isteden for å trøste meg og komme med gode ord (som aldri skjer), så er det lettere å ty til sinne, for så å skyve meg bort..

For slik har det vært til nå, og jeg tviler sterkt på at han forandrer seg..

Han påstår han har lyst til å gjøre noe med dette, men han sier også at det tar tid å forandre på en mann over 40, men hvor lang tid tar det..?

 

Skal jeg gi det et år?

Min venninne sa at om jeg fortsatt var i dette destruktive forholdet om et år, kom hun til å slå meg med en klubbe..

Hun også håper at han ser verdien i meg, men kanskje jeg skal være realistisk.......

 

Jeg må bare si at hvis han blir sint fordi du har følelser så er dette nesten dødfødt..

 

Ikke for å være slem, men din partner skal støtte deg... Også i "onde" dager.. Han skal være den du kan ty til når ting er vanskelig.. Du skal ikke måtte late som alt er bra.

Det skal faktisk være den ENE personen du kan stole på, og si alt til..!

 

 Jeg skjønner det ikke er lett! 

[SandraH]

Takk for svar Calleia. Det er perioder jeg tenker at jeg fortjener bedre, men ikke alltid.

Jeg smelter som smør når han er i godt, kjærlig humør. Og jeg elsker han. Dypt!

 

I går skulle jeg hente noe hos han, så var der en times tid. Snakket litt, men ikke om personlige ting, bare jobb og div.

Kjente nesten at jeg gruet meg til å dra, fordi jeg ikke visste hvordan det ble. Godt eller dårlig humør. Kommer han meg i møte for å gi meg en klem, eller er han avvisende.

 

Heldigvis kom han mot meg, og alt var bra.

Nå er det onsdag, og snart ny uke. Kjæresteuke...

 

Lurer på hvor lenge vi må ha det slik...

[SandraH]

En liten oppdatering herfra. Har til nå hatt en fin uke med kjæresten.

Har hatt noen bra samtaler om oss og videre fremover.

 

Han har vist forståelse og vært tildels enig i at han sier ting han ikke mener når han er sint.

Jeg har bedt han pent om å slutte med dette, da det sårer, uansett om han mener det eller ikke!

[SandraH]

Jeg fortalte han også at jeg ønsket at et forhold skal være likeverdig. Det betyr at om vi mener noe i hver vår retning må vi faktisk kunne prate om det, og ikke skrike..

 

Vi må kunne gi og ta litt. Jeg har ikke tenkt til å gi hele tiden. Kjenner at jeg er veldig ferdig med det..

 

Nå er det snart bytte igjen (Altså at vi får barn) så da er jeg spent på om han faktisk tar initiativet denne gangen.. 

Til å sees, evt overnatte den uka..

 

Jeg har ikke tenkt til å mase , men forventer faktisk at han nå står litt inne for det han sier..

Veldig spent!

[SandraH]

Men som sagt, en fin uke, gode klemmer, hensynsfull og takknemlig kjæreste.

Håper det varer!! <3