Begravelse

[Synne-Marie]

Den sommeren eldste var tre, ble det tre begravelser på rappen. Først to grandtanter, og så lillesøsteren sin. Minste var med på den siste begravelsen og var da 8-10 uker.

 

Jeg syns det er unaturlig å holde barn unna døden. Særlig når det er i nær familie. De trenger også den avslutningen som en begravelse representerer.

Endret 28. august 2015 av Synne-Marie

[AnonymBruker]

Den sommeren eldste var tre, ble det tre begravelser på rappen. Først to grandtanter, og så lillesøsteren sin. Minste var med på den siste begravelsen og var da 8-10 uker.

Jeg syns det er unaturlig å holde barn unna døden. Særlig når det er i nær familie. De trenger også den avslutningen som en begravelse representerer.

Så trist med lillesøster! Helt enig, vi skal ikke ta fra barna begravelsen. Det er også fint å prate om det senere og de vil forstå mer når de husker kirken/kapellet etc

Anonymous poster hash: 0ce00...256

[AnonymBruker]

 

Fordi de ikke takler det. Hadde min datter, som da var 5 år, i hennes venninnes begravelse. Det gikk så hardt innpå datteren min og jeg måtte faktisk ta henne ut fra kirken for å roe henne. Derfor vil jeg at mine barn skal vente til de blir 12 år.

 

Jeg har også vært i et par begravelser der det var barn under 5 år tilstede. De klarte ikke å sitte i ro og holdt på å terge hverandre og fniste. Presten måtte faktisk be foreldrene ta dem ut.

Anonymous poster hash: 4711c...51b

 

 

Ja, det kan hende man må ta med barna ut, eller gi dem noe å holde på med for å holde dem rolige under hele begravelsen. For noen ganger er det ganske så langdrygt og kjedelig for små barn.

Men samtidig er det en avslutning.

For mange barn blir det virkelig først i begravelsen. De trenger å se, å høre, å vite at noen er døde, og ikke kommer tilbake.

 

Ja, det kan være en sterk opplevelse for barn. Men det går som regel over etter noen dager.

Det er lov å gråte i begravelse da. Selv voksne kan gråte høylytt når de har mistet noen av sine nære.

 

Og det blir jo veldig spesielt når det er en venn av barnet. Det blir vel sterkere for de fleste.

Tipper barnet hadde reagert annerledes om det var en besteforelder eller en annen som var "gammel".

 

Hvorfor blir barna så mye mer modne akkurat når de blir 12 år? Er det ingen individuelle forskjeller? Ingen som er modne når de er 10, og ingen som må vente til de er 13?

 

Anonymous poster hash: 8b725...da1

[AnonymBruker]

 

Ja, det kan hende man må ta med barna ut, eller gi dem noe å holde på med for å holde dem rolige under hele begravelsen. For noen ganger er det ganske så langdrygt og kjedelig for små barn.

Men samtidig er det en avslutning.

For mange barn blir det virkelig først i begravelsen. De trenger å se, å høre, å vite at noen er døde, og ikke kommer tilbake.

 

Ja, det kan være en sterk opplevelse for barn. Men det går som regel over etter noen dager.

Det er lov å gråte i begravelse da. Selv voksne kan gråte høylytt når de har mistet noen av sine nære.

 

Og det blir jo veldig spesielt når det er en venn av barnet. Det blir vel sterkere for de fleste.

Tipper barnet hadde reagert annerledes om det var en besteforelder eller en annen som var "gammel".

 

Hvorfor blir barna så mye mer modne akkurat når de blir 12 år? Er det ingen individuelle forskjeller? Ingen som er modne når de er 10, og ingen som må vente til de er 13?

 

Anonymous poster hash: 8b725...da1

 

Der er mer voksne enn når de er 5 år. En 12 åring har mer selvkontroll. Mine er hvertfall glade at de slapp å gå i begravelse når de var små. Datteren som jeg hadde med i den nevnte begravelsen, har enda ikke kommet over sjokket og sorgen over å ha vært med i begravelsen og jeg synes det er riktig å skåne de resterende barna til de er gamle nok.

 

Det er klart forskjell på barn. Noen takler det bedre og andre takler det dårligere.

Anonymous poster hash: 4711c...51b

[AnonymBruker]

 

Der er mer voksne enn når de er 5 år. En 12 åring har mer selvkontroll. Mine er hvertfall glade at de slapp å gå i begravelse når de var små. Datteren som jeg hadde med i den nevnte begravelsen, har enda ikke kommet over sjokket og sorgen over å ha vært med i begravelsen og jeg synes det er riktig å skåne de resterende barna til de er gamle nok.

 

Det er klart forskjell på barn. Noen takler det bedre og andre takler det dårligere.

Anonymous poster hash: 4711c...51b

 

Men vet du hva barna synes (og vil synes senere)?

Selv var jeg 6 da far døde, og det var nok ikke så vanlig med barn i begravelse den gang.

Det var først senere da jeg selv ble voksen og har vært i endel begravelser der barn har vært tilstede, at jeg kjenner på skuffelsen av at jeg ikke fikk være i min egen fars begravelse som barn.

 

Derfor var det aldri aktuelt å ikke la barna være med i begravelse® til nære familiemedlemmer mens de var små. Har aldri opplevd at barn uroer i begravelse (men så kan jeg grine mye selv også da).

Det er også mulig å alliere seg med venner/familie som kan ta barna ut om det skulle være aktuelt, om det er sin egen nærmeste familie som begraves. Bare snakk med barna i forkant, og de skjønner alvorsstunden i seremonien.

Anonymous poster hash: 56f8e...9b1

[AnonymBruker]

Var i min farfars begravelse da jeg var 5.5 år. Husker en hvit kiste i et lite rom med en prest som stod foran kista.dette var på 80-tallet. Min søster var akkurat fylt 3 år. Har vært I begravelser som voksen hvor barn tilhørende familien har deltatt. Gått fint det.

Anonymous poster hash: 15639...dee

[Hedda-78]

Mitt første møte med døden var brutalt. Da jeg var 6 år, fant jeg min farmor død en morgen. Jeg hadde et veldig tett forhold til henne, siden vi bodde i samme hus. Før dette hadde jeg aldri sett en død gullfisk engang.

 

Folk reagerte visstnok på at mine foreldre tok meg med i begravelsen, man skulle jo skåne barn for slikt. De tenkte nok ikke på at jeg hadde et sterkt bånd til min farmor, og trengte å oppleve den fine avslutningen etter den traumen det var å finne henne død. Jeg er uendelig glad for at mine foreldre lot meg ta farvel med farmor.

 

Jeg synes man skal ta barn med i begravelsen til folk som de har hatt et forhold til. Men en treåring trenger ikke nødvendigvis å være med i begravelsen til gamle grandtante Olga som han aldri har truffet.

[AnonymBruker]

her var største mann kun 10 dager når han var med i sin første begravelse. det var til hans oldefar. nr 2 var når han var 4 og lillebror 3 år. det var til oldemoren. i kirka var de veldig flinke, de satt helt rolig under hele begravelsen. det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Anonymous poster hash: 3f8d4...af3

[ViljaH]

Min barn var 3,5 da han var med i begravelsen til min onkel. Jeg synes det er fint å introdusere døden slik når det er noen de husker hvem er, men ikke er så tett på. Så snakker vi litt i etterkant om at man fødes og så dør man. I etterkant har det vært dødsfall av folk jeg kjenner, men ikke barna. Da har de ikke vært med, var unaturlig. De vil nok alltid bli med til slekt og familie.

[solitary shell]

Datteren min var i sin første begravelse når hun var litt over 3 og et halvt år gammel. Til lillebroren sin som bare fikk bli litt over 7 måneder gammel 

Hun taklet det fint, selv om hun selvfølgelig var lei seg, for hun elsket den babyen høyere en noe annet. Jeg tror det er veldig viktig i fremtiden å vite at hun var med på begravelsen hans, og at hun fikk en fin avslutning på det hele.

 

 

Fordi de ikke takler det. Hadde min datter, som da var 5 år, i hennes venninnes begravelse. Det gikk så hardt innpå datteren min og jeg måtte faktisk ta henne ut fra kirken for å roe henne. Derfor vil jeg at mine barn skal vente til de blir 12 år.

 

Jeg har også vært i et par begravelser der det var barn under 5 år tilstede. De klarte ikke å sitte i ro og holdt på å terge hverandre og fniste. Presten måtte faktisk be foreldrene ta dem ut.

Anonymous poster hash: 4711c...51b

 

 

Så trist å høre. Jeg forstår deg, på en måte, for man vil jo skåne barna sine. Men, hvis det er noen som har vært en nær er det -veldig- viktig for sorgprosessen å være med i begravelsen selv om man er barn. Man tenker kanskje det er omvendt, men det å ikke være med kan faktisk føre til traumer. Klem til deg 

Endret 28. august 2015 av solitary shell

[ViljaH]

Barn har også behov for å forstå hva døden er, kanskje spesielt når en 5-åring har mistet en venn. At man har en høytidelig seremoni for å ta farvel, hvor det blir av kroppen. At personen ikke lenger bor i kroppen sin. Bedre å fortelle og vise på nøktern og tilpasset måte, enn å vente til de er tenåringer å ta opp temaet.

Min nå 6-åring har iblandt spørsmål om døden, som viser at han undrer seg (er ikke oppslukt). Som hva vil skje hvis alle menneskene døde samtidig, er det ingen byer mer da? Og hva som skjer med sjelen når kroppen ligger i kista. Han vet at kirkegård med gravsteiner er til minne om folk som er døde. Det er jo også fint å se at alle får en begravelse og folk er lei seg, så får man litt avklaring på hva som ville skjedd hvis en selv døde. Vi er skjønt enige om at jeg og han skal ikke dø på mange mange år, ikke før vi er eldgamle. Og det er viktig å leve ferdig livet sitt først, og ha et godt liv. Og han vet at mamma skal ta av plass til han i himmelen, og vente på ham til han er ferdig med å leve sitt liv. Vi har hatt mange fine samtaler rundt dette. Jeg synes det er viktig å ha sagt dette, plutselig kan jo jeg være borte.

[Eliza Doalot]

Mitt første møte med døden var brutalt. Da jeg var 6 år, fant jeg min farmor død en morgen. Jeg hadde et veldig tett forhold til henne, siden vi bodde i samme hus. Før dette hadde jeg aldri sett en død gullfisk engang.

 

Folk reagerte visstnok på at mine foreldre tok meg med i begravelsen, man skulle jo skåne barn for slikt. De tenkte nok ikke på at jeg hadde et sterkt bånd til min farmor, og trengte å oppleve den fine avslutningen etter den traumen det var å finne henne død. Jeg er uendelig glad for at mine foreldre lot meg ta farvel med farmor.

 

Jeg synes man skal ta barn med i begravelsen til folk som de har hatt et forhold til. Men en treåring trenger ikke nødvendigvis å være med i begravelsen til gamle grandtante Olga som han aldri har truffet.

Jeg har en tilsvarende opplevelse som deg, og jeg er helt enig med deg. Jeg er veldig glad for at jeg ikke ble holdt borte fra den gode avslutningen en begravelse ofte er. Jeg er veldig glad mitt siste bilde av min bestemor ikke er et dødt menneske på kjøkkengulvet.

[Kjetil E]

Jeg var 16 år, var både mormor og morfar (døde med få dagers mellomrom).

[AnonymBruker]

Når bestemoren var døde var broren min (som da var 5 år) i begravelsen. Han var også med i kapellet og fikk se liket. Det ville han selv. Etter at vi fortalte han at bestemor var død og han hadde grått litt ble han veldig rolig og sa "jeg vil se bestemor". Og det fikk han lov til.. Han har ikke tatt noe skade av det

Anonymous poster hash: 34160...c58

[FruN]

Jeg var 9, først farfars begravelse, så farmors noen måneder etterpå.

Søstra mi 11 og brødrene mine 7.

Endret 29. august 2015 av FruN

[AnonymBruker]

På ‎28‎.‎08‎.‎2015 den 12.23, AnonymBruker skrev:

Fordi de ikke takler det. Hadde min datter, som da var 5 år, i hennes venninnes begravelse. Det gikk så hardt innpå datteren min og jeg måtte faktisk ta henne ut fra kirken for å roe henne. Derfor vil jeg at mine barn skal vente til de blir 12 år.

 

Jeg har også vært i et par begravelser der det var barn under 5 år tilstede. De klarte ikke å sitte i ro og holdt på å terge hverandre og fniste. Presten måtte faktisk be foreldrene ta dem ut.

 

Anonymous poster hash: 4711c...51b

Hvordan døde venninnen, og hvor gammel ble hun?

Anonymkode: 4f34f...4b6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan døde venninnen, og hvor gammel ble hun?

Anonymkode: 4f34f...4b6

Tviler litt på at su får svar på denne fire (!) år gamle anonyme kommentaren...

Anonymkode: cefa3...f20