Psykologen min har gitt opp, etter 4 uker!

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos psykolog 4 ganger, drar dit på grunn av sosial angst og depresjon. Mest på grunn av depresjonen. 

 

Men, jeg føler han holder på å gir meg opp! I dag sa han at "her kommer folk for å prate om følelsene sine, det er det vi hjelper folk med. Kanskje det er noe annet du trenger. Tenk på det til neste gang". Har gått hos psykolog en gang før, og hun presset meg til å vise følelser, og da lukket jeg meg enda mer. 

 

Jeg sliter veldig med å åpne meg, sliter med å vise følelser foran andre. Om jeg holder på å grine der inne, så biter jeg tennene sammen og tenker på noe annet. Vet ikke om det har noe med barndommen å gjøre, men da jeg var mindre fikk jeg ofte kjeft fordi jeg var sint. Om jeg var glad og lo mye, da fikk jeg beskjed om å hold kjeft. Hvis jeg var lei meg så fikk jeg beskjed om å gå på rommet å grine. Jeg gråt sjeldent, og klarer ikke å grine foran andre folk nå som jeg er "voksen" (24 år).

Har fått mye kjeft på skolen på grunn av sinnet, hadde sinneproblemer, helt til jeg begynte å holde alt inni meg og tok ut sinnet ved å skade meg selv. Fikk også kjeft fordi jeg lo og fikk latterkrampe hele tiden.

 

Har ikke smilt et ekte smil på mange år. Når folk spør hvordan det går, da tar jeg frem et falskt smil og sier "joda... er da som alltid, helt OK" , og da får jeg ikke flere spørsmål på det, noe jeg ønsker. 

Har ikke hatt latterkrampe på over 10 år, kan ikke huske sist noe fikk meg til å le høyt. Husker fortsatt ungdomskolen, hvor ekkelt det var at andre begynte å le da jeg lo, følte de lo AV meg, og ikke med meg. 

 

Føler han har gitt opp allerede. 

Jeg trenger noen å prate med, noen som kan hjelpe meg med å forstå hva som skjer inne i hodet mitt. Men synes det er så ufattelig vanskelig å prate med folk ansikt til ansikt. Det å vise følelser er enda vanskeligere. 

For eksempel, dette er fra 10 år siden (admin; ingen fare, ikke noe vits i å stenge tråden på grunn av dette, gammelt eksempel som ikke er aktuelt i dag) så kunne jeg sitte med en kniv mot halsen og hylgrine, så ringer mamma og jeg faker en latter og prater om randome ting som middag og fester jeg skal på (som jeg gruer meg til, men lyver om det og later som at det er noe positivt), slik at hun ikke skal vite hva som egentlig foregår. Det å si høyt "Jeg har det vanskelig" sitter ufattelig langt inn! Tror ikke psykologen helt forstår hvor vanskelig det er for meg. Etter en time hos psykologen så er jeg utslitt, psykisk og fysisk, for jeg prøver å presse meg så langt jeg bare kan! 

 

Hva skal jeg gjøre?! Noen som har tips og råd å komme med? 

Har en uke på å skrive ned stikkord over ting jeg trenger hjelp til... eller noe, husker ikke hva han sa. Fikk panikk da han begynte å prate om at psykolog kanskje ikke er noe for meg, når det faktisk er det!! Det er det jeg trenger! Men jeg trenger litt tid på å stole på han, og tid til å faktisk klare å vise noen følelser. 

Anonymous poster hash: 299da...6b1

[lillevill]

Så bra at du ihvertfall går til psykolog da. Men han hørest ikke særlig flink ut?

Noe avvisende?

Hva med å Vise han dette inlegget da?

[Gjest Vevila]

For en elendig psykolog.... Hva med å bytte? 

[AnonymBruker]

Du begynner med å snakke om at det å vise og snakke om følelser er vanskelig.

Anonymous poster hash: 9b0a3...222

[AnonymBruker]

Jeg tolker det ikke dom at han har gitt opp, men at han lurer på hvordan han egentlig skal hjelpe deg.

Jeg skjønner også at det er vanskelig å sette ord på følelser når men ikke har språket til det. Det er helt tydelig i historien din at ingen har hjulpet deg med det. Det er ikke din skyld at du ikke kan det. Når du var sint som barn burde nok noen på skolen lurt på hva du egentlig prøvde å si, men det er det lite å gjøre med nå.

Neste time synes jeg du skal fortelle at du følte deg avvist, og at han ber dem om å gjøre noe du ikke aner hvordan man gjør. At du trenger hjelp til å det, og at du ikke vet hvor du skal starte. Kanskje vise han innlegget ditt?

Anonymous poster hash: f849b...5e6

[AnonymBruker]

Så bra at du ihvertfall går til psykolog da. Men han hørest ikke særlig flink ut?

Noe avvisende?

Hva med å Vise han dette inlegget da?

han avvisende, eller jeg? 

 

Føler jeg gjør alt jeg kan, setter meg små mål for vært møte. Som å fortelle om en hendelse, eller en annen liten ting som tvangstanke eller noe som er litt vanskelig. Hvis han spør "Hvordan var det å bo hjemme hos foreldrene dine?" så har jeg satt meg som et mål å svare ærlig eller fortelle om noe fra barndommen; "helt for jævlig men egentlig ganske OK, pappa var konstant sint og kunne fint slå oss barna for å prate for høyt, men vi ble slått og kjeftet på hvis lærerne så blåmerkene og vi ikke løy godt nok for å skjule sannheten".

Det er noe jeg er over nå, har et godt forhold til pappa den dag i dag. kanskje henger det litt igjen i meg på en eller annen måte, men det er ikke noe jeg griner over eller tenker stort på, for det var på en måte en del av hverdagen min før. Selv om at det ikke er noe jeg sliter med, så har jeg ikke fortalt det til noen før. Jeg vet ikke om akkurat den "historien" er relevant, eller noe psykologen ikke trenger å vite. 

Tar det "letteste" først, målene går greit å fullføre for vær time. Trenger ikke å være noe spesifikt, som for eksempel, en hendelse fra barndommen eller noe "nytt". 

 

Det er så ufattelig vanskelig! Det å dra dit og si "I dag vil jeg snakke om bestefar og bestemor, hvordan de mishandlet (?) meg i barndommen, men jeg husker ikke noe av det, jeg er ukomfortabel rundt de og ønsker ikke å møte de, har ikke besøkt de på over 5 år, men er ikke helt 100% sikker på hva de gjorde mot meg, og hvorfor mamma hater de og nektet oss å møte de fra jeg var 5-6 år" eller "I dag vil jeg prate om den gangen da to nabogutter dro av meg alle klærne og tok på meg da jeg var bare 5 år". 

 

Det vi har pratet om nå har på en måte kommet naturlig. Han spør om noe "randomt" også svarer jeg, så finner han spørsmål ang det, og da har vi kommet innom masse av det jeg trenger å prate om. For eksempel om pappa og barndommen, eller mobbing på skolen, eller hvordan jeg føler meg utrygg i mitt eget hjem, siden mamma har kopiert husnøkkelen og låser seg inn uten å si ifra. Samtalen flyter på en måte, er ofte 15-20 min på overtid, for han har så mange spørsmål sier det vær gang "vil ikke stoppe nå, er så mye mer jeg ønsker å spørre om ang dette". Og neste gang går vi inn på noe helt annet. 

 

Alt har kommet frem naturlig, ved å.. prate. Og det føler jeg er mye lettere, enn at jeg setter meg ned og sier "I dag vil jeg prate om blablabla". Jeg vet ikke hva som er relevant, jeg vet ikke hva som viktig å nevne eller hva jeg trenger å prate om. Det er mye fra barndommen jeg har fortrengt. Jeg vet at mye av det gjør meg sint og trist, og det er noe jeg ikke ønsker å vise foran ett annet menneske. 

Får meg utbytte av at vi prater normalt, også kommer vi naturlig inn på div ting. 

 

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d

[AnonymBruker]

En psykolog burde vite at de menneskene som har opplevd som barn at deres følelser ikke ble tolerert, har vanskeligheter med å ha kontakt med og vise følelser som voksen. Men det betyr jo ikke at de ikke er der, og det burde han vite. Det kommer som for eks selvskading eller at man holder smerten inni seg. Han høres ikke veldig kompetent ut, jeg er pasient, har vært lenge inpsykiatrien, men har da forstått såpass. Jeg ville tatt det opp med han, eventuelt forsøk å få til et bytte, om mulig.

Anonymous poster hash: 0df6a...719

[AnonymBruker]

Men etter å ha lest det andre innlegget ditt, ville jeg gitt han en sjanse. Virker jo som han prøver å spørre og grave litt. Tar tid å bygge tillit, for begge parter.

Anonymous poster hash: 0df6a...719

[AnonymBruker]

En psykolog burde vite at de menneskene som har opplevd som barn at deres følelser ikke ble tolerert, har vanskeligheter med å ha kontakt med og vise følelser som voksen. Men det betyr jo ikke at de ikke er der, og det burde han vite. Det kommer som for eks selvskading eller at man holder smerten inni seg. Han høres ikke veldig kompetent ut, jeg er pasient, har vært lenge inpsykiatrien, men har da forstått såpass. Jeg ville tatt det opp med han, eventuelt forsøk å få til et bytte, om mulig.

Anonymous poster hash: 0df6a...719

hvem skal jeg kontakte for å bytte? 

Må først manne meg opp til å si noe, før jeg bytter. Føler han tror jeg ikke prøver! Men jeg prøver så hardt jeg kan, men det skjer ikke over natten. Og når jeg føler meg presset så blir det enda vanskeligere. Føler jeg må presse frem en tåre, bare for at han skal se at jeg prøver, at jeg vil ha hjelp. 

 

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d

[AnonymBruker]

Hvilken terapeutisk retning jobber han ut fra?

Anonymous poster hash: f849b...5e6

[AnonymBruker]

Men etter å ha lest det andre innlegget ditt, ville jeg gitt han en sjanse. Virker jo som han prøver å spørre og grave litt. Tar tid å bygge tillit, for begge parter.

Anonymous poster hash: 0df6a...719

det jeg tenker også, men føler han mener jeg skal komme inn dit og si "Idag vil jeg prate om problemene mine med å vise følelser". 

Føler det er mye lettere å åpne meg når ting faller naturlig inn i samtalen. Vi prater ikke om været og slike unødvendige ting heller. Liker hvordan det er nå, men han vil prøve å finne noe annet. For eksempel en gruppe samtale hvor en person står å forteller oss om hva depresjonen gjør med oss, hva som skjer i hodet vårt osv. Men det trenger jeg ikke, jeg vet hva depresjonen gjør, jeg vet er "normalt" å ha selvmordstanker en gang i blant, jeg vet det gjør at du ikke får lyst til å gjøre det som vanligvis gjør deg glad etc etc. 

 

Det jeg trenger er det vi gjør nå. Det å føle at noen faktisk lytter til det jeg sier, det er noe nytt for meg. Det at han sier "hvordan går det med kattungen?" når jeg nevnte at jeg skulle hente meg katt i en bisetning for 4 uker siden, det at han i det hele tatt husker det (eller orket å skrive det ned) betyr mye for meg. For i hele barndommen har jeg blitt oversett, fått høre at jeg må holde kjeft hvis jeg prøver å si noe viktig, eller foreldrene mine som skrudde opp lyden på TV'en når jeg prøvde å fortelle de om noe artig som skjedde på skolen. Har aldri blitt hørt før, jeg har alltid vært mine venners private psykolog, jeg har alltid vært den som sitter oppe hele natten og hører på ei venninne går on and on om en ex-kjæreste hun ikke er over. Jeg har alltid vært den som lytter til andre. Og når jeg først åpner meg og forteller noen noe, så ignorerer de det. 

 

Det å si ting høyt hjelper også. Og det å få hans meninger og tanker om diverse ting som jeg har holdt inni meg i så mange år. Og så klart, det han får meg til å tenke igjennom noe, grave og vri og vende på den minste ting, slik at jeg forstår det mye bedre selv. 

 

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d

[AnonymBruker]

Hvilken terapeutisk retning jobber han ut fra?

Anonymous poster hash: f849b...5e6

hva mener du med det? Er ikke helt sikker på hva du mener...

 

Det vi gjør er eksponeringsterapi med tanke på angsten, og kun prating ang depresjon... hvis det var det du var ute etter?

 

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d

[AnonymBruker]

hva mener du med det? Er ikke helt sikker på hva du mener...

Det vi gjør er eksponeringsterapi med tanke på angsten, og kun prating ang depresjon... hvis det var det du var ute etter?

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d

Ok, så en blanding.

Grunnen til at jeg spør, er at de ulike retningene har litt forskjellig tilnærminger. Dynamisk terapi vil ofte være basert på fri assosiasjon hvor klienten bestemmer tematikken ved å snakke fritt. En mer rendyrket kognitiv terapi vil lage en kasusformulering som deles med pasienten og lage en klar agenda for timen, og en klar ramme for terapiløpet.

Det er ingen forskjell i effekten, men noen pasienter liker den ene tilnærmingen bedre enn den andre. Jeg lurte på om du kanskje hadde kommet til en som hadde en litt annen stil enn det som kanskje passer deg.

Anonymous poster hash: f849b...5e6

[Gjest gjestvest]

Hei TS

 

Jeg har lest dine to innlegg, og de er helt forskjellige. I innlegg nr to sier du at dere har veldig god kjemi, og at du har fått god utbytte av din terapi. I innlegg nr en sier du derimot det motsatte. 

 

Største forskjellen er denne fra din behandler: " her kommer folk for å prate om følelsene sine, det er det vi hjelper folk med. Kanskje det er noe annet du trenger. Tenk på det til neste gang ".

 

Jeg tolker dette dithen at du er god i å fortelle, men ikke til å vise følelser. Noe du selv også poengterer. Noe din behandler også har fanget opp når han sier dette. Det du ikke må tolke utsagnet som er at du ikke er velkommen der. Det han forsøker å signalisere er at du også må finne ut hva du føler om ting du forteller. Dette er tross alt hovedpoenget med terapi: Utforske følelser, og bearbeide disse.

 

Når han sier psykolog kanskje ikke er noe for deg er dette nettopp for å fremkalle følelser hos deg. Han vet tross alt om god kjemi mellom dere. Oppgaven du har fått er for å se om du vil vise følelser. Vis ham det.

I innlegg nr to avslutningsvis skriver du hvor mye utbytte du har fått av timene hos ham. Hvordan han har arbeidet. Skriv om disse. Jeg vil anta du også har noen forventninger til timene fremover, til ham. Skriv ned også disse.

 

Du var ikke redd for å skrive til oss her. Skriv til ham. Dette vil gå fint.  

[AnonymBruker]

Ok, så en blanding.

Grunnen til at jeg spør, er at de ulike retningene har litt forskjellig tilnærminger. Dynamisk terapi vil ofte være basert på fri assosiasjon hvor klienten bestemmer tematikken ved å snakke fritt. En mer rendyrket kognitiv terapi vil lage en kasusformulering som deles med pasienten og lage en klar agenda for timen, og en klar ramme for terapiløpet.

Det er ingen forskjell i effekten, men noen pasienter liker den ene tilnærmingen bedre enn den andre. Jeg lurte på om du kanskje hadde kommet til en som hadde en litt annen stil enn det som kanskje passer deg.

Anonymous poster hash: f849b...5e6

Hun jeg hadde første gangen pratet en god del om hvordan vi skulle gjøre det. De to første gangene skrev vi en plan på en måte. Men han jeg har nå... der gikk vi rett på sak og slik har vi gjort det de siste 3 gangene. 

Pratet om at vi skal prøve eksponeringsterapi for angsten, men vi fokuserer på depresjonen først, for det er det jeg sliter mest med. 

 

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d

[AnonymBruker]

Hei TS

 

Jeg har lest dine to innlegg, og de er helt forskjellige. I innlegg nr to sier du at dere har veldig god kjemi, og at du har fått god utbytte av din terapi. I innlegg nr en sier du derimot det motsatte. 

 

Største forskjellen er denne fra din behandler: " her kommer folk for å prate om følelsene sine, det er det vi hjelper folk med. Kanskje det er noe annet du trenger. Tenk på det til neste gang ".

 

Jeg tolker dette dithen at du er god i å fortelle, men ikke til å vise følelser. Noe du selv også poengterer. Noe din behandler også har fanget opp når han sier dette. Det du ikke må tolke utsagnet som er at du ikke er velkommen der. Det han forsøker å signalisere er at du også må finne ut hva du føler om ting du forteller. Dette er tross alt hovedpoenget med terapi: Utforske følelser, og bearbeide disse.

 

Når han sier psykolog kanskje ikke er noe for deg er dette nettopp for å fremkalle følelser hos deg. Han vet tross alt om god kjemi mellom dere. Oppgaven du har fått er for å se om du vil vise følelser. Vis ham det.

I innlegg nr to avslutningsvis skriver du hvor mye utbytte du har fått av timene hos ham. Hvordan han har arbeidet. Skriv om disse. Jeg vil anta du også har noen forventninger til timene fremover, til ham. Skriv ned også disse.

 

Du var ikke redd for å skrive til oss her. Skriv til ham. Dette vil gå fint.  

Vanskelig å forklare, har hodepine for jeg har tenkt på dette i flere timer nå. 

Føler han presser meg for fort, at han ønsker å se en reaksjon fra første stund. 

Jeg kan for eksempel.. han spør "hvordan har du det i dag?" så kan jeg starte med å si "jeg har det bra" *smiler et falsk smil*... også trekker jeg inn pusten og sier det som det er "jeg er sliten, psykisk og fysisk, er bare sliten men vet ikke hvorfor, men jeg er OK". 

Men det jeg føler at han forventer, er at jeg skal si "jeg er trist, vet ikke helt hvorfor, jeg bare er det, og jeg griner dag og natt, men vet ikke hvorfor, hjelp meg!". Selv om at han ser at jeg er trist, så sier jeg noe annet. Og da tolker jeg det som at han tror at jeg ikke samarbeider. 

For det å vise følelser, det å fortelle om følelsene mine (som trigger en følelse) er ufattelig vanskelig. Jeg kan godt si "jeg er sint", men klare å holde sinnet tilbake, men det å si "jeg er trist" kan få meg til å grine, og det er der jeg har en sperre.  

 

Siden barndommen har jeg fått høre at det er lett å se følelsene mine. Det er noe med øynene mine, jeg tror det er bullshit men noe må det være i det. Jeg kan gi et falsk smil og latter, men allikevel så ser folk hvordan jeg egentlig føler det, og da bruker jeg mye krefter på skjule det. 

Jeg tror han ser det, men når jeg sier noe annet så tror han at jeg ikke samarbeider. 

 

Jeg sa nei til gruppemøte ang depresjonen. For det er noe jeg ikke behøver, og andre personlige grunner, jeg får utbytte av det vi gjør nå, og det er det jeg trenger. Men føler han tror jeg trenger mer, noe annet. Sitter igjen med en følelse av at han ønsker å sende meg videre i systemet, at han ikke orker å jobbe mer med meg. 

 

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d

[AnonymBruker]

Du vet at ingen behandling hjelper om du ikke tar størsteparten av jobben selv? Om du ikke er villig til å jobbe med problemene dine eller gjøre en insats for å fikse ting så kan ikke en psykolog hjelpe deg heller.

Anonymous poster hash: 86e64...492

[AnonymBruker]

 

Du vet at ingen behandling hjelper om du ikke tar størsteparten av jobben selv? Om du ikke er villig til å jobbe med problemene dine eller gjøre en insats for å fikse ting så kan ikke en psykolog hjelpe deg heller.

Anonymous poster hash: 86e64...492

 

Men det er jo det jeg gjør, jeg er jo utslitt etter en time hos psykologen. 

Jeg presser meg, jeg åpner meg, jeg svarer på det han spør om. Men det å sitte der å grine sitter ufattelig langt inne! Og vi har kun møttes 4 ganger så langt. 

 

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d

[pusekatta]

Jeg ville funnet en ny psykolog som forstår hvordan du har det, og legger opp behandlingen av deg på grunnlag av det. Denne psykologen høres for meg rett og slett ikke flink ut. Det er jo slike problemer psykologer skal kunne hjelpe til med, og du er NEPPE den eneste som sliter med akkurat dette (selv om det kan føles slik). Det er ikke deg det er noe galt med, det er psykologen som tydeligvis ikke er kompetent nok på området til å hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Jeg ville funnet en ny psykolog som forstår hvordan du har det, og legger opp behandlingen av deg på grunnlag av det. Denne psykologen høres for meg rett og slett ikke flink ut. Det er jo slike problemer psykologer skal kunne hjelpe til med, og du er NEPPE den eneste som sliter med akkurat dette (selv om det kan føles slik). Det er ikke deg det er noe galt med, det er psykologen som tydeligvis ikke er kompetent nok på området til å hjelpe deg.

Er det slik at man må ha samtaleterapi + noe annet? Eller er samtaleterapi nok i første omgang, også prøve noe nytt dersom det ikke funker? Hos meg så startet han å prate om diverse grupper og ting kommunen har tilbud om fra dag en. Føler han prøver å sende meg videre, isteden for å prøve ut samtaleterapi først. 

Jeg føler jeg får noe utav samtaleterapi, akkurat nå er det det jeg trenger. 

 

ts

Anonymous poster hash: e6fbe...24d