Jeg sliter med en ting.

[AnonymBruker]

Hei dere. Jeg har et problem som gjør at jeg får "angst" av å prate.
Jeg sliter med å sette sammen setninger, å vite hva jeg skal si når jeg prater med noen.

Jeg kan gjerne begynne på en setning, men når jeg er komt et stykke så vet jeg ikke hva jeg skal si lengre. Derfor blir alt bare et eneste rot. Tror problemet mitt er at jeg sier noe uten å vite hva jeg egentlig har tenkt å si.

Et eksempel:
Kollega: Ja hvordan går det nå da? Har du tenkt på hva du vil gjøre videre med tanke på jobb?
Jeg: Det går fint. Jeg har ingen planer egentlig, men lurer på om jeg skal ..... *Skal hva? Hva er det jeg prøver å si* ..... eh ja eller nei. Jeg har tenkt å jobbe her en stund til i alle fall" ..... og der blir setningen bare et eneste rot.

Jobber innen helsevesenet, og når jeg skal ta rapport på slutten av dagen så sliter jeg. Det er mange som sier at jeg bare skal si hvordan dagen i dag har gått, men jeg må ha ALT skrevet ned. Jeg kan ikke bare si det som det er, fordi jeg vet jo ikke hvordan jeg skal si det. Hvordan jeg skal formulere setningene. 

Noen som har det sånn som meg? Utrolig slitsomt.

Anonymous poster hash: 96375...30c

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også. Snakker i ufullstendige setninger titt og ofte. Jobber også i helsevesenet! Jeg planlegger aldri hva jeg skal si før jeg åpner munnen og snakker, så det har nok mye med det å gjøre. Anser meg selv som helt normal, men kanskje ikke som den beste taleren akkurat. Tenker at det ikke gjør så mye, folk forstår jo hva jeg mener. Hva oppstod først hos deg, talemåten eller angsten? Altså, snakker du sånn pga angst eller har du angst fordi du snakker sånn? Jeg sier bare "embrace it", vi er mange som stotrer med ordene, men du legger sikkert ikke merke til det fordi du er for opptatt av hvordan du selv snakker

Anonymous poster hash: a082b...90d

[AnonymBruker]

Har det på samme måte som deg TS. Ender med at jeg stammer og roter i setningene. 

Anonymous poster hash: c923a...2f4

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også. Snakker i ufullstendige setninger titt og ofte. Jobber også i helsevesenet! Jeg planlegger aldri hva jeg skal si før jeg åpner munnen og snakker, så det har nok mye med det å gjøre. Anser meg selv som helt normal, men kanskje ikke som den beste taleren akkurat. Tenker at det ikke gjør så mye, folk forstår jo hva jeg mener. Hva oppstod først hos deg, talemåten eller angsten? Altså, snakker du sånn pga angst eller har du angst fordi du snakker sånn? Jeg sier bare "embrace it", vi er mange som stotrer med ordene, men du legger sikkert ikke merke til det fordi du er for opptatt av hvordan du selv snakker

Anonymous poster hash: a082b...90d

Angsten oppstår først, fordi jeg vet at nå skal jeg prate. Det går bedre når jeg har en lapp med ALT jeg skal si, og da mener jeg alt.....Kan ikke bare skrive opp "Spist godt, hatt besøk..."...Jeg må skrive "I dag har hun spist godt.....blabla"... Og det er det som er så irriterende. De fleste tar det på sparken, mens jeg må planlegge alt, viss ikke så vet jeg ikke hva jeg skal si.

Men jeg får kanskje prøve å ta det på sparken en gang, så får vi se. Litt kleint å være den dårligste som tar rapport, men øvelse gjør mester. Takk for svar.

Anonymous poster hash: 96375...30c

[AnonymBruker]

Høres ut som du er så opptatt å leve opp til de sosiale forventningene av hav du tror du burde si, og når det du da egentlig ville sagt ikke stemmer overens- så får du denne kræsjen.

 

For eks du har ingen planer for helgen. Mest sannsynlig blir du hjemme og slapper av.

Kollega spør deg hva du skal. Du føler et ansvar for å leve opp til en sosial forventning der du skal ut å gjøre noe i helgen.

Så du begynner setningen med "jeg skal" så kommer du på at du faktisk ikke skal noe og blir forvirret.

 

Løsningen er å ta det mer med ro når det gjelder hva du tror andre folk vil du skal si og være.

 

Alternativt kan det være at du har noen nevrologiske problemer på det området. At hjernen har problemer med å omsette tankene dine til tale. Hvordan tenker du? Ser du for deg bilder når du tenker? Snakker du med deg selv mentalt? Lærer du best når du er i bevegelse, eller når du sitter på skolebenken?

Anonymous poster hash: 181d4...3d5

[AnonymBruker]

 

Høres ut som du er så opptatt å leve opp til de sosiale forventningene av hav du tror du burde si, og når det du da egentlig ville sagt ikke stemmer overens- så får du denne kræsjen.

 

For eks du har ingen planer for helgen. Mest sannsynlig blir du hjemme og slapper av.

Kollega spør deg hva du skal. Du føler et ansvar for å leve opp til en sosial forventning der du skal ut å gjøre noe i helgen.

Så du begynner setningen med "jeg skal" så kommer du på at du faktisk ikke skal noe og blir forvirret.

 

Løsningen er å ta det mer med ro når det gjelder hva du tror andre folk vil du skal si og være.

 

Alternativt kan det være at du har noen nevrologiske problemer på det området. At hjernen har problemer med å omsette tankene dine til tale. Hvordan tenker du? Ser du for deg bilder når du tenker? Snakker du med deg selv mentalt? Lærer du best når du er i bevegelse, eller når du sitter på skolebenken?

Anonymous poster hash: 181d4...3d5

 

Tror du har rett i mye av det du skriver. Jeg er egentlig ganske sjenert, og har blitt mobbet noe fryktelig når jeg gikk på skolen. Måtte til psykolog og hele pakken. På skolen hadde jeg i tillegg "angst" for fremføringer og andre muntlige prøver, så derfor har jeg hele tiden hatt det problemet.

Jeg sitter mye inne på pcen, og når kollegaer spør hva jeg skal, så vet jeg ikke hva jeg skal si. Selv om jeg bare skal sitte inne, så vil jeg si at jeg skal noe. Derfor kan det bli sånn "Ja nei jeg skal være med venner, og vi har tenkt å .... ja eller ja.... Jeg skal være med vennene mine tenkte jeg"..... Også når jeg skal ta rapport forran kollegaene mine, så klarer jeg ikke 10 øyner som stirrer på meg. Derfor blir jeg stresset, ord stokker seg, og alt jeg skal si husker jeg ikke.

Av og til så tror jeg at jeg prater fortere enn jeg klarer å tenke. Derfor blander setningene seg.

Jeg lærer best når jeg er i bevegelse, og ser for meg det jeg skal si i bilder. Jeg vet hva som har skjedd i løpet av dagen, men jeg klarer forsatt ikke si det muntlig. Alt blir bare kaos.

Takk for svar forresten, setter stor pris på det.

Anonymous poster hash: 96375...30c

[Bubab]

Hva med å øve deg på å snakke når du er alene? For eksempel om morgenen kan du si høyt til deg selv hva planen for dagen er, etter jobb kan du oppsummere hva du har gjort osv... Kanskje du finner noen metoder for at det skal bli lettere?

[AnonymBruker]

Hva med å øve deg på å snakke når du er alene? For eksempel om morgenen kan du si høyt til deg selv hva planen for dagen er, etter jobb kan du oppsummere hva du har gjort osv... Kanskje du finner noen metoder for at det skal bli lettere?

Det var lurt, har ikke tenkt på det før. Tusen takk.

Anonymous poster hash: 96375...30c

[AnonymBruker]

 

Tror du har rett i mye av det du skriver. Jeg er egentlig ganske sjenert, og har blitt mobbet noe fryktelig når jeg gikk på skolen. Måtte til psykolog og hele pakken. På skolen hadde jeg i tillegg "angst" for fremføringer og andre muntlige prøver, så derfor har jeg hele tiden hatt det problemet.

[..]

Anonymous poster hash: 96375...30c

 

 

Litt svak angst, kanskje, men jeg tror du kan overkomme dette med litt øvelse

 

Husk også at dersom du blir usikker eller ikke vet hva du skal svare, så er det lov å si at du må tenke på det litt eller at du ikke vet helt. Du kan begynne en setning med "tja", "hmm", "ja, hva skal jeg si", "ja, hvordan skal jeg forklare dette" eller lignende fraser. Da kan du ta noen sekunders tenkepause før du svarer. Da kan du trekke pusten og kanskje er det lettere å vite hva du skal si.

 

Prøv også å gi et svar innimellom du kanskje tror folk vil reagere negativt på. La oss si at du tror folk vil tenke negativt om deg om du sier du ikke skal gjøre på noe annet i helgen enn å se en film og slappe av.

I stedet for å svare rundt det, fortell heller at du så langt har bare planer om å se noen filmer og slappe av i helgen.

 

Etter hvert vil du oppdage at folk faktisk ikke reagerer noe særlig på slike ting. Selv om der er ting du kanskje tror folk vil synes er rart eller teit, så viser det seg ofte at de faktisk ikke reagerer negativt, og i noen tilfeller syns de til og med særegenhetene dine er interessante og positive. Der er alltid noen raringer som kan reagerer negativt, men da kan du heller tenke litt på om de er 100% perfekte selv. Noen mennesker er litt negative og fordomsfulle uansett hva man gjør og sier.

Anonymous poster hash: 181d4...3d5