"Nedtur" andre uka på spl

[AnonymBruker]

Jeg som laget tråd for en stund siden hvor jeg snakket om psykolog Vs psykiatrisk sykepleier. Jeg kom inn på sykepleie, men psykologi er det jeg føler er mest "meg". Har nå begynt på spl og tenker å prøve meg på å ta opp 1-2 fag ved siden av (det føles overveldende akkurat nå, selv om spl er deltid. Det forventes ca 30 t studier i uka). Har en liten nedtur akkurat nå, føler meg malplassert. Sikkert flere grunner til det. Kjenner ingen, føler jeg bruker opp ressursene mine på feil sted, selv om jeg skal prøve å søke psykologi igjen til neste år.

Noen som har noe klokt å si? Merker jeg plutselig ble veldig negativ nå.

Det som har interessert meg mest her foreløpig er alle de spennende bøkene om psykologi I bokhandelen.

Anonymous poster hash: 0e64e...d2c

[AnonymBruker]

Det du føler er helt normalt. Nå før jul er det vel kun anatomi og fysiologi som gjelder. Da jeg gikk radiografi ville jeg heller kaste meg over strålefysikk etc, men holdt meg til anatomien. Etterhvert vil du begynne med det mer "spennende"

Anonymous poster hash: 5a33a...50e

[AnonymBruker]

Ja, det er sikkert normalt. Takk for svar, forresten! Ja, er anatomi og fysiologi som gjelder. Jeg synes det virker så tungt, føler jeg har falt av lasset før jeg fikk begynt I tillegg er jeg jo ikke der for å bli vanlig sykepleier, men psykiatrisk sykepleier, og blir nesten litt misunnelig på de som åpenbart har valgt rett, de sprudler jo over av spørsmål og læringsiver. Mens jeg bare grubler på om jeg kan jobbe tilnærmet likt en psykolog som psykiatrisk sykepleier. Eller blir man "bare" som en miljøarbeider på psykiatrisk avdeling? Det er ikke det jeg har lyst til å slite og bruke ressursene mine på å oppnå.

Kanskje jeg har valgt feil? Vurderer å ta en prat med en av lærerne mine for å få innspill, evt be om permisjon :/

TS

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

[AnonymBruker]

Hei! Føler på akkurat det samme. Syns anatomi og fysiologi er kjempevanskelig, og sliter veldig med å henge med. Har ikke hatt realfag på vgs så har ikke det grunnlaget som mange andre har. Det har bare gått en og en halv uke men er vanskelig å unngå å tenke på om jeg har valgt rett. Disse realfagene interesserer meg ikke det grann. I tillegg sliter jeg med å holde tritt med alt det andre vi skal ha ordnet, som f.eks bøker, timeplanen osv. Er så utrolig mange bøker som står på pensumlista, men vi trenger tydeligvis ikke alle. Dette er jo noe foreleserne selvsagt ikke vil innrømme, så jeg føler jeg bare må punge ut med 7000 kroner sånn for sikkerhetsskyld. Blææ er hardt å begynne på igjen etter 2 friår altså. 

Anonymous poster hash: 5ace5...9a5

[AnonymBruker]

Ja, det er sikkert normalt. Takk for svar, forresten! Ja, er anatomi og fysiologi som gjelder. Jeg synes det virker så tungt, føler jeg har falt av lasset før jeg fikk begynt I tillegg er jeg jo ikke der for å bli vanlig sykepleier, men psykiatrisk sykepleier, og blir nesten litt misunnelig på de som åpenbart har valgt rett, de sprudler jo over av spørsmål og læringsiver. Mens jeg bare grubler på om jeg kan jobbe tilnærmet likt en psykolog som psykiatrisk sykepleier. Eller blir man "bare" som en miljøarbeider på psykiatrisk avdeling? Det er ikke det jeg har lyst til å slite og bruke ressursene mine på å oppnå.

Kanskje jeg har valgt feil? Vurderer å ta en prat med en av lærerne mine for å få innspill, evt be om permisjon :/

TS

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

 

Da vil jeg si du har valgt litt feil ja, du kan ikke regne med å jobbe på "psykologvis" med utdanning som psykiatrisk sykepleier. Kanskje kan du være heldig å få jobb i en poliklinikk som en av få sykepleiere etter flere års erfaring som psyk spl/miljøterapeut, men hvis det er derfor du går sykepleien nå vil jeg heller anbefale deg å droppe studiet og vente til du kommer inn på psykologi.

Anonymous poster hash: c6c24...74e

[AnonymBruker]

Hei! Føler på akkurat det samme. Syns anatomi og fysiologi er kjempevanskelig, og sliter veldig med å henge med. Har ikke hatt realfag på vgs så har ikke det grunnlaget som mange andre har. Det har bare gått en og en halv uke men er vanskelig å unngå å tenke på om jeg har valgt rett. Disse realfagene interesserer meg ikke det grann. I tillegg sliter jeg med å holde tritt med alt det andre vi skal ha ordnet, som f.eks bøker, timeplanen osv. Er så utrolig mange bøker som står på pensumlista, men vi trenger tydeligvis ikke alle. Dette er jo noe foreleserne selvsagt ikke vil innrømme, så jeg føler jeg bare må punge ut med 7000 kroner sånn for sikkerhetsskyld. Blææ er hardt å begynne på igjen etter 2 friår altså.

Anonymous poster hash: 5ace5...9a5

Jeg føler det omtrent slik, ja! 😛 Og lurer jo på om jeg valgte feil i tillegg.

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

[AnonymBruker]

Da vil jeg si du har valgt litt feil ja, du kan ikke regne med å jobbe på "psykologvis" med utdanning som psykiatrisk sykepleier. Kanskje kan du være heldig å få jobb i en poliklinikk som en av få sykepleiere etter flere års erfaring som psyk spl/miljøterapeut, men hvis det er derfor du går sykepleien nå vil jeg heller anbefale deg å droppe studiet og vente til du kommer inn på psykologi.

Anonymous poster hash: c6c24...74e

Takk for rett fram ærlighet svar. Ja, da har jeg kanskje valgt feil. Jeg får nok tenke litt til, ta en prat med en av lærerne kanskje og forhøre meg om muligheter for permisjon, eller rett og slett bare slutte. Tenkte jeg kunne kombinere dette året på spl og ta opp fag i tillegg og så søke psykologi igjen, men akkurat nå virker det overveldende. Jeg vil ikke "bruke meg opp" på feil sted.

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

[Gjest Citronella]

Psykologi er et mer krevende studie enn sykepleier. Om du sliter med anatomi/fysiologi på sykepleienivå, vil jeg tro du vil slite på embetsstudie i psykologi.

Å bli psykiatrisk sykepleier vil jeg tro er en god plan for deg. Du vil få mye ansvar og samtaleterapi med brukere. Lykke til!

[AnonymBruker]

Takk for rett fram ærlighet svar. Ja, da har jeg kanskje valgt feil. Jeg får nok tenke litt til, ta en prat med en av lærerne kanskje og forhøre meg om muligheter for permisjon, eller rett og slett bare slutte. Tenkte jeg kunne kombinere dette året på spl og ta opp fag i tillegg og så søke psykologi igjen, men akkurat nå virker det overveldende. Jeg vil ikke "bruke meg opp" på feil sted.

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

 

Men man kan vel egentlig ikke vite om man har valgt rett eller ikke etter kun to uker? Jeg for min del skal iallefall prøve fram til jul, og ta det litt derifra. Sykepleie er jo tross alt en veldig grei utdannelse

Anonymous poster hash: 5ace5...9a5

[AnonymBruker]

Takk for rett fram ærlighet svar. Ja, da har jeg kanskje valgt feil. Jeg får nok tenke litt til, ta en prat med en av lærerne kanskje og forhøre meg om muligheter for permisjon, eller rett og slett bare slutte. Tenkte jeg kunne kombinere dette året på spl og ta opp fag i tillegg og så søke psykologi igjen, men akkurat nå virker det overveldende. Jeg vil ikke "bruke meg opp" på feil sted.

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

 

Det er ikke enkle valg du har foran deg, det forstår jeg. Jeg begynte selv på sykepleierutdanningen for en tid tilbake uten å egentlig ha noen mål og mening med det. Jeg valgte å bli på studiet og oppdaget psykisk helsevern i siste semester av utdanningen. Nå jobber jeg i psykiatrien som psykiatrisk sykepleier og har gjort det i godt over ti år, og jeg elsker det.

Grunnen til at jeg forteller dette er at det kan hende du finner interessen for sykepleie i løpet av studiet (hvis du velger å bli værende), men du kan ikke være sikker på det. Samtidig kan det gi deg noe positivt som du ikke er forberedt på. Men da må du være klar over at du blir sykepleier, og ikke noe á la psykolog.

Lykke til med valgene du har foran deg. Husk at (yrkes-)livet kan gi deg positive overraskelser selv om du ikke blir det du tenkte i utgangspunktet.

Anonymous poster hash: c6c24...74e

[AnonymBruker]

Anatomi og fysoiologi er langt enklere enn flere av fagrne i psykologi profesjon, så om du ikke klarer det er det ikke sikkert ett profesjonsstudium er noe for deg heller.

Anonymous poster hash: d0816...767

[AnonymBruker]

Greit å ta anatomi og fysiologi nå da, så har du en litt bakgrunn når du begynner på psykologi. Anatomi og fysiologi er faktisk viktig for å kunne forstå mennesket og psyken som følger med.

Anonymous poster hash: d8478...0d8

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg bare ville sluttet hvis jeg var deg. Hvis det kun er psykologi du interesserer deg for,

så er veien om sykepleie lang. Du må først gå de 3 årene, for deretter å jobbe som sykepleier i x antall år. Først etter dette kan du gå videre til å utdanne deg som psykiatrisk sykepleier. Det å jobbe som sykepleier, er på mange måter en service-yrke, og man har ofte fysisk kontakt med mennesker (fremfor psykisk). Prøv og sett deg selv inn i situasjonen, og tenk hvordan det vil være å jobbe som en vanlig sykepleier. Hvis denne tanken gir deg avsmak, så hadde jeg i alle fall hoppet av. 

 

Likevel avhenger dette av hvor langt unna du er å komme inn på psykologi med tanke på karaktersnitt.

For noen så vil det være vanskelig å komme inn på dette studiene, og ekstrapoeng for høyere utdanning

er kanskje noe du er avhengig av. Kanskje du er avhengig av å fullføre et år eller to på sykepleien. 

Et alternativ er å hoppe av sykepleien nå, for så å melde deg opp i flere fag på privatistweb.

Bruke dette året til å ta opp fag. Hvis du ser at du trenger ekstrapoengene som høyere utdanning gir,

så søker du deg inn på et lett studie fra høsten av hvor det ikke er oppmøteplikt. Du kan jo f.eks.

ta årsstudium i psykologi, eller sosiologi, etc. 

 

Jeg vet også hvordan det er å være malplassert. Folk rundt deg er interesserte og åpenbart trives, mens du selv sitter og håper på at hele skolen brenner ned. Det kan være svært belastende over tid. Da er det faktisk bedre å bare slutte. 

Anonymous poster hash: 78dcb...bb9

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle! Jeg har ikke begynt å lese på anatomi og fysiologi enda, så sånn sett vet jeg ikke om jeg ville klart det eller ikke, men ved første øyekast ser det tungt ut. Men nå kjenner jeg jo på manglende motivasjon, og det gjør det ikke noe bedre, da har man ikke noe "ekstra guts" til å kaste seg over vanskelig pensum, ihvertfall ikke når jeg plutselig tviler på om jeg burde gå dette løpet i det hele tatt. Og så er det nok litt med at jeg har en del faktorer I livet ellers som Gjør meg ekstra sliten akkurat nå, så kanskje det egentlig er bedre for meg å vente et år med studier, for å slippe de ekstra utfordringene. Å ta opp igjen vgs fag er kanskje mer overkommelig akkurat nå.

Jeg tror forøvrig at jeg ville ha greid profesjonsstudiet I psykologi og også spl om jeg fortsetter, men det er selvfølgelig ikke alt som er like lett å lærere seg. Hos meg nå så er det mer slik at plutselig mistet jeg lysten til å i det hele tatt åpne pensumboka, for jeg ble så usikker på valget

Beklager sutrefaktoren i innlegget, er klar over at jeg er innmari negativ akkurat nå og har i grunn lukket døra for at jeg kan bli positivt overrasket.

TS

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

[AnonymBruker]

Det er ikke enkle valg du har foran deg, det forstår jeg. Jeg begynte selv på sykepleierutdanningen for en tid tilbake uten å egentlig ha noen mål og mening med det. Jeg valgte å bli på studiet og oppdaget psykisk helsevern i siste semester av utdanningen. Nå jobber jeg i psykiatrien som psykiatrisk sykepleier og har gjort det i godt over ti år, og jeg elsker det.

Grunnen til at jeg forteller dette er at det kan hende du finner interessen for sykepleie i løpet av studiet (hvis du velger å bli værende), men du kan ikke være sikker på det. Samtidig kan det gi deg noe positivt som du ikke er forberedt på. Men da må du være klar over at du blir sykepleier, og ikke noe á la psykolog.

Lykke til med valgene du har foran deg. Husk at (yrkes-)livet kan gi deg positive overraskelser selv om du ikke blir det du tenkte i utgangspunktet.

Anonymous poster hash: c6c24...74e

Kunne du ha skrevet litt om akkurat hva jobben din går ut på som psykiatrisk sykepleier? ☺ Det hadde vært nyttig, tror jeg!

TS

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

[AnonymBruker]

Kunne du ha skrevet litt om akkurat hva jobben din går ut på som psykiatrisk sykepleier? ☺ Det hadde vært nyttig, tror jeg!

TS

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

 

Jeg jobber i en lukket sengepost. Grovt sett går jobben ut på å planlegge et individuelt behandlingsforløp for pasienten (i tett samarbeid med andre yrkesgrupper; leger, psykologer, sosionomer ol) for så å legge til rette for at pasienten skal kunne gjennomføre behandlingen. For at jeg skal kunne bidra til dette må jeg ofte bruke mye tid sammen med pasienten for å blikjent med ham, og ikke minst la ham bli trygg på meg som hjelper.

Rent konkret så betyr det at jeg gjør dagligdagse ting sammen med ham, går tur, snakker om noe som står i avisen, spise sammen ol, samtidig som at jeg medisinerer, har støttesamtaler med ham og evt pårørende, hjelper ham med å dekke grunnleggende behov om nødvendig (hygiene, mat og drikke, finne balansen mellom aktivitet og hvile) og utfører andre nødvendige sykepleieoppgaver som stell av sår, observere symptomutvikling, formidle håp osv.

Det som gjør at jeg elsker jobben min er at jeg får møte så mange mennesker som er så sårbare, men som likevel lar meg hjelpe dem (som regel ihvertfall) og ta del i at de blir friskere. 

 

Anonymous poster hash: c6c24...74e

[TrueNorth]

Ja, det er sikkert normalt. Takk for svar, forresten! Ja, er anatomi og fysiologi som gjelder. Jeg synes det virker så tungt, føler jeg har falt av lasset før jeg fikk begynt I tillegg er jeg jo ikke der for å bli vanlig sykepleier, men psykiatrisk sykepleier, og blir nesten litt misunnelig på de som åpenbart har valgt rett, de sprudler jo over av spørsmål og læringsiver. Mens jeg bare grubler på om jeg kan jobbe tilnærmet likt en psykolog som psykiatrisk sykepleier. Eller blir man "bare" som en miljøarbeider på psykiatrisk avdeling? Det er ikke det jeg har lyst til å slite og bruke ressursene mine på å oppnå.

Kanskje jeg har valgt feil? Vurderer å ta en prat med en av lærerne mine for å få innspill, evt be om permisjon :/

TS

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

Kjære deg, 

 

Dette er kanskje en fattig trøst, men første året av psykologstudiet består av nettopp fysiologi, anatomi og statistikk. Så det er på ingen måte bortkastet å stupe ned i disse bøkene nå. Og kanskje synes du det blir ganske så fascinerende når du dykker inn i det. Det er jo ikke som om psyke og soma faktisk er atskilt. 

 

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg jobber i en lukket sengepost. Grovt sett går jobben ut på å planlegge et individuelt behandlingsforløp for pasienten (i tett samarbeid med andre yrkesgrupper; leger, psykologer, sosionomer ol) for så å legge til rette for at pasienten skal kunne gjennomføre behandlingen. For at jeg skal kunne bidra til dette må jeg ofte bruke mye tid sammen med pasienten for å blikjent med ham, og ikke minst la ham bli trygg på meg som hjelper.

Rent konkret så betyr det at jeg gjør dagligdagse ting sammen med ham, går tur, snakker om noe som står i avisen, spise sammen ol, samtidig som at jeg medisinerer, har støttesamtaler med ham og evt pårørende, hjelper ham med å dekke grunnleggende behov om nødvendig (hygiene, mat og drikke, finne balansen mellom aktivitet og hvile) og utfører andre nødvendige sykepleieoppgaver som stell av sår, observere symptomutvikling, formidle håp osv.

Det som gjør at jeg elsker jobben min er at jeg får møte så mange mennesker som er så sårbare, men som likevel lar meg hjelpe dem (som regel ihvertfall) og ta del i at de blir friskere.

Anonymous poster hash: c6c24...74e

Tusen takk for utfyllende svar! ☺

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

[AnonymBruker]

Men man kan vel egentlig ikke vite om man har valgt rett eller ikke etter kun to uker? Jeg for min del skal iallefall prøve fram til jul, og ta det litt derifra. Sykepleie er jo tross alt en veldig grei utdannelse

Anonymous poster hash: 5ace5...9a5

Det har du jo egentlig rett I, "problemet" mitt er bare at jeg føler at det kanskje er lurt å bestemme meg fort, for hvis jeg tar permisjon el slutter på spl, så får jeg mer tid til å fokusere på å ta opp igjen fag.

TS

Anonymous poster hash: 8822b...a3b

[AnonymBruker]

Kjære deg,

Dette er kanskje en fattig trøst, men første året av psykologstudiet består av nettopp fysiologi, anatomi og statistikk. Så det er på ingen måte bortkastet å stupe ned i disse bøkene nå. Og kanskje synes du det blir ganske så fascinerende når du dykker inn i det. Det er jo ikke som om psyke og soma faktisk er atskilt.

Lykke til!

Tusen takk for et svar som fikk meg til å tenke litt ☺ Som du sier, psyke og soma er ikke adskilt. Jeg bare merker at jeg hele tiden faller litt ut når foreleserne sier "Når dere er blitt sykepleiere"... For hæ, det er jo ikke meg 😜😅

Men vi har laget kollokviegruppe nå med veldig hyggelige folk, så av den grunn får jeg jo lyst til å bli - men samtidig, det er vel ikke det som burde "trekke" mest?!

Anonymous poster hash: 8822b...a3b