Usikker datter - hvordan hjelpe?

[AnonymBruker]

Datter født høsten 2012. Hun er omsorgsfull,hjelpsom,godt humør, sta og vitebegjærlig. Språklig sterk. Utfordringen nå pm dagevis er at alt hun er ukjent med er skummelt. Hun blir reservert og trekker seg tilbake. Selv bølger på stranda er skummelt. Eks:Ballen datt ut i vannet,hun nekter å hente. Vi lokker og forsøker og få henne md ut til oss helt i vannkanten. Hun trekker lengre inn på stranda,gråter og vil vi skal hente ballen.

Vi ønsker å hjelpe henne fram i livet og lære henne å stole på egne avgjørelser og å tørre å prøve. Hva gjør vi? Venter til det kanskje endrer seg selv? Ringer et hjelpeteam i kommunen (hva heter de i såfall),snakker med bhg eller helsestasjon? Oppleves sårt som foreldre å se hun blir så usikker.....Tenker alt mulig negativt som at hun vil få angst når hun blir støtte, bli mobbeoffer,venneløs etc.

Anonymous poster hash: 59490...df2

[AnonymBruker]

Synes hun høres helt normal ut jeg. Jenta er da bare 3 år, selvfølgelig er verden "skummel", og dere foreldre tryggheten hennes. Å være redd hav og bølger er jo også et fint overlevelsesinstinkt. Tenk hvis man ikke var redd for noe? 

 

Dere derimot, er de som høres usikre ut.

 

Pass på så dere ikke overfører dette på henne. 

Anonymous poster hash: 2db8c...a39

[Gjest Honeyblossom]

Gi det litt tid. Mulig at det bare er noe midlertidig som vil forsvinne etterhvert som hun blir eldre. Hun er jo bare 3 år. Da jeg var yngre (4-5 år) ble jeg plutselig livredd for tbaner, heiser og rulletrapper, uten at noen skjønte hvorfor, men jeg vokste ikke opp og fikk angst osv pga det. Det gikk bare over av seg selv.

[sophh]

Gi det tid, og ikke minst - ikke press henne til noe! Jeg var veldig usikker og redd for ALT da jeg var liten, og har vært sånn i mange år. Ble bare verre om jeg ble presset til å gjøre ting jeg ikke turte. Mamma fant ut at hun rett og slett skulle la meg bruke tiden jeg trengte.

 

Da jeg begynte på skolen ville læreren at vi skulle gå fra gangen til klasserommet selv. Da mamma fortalte meg dette ble jeg plutselig dårlig, fikk vondt i magen og ville ikke på skolen. Var snakk om kanskje 20 meter fra gangen til klasserommet. For meg var dette kjempeskummelt. Så mamma måtte si ifra at jeg trengte tid på meg når det er snakk om nye ting. Så jeg ble fulgt en stund fremover, og etter hvert ble jeg fulgt kortere og kortere, til slutt gikk jeg alene. Sånn her var det med veldig mye. Var veldig viktig for meg å være trygg før jeg kunne gjøre ting alene.

 

Så jeg vil anbefale å være med på alt, feks det med ballen. Her ville jo ikke hun bli med, men om hun ser at dere kan hente den uten at det er noe farlig, så kan det kanskje være hun tør å være med neste gang. 

 

Men ikke la det gå for langt, ikke gjør alt for henne. Du kan hjelpe til så godt du kan, men man må lære seg å gjøre alt alene. Mamma ble nok litt for grei og gjorde det meste for meg. Da utviklet jeg angst (ikke for å skremme dere) og jeg turte ikke gå på butikken alene, ta bussen alene, ringe legen og alle sånne dagligdagse ting. Jeg var vant til at mamma ordnet opp. Hvis hun blir redd for sånne ting, så vil jeg anbefale å bli med de første gangene, så kan hun gjøre det selv etter hvert når hun er trygg og vet hva hun skal gjøre. 

[AnonymBruker]

Mitt barn hadde også en slik fase i 3-års alderen. Tror de blir mer oppmerksomme på at noen ting kan være farlige når de når den alderen og så overreagerer noen litt til de begynner å finne ut hva som er farlig og hva som er trygt. Gikk gradvis over av seg selv. Barnet mitt er fremdeles ikke av de mest frampå eller noen "daredevil" men klarer seg helt fint og har blitt veldig mye modigere.

Anonymous poster hash: fecc6...848