Jeg er så bitter

[Okapi]

Aww.   Nå vet jeg ikke om du seriøst har hamster, men med en bikkje kommer du deg i alle fall ut av huset. Jeg har aldri gått ut på byen alene i Norge, men i utlandet har jeg faktisk gjort det. Men forstår at det kan forsterke følelsen av å være alene. 

 

 

Ser sånn ut: https://scontent-arn2-1.xx.fbcdn.net/hphotos-xtp1/v/t1.0-9/11705297_10153369408811421_9204721483371452895_n.jpg?oh=5441a141e49fe6a28559b8030d1dcfb1&oe=56762148

 

Er ikke så glad i hunder. Mulig det er noe med entusiasmen og utadvendtheten som byr meg i mot, er liksom det motsatte av eremitt og kyniker. Trives bedre med katter og gnagere, men klart, er litt vrient å ta dem med på tur.

 

Var en periode jeg gikk ut alene iblant, men jeg har verken utseendet eller personligheten til det.

Endret 22. august 2015 av Okapi

[Gjest Gjest_Svampebobb1]

 

Jeg vil absolutt unngå det, men hvordan får jeg det til? Hvis man dater tar man jo sjanser. Nå skal jeg ha en pause ja, for etter å nok en gang blitt avvist er jeg så lei meg at jeg ikke vil la en ny mann få oppleve meg sånn som jeg føler meg nå.

Anonymous poster hash: f410f...362

 

Siden jeg har tatt meg pause, så har jeg med tiden lært meg å se ting i et nytt lys. Jeg har etterhvert gjort de negative følelsene rundt dette om til noe konstruktivt og jeg har lært meg til å forstå hvorfor det gikk som det gikk.

 

Når man forstår hvorfor, så er det lettere å unngå at det samme skjer igjen. Og det er bedre å forstå hvorfor det gikk galt og hva man kan gjøre for å unngå det, i stedet for å være bitter og/eller sint.

 

 

 

 

Kynisk har jeg egentlig alltid vært, dessverre har jeg opplevd å bli mobbet og mistet kontakten med familiemedlemmer. Har prøvd hardt å tenke positivt, og at det vil ordne seg, men jeg merker nå at tvilen ikke helt slipper taket. Føler egentlig jeg har klart meg bra de senere årene, men nå som vennene mine begynner å gifte seg og få barn, så innser jeg mer og mer at jeg kanskje ikke vil klare å finne den personen de har. 

Anonymous poster hash: f410f...362

 

Jeg har også blitt mobbet, banket opp jevnlig i barndommen, mistet kontakten med venner og familiemedlemmer og gått igjennom en haug med dritt og problemer, så jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Det er til slutt veldig vanskelig å stole på andre mennesker og da kanskje i hovedsak det motsatte kjønn. En ender til slutt opp med å gjøre det veldig vanskelig for seg selv.

 

Det å tro at det vil ordne seg og tenke positivt har ikke vært nok alene for min del. Halvparten av meg har innsett at dette er min livssituasjon nå og at jeg må klare meg alene. Jeg vet aldri når jeg finner meg noen. Hun kan dukke opp når som helst. Dvs. om alt i fra i morgen til om 10 år.

Den andre halvparten av meg vet at jeg må jobbe for disse tingene.

 

Det viktigste er at jeg har det bra, så det går i hobbyer jeg liker, samt noen organisasjoner (noen veldedige og en politisk organisasjon) hvor jeg kan møte folk med samme verdier som meg, slik at jeg ikke blir for ensom eller selvsentrert. Det er viktig å bry seg om andre også. Det har en igjen for selv :-).

 

Men vet du hvem du er og hva du trenger? Hvilke interesser og verdier har du? Kanskje kunne du og jobbet litt for å møte andre mennesker med samme verdier som deg? Det er mye lettere å omgås med folk som har samme tankesett som en. Det har hjulpet meg mye :-).

[AnonymBruker]

Siden jeg har tatt meg pause, så har jeg med tiden lært meg å se ting i et nytt lys. Jeg har etterhvert gjort de negative følelsene rundt dette om til noe konstruktivt og jeg har lært meg til å forstå hvorfor det gikk som det gikk.

 

Når man forstår hvorfor, så er det lettere å unngå at det samme skjer igjen. Og det er bedre å forstå hvorfor det gikk galt og hva man kan gjøre for å unngå det, i stedet for å være bitter og/eller sint.

Dette har jeg prøvd å gjøre nå med han som nettopp avsluttet datingen med meg. Han sa det var manglende kjemi, selv om han hadde det veldig hyggelig med meg, så var det noe som manglet. Jeg har prøvd å gå litt inn i det og tenke at det er godt mulig han hadde rett, men at jeg var så entusiastisk over å møte en spennende fyr at jeg ikke kjente så mye på følelsene rundt han. Han var også litt eldre, så jeg tenker at han har mer erfaring enn meg og kjenner de tingene lettere. Nå har det gått noen dager, og det føles ikke så sårt. Vil jo heller at det virkelig skal klaffe med noen, enn å bruke tiden min på noe halvveis.

 

Det viktigste er at jeg har det bra, så det går i hobbyer jeg liker, samt noen organisasjoner (noen veldedige og en politisk organisasjon) hvor jeg kan møte folk med samme verdier som meg, slik at jeg ikke blir for ensom eller selvsentrert. Det er viktig å bry seg om andre også. Det har en igjen for selv :-).

 

Men vet du hvem du er og hva du trenger? Hvilke interesser og verdier har du? Kanskje kunne du og jobbet litt for å møte andre mennesker med samme verdier som deg? Det er mye lettere å omgås med folk som har samme tankesett som en. Det har hjulpet meg mye :-).

Dette føler jeg faktisk at jeg vet veldig godt, ettersom jeg alltid har "kun hatt meg selv", og da vært i alle mulige situasjoner alene. Jeg er veldig samfunnsinteressert, går en del på debatter og følger mye med på politikken. Er semiaktiv innen dette, men i forhold til single menn så er de fleste der gift.

 

Jobber også frivillig 2-3 ganger i måneden, det gir meg masse og setter selvfølgelig en del ting i perspektiv. Jeg vet jo at jeg har et veldig bra liv. Jeg liker også å gjøre ting for andre, og hvis en venninne skal feire bursdag eller lignende så stiller jeg alltid opp med kake eller noe annet jeg kan hjelpe til med. Er hjertens enig i at man ikke må bli egoistisk og selvsentrert, bare fordi man har seg selv å tenke på.

Videre vet jeg at jeg har et behov for å få en familie, ettersom min egen har falt litt vekk. Dette tør jeg ikke helt håpe på nå, men jeg vet i alle fall at det er noe jeg ønsker. 

 

Kanskje kjenner jeg en del på bitterhetsfølelsen fordi jeg har klart meg så bra på de aller fleste andre punkter. Gode venner, interesser som gir meg mye, god helse, en jobb innenfor det jeg studerte som jeg syns er spennende, etc. Det er kanskje relasjoner jeg har slitt mest med gjennom oppveksten, og jeg hadde nok håpet det ville bli lettere med en kjæreste når jeg ble eldre.

Anonymous poster hash: f410f...362

[Gjest Gjest_Svampebobb1]

Dette har jeg prøvd å gjøre nå med han som nettopp avsluttet datingen med meg. Han sa det var manglende kjemi, selv om han hadde det veldig hyggelig med meg, så var det noe som manglet. Jeg har prøvd å gå litt inn i det og tenke at det er godt mulig han hadde rett, men at jeg var så entusiastisk over å møte en spennende fyr at jeg ikke kjente så mye på følelsene rundt han. Han var også litt eldre, så jeg tenker at han har mer erfaring enn meg og kjenner de tingene lettere. Nå har det gått noen dager, og det føles ikke så sårt. Vil jo heller at det virkelig skal klaffe med noen, enn å bruke tiden min på noe halvveis. Dette føler jeg faktisk at jeg vet veldig godt, ettersom jeg alltid har "kun hatt meg selv", og da vært i alle mulige situasjoner alene. Jeg er veldig samfunnsinteressert, går en del på debatter og følger mye med på politikken. Er semiaktiv innen dette, men i forhold til single menn så er de fleste der gift. Jobber også frivillig 2-3 ganger i måneden, det gir meg masse og setter selvfølgelig en del ting i perspektiv. Jeg vet jo at jeg har et veldig bra liv. Jeg liker også å gjøre ting for andre, og hvis en venninne skal feire bursdag eller lignende så stiller jeg alltid opp med kake eller noe annet jeg kan hjelpe til med. Er hjertens enig i at man ikke må bli egoistisk og selvsentrert, bare fordi man har seg selv å tenke på.Videre vet jeg at jeg har et behov for å få en familie, ettersom min egen har falt litt vekk. Dette tør jeg ikke helt håpe på nå, men jeg vet i alle fall at det er noe jeg ønsker.  Kanskje kjenner jeg en del på bitterhetsfølelsen fordi jeg har klart meg så bra på de aller fleste andre punkter. Gode venner, interesser som gir meg mye, god helse, en jobb innenfor det jeg studerte som jeg syns er spennende, etc. Det er kanskje relasjoner jeg har slitt mest med gjennom oppveksten, og jeg hadde nok håpet det ville bli lettere med en kjæreste når jeg ble eldre. Anonymous poster hash: f410f...362

Dette med kjæreste ser ut til å bli vanskeligere etterhvert som man blir eldre. Jeg tror at det handler om at en lærer seg selv bedre å kjenne, blir klokere og man vet bedre hva man trenger. Dermed blir mulighetene færre. Det høres ut som om at du er et godt stykke på vei der. Det at du kjenner deg selv såpass godt bør du være stolt av.

Jeg ser og at det er flere på min alder (og eldre) som bruker mer tid på å finne seg ny kjæreste enn hva de gjorde da de var yngre. Jeg mener man bør se på det som en bra ting.

Når det gjelder dating og nye relasjoner, så har jeg lært at det er viktig å ta seg god tid til å bli kjent. Jo mer man forhaster seg, jo større er sjansen for at man tar klatrer for høyt, for fort og så sklir man lettere, faller og slår seg.

Det er ikke lett når man forelsker seg da.

Men det er godt å høre at du ikke har det så kjipt etter å ha avsluttet med han forrige :-).

[gjest 321]

Ser sånn ut: https://scontent-arn2-1.xx.fbcdn.net/hphotos-xtp1/v/t1.0-9/11705297_10153369408811421_9204721483371452895_n.jpg?oh=5441a141e49fe6a28559b8030d1dcfb1&oe=56762148

 

Er ikke så glad i hunder. Mulig det er noe med entusiasmen og utadvendtheten som byr meg i mot, er liksom det motsatte av eremitt og kyniker. Trives bedre med katter og gnagere, men klart, er litt vrient å ta dem med på tur.

 

Var en periode jeg gikk ut alene iblant, men jeg har verken utseendet eller personligheten til det.

Jeg sliter litt med å forstå folk som ikke er glad i hunder, av ren nysgjerrighet: hva er det du ikke liker med dem?

Jeg har hund, og den gir meg så ufattelig mye glede. Alltid leken, gjør veldig mye rart så jeg ler ofte av den, lojal, stiller opp, og er alltid superglad for å se meg haha. Dessuten er det vanvittig sosialt å gå på tur med hund:)

Men uansett, nå skal jeg ikke reklamere mer for hund. Klart folk liker ulike ting! Det jeg egentlig skulle si var at jeg har sett en dame som stadig er på tur med katten sin, så du kan sikkert dra på tur med hamsteren og. Da får du i allefall mye oppmerksomhet!