Jeg er så bitter

[AnonymBruker]

Jeg vil virkelig ikke være bitter og kynisk, men etter aktiv dating de siste 8 månedene har jeg aldri hatt mindre tro på at jeg skal klare å finne noen. 

 

En del av det jeg har opplevd har vært uflaks, og jeg ønsker ikke å sette meg selv i en offerrolle, men jeg føler jeg har fått min porsjon. Kort oppsummert så har jeg aldri vært i et forhold, stort sett likt de som ikke liker meg, og de få gangene det har vært gjengjeldt har omstendighetene ikke gjort det mulig for oss å være sammen (bor f.eks i forskjellige land). 

 

Jeg har datet på nett, og dessverre møtt menn som dater andre samtidig og lyver om det. Jeg har slitt veldig med å finne kjemi med noen, og de to gangene jeg har funnet menn jeg oppriktig er interessert i, så har det vært klart at de ikke er det i meg.

 

Nå tenker jeg å ta en pause og fokusere på andre ting. Forøvrig har jeg mange venner, men jeg er i den alderen hvor de fleste har samboer, og jeg har levd med følelsen av å være 3. hjul på vogna lenge.

 

Er det noen andre langtidssingle der ute som fortsatt har håp? Gi meg gjerne tips til hvordan jeg kan bli mindre bitter og kynisk.

Anonymous poster hash: f410f...362

[Sandie]

Jeg forstår veldig godt frustrasjonen din,men hvis du blir bitter og gir opp,så har du tapt.Det er utrolig vanskelig å fristille seg fra tidligere negativer erfaringer men man må nesten tvinge seg selv til det.

 

Hver gang jeg skal møte en ny date fokuserer jeg mye på å la tvilen komme "tiltalte" til gode,om du skjønner.Fremmede menn som kanskje er verdens snilleste og rederligste skal ikke måtte lide for hva andre idioter har gjort tidligere.Samtidig er jeg blitt flinkere til å kjenne igjen røde flagg.Hvis ord og handling for eksempel ikke samsvarer kutter jeg kontakten ganske fort.Jeg er mer bestemt og konsekvent enn før.

 

Vet ikke om dette var så mye til hjelp for deg,men siden du allerede ser at du er i ferd med å bli bitter kan du også klare å gjøre noe med det,og snu den negative utviklingen.

[Gjest Gjest_Svampebobb1]

 

Er det noen andre langtidssingle der ute som fortsatt har håp? Gi meg gjerne tips til hvordan jeg kan bli mindre bitter og kynisk.

Anonymous poster hash: f410f...362

 

Du må unngå å få flere negative erfaringer slik. Kanskje det kan være lurt å kutte ut datingen for en stund? Jeg har gjort det og jeg kjenner at det har hjulpet meg veldig mye. Jeg får sakte men sikkert troen på mennesker igjen, etterhvert som tiden leger mine sår :-).

 

For min del tenker jeg at det å være bitter og kynisk er et stor hinder i seg selv for å finne seg noen. Det som virker tiltrekkende på begge kjønn er mennesker som er trygge på seg selv og avslappet i den livssituasjonen de er i selv.

 

 

 

Nå tenker jeg å ta en pause og fokusere på andre ting. Forøvrig har jeg mange venner, men jeg er i den alderen hvor de fleste har samboer, og jeg har levd med følelsen av å være 3. hjul på vogna lenge.

 

Anonymous poster hash: f410f...362

 

 

Jeg tror dette kan være lurt, men at du også må ha noen å henge med som ikke gir deg følelsen av å være 3. hjul på vogna. Hva med å søke nye mennesker via interessene dine? :-)

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt frustrasjonen din,men hvis du blir bitter og gir opp,så har du tapt.Det er utrolig vanskelig å fristille seg fra tidligere negativer erfaringer men man må nesten tvinge seg selv til det.

Det er et veldig godt poeng, og virkelig det jeg selv ønsker også. Jeg vil ikke la all min "baggasje" ødelegge noe som potensielt sett kan bli bra. Men nå har jeg nettopp blitt avvist nok en fyr jeg var interessert i, og han her var en jeg virkelig kunne se meg for å bli sammen med. Han er kanskje den jeg har likt aller best av alle jeg har truffet, og jeg følte at jeg slappet av med han og at ting gikk veldig av seg selv. Så føler meg bare så dum som nok en gang har følt mer enn den andre har. 

 

Du må unngå å få flere negative erfaringer slik. Kanskje det kan være lurt å kutte ut datingen for en stund? Jeg har gjort det og jeg kjenner at det har hjulpet meg veldig mye. Jeg får sakte men sikkert troen på mennesker igjen, etterhvert som tiden leger mine sår :-).

 

For min del tenker jeg at det å være bitter og kynisk er et stor hinder i seg selv for å finne seg noen. Det som virker tiltrekkende på begge kjønn er mennesker som er trygge på seg selv og avslappet i den livssituasjonen de er i selv.

Jeg vil absolutt unngå det, men hvordan får jeg det til? Hvis man dater tar man jo sjanser. Nå skal jeg ha en pause ja, for etter å nok en gang blitt avvist er jeg så lei meg at jeg ikke vil la en ny mann få oppleve meg sånn som jeg føler meg nå. 

 

Kynisk har jeg egentlig alltid vært, dessverre har jeg opplevd å bli mobbet og mistet kontakten med familiemedlemmer. Har prøvd hardt å tenke positivt, og at det vil ordne seg, men jeg merker nå at tvilen ikke helt slipper taket. Føler egentlig jeg har klart meg bra de senere årene, men nå som vennene mine begynner å gifte seg og få barn, så innser jeg mer og mer at jeg kanskje ikke vil klare å finne den personen de har. 

Anonymous poster hash: f410f...362

[AnonymBruker]

 

Jeg vil virkelig ikke være bitter og kynisk, men etter aktiv dating de siste 8 månedene har jeg aldri hatt mindre tro på at jeg skal klare å finne noen. 

 

En del av det jeg har opplevd har vært uflaks, og jeg ønsker ikke å sette meg selv i en offerrolle, men jeg føler jeg har fått min porsjon. Kort oppsummert så har jeg aldri vært i et forhold, stort sett likt de som ikke liker meg, og de få gangene det har vært gjengjeldt har omstendighetene ikke gjort det mulig for oss å være sammen (bor f.eks i forskjellige land). 

 

Jeg har datet på nett, og dessverre møtt menn som dater andre samtidig og lyver om det. Jeg har slitt veldig med å finne kjemi med noen, og de to gangene jeg har funnet menn jeg oppriktig er interessert i, så har det vært klart at de ikke er det i meg.

 

Nå tenker jeg å ta en pause og fokusere på andre ting. Forøvrig har jeg mange venner, men jeg er i den alderen hvor de fleste har samboer, og jeg har levd med følelsen av å være 3. hjul på vogna lenge.

 

Er det noen andre langtidssingle der ute som fortsatt har håp? Gi meg gjerne tips til hvordan jeg kan bli mindre bitter og kynisk.

Anonymous poster hash: f410f...362

 

Hvor gammel er du, TS?

Anonymous poster hash: c0315...b22

[AnonymBruker]

 

Hvor gammel er du, TS?

Anonymous poster hash: c0315...b22

Blir 27 snart. Og som sagt aldri vært i et forhold.

Anonymous poster hash: f410f...362

[AnonymBruker]

Jeg vil virkelig ikke være bitter og kynisk, men etter aktiv dating de siste 8 månedene har jeg aldri hatt mindre tro på at jeg skal klare å finne noen.

En del av det jeg har opplevd har vært uflaks, og jeg ønsker ikke å sette meg selv i en offerrolle, men jeg føler jeg har fått min porsjon. Kort oppsummert så har jeg aldri vært i et forhold, stort sett likt de som ikke liker meg, og de få gangene det har vært gjengjeldt har omstendighetene ikke gjort det mulig for oss å være sammen (bor f.eks i forskjellige land).

Jeg har datet på nett, og dessverre møtt menn som dater andre samtidig og lyver om det. Jeg har slitt veldig med å finne kjemi med noen, og de to gangene jeg har funnet menn jeg oppriktig er interessert i, så har det vært klart at de ikke er det i meg.

Nå tenker jeg å ta en pause og fokusere på andre ting. Forøvrig har jeg mange venner, men jeg er i den alderen hvor de fleste har samboer, og jeg har levd med følelsen av å være 3. hjul på vogna lenge.

Er det noen andre langtidssingle der ute som fortsatt har håp? Gi meg gjerne tips til hvordan jeg kan bli mindre bitter og kynisk.

Anonymous poster hash: f410f...362

Har aldri skjønt at folk kan slite med å finne partner. Har alltid fått meg partner raskt etter et brudd. Må være noe feil med disse som konstant sliter med å finne en partner..

Anonymous poster hash: 51e7a...92a

[Sannerlig]

Har aldri skjønt at folk kan slite med å finne partner. Har alltid fått meg partner raskt etter et brudd. Må være noe feil med disse som konstant sliter med å finne en partner..

Anonymous poster hash: 51e7a...92a

du, kutt ut!

 

Vi er alle forskjellige, noen er sjenerte, påpasselige, følelsesmennesker, og betenkte og langsiktige i det å inngå tillit av ulike sorter, uten at det er feil, men kan bli og oppleves  frustrerende. 

[Sandie]

Har aldri skjønt at folk kan slite med å finne partner. Har alltid fått meg partner raskt etter et brudd. Må være noe feil med disse som konstant sliter med å finne en partner..

Anonymous poster hash: 51e7a...92a

 

Trenger ikke være noe galt.Folk har ulike krav og noen har lavere standard enn andre for hvem de går inn i forhold med.

 

"Kjærestejenter" som går fra forhold til forhold har ofte skremmende lav standard for hvem de blir sammen med,og ofte tar det ikke lang tid før det blir slutt.

[AnonymBruker]

 

Blir 27 snart. Og som sagt aldri vært i et forhold.

Anonymous poster hash: f410f...362

 

Du har god tid. Men en ting er sikkert; bitterhet er ikke sexy.

Anonymous poster hash: c0315...b22

[AnonymBruker]

Har aldri skjønt at folk kan slite med å finne partner. Har alltid fått meg partner raskt etter et brudd. Må være noe feil med disse som konstant sliter med å finne en partner..

Anonymous poster hash: 51e7a...92a

Eller så er det noe feil med mennesker som ikke makter å være alene. 

 

 

Du har god tid. Men en ting er sikkert; bitterhet er ikke sexy.

Anonymous poster hash: c0315...b22

Jeg skal prøve å vri det om til noe humoristisk. Jeg vet jo også om andre som sikkert kunne vært mer bitre enn meg, jeg har f.eks ikke opplevd utroskap. 

Anonymous poster hash: f410f...362

[AnonymBruker]

Eller så er det noe feil med mennesker som ikke makter å være alene.

Jeg skal prøve å vri det om til noe humoristisk. Jeg vet jo også om andre som sikkert kunne vært mer bitre enn meg, jeg har f.eks ikke opplevd utroskap.

Anonymous poster hash: f410f...362

Men problemet her er jo at du IKKE vil være alene. Nei kan ikke være greit da. Men pass på å ikke bli ei bitterfitte. Menn kan lukte sånn på lang avstand.😁

Anonymous poster hash: 51e7a...92a

[AnonymBruker]

Men problemet her er jo at du IKKE vil være alene. Nei kan ikke være greit da. Men pass på å ikke bli ei bitterfitte. Menn kan lukte sånn på lang avstand.

Anonymous poster hash: 51e7a...92a

Jeg har vært alene hele livet mitt og klart meg veldig fint. De siste to årene begynte jeg derimot å kjenne på at vennene mine hadde samboere og gifteplaner, og etter en del dating har jeg dessverre mistet litt motet. Derfor opprettet jeg denne tråden. Jeg har prøvd å bli mer komfortabel med tanken på å kanskje ikke treffe mannen i mitt liv, men jeg vil likevel fortsette å prøve. Men etter en del dårlige erfaringer, så begynner jeg nå å slite litt. Derfor opprettet jeg denne tråden.

Anonymous poster hash: f410f...362

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig, veldig godt. Det er så sårt å se venninne etter venninne få seg samboer og barn, og der sitter du, 5 hjulet på vogna.

 

Jeg var som deg, veldig singel og møtte bare menn som dumpa meg etter noen uker. Jeg var riktignok i et forhold i halvannet år i midten av 20-årene, men jeg hadde hatt det bedre som singel. Jeg var mye trist og kunne virkelig ikke forstå hvorfor ikke jeg også fortjente å ha kjæreste. Alle venninnene mine sa jo at han som til slutt fikk meg var kjempeheldig.

 

Det som til slutt skjedde var at da jeg var 29 oppdaget jeg at jeg egentlig hadde det veldig fint alene. Jeg hadde det fint på jobb, egen leilighet og klarte meg utmerket. I tillegg hadde jeg gode venninner selv om de ofte var opptatte med menn og barn. Jeg sluttet rett og slett å tenke så mye over at jeg ikke hadde noen og var heller ikke så opptatt av å finne noen. Jeg hadde en profil på et nettsted som jeg ikke brukte aktivt. Men en dag fikk jeg beskjed om at noen hadde sendt meg en mail og jeg var ikke og leste og likte det jeg leste. Jeg møtte denne mannen og nå 2 år senere bor vi sammen. 

 

Så det jeg vil si til deg er at det som funket aller best for meg var rett og slett å ikke tenke så mye over det. Når det først skjedde var det også veldig riktig og jeg slapp å stresse.

 

Så ikke gi opp håpet, men pass på deg selv og la det som eventuelt skjer komme naturlig.

 

Lykke til 

Anonymous poster hash: f0ebc...638

[AnonymBruker]

Å være modig er sexy. Det viktigste du bør gjøre nå er å være modig. Tørre å se i deg selv. Tørre å gjøre det du er redd for. Gå på i livet og lev et liv du trives med. Du er fortsatt ung og du vil garantert finne en mann der dere begge blir forelsket i hverandre. Kanskje det ikke varer i all evighet men det å dele en forelskelse med en annen person er stort. Om så bare for en kort periode. Tenk heller litt mer på hva som skjer i dag. Ikke hva du håper skal se om et år i fremtiden. Bare ta en dag av gangen og gjør den til en bra dag.

PS. Skjønner veldig godt hva du går igjennom. Jeg er eldre enn deg og har ingen lange forhold bak meg. Men jeg har hatt noen fine forhold også. Så lenge de varte. Jeg er ikke bitter for noen av disse (unntatt den utro drittsekken av en samboer jeg hadde). Klart jeg håper på noe mer langvarig og spesielt med han jeg dater nå. Men jeg rusher ikke inn i noe. Nyter heller den tiden vi har nå.

Anonymous poster hash: 6c5a3...cb2

[Okapi]

 

Jeg har vært alene hele livet mitt og klart meg veldig fint. De siste to årene begynte jeg derimot å kjenne på at vennene mine hadde samboere og gifteplaner, og etter en del dating har jeg dessverre mistet litt motet. Derfor opprettet jeg denne tråden. Jeg har prøvd å bli mer komfortabel med tanken på å kanskje ikke treffe mannen i mitt liv, men jeg vil likevel fortsette å prøve. Men etter en del dårlige erfaringer, så begynner jeg nå å slite litt. Derfor opprettet jeg denne tråden.

Anonymous poster hash: f410f...362

 

 

Er litt det jeg og føler. Plutselig blir færre og færre venner tilgjengelige, og flere og flere lørdagskvelder blir tilbrakt med Netflix og hamsteren. Merket ikke ensomheten SÅ mye før.

[Forglemmegei]

Hva med å ta sjansen og finne seg noen nye single venner? Da er det større sjanse for at man finner noen, all den tid man kan gå ut sammen osv.

Ellers kan du jo ta deg en pause, finne deg en ny hobby, kose deg litt med egne ting og så gi deg selv f.eks frem til du er 30 å treffe noen? Da blir det ikke så stress. Du er fortsatt ung 😊

Endret 21. august 2015 av Forglemmegei

[AnonymBruker]

 

Det som til slutt skjedde var at da jeg var 29 oppdaget jeg at jeg egentlig hadde det veldig fint alene. Jeg hadde det fint på jobb, egen leilighet og klarte meg utmerket. I tillegg hadde jeg gode venninner selv om de ofte var opptatte med menn og barn. Jeg sluttet rett og slett å tenke så mye over at jeg ikke hadde noen og var heller ikke så opptatt av å finne noen. Jeg hadde en profil på et nettsted som jeg ikke brukte aktivt. Men en dag fikk jeg beskjed om at noen hadde sendt meg en mail og jeg var ikke og leste og likte det jeg leste. Jeg møtte denne mannen og nå 2 år senere bor vi sammen. 

 

Så det jeg vil si til deg er at det som funket aller best for meg var rett og slett å ikke tenke så mye over det. Når det først skjedde var det også veldig riktig og jeg slapp å stresse.

 

Så ikke gi opp håpet, men pass på deg selv og la det som eventuelt skjer komme naturlig.

 

Lykke til 

Anonymous poster hash: f0ebc...638

Takk for fin post! Jeg skal jobbe med det. Nå som jeg tar en pause fra dating vil det kanskje bli lettere. Jeg har jo et liv jeg liker veldig godt, jeg bare kjenner sånn på at jeg aldri får kos og nærkontakt, men må sitte med mine forelskede venninner som ofte har med typen. 

 

Å være modig er sexy. Det viktigste du bør gjøre nå er å være modig. Tørre å se i deg selv. Tørre å gjøre det du er redd for. Gå på i livet og lev et liv du trives med. Du er fortsatt ung og du vil garantert finne en mann der dere begge blir forelsket i hverandre. Kanskje det ikke varer i all evighet men det å dele en forelskelse med en annen person er stort. Om så bare for en kort periode. Tenk heller litt mer på hva som skjer i dag. Ikke hva du håper skal se om et år i fremtiden. Bare ta en dag av gangen og gjør den til en bra dag.

PS. Skjønner veldig godt hva du går igjennom. Jeg er eldre enn deg og har ingen lange forhold bak meg. Men jeg har hatt noen fine forhold også. Så lenge de varte. Jeg er ikke bitter for noen av disse (unntatt den utro drittsekken av en samboer jeg hadde). Klart jeg håper på noe mer langvarig og spesielt med han jeg dater nå. Men jeg rusher ikke inn i noe. Nyter heller den tiden vi har nå.

Anonymous poster hash: 6c5a3...cb2

Jeg vet egentlig ikke hva jeg er redd for, utenom å ende opp alene. Jeg har alltid gjort de tingene jeg ville, har reist masse og virkelig fått gjort "check-listen" min før jeg ble 25. Og utenom at jeg føler meg ensom på kjærestekontakt, så er jeg veldig fornøyd med livet mitt. Har heller aldri hatt en illusjon om å finne den ene rette mannen, og at det skal vare livet ut, men å i det hele tatt få oppleve et forhold, det har liksom vært min ambisjon med datingen. 

 

 

Er litt det jeg og føler. Plutselig blir færre og færre venner tilgjengelige, og flere og flere lørdagskvelder blir tilbrakt med Netflix og hamsteren. Merket ikke ensomheten SÅ mye før.

Aww.   Nå vet jeg ikke om du seriøst har hamster, men med en bikkje kommer du deg i alle fall ut av huset. Jeg har aldri gått ut på byen alene i Norge, men i utlandet har jeg faktisk gjort det. Men forstår at det kan forsterke følelsen av å være alene. 

 

Hva med å ta sjansen og finne seg noen nye single venner? Da er det større sjanse for at man finner noen, all den tid man kan gå ut sammen osv.

Ellers kan du jo ta deg en pause, finne deg en ny hobby, kose deg litt med egne ting og så gi deg selv f.eks frem til du er 30 å treffe noen? Da blir det ikke så stress. Du er fortsatt ung

Har fortsatt noen single venner, og jeg er så heldig at jeg har mange venner. Men jeg har aldri truffet noen på byen, i løpet av de 9 årene jeg har gått ut. Har blitt en og annen ONS, men de gangene jeg har sittet en hel kveld og snakket med en fyr, og deretter gitt han nummeret mitt, har han aldri ringt. 

 

Forsåvidt helt enig i avsnitt nr. 2, men det er det jeg føler jeg har gjort helt frem til jeg ble 25. Har levd et singelliv med all fokus på meg selv, og det var det jeg ønsket å endre litt da jeg begynte å date. Har fortsatt mine interesser og hobbyer, men jeg kan vel kanskje begynne å fokusere mer på det igjen.

 

Ønsker virkelig ikke stresse, og jeg tror faktisk jeg har klart å være ganske avslappet med de jeg har datet. Men jeg har nok endt opp mer motløs fordi det ikke har vært noen gjensidig kjemi med noen av de jeg har truffet. Liker de meg, liker ikke jeg dem, og omvendt. Jeg har nok skjønt at det å faktisk skulle bli kjærester krever himla mye, kanskje spesielt nå som vi nærmer oss 30. Han siste jeg datet var veldig åpen og ærlig, han syns jeg var flott og koste seg masse i selskapet mitt, men det lille ekstra manglet, og dermed kunne han ikke se at det kunne bli noe langvarig. Hadde vi vært litt yngre tror jeg nok han hadde møtt meg mer for gøy. Er jo flott at han er ærlig og kanskje sparer oss begge for mye frustrasjon senere, men samtidig ønsket jeg å få en ordentlig sjanse også. Samtidig tenker jeg at han (med mer forholdserfaring) kanskje ser de tingene bedre enn jeg gjør.

Anonymous poster hash: f410f...362

[Forglemmegei]

 

Takk for fin post! Jeg skal jobbe med det. Nå som jeg tar en pause fra dating vil det kanskje bli lettere. Jeg har jo et liv jeg liker veldig godt, jeg bare kjenner sånn på at jeg aldri får kos og nærkontakt, men må sitte med mine forelskede venninner som ofte har med typen. 

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg er redd for, utenom å ende opp alene. Jeg har alltid gjort de tingene jeg ville, har reist masse og virkelig fått gjort "check-listen" min før jeg ble 25. Og utenom at jeg føler meg ensom på kjærestekontakt, så er jeg veldig fornøyd med livet mitt. Har heller aldri hatt en illusjon om å finne den ene rette mannen, og at det skal vare livet ut, men å i det hele tatt få oppleve et forhold, det har liksom vært min ambisjon med datingen. 

 

 

Aww.   Nå vet jeg ikke om du seriøst har hamster, men med en bikkje kommer du deg i alle fall ut av huset. Jeg har aldri gått ut på byen alene i Norge, men i utlandet har jeg faktisk gjort det. Men forstår at det kan forsterke følelsen av å være alene. 

 

Har fortsatt noen single venner, og jeg er så heldig at jeg har mange venner. Men jeg har aldri truffet noen på byen, i løpet av de 9 årene jeg har gått ut. Har blitt en og annen ONS, men de gangene jeg har sittet en hel kveld og snakket med en fyr, og deretter gitt han nummeret mitt, har han aldri ringt. 

 

Forsåvidt helt enig i avsnitt nr. 2, men det er det jeg føler jeg har gjort helt frem til jeg ble 25. Har levd et singelliv med all fokus på meg selv, og det var det jeg ønsket å endre litt da jeg begynte å date. Har fortsatt mine interesser og hobbyer, men jeg kan vel kanskje begynne å fokusere mer på det igjen.

 

Ønsker virkelig ikke stresse, og jeg tror faktisk jeg har klart å være ganske avslappet med de jeg har datet. Men jeg har nok endt opp mer motløs fordi det ikke har vært noen gjensidig kjemi med noen av de jeg har truffet. Liker de meg, liker ikke jeg dem, og omvendt. Jeg har nok skjønt at det å faktisk skulle bli kjærester krever himla mye, kanskje spesielt nå som vi nærmer oss 30. Han siste jeg datet var veldig åpen og ærlig, han syns jeg var flott og koste seg masse i selskapet mitt, men det lille ekstra manglet, og dermed kunne han ikke se at det kunne bli noe langvarig. Hadde vi vært litt yngre tror jeg nok han hadde møtt meg mer for gøy. Er jo flott at han er ærlig og kanskje sparer oss begge for mye frustrasjon senere, men samtidig ønsket jeg å få en ordentlig sjanse også. Samtidig tenker jeg at han (med mer forholdserfaring) kanskje ser de tingene bedre enn jeg gjør.

Anonymous poster hash: f410f...362

 

 

Ja det er ikke så lett det der med kjærligheten. Man må vel bare kjøpe seg en svær tube med tålmodighet og smøre seg inn. Håper det ordner seg for deg, hvis det er noen trøst så er vi mange der ute som venter på den eneste ene Og jeg er 6 år eldre enn deg, men har langt i fra gitt opp, selv om jeg riktignok har noen forhold bak meg  

[Summers]

Du må jo finne ut hva du gjør galt.