Har gitt opp å prøve og ha det bra

[AnonymBruker]

Går til psykolog, men hæn er hele tida syk. Har vært syk sikkert 2 mnd tilsammen på 5 mnd. Så det blir ikke mye hjelp å få derfra igrunn. Ellers er det en flink psykolog (tror jeg) når vi først er i samtale sammen, jeg får en oppfatning av at psykologen forstår meg og lytter til det jeg sier og i et par dager etter en time der føler jeg meg ikke sinnsyk lenger.

Jeg er deppa, for å si det rett ut. Barndommen min preger meg, sykdom og annet har gitt meg traumer, og jeg synes jeg selv er veldig lite verdt. Jeg gjør bevisst dårlige valg for å straffe meg selv, kan f.eks spise usunt i flere uker for å ødelegge kroppen min, sikkert en form for selvskading. Den eneste meningen med livet er å vaske klær og få tøyet rent, det morsomste er å vaske hodeputer på 90grader og innbille seg at det er bakteriefritt etter en runde i tørketrommelen etterpå. Yay.

Men en filmkveld med kjæresten? Ikke verdt en dritt, det, lenger. Romantisk tur? Nei. For vi krangler annenhver dag fordi kjæresten er "så sliten" pga jobben. Det er ikke noe vite i å oppleve noe hyggelig lenger, for jeg vet at om noen dager krangler vi så busta fyker og jeg får høre hvor lite verdt jeg er. Alt det gode som fantes før er bare et skuespill... Før dro vi på kino og peppes og bygde opp forholdet, hadde gode samtaler og dro hverandre opp av grøfta hvis en av oss var nedstemt, men nå er det ikke noe å hente. Vil ikke ha noen andre, heller.

...Da retter jeg sinnet mot meg selv og tenker at jeg er faktisk så lite verdt at jeg ikke er verdt livet engang. Istad satt jeg på badet og tenkte nesten på å kutte meg selv i armen, men tør ikke. For da legger psykologen meg inn, da er helvetet løs. Alle som skal kjefte og blande seg, uten å forstå eller egentlig bry seg om meg. Alle forståsegpåere som skal gi medisiner eller skrive noe i journalen. Men ingen som hjelper. Jeg hater helsearbeidere.

Jeg var døden nær en gang, ikke min egen feil, men en ulykke. Havna på sjukehus pg fikk en fæl dose feilbehandling og PTSD. Da var alle i fam. så greie etterpå, da, helt til de glemte det og kom med "ta deg sammen"-frasene sine igjen.

Jeg søkte meg selv inn hos psykolog fordi jeg ønsker hjelp. Men jeg blir brutt ned av negative familiemedlemmer og en kjæreste som ikke støtter og ikke gidder å forstå. Naboene trakasserer meg. Svigerfamilien oppfører seg som apekatter og prøver å ødelegge samboeren min psykisk. Alt er bare dritt.

Noen ganger tenker jeg at jeg vil rømme fra alt, bosette meg midt i skauen aleine og bli en skikkelig einstøing uten menneskelig kontakt annet enn med leverandøren av "Adams matkasse" og folka fra DHL. Får sikkert kjøpt dasspapir på Ebay.

Så kan jeg sitte og råtne i mine egne nevroser og panikkangst, undre over livet helt til det en dag er slutt. Ingen som kommer og tvinger i meg medisiner, som gir meg diagnoser, som forteller meg at jeg ikke er bra nok og at jeg er stygg.

Hvordan kommer man seg ut av noe sånt, a? For jeg skjønner jo at jeg verken kan drepe meg selv eller leve videre på denna måten, hva gjør jeg? Doper meg ned så til de grader at jeg nesten ikke forstår at jeg lever? (Tenker på medisin foreskrevet av psykiater). Kan ikke det heller, for jeg har laget meg ansvar og plikter ovenfor andre familiemedlemmer. Jeg kan ikke være syk, jeg, jeg kan bare late som at alt er OK helt til jeg en dag får sammenbrudd og ender alt eller får hjertestans

Anonymous poster hash: 2bb27...a26

[AnonymBruker]

For et selvhat. Dette var trist lesning. Jeg tror nok du egentlig er en fin fyr.

Anonymous poster hash: 1e2b0...f79

[AnonymBruker]

Og ha det bra? Hadet bra? (Ikke si farvel til oss iallfall!) Eller "å" ha det bra?

Men du? Ikke søk hjelp her. Du kjenner nok andre steder du kan få hjelp. God klem!

Anonymous poster hash: 00b25...160

[AnonymBruker]

For et selvhat. Dette var trist lesning. Jeg tror nok du egentlig er en fin fyr. Anonymous poster hash: 1e2b0...f79

  

Psykologen min forsøker å fortelle meg at det ikke er jeg som har gjort noe galt. Helt sikkert en eller annen diagnose å hate seg selv også. Takk

Og ha det bra? Hadet bra? (Ikke si farvel til oss iallfall!) Eller "å" ha det bra?

Men du? Ikke søk hjelp her. Du kjenner nok andre steder du kan få hjelp. God klem!Anonymous poster hash: 00b25...160

Beklager, må ha gått glipp av noe i norsktimene (eller hatt en dårlig lærer), lærte at første verbet etter et verb etter å skal ha og. Men det er sikkert feil.

Jeg søker vel igrunn bare noen tips, føler jeg har prøvd alt og etter episoden på badet føler jeg meg ganske desperat. Skal ringe psykologen i morgen, men det er bare den samme runddansen.

Anonymous poster hash: 2bb27...a26

[AnonymBruker]

Små barn, store gleder. Jeg har lært meg å bli i godt humør bare av at sola skinner og kaffekoppen smaker så godt. Det er mulig jeg er naiv og barnslig på grunn av det. Familiemedlemmer som trekker en ned er noe herk. Kanskje den eneboerideen din ikke er så verst? Ikke gidder jeg bære verdens byrder på mine skuldrer heller. Overfladisk og egoistisk? Meget mulig. Jeg tror ikke jeg skal sette noen diagnoser på deg, så du behøver ikke være syrlig, men skjønner at du sliter mye. Hvis du er veldig smart kan nok psykologen ha problemer med å hjelpe deg. Man må nesten gjøre seg litt ensidig og nærmest la seg hjernevaske av teknikkene deres. De kommer med sine fraser.

Anonymous poster hash: 1e2b0...f79

[AnonymBruker]

Reagerer veldig på at kjæresten din forteller deg at du ikke er noe verdt etter en krangel. Du virker jo oppegående.

Anonymous poster hash: 1e2b0...f79

[AnonymBruker]

Små barn, store gleder. Jeg har lært meg å bli i godt humør bare av at sola skinner og kaffekoppen smaker så godt. Det er mulig jeg er naiv og barnslig på grunn av det. Familiemedlemmer som trekker en ned er noe herk. Kanskje den eneboerideen din ikke er så verst? Ikke gidder jeg bære verdens byrder på mine skuldrer heller. Overfladisk og egoistisk? Meget mulig. Jeg tror ikke jeg skal sette noen diagnoser på deg, så du behøver ikke være syrlig, men skjønner at du sliter mye. Hvis du er veldig smart kan nok psykologen ha problemer med å hjelpe deg. Man må nesten gjøre seg litt ensidig og nærmest la seg hjernevaske av teknikkene deres. De kommer med sine fraser. Anonymous poster hash: 1e2b0...f79

Jeg skjønner hva du mener, og det er en god egenskap å klare og sette pris på "de små tinga" i livet. Virkelig!

Kanskje det var et godt tips

Anonymous poster hash: 2bb27...a26

[AnonymBruker]

Reagerer veldig på at kjæresten din forteller deg at du ikke er noe verdt etter en krangel. Du virker jo oppegående. Anonymous poster hash: 1e2b0...f79

Ja, jeg regner meg selv som det og får høre det av andre og psykologen også, men når en av de som btyr mest for deg oppfører seg som om du er hatet, går det ganske inn på deg. Jeg er på mange måter dum og svak.

Anonymous poster hash: 2bb27...a26

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke på det der med svak. Hvem som helst kan få psykiske problemer av årevis med nedpsyking. Dessuten bør du vise samboeren din hvor skapet skal stå. Uansett hvor sint man blir er man ansvarlig for hva man sier, og spesielt når man er voksen. Din familie tror vel de kan hakke på deg, fordi du er snill og ikke tar igjen. Hvis det er mulig ta en pause fra dem, og sett grenser. La dem forstå at det blir bare pliktkontakt i høytidene, hvis de ikke oppfører seg. Begriper ikke hvorfor naboene trakkaserer deg. Vanskelig familie og samboer har jeg selv hatt. Den terapien tar årevis, så du må smøre deg med tålmodighet. Finn noen hjertegode mennesker å omgås, kanskje. Bare tips.

Anonymous poster hash: 1e2b0...f79