Angst + angst = dømt til å mislykkes?

[AnonymBruker]

I 3 år ofret jeg av meg selv, ga alt for en kjæreste med angst som ikke turte å gå ut døra. Fikk ham vekk fra en psykopat av en mor som hadde et sterkt jerngrep rundt ham på alle måter. Stereotypisk mor og sønn forhold x 10, litt verre enn moren i "Alle elsker Raymond", den tåpelige serien på TV veit du. Manipulering og en oppvekst preget av omsorgsvikt.

Jeg arbeidet ikke og brukte alle krefter og all tid på å, istedet for å få hjelp og skjønne at jeg var på bærtur og få hjelp til å komme meg inn på skolen igjen, hjelpe ham. Han var alt, betød alt. Jeg ga faen i meg selv, jeg var ikke verdt noe.

Jeg lykkes, kan man vel si. Men etter tre år, begynte de psykiske problemene å vise seg i form av angst hos meg også! Kom i tiltak via nav og kom meg inn på skole. Falt ut, og gikk hjemme. Seks år er gått og jeg har ikke meg selv. Ja, jeg klarte å få ham til og klare lappen, jobb og bli et selvstendig individ som tør å si meningene sine, men hva med meg? Jeg finnes ikke mer. Jeg er borte.

Jeg går til psykolog og det er såmye at han ikke vet hva han skal ta tak i!

Jeg tror ikke jeg kan fikses, jeg tror jeg er forbi å kunne fikses nå. Jeg er bare et skall, passivt aggressivt skall av et menneske som alltid blir behandlet som dritt, men som ikke kommer meg ut av dritten fordi jeg ikke er sterk nok.

De dagene JEG har angst, får jeg høre hvor patetisk og tåpelig jeg er, det blir aldri tatt hensyn til meg og "kampen om hvem det er mest synd på" er igang.

I et sånt forhold, er det vel ikke noe å hente? Jeg sa at det er slutt, men han skjønner det faen meg ikke.

Anonymous poster hash: a5893...6f6

[AnonymBruker]

.

Anonymous poster hash: a5893...6f6

[malicious]

Hvem forteller deg hvor patetisk og tåpelig du er? Kjæresten din? Du har jo brukt mye tid og energi av deg selv for å hjelpe et annet menneske. Nå er det din tur til å få hjelp. Jeg tror dette kommer til å gå bra, men du må gi det litt tid

[AnonymBruker]

Hvem forteller deg hvor patetisk og tåpelig du er? Kjæresten din? Du har jo brukt mye tid og energi av deg selv for å hjelpe et annet menneske. Nå er det din tur til å få hjelp. Jeg tror dette kommer til å gå bra, men du må gi det litt tid

Ja. Blant annet. Og øvrige slektsmedlemmer. Og facebook og resten av omverdenen. Jeg synes det er litt dårlig at jeg (pr idag føler at jeg har) kastet bort nesten kvarte livet på å hjelpe en person som svarer med å dytte meg ned i søla og forsøker å drukne meg i skyldfølelse og annen elendighet.

Anonymous poster hash: a5893...6f6

[AnonymBruker]

Du kan kanskje utforske med psykologen hvorfor du har gått så ekstremt inn i en hjelperolle, for så å sitter bitter og sint tilbake? Kanskje det har mer med deg selv å gjøre enn eksen din, for det er jo ikke vanlig å "ofre" seg selv sånn til de grader. Pass på sånn at det ikke blir slik i ditt neste forhold også.

Anonymous poster hash: dd2f8...a11