Dagens småbarnsmødre, bare noen pingler.

[AnonymBruker]

Skap minner,sier jeg! Bli noe i livet,bli en del av fremtiden.

Anonymous poster hash: 34d3c...908

Det var et nydelig innlegg. Jeg er så takknemlig over å ha besteforeldre som ønsker å være masse sammen barn og barnebarn. Ikke for "avlastning", men fordi de liker å være med oss.

 

Jeg vil alltid huske mine egne besteforeldre med stor kjærlighet. Det er godt å tenke på at mine barn også vil gjøre.

Anonymous poster hash: c1055...566

[Gjest Walden]

Nei, det er det for det meste barnehagen og skolen som gjør.

 

Enig. Barn som vokser opp nå er den første generasjonen som er fullstendig institusjonalisert. All kreativitet og spontanitet og lek er kneblet. Min guttunge skal begynne å barnehage nå, og jeg ser jo hvordan de fotfølger dem og tar i fra dem kvister, hvordan de nekter dem å klartre på ting og hvordan de strapper dem fast i spisestolene. Jeg ser til og med endel foreldre i barselgruppen som er sånn. De strapper fast ungen i sånne merkelige stoler som vi brukte da han var 8mnd. Vi lar han henge og dingle usikret i tripptrapp. Han har falt ned EN gang, og etter det har han sittet rett. 

 

Joda, vi er "alternative", og vi er ikke blandt disse som synes det er sport å "drite i ungen" sin. Liksom, slutta å amme da han var 2 uker jeg. Tvang han til å sove alene da han var 5 uker og lot ham begynne i barnehagen da han var 2 mnd (satt på spissen). Det mener jeg er misforstått "idling". Man skal la ungen utfolde seg, leke, være kreativ, gjøre spontane ting..og samtidig la den være litt i fred, la den bli selvstendig. Men man skal jo ikke la vær å annerkjenne den og gjøre dårlige valg for den! 

 

Man har jo fått barn fordi man har valgt det og fordi man ønsker være sammen med det. Personlig har jeg blitt stay at home dad. Mor jobber 50% og er mye hjemme også. Joda..vi er svært så "priviligert". Not really..fordi vi har faktisk gjort ordninger slik at vi har fått det til. Vi er hverken rike eller heldige på noe vis. Vi har tatt VALG, fordi vi ønsker være med i oppveksten hans. 

 

Det virker for meg som at mange får barn som et ascessorie og noe som man uffer seg over og lar barnehagen og skolen ta mesteparten av ansvaret for. Folk gleder seg til de er ferdig med amming, gleder seg til han kan begynne i barnehage, skole osv. Alt er bare styr og slitsomt og blæ virker det som. Hvorfor? Fordi folk må jobbe 100% for å kunne betale ned på et lån som er 4ganger høyere enn inntekten, fordi de skal skryte på face av at de bor i en enebolig og har kjøpt seg en alt for stor bil. Jeg er ikke videre imponert over prioriteringen må jeg si. 

 

Så det handler om flere ting. Det handler om vårt sinnsyke samfunn, hvor foreldrene er mer opptatt av å ta bilder av at barna leker enn å faktisk leke med dem. Det handler om at vi er sykt materialistiske og er mer opptatt av å ha flotte ting enn å bruke naturen og nærområdene rundt oss. Det handler om at vi tror vi er "idle parents"( med det mener jeg..rolige, chille, observerende, trygge foreldre) mens vi ofte heller er sykt stressa, paranoide og overbeskyttende samt elendige foreldre som bare gleder seg til ungene blir store og man får tilbake det livet man hadde før man fikk barn..

 

 

 

 

 

Enig med deg. 

 

Takk! 

[AnonymBruker]

Enig. Barn som vokser opp nå er den første generasjonen som er fullstendig institusjonalisert. All kreativitet og spontanitet og lek er kneblet. Min guttunge skal begynne å barnehage nå, og jeg ser jo hvordan de fotfølger dem og tar i fra dem kvister, hvordan de nekter dem å klartre på ting og hvordan de strapper dem fast i spisestolene. Jeg ser til og med endel foreldre i barselgruppen som er sånn. De strapper fast ungen i sånne merkelige stoler som vi brukte da han var 8mnd. Vi lar han henge og dingle usikret i tripptrapp. Han har falt ned EN gang, og etter det har han sittet rett. 

 

Joda, vi er "alternative", og vi er ikke blandt disse som synes det er sport å "drite i ungen" sin. Liksom, slutta å amme da han var 2 uker jeg. Tvang han til å sove alene da han var 5 uker og lot ham begynne i barnehagen da han var 2 mnd (satt på spissen). Det mener jeg er misforstått "idling". Man skal la ungen utfolde seg, leke, være kreativ, gjøre spontane ting..og samtidig la den være litt i fred, la den bli selvstendig. Men man skal jo ikke la vær å annerkjenne den og gjøre dårlige valg for den! 

 

Man har jo fått barn fordi man har valgt det og fordi man ønsker være sammen med det. Personlig har jeg blitt stay at home dad. Mor jobber 50% og er mye hjemme også. Joda..vi er svært så "priviligert". Not really..fordi vi har faktisk gjort ordninger slik at vi har fått det til. Vi er hverken rike eller heldige på noe vis. Vi har tatt VALG, fordi vi ønsker være med i oppveksten hans. 

 

Det virker for meg som at mange får barn som et ascessorie og noe som man uffer seg over og lar barnehagen og skolen ta mesteparten av ansvaret for. Folk gleder seg til de er ferdig med amming, gleder seg til han kan begynne i barnehage, skole osv. Alt er bare styr og slitsomt og blæ virker det som. Hvorfor? Fordi folk må jobbe 100% for å kunne betale ned på et lån som er 4ganger høyere enn inntekten, fordi de skal skryte på face av at de bor i en enebolig og har kjøpt seg en alt for stor bil. Jeg er ikke videre imponert over prioriteringen må jeg si. 

 

Så det handler om flere ting. Det handler om vårt sinnsyke samfunn, hvor foreldrene er mer opptatt av å ta bilder av at barna leker enn å faktisk leke med dem. Det handler om at vi er sykt materialistiske og er mer opptatt av å ha flotte ting enn å bruke naturen og nærområdene rundt oss. Det handler om at vi tror vi er "idle parents"( med det mener jeg..rolige, chille, observerende, trygge foreldre) mens vi ofte heller er sykt stressa, paranoide og overbeskyttende samt elendige foreldre som bare gleder seg til ungene blir store og man får tilbake det livet man hadde før man fikk barn..

 

Takk! 

Veldig bra innlegg 

 

Likte forresten den siste setningen din, den jeg har uthevet. Dere venter på den dagen dere endelig får livet deres tilbake. Det er nettopp der vi i besteforeldregenerasjonen er nå, men det virker ikke som at småbarnsforeldrene unner oss det. 

Anonymous poster hash: e3f24...858

[Gjest Walden]

 

Veldig bra innlegg 

 

Likte forresten den siste setningen din, den jeg har uthevet. Dere venter på den dagen dere endelig får livet deres tilbake. Det er nettopp der vi i besteforeldregenerasjonen er nå, men det virker ikke som at småbarnsforeldrene unner oss det. 

Anonymous poster hash: e3f24...858

 

 

Jeg unner mine foreldre det i hvert fall. De skulle nok ønske de kunne passe ungen vår mer..men barnet vårt har ikke noe behov for å bli passet av andre enda. Kanskje han begynner å få det smått nå som snart to-åring..men han har bare hatt behov for å være med oss stort sett. Ingen 6mnd baby, eller ettåring for den saks skyld har noe behov for å være hos andre alene uten foreldrene sine. 

 

Mitt barns behov går forran mine. Men det betyr ikke at det ikke kan være en symbiose der hvor alles behov dekkes. Jeg har nye behov som barnefar. F.eks en øl på terassen klokka 20, eller bare det å kunne se en film i fred og ro, eller sykle meg en tur. Men i det store og hele prioriterer jeg barnet mitt og dets behov. 

Endret 16. august 2015 av Walden

[AnonymBruker]

Mye forakt å spore her, men det er ikke uventet.

Hadde en lang samtale med mormor i dag. Hun er sjokkert over hvor lite hjelp vi får/trenger fra barnas besteforeldre. Vi jobber 100% begge to. Da hun hadde småbarn, på 50-tallet jobbet morfar full stilling og mormor 50%. Da passet hennes mor og svigermor barna, tok klesvasken, lagde middag og virkelig stelte for mormor og familien. På søndagene var de alltid på middag hos enten moren eller svigermoren. Barna lekte ute, eller de hjalp til med gårdsarbeid i nabolaget. I dag jobbet vi fullt, vi betaler barnehage, kommer hjem kl 16.30 og f.eks fotballtreningen er 17.00, middag skal lages, lekser skal følges opp (bare lesingen med tre barn tar 45 minutter), klær skal vaskes, tørkes og brettes, gymbagger skal pakkes, jobbmail skal leses, gulv skal støvsuges osv. Det er ikke slik at vi har mer hjelp enn før og mindre å gjøre. Mye rar synsing ute og går. Tydelig at de med krassest penn er de med minst erfaring på emnet. Takk for meg, lang arbeidsuke foran meg.

Anonymous poster hash: 76e76...6e4

[AnonymBruker]

Mye forakt å spore her, men det er ikke uventet.

Hadde en lang samtale med mormor i dag. Hun er sjokkert over hvor lite hjelp vi får/trenger fra barnas besteforeldre. Vi jobber 100% begge to. Da hun hadde småbarn, på 50-tallet jobbet morfar full stilling og mormor 50%. Da passet hennes mor og svigermor barna, tok klesvasken, lagde middag og virkelig stelte for mormor og familien. På søndagene var de alltid på middag hos enten moren eller svigermoren. Barna lekte ute, eller de hjalp til med gårdsarbeid i nabolaget. I dag jobbet vi fullt, vi betaler barnehage, kommer hjem kl 16.30 og f.eks fotballtreningen er 17.00, middag skal lages, lekser skal følges opp (bare lesingen med tre barn tar 45 minutter), klær skal vaskes, tørkes og brettes, gymbagger skal pakkes, jobbmail skal leses, gulv skal støvsuges osv. Det er ikke slik at vi har mer hjelp enn før og mindre å gjøre. Mye rar synsing ute og går. Tydelig at de med krassest penn er de med minst erfaring på emnet. Takk for meg, lang arbeidsuke foran meg.

Anonymous poster hash: 76e76...6e4

Hva hjelper dere foreldrene deres med da? For hjelp er vel gjensidig og går begge veier. 

Anonymous poster hash: e3f24...858

[AnonymBruker]

Hva hjelper dere foreldrene deres med da? For hjelp er vel gjensidig og går begge veier.

Anonymous poster hash: e3f24...858

Retorisk spm?

Vel, jeg svarer likevel. Senest i dag hadde jeg min psykisk utviklingshemmede bror på middagsbesøk, for at mamma og pappa skulle få ha fri og gjøre noe annet enn å ta seg av ham. Fredag kjørte jeg min far til flyplassen. Jeg hjelper også mormoren min. Da med handling, transport til lege, apotek osv. Vi bidrar der vi kan. Det samme gjør de.

Ts

Anonymous poster hash: 76e76...6e4

[AnonymBruker]

Retorisk spm?

Vel, jeg svarer likevel. Senest i dag hadde jeg min psykisk utviklingshemmede bror på middagsbesøk, for at mamma og pappa skulle få ha fri og gjøre noe annet enn å ta seg av ham. Fredag kjørte jeg min far til flyplassen. Jeg hjelper også mormoren min. Da med handling, transport til lege, apotek osv. Vi bidrar der vi kan. Det samme gjør de.

Ts

Anonymous poster hash: 76e76...6e4

Du er da ikke ts i denne tråden 

 

Ellers er det flott at du hjelper til. Har ikke inntrykk av at det er normalen, der det gjelder å forlange mest mulig og ikke gi noe i retur. 

Anonymous poster hash: e3f24...858

[AnonymBruker]

Du er da ikke ts i denne tråden

Ellers er det flott at du hjelper til. Har ikke inntrykk av at det er normalen, der det gjelder å forlange mest mulig og ikke gi noe i retur.

Anonymous poster hash: e3f24...858

Herlighet! På tide å sove nå, jeg er ikke ts nei😂 Ikke meningen å gi meg ut for det heller.

God natt😊

Anonymous poster hash: 76e76...6e4

[AnonymBruker]

Herlighet! På tide å sove nå, jeg er ikke ts nei Ikke meningen å gi meg ut for det heller.

God natt

Anonymous poster hash: 76e76...6e4

   

God natt  

Anonymous poster hash: e3f24...858

[AnonymBruker]

 

Ja, jeg sier småbarnsmødre, for det er dere som klager på alt og forventer at ikke bare familien stiller opp å hjelper dere med avkommet, men samfunnet skal også stå parat til å vike og tilrettelegge for dere.

 

Hvorfor er det så mye værre å være småbarnsmor nå? I massevis av generasjoner har mødre klart å ta seg av barna sine selv - uten å forlange at andre skal bidra. 

 

Det forventes altfor mye av besteforeldregenerasjonen. De er gjerne selv i full jobb og har når barna er voksne tid og mulighet til å realisere seg selv. Men når de gjør det så er det ramaskrik fra dagens bortskjemte småbarnsmødre. 

 

Husk også at det er en grunn til at kvinnen er fertil inntil en viss aldre. Det er fordi at man er ikke like sprek lenger som man var mellom 20 og 30. 

 

Nei, slutt og syt. Når dere setter unger til verden så burde dere være sterke nok til å ta dere av dem også, å ikke forlange/ forvente at besteforeldrene alltid er beredt til å avlaste dere. 

 

Dessuten, hvis besteforeldrene hjelper til, så er det også galt, for det kunne jo hende at de ikke følger oppskriften som kommer med barna deres slavisk. 

Anonymous poster hash: e3f24...858

 

Dagens mødre jobber ofte utenfor hjemmet i tillegg til at de tar mesteparten av logistikken og husarbeidet i hjemmet - og en del også hovedansvaret for barna og reiser.

 

Da blir dagens mødre helt utslitte. De er flinke og overhode ingen pingler,

 

På toppen av det hele forsøker de å se freshe og veltrente ut og skal liksom ha egentid og tid til venner også..kabalen går ofte ikke opp.

Anonymous poster hash: 01182...d45

[AnonymBruker]

 

Dagens mødre jobber ofte utenfor hjemmet i tillegg til at de tar mesteparten av logistikken og husarbeidet i hjemmet - og en del også hovedansvaret for barna og reiser.

 

Da blir dagens mødre helt utslitte. De er flinke og overhode ingen pingler,

 

På toppen av det hele forsøker de å se freshe og veltrente ut og skal liksom ha egentid og tid til venner også..kabalen går ofte ikke opp.

Anonymous poster hash: 01182...d45

 

Besteforeldre idag er også i 100% jobb. Noe de har vært siden de fikk barn. Mange har også foreldre som trenger oppfølging. 

De er ikke lenger like spreke som da de selv hadde små barn, likevel så forventes det at de stiller opp som barnevakt ved behov for å avlaste slitne småbarnsmødre, og for at disse småbarnsmødrene skal få sårt tiltrengt fritid. Bestemødrene skal vist ikke ha noe fri de 

Anonymous poster hash: e3f24...858

[AnonymBruker]

Dagens mødre jobber ofte utenfor hjemmet i tillegg til at de tar mesteparten av logistikken og husarbeidet i hjemmet - og en del også hovedansvaret for barna og reiser. Da blir dagens mødre helt utslitte. De er flinke og overhode ingen pingler, På toppen av det hele forsøker de å se freshe og veltrente ut og skal liksom ha egentid og tid til venner også..kabalen går ofte ikke opp. Anonymous poster hash: 01182...d45

Men da må rett og slett noe vike, enten i jobb, eller barn eller egentid. En kan ikke få barn, jobbe 100%, ha egentid, vennetid, samboer og mediatid og være en pliktoppfyllende husmor samtidig som en forventer at besteforeldre skal gjøre mye av jobben. De har selv prioritert en jobb utenfor hjemmet, de har selv prioritert å få barn og da å bero seg på at andre skal forplikte seg til et ansvar en selv har valgt blir feil.

Anonymous poster hash: b9e77...961

[Gjest Walden]

Mye forakt å spore her, men det er ikke uventet.

Hadde en lang samtale med mormor i dag. Hun er sjokkert over hvor lite hjelp vi får/trenger fra barnas besteforeldre. Vi jobber 100% begge to. Da hun hadde småbarn, på 50-tallet jobbet morfar full stilling og mormor 50%. Da passet hennes mor og svigermor barna, tok klesvasken, lagde middag og virkelig stelte for mormor og familien. På søndagene var de alltid på middag hos enten moren eller svigermoren. Barna lekte ute, eller de hjalp til med gårdsarbeid i nabolaget. I dag jobbet vi fullt, vi betaler barnehage, kommer hjem kl 16.30 og f.eks fotballtreningen er 17.00, middag skal lages, lekser skal følges opp (bare lesingen med tre barn tar 45 minutter), klær skal vaskes, tørkes og brettes, gymbagger skal pakkes, jobbmail skal leses, gulv skal støvsuges osv. Det er ikke slik at vi har mer hjelp enn før og mindre å gjøre. Mye rar synsing ute og går. Tydelig at de med krassest penn er de med minst erfaring på emnet. Takk for meg, lang arbeidsuke foran meg.

Anonymous poster hash: 76e76...6e4

 

Men det er jo helt valgfritt å ha 3 barn og en karriere og fotballtrening og gymbagger og gud vet hva. 

 

Du har valgt et helt absurd liv. Når i historien har det livet du skisserer her vært normen? Tror du at du kommer til å huske noen høydepunkter i livet, eller tror du at det bare vil være ei suppe av klesvask, gymbagger og jobbmails du klarer komme på når du ligger å tar dine siste siklende åndedrag på sykehjemmet?

[Mafalda]

 

Dagens mødre jobber ofte utenfor hjemmet i tillegg til at de tar mesteparten av logistikken og husarbeidet i hjemmet - og en del også hovedansvaret for barna og reiser.

 

Da blir dagens mødre helt utslitte. De er flinke og overhode ingen pingler,

 

På toppen av det hele forsøker de å se freshe og veltrente ut og skal liksom ha egentid og tid til venner også..kabalen går ofte ikke opp.

Anonymous poster hash: 01182...d45

 

 

 

Men da må rett og slett noe vike, enten i jobb, eller barn eller egentid. En kan ikke få barn, jobbe 100%, ha egentid, vennetid, samboer og mediatid og være en pliktoppfyllende husmor samtidig som en forventer at besteforeldre skal gjøre mye av jobben. De har selv prioritert en jobb utenfor hjemmet, de har selv prioritert å få barn og da å bero seg på at andre skal forplikte seg til et ansvar en selv har valgt blir feil.

Anonymous poster hash: b9e77...961

 

Jeg er enig med siste taler her, og til dels enig med TS. Merk: til dels.

 

For utgangspunktet er at foreldre i dag gjør en formidabel innsats for barna sine. Vi lever i et samfunn som er mer barnefokusert enn det noen gang har vært, og det nyter nok barna våre godt av.

 

Men jeg kjenner igjen det TS omtaler som sutring. Vi har kjempelang foreldrepermisjon, ikke godt nok. Vi har rekordhøy levestandard, ikke godt nok. Vi har for lite tid, for lite penger, for lite avlastning, for lite ferie. Vi er slitne, utbrente, lei, orker ikke. Mange snakker om "gamledager" som om det var en selvfølge at økonomien var god og mødrene hjemmeværende, noe som i beste fall er en sannhet med modifikasjoner.

 

Men igjen må man ikke generalisere for mye. Det finnes de som har verdens beste grunner til å klage. Som har det tøffere enn snittet, av en eller annen grunn vi kanskje ikke vet så mye om. Og veldig mange deltar ikke i sutrekonkurransen. KG brukes ofte som en ventil for frustrasjoner, da er det ikke rart det blir negativt vinklet til tider. Det er jo problemene som er i fokus. Mange sutrer ikke, og mange er faktisk svært fornøyde- men det hører vi naturlig nok mindre om.

 

Så alt i alt synes jeg Ola og Kari Foreldre-Nordmann fortjener ganske mye skryt, jeg. De gjør en bra jobb, ofte uten storfamilien i ryggen. Men jeg er 100% enig i at man må velge et opplegg som funker, et liv man holder ut selv, uten å være avhengig av andre for å få kabalen til å gå opp. Lista kan legges forskjellig, man prioriterer forskjellige ting, men personlig klarer jeg ikke å synes synd på de som vil prioritere alt på topp og ender opp utslitte og utbrente fordi de ikke strekker til på alle fronter samtidig. Det sier seg vel egentlig selv at det ikke er mulig? Det såkalte "presset" er helt mulig å stå imot, man må ikke ditt og datt bare fordi alle andre tilsynelatende får det til på Facebook.

 

Og faktisk kan dette med å prioritere bort noe være noe av det viktigste vi lærer våre barn. For de lever jo i samme tidsalder, og i samme villfarelse om at man skal få til alt- noe som er kul umulig å gjøre i de travleste livsfasene.

Endret 17. august 2015 av Mafalda

[AnonymBruker]

Feil innlegg hele veien! Det er første gang i historien (faktisk) at foreldre oppdrar barna alene,flere generasjoner bodde under samme tak før. Det er første gang i historien at mødre skal ikke være BARE husmødre men også jobbe,studere og oppdra barn alene. Og første gang at besteforeldre er opptil flere hundre kilometer unna. Anonymous poster hash: 34d3c...908

Signerer denne. Min mor har ikke sjans til å forstå hvordan jeg har det med to barn alene her langt unna familie. Hun hadde kanskje ikke så mange permisjonsgoder, men hun hadde ufattelig mye hjelp fra egen familie.

Anonymous poster hash: 68871...c14

[Vera Vinge]

Jeg er en av de som er skuffet over at foreldrene mine ikke stiller opp.

Ikke fordi jeg forventer at de skal hjelpe meg med alt mulig, men fordi det at de ikke gidder å stille opp viser at de ikke bryr seg om meg eller barnebarnet sitt.

Jeg er trist på min sønns vegne. Fordi han ikke har besteforeldre som bryr seg om han og har lyst å tilbringe tid med han (da mener jeg ikke barnevakt).

Og fordi han ikke får de opplevelsene med besteforeldre i oppveksten som jeg hadde da jeg vokste opp. De mest verdifulle minnene fra oppveksten min er med mine besteforeldre.

Jeg syns det er vondt at de ikke har lyst å tilbringe tid med meg. At de ikke har et ønske om å hjelpe datteren sin når de ser jeg har det tungt. At de ikke engang tilbyr seg å hjelpe.

Jeg syns det er vondt at de ikke har et ønske om å gi noe tilbake. Etter alt jeg har gjort for de. Mamma og pappa hadde ikke klart seg uten min hjelp. Jeg mistet utrolig mye av barndommen min fordi jeg måtte fungere som en ekstra mamma. Jeg måtte bli voksen altfor tidlig, fordi mamma ikke klarte alt alene.

Det er ikke sånn at jeg krever eller forventer. Men jeg skulle virkelig ønske at de bryr seg om meg.

De klarte ikke å se barnas behov da vi var små, de gav ikke god nok omsorg da. Jeg har håpet på at de, nå som vi er voksne, og det er roligere i hjemmet, skulle klare å få opp øynene sine og prøve å gjøre opp for det. Men det skjer jo ikke. Mamma sier "jeg er ferdig med å ha barn. Nå skal jeg bruke tiden min på meg selv for det har jeg fortjent"

Jeg skjønner godt at du er skuffet, og det er en trist holdning å ha som besteforeldre at man er "ferdig med barn", når det betyr at man nesten ikke ønsker å se dem. Samtidig, om man så at egne foreldre hadde mange mangler når man selv var barn, tror jeg det er å lure seg selv å tro at de skal bli bedre besteforeldre. Jeg prøver hvertfall generelt å ha ikke ha for store forhåpninger til at folk klarer å forandre seg, dvs. det skjer jo, men jeg prøver heller å ta det som er positiv overraskelse, da det suger for mye energi å gå rundt med forventninger som stadig fører til skuffelser. Men selvsagt, jeg vet jo at noen blir supre besteforeldre selv om de ikke var tilstrekkelig til stede som foreldre. Men jeg tror de endringene handler mye om det var sånn at de som foreldre var fraværende/utilstrekkelige pga. situasjonen de var i, eller fordi de som mennesker har en mer egosentrisk grunnholdning.

 

Selv om ts generaliserer mye er jeg til dels enig. I norge har vi mest fritid i verden. Likevel syter og syter vi. Man burde tenke på de landene der menn ikke får perm i det hele tatt og mødre bare får 3 mnd mammaperm

Men vi er vel også det landet med størst andel yrkesaktive kvinner/mødre. I mange land hvor det kun er 3 mnd mammaperm, er det også ganske vanlig at mor er hjemme lenger enn vi er i Norge.

[Mafalda]

Signerer denne. Min mor har ikke sjans til å forstå hvordan jeg har det med to barn alene her langt unna familie. Hun hadde kanskje ikke så mange permisjonsgoder, men hun hadde ufattelig mye hjelp fra egen familie.

Anonymous poster hash: 68871...c14

 

Det hadde ikke min mor, som bodde på andre siden av landet og måtte sende meg til dagmamma da jeg var fire måneder.

 

Ikke gikk familiehjelpen nødvendigvis alltid til småbarnsforeldrenes fordel heller. Min bestemor, som hadde to små barn, reiste hver helg ned til sine foreldres gård på Sørlandet for å hjelpe til med husvask og arbeid på gården, fordi "man skulle hjelpe sine foreldre". Hver eneste helg, timevis på toget, vasking og rydding.

 

Jeg sier ikke at ikke mange hadde mer hjelp fra storfamilien tidligere, men bildet er langt mer sammensatt enn at "alt var bedre før, vi har det vanskeligst i historien". Når det er sagt er det selvsagt slitsomt å bo langt fra familien og ha småbarn på egenhånd, uten noe hjelp. Som sagt synes jeg de aller fleste av oss- både i vår generasjon, foreldregenerasjonen og den kommende- fortjener en stor klapp på skuldra og en blomst. Vi gjør så godt vi kan under de forutsetningene vi har, alle sammen.

[Vera Vinge]

Når jeg ser på mine bestemødre, så bodde de begge i hus eller på gård sammen med generasjonen over. Jeg har hørt mange historier om hva barnas bestemødrene bidro med av barnepass. Og mine bestemødre jobbet ikke i småbarnsårene, selv om de sikkert kunne trengt det pga. økonomi.

[AnonymBruker]

 

Det er snakk om prioritering. Er det for tøft og studere når man har småbarn, ja da må man vente med det til barna blir større.

 

Du sier at du behøver avlastning av og til. Du kan jo ikke basere livet ditt på avlastning og hjelp fra andre/ foreldrene dine. Du må klare dette selv, og gjør du ikke det, så har du gapt over for mye.

Anonymous poster hash: e3f24...858

 

 

Hvorfor MÅ jeg klare dette selv? Jeg hadde klart det selv, men jeg har en familie som ønsker å stille opp for oss nå som det er behov. Min mor ønsker ikke at jeg skal vente til barnet er 2 år før jeg kan fullføre studiene mine. Hun ønsker at jeg skal bli ferdig, og hun ELSKER å tilbringe tid med barnebarnet sitt. At hun da kan avlaste oss er en bonus. Vi er skillsmissebarn selv, og hun bidrar glatt med å gi meg og mannen tid sammen slik at vi kan bare være oss. Behøver vi det? Nei, vi klarer oss. Men jeg vil mer enn å klare meg, og jeg tar gjerne i mot hjelp når den kastes etter meg.

 

Jeg prioriterer å skape en flott fremtid for mitt barn. Det inkluderer at jeg får en god jobb når jeg er ferdig med masteroppgaven, at mor og far har et godt samliv, og at barnet mitt har et fantastisk forhold til sine besteforeldre og tanter/onkler.

 

Jeg baserer livet mitt på at vi som familie klarer oss sammen! Det er en slik familie jeg kommer fra. Trenger noen hjelp så er det alltid noen som stiller opp. Dette går alle veier, fra ung til gammel.  F.eks har vi malt huset til min mor i sommer, siden jeg har hatt skolefri og mannen ferie. Er min mor en pingle som belager seg på hjelp fra oss til å male huset?

Anonymous poster hash: c587e...498