Mannen vurderer jobb som ukespendler - synspunkter

[AnonymBruker]

Mannen vurdere en jobb som innebærer at han drar av gårde tidlig morgen på mandag og er borte til torsdags ettermiddag/kveld. Han har selvfølgelig spurt meg om hva jeg tenker om det, og jeg har sakt at jeg ikke vil nekte han det hvis han selv ønsker det. Han har ikke tatt noen avgjørelse og vi har ikke diskutert det ordentlig.

Vi har 3 barn, 2 i barnehage og 1 på barneskole. Minste jenta har akkurat startet i barnehage.

Jeg har en kronisk sykdom, denne plager meg ikke med smerter i hverdagen, men jeg har akkurat begynt på sterke medisiner for at sykdommen ikke skal få utvikle seg. Medisinene gir nedsatt immunforsvar, og jeg må forvente mye sykdom i løpet av det første året. Sykdommen gjør også slik at jeg blir fortere sliten og trett enn friske mennesker.

I utgangspunktet var jeg positiv til at han kunne jobbe borte. Nå melder allikavel tvilen seg. Både med tanke på min helse og ikke minst med tanke på at mannen aldri får hverdager med barna.

Mannen vet ikke at jeg er i tvil og jeg vil ikke dele det med han før jeg er mer sikker.

Det er sikkert noen der ute som har erfaring med mann som jobber borte. Håper noen vil dele litt av det :-)

Anonymous poster hash: 4c7a7...721

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gått med på det. Da blir han jo borte fra barna i 4 hele dager hver uke?
Da blir det du som må følge, hente, lage middag, være med barna så lenge.

Anonymous poster hash: 1cc6e...dff

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gått med på det. Da blir han jo borte fra barna i 4 hele dager hver uke?

Da blir det du som må følge, hente, lage middag, være med barna så lenge.

Anonymous poster hash: 1cc6e...dff

Stemmer det. Torsdag kommer han hjem enten like før eller etter leggetid.

Når det er sagt er dette desverre en veldig vanlig arbeidstid for en god del menn her vi bor (i mange ulike bedrifter). Hvorfor det ikke legges opp til skiftordninger med lengre friperioder aner jeg ikke.

Anonymous poster hash: 4c7a7...721

[AnonymBruker]

Hvordan jobber du da? Føler det har litt å si hvorvidt du er hjemmeværende eller i 100% stilling. Er du hjemmeværende har du jo mer tid til å hente deg inn, forberede ting ol på dagtid. Med 100% så hadde det for meg vært uaktuelt...

Og hvordan fungerer barneflokken? Er soving etc om natt en utfordring? Er de selvstendige osv...

Anonymous poster hash: 212b6...ef9

[Puny]

Aldri i livet om jeg hadde gått med på det!

[AnonymBruker]

Vil han tjene bedre i den nye jobben? Vil det gagne familien? Er økonomi en stressfaktor og vil den bedres med ny jobb? Er det noen som kan hjelpe i området om du blir syk? Går det an å lage middager på forhånd for de dagene du er alene og fryse ned for å lette på logistikken? Har han fri i helgene eller har han verv og hobbyer som vil stjele enda mer tid?

Dette er noen av spørsmålene jeg ville spurt meg selv og han om, og hatt en grundig prat om forventninger og behov.

Husk også å diskutere behov og forventninger mht intimitet og sexliv også.

Anonymous poster hash: 4477e...906

[AnonymBruker]

Hvordan jobber du da? Føler det har litt å si hvorvidt du er hjemmeværende eller i 100% stilling. Er du hjemmeværende har du jo mer tid til å hente deg inn, forberede ting ol på dagtid. Med 100% så hadde det for meg vært uaktuelt...

Og hvordan fungerer barneflokken? Er soving etc om natt en utfordring? Er de selvstendige osv...

Anonymous poster hash: 212b6...ef9

Jeg jobber minimum 100%, i perioder mer. Men har mulighet for å avspasere dette (på et senere tidspunkt). Har tenkt at om ham tar denne jobben må jeg prøve å få gå ned i stillingsprosent.

De to største er det ingen problem med. Minste kan være vanskelig å legge og i perioder våkner hun flere ganger i løpet av kveld og natt. Nå i innkjøringen med barnehage har hun vært veldig grinete og trøtt før middag, så den av oss som ikke har laget mat har underholdt henne. Men akkurat det siste håper jeg går seg til fort :-)

Ts

Anonymous poster hash: 4c7a7...721

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gått med på det. Og jeg har ikke noe sykdommer en gang... :/

Anonymous poster hash: 7e1d9...809

[peppermyntete]

Aldri i verden, spesielt ikke siden du er syk. Da får han holde seg til den gamle jobben/ se etter en "normal" jobb slik at han kan stille opp hjemme med de tre barna han har vært med på å lage og dama han har valgt å være sammen med.

[AnonymBruker]

Skaff en fast barnepike i nabolaget som kan stille opp på kort varsel.

Anonymous poster hash: ebfaf...200

[Biloba]

Det høres ut som det kan skjære seg for mye med helsen din. 3 små vil Være helt pytonslange for helsen din og du får ikke mulighet til å hvile og hente deg inn. Du tape også på å gå ned i stilling for å prioritere hans karriere, og de timene du går ned kommer du til å måtte bruke til husarbeid og ærender tror jeg.

Han kan vel utsette jobbskiftet til du har vært gjennom første året og er over kneika og minsten er litt større? Det er ikke om å gjøre å gjøre livet mer slitsomt med å ta alle 3 barna alene i hverdagen, pluss jobb, og har redusert helse i tillegg.

[AnonymBruker]

Har han fri og er tilstedeværende når han er hjemme? Hvis ja, hadde det vært ok for meg. Da blir det bare snakk om tre netter han er borte.

Anonymous poster hash: 6689a...d9a

[Gjest chiki]

Da har jo han fri hele fredagen og helgen. Han er borte i bare 3 netter.

Jeg hadde nok fått med på å prøve dette i feks ett halvt år. Fungerer det ikke får han se etter en ny jobb:)

[skruf]

Jeg snakker av erfaring: det er beintøft for den som er igjen hjemme!

 

Mannen min måtte bo i en annen by langt unna oss i 2 år pga han spesialiserte seg innen sitt fagfelt, han var bare hjemme på helg (og ikke alle helgene heller pga han jobbet turnus). Jeg var i tillegg midt i min verste sykdomsperiode på den tiden, i tillegg to barn her hjemme og ingen familie til å avlaste meg. De verste årene i mitt liv tror jeg. Heldigvis var det bare for en periode, selv om de to årene føltes kjempelange.

 

Kan heller ikke anbefale det for familielivet sin del heller. Man lever på en måte hvert sitt liv, og det er ikke gunstig. 

 

Nå blir mannen din kortere borte enn min siden han har anledning til å komme hjem hver torsdag kveld, men likevel, det er bare en dag mere enn hva min mann var hjemme (han kom hjem fredags ettermiddag og dro grytidlig mandags morgen). 

 

Jeg hadde ikke klart å leve sånn på permanent basis. 

[AnonymBruker]

Er det sjanse for at sykdommen din kan utvikle seg? Jeg tenker at dersom du må gå ned i stilling i fremtiden, så er det lurt å spare seg opp noen kroner mens du fortsatt greier å jobbe 100%. Det er jo ikke garantert at du vil være sammen med mannen din resten av livet. Kanskje han dør, en av dere går fra den andre osv. Da er det lurt å ha sikret seg selv økonomisk så man ikke sitter der uten å ha penger nok til familien som er igjen.

Anonymous poster hash: 0fb6a...1f2

[Tante-Sofie]

Om du går ned i stillingsprosent for at han skal få jobbe slik han vil, må du sørge for å sikre inntektstapet ditt, slik at du ikke blir sittende igjen som den tapende part hvis han dør før deg eller dere går fra hverandre. 

[Gjest Nori]

Med mindre vi var økonomisk avhengig av at han tok en slik jobb, hadde jeg helt klart sagt nei. All ære til de med partnere på Nordsjøen og andre som jobber borte i perioder, med barn hadde det vært uaktuelt for meg. Jeg ønsker å dele hverdagen og ansvaret hele tiden.

[AnonymBruker]

Jeg syntes det hadde vært greit jeg. Mye enklere å tilrettelegge hverdagen når man kun er en om det. Dessuten så er han jo hjemme i helgene, og han vil kanskje tjene mer penger også. Siden du jobber minst 100%, så er kanskje helsen din grei selv om den ikke er optimal. Så personlig så syntes jeg det er greiere å styre hverdagen helt selv, og du kommer til å få rutine på det.

Anonymous poster hash: b3cc4...3f9

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg ville ikke sagt ja til det. Hva skjer hvis du blir syk (omgangssyke eller verre ting) i tillegg til den kroniske sykdommen din? Har du noen andre å lene deg mot da?

[Carrot]

Jeg lever i et turnusforhold, og har gjort det de siste 15 årene. Det er slitsomt mentalt også såvel som det andre praktiske og helsemessige i situasjonen du beskriver TS.

For eksempel venter ikke bilen med dekkskifte til Fredag han er hjemme på vinteren, eller at vannlekasjen kommer Torsdag kveld   barnehagestart = syke barn, omtrent i 100% av tilfellene også som i ditt tilfelle kanskje vil ramme ennå hardere enn om du var frisk og barnet ble sykt. Og det er bare noen av de rent praktiske tingene - du er kanskje my bedre i stand til å håndtere det enn mange for alt jeg vet, men det er ting som bær veie på for/imot vurderingen.

 

I tillegg er det mer borte enn hjemme - over tid er det da ekstra viktig å huske at du blir den som disiplinerer og oppdrar mens han blir den som kommer hjem til helgekosen uansett hvor mye dere prøver fokusere det på en annen måte vil det over tid være perioder hvor det oppleves slik. I tillegg vil han kanskje gjøre sine ting når han er hjemme og har fri, noe som er helt normalt - ergo blir det ennå mindre tid til dere.

 

Pendlerlivet og turnuslivet KAN være helt som vanlig A4 for andre men da forutsetter det at dere har vurdert og erkjent alle aspekter av dette, noe som er vanskelig om man ikke har vært der selv eller er veldig positiv til at uansett hva løsningen sender vår vei er vi sammen om å løse dem og vi skal ikke se det som problemer men som ting vi skal løse.

 

Etter 15 år innser jeg at man blir litt sær som par, vi trenger ikke hverandre - vi kan like godt leve hver for oss, men vi velger hverandre. Jeg lytter til venner hvis største problem er at han ikke støvsuger, rydder eller vasker tøy og tenker de har et fint liv, en fin hverdag med små problemer. 

Når for eksempel noen blir alvorlig syk og du står helt alene fordi partneren er minst et døgn unna på jobb, eller i verste fall for min del utilgjengelig på tlf - da har du en utfordring litt større enn støvsugeren som ikke blir brukt uten at du sier fra..

Samtidig legger man seg til vaner / uvaner når man er alene som partneren kanskje ikke har like lett for å komme overens med når dere er sammen - rett og slett fordi det får dagene alene til å fungere bedre mens dagene sammen kanskje ikke fungerer..

 

Ingenting noen skriver kan forberede deg på hvordan din hverdag vil bli, du lever det - du vet hva han evt bidrar med som du nå vil bli alene om. Bare du vet hvordan du vil reagere på savnet og alenetiden, men hvis dette er noe han virkelig vil - hvorfor ikke prøve det? Det kan være det er du som svarer i en slik tråd om 15 år og er mer positiv enn det jeg er