Har naboen eller jeg rett?

[Gjest Magnifiq]

Jeg kan heller egentlig ikke helt skjønne hva som var så galt med at datteren banket på for å spørre hva hun het...

Signerer.

Hva er galt med det?

Om man ikke tåler andre folk så får man faktisk flytte langt inn i skogen, eller i en enebolig med mur rundt.

[AnonymBruker]

Slik jeg skjønner det, så er det sjeldent at dine barn løper rundt. Så derfor synes jeg at hun kanskje er litt vel ømfintlig.

Men jeg har selv bodd under to små barn, og må si at det er stor forskjell på mennesker som går over gulvet, og barn som springer. Det er nokså bråkete å ha over seg. Og har man først begynt å irritere seg, så er det vanskelig å slutte. Og da følger svært fort andre irritasjonsmoment på!

Anonymous poster hash: 97f31...737

[AnonymBruker]

Jeg bor i en tomannsbolig i 2 etasje. Nede bor en dame i 50 årene.

Det som er, er at hun klager på mine barn hvis hun hører noen lyder. Barna mine er som regel stille og leker fint. Men avogtil krangler de såklart, eller løper på gulvet hvis de er ivrige eller mister en leke i gulvet. Men jeg ordner fort at de slutter å krangle å løpe over gulvet. Så det er ikke snakk om lenge av gangen. Men såklart barn er barn, og jeg klarer ikke å få til at det aldri skjer. Idag ble hun forbanna for at barna løp litt når de skulle ta på sko når vi skulle ut. Det var snakk om maks 5 minutter. Da åpnet hun døren sin å skrek, vær stille for faen! Hun virkelig skrek liksom. Hun har skreket før også til datteren min når hun spørte hva hun het. Altså datteren min banket på døra hennes en gang vi skulle dra og spurte hva hun het fordi hun er et barn og nysgjerrig. Og da skrek hun -du maser ikke på meg, jeg er ikke redd for å snakke til deg! Datteren min ble livredd og begynnte å gråte.

Jeg prøver å være stille oppe hele tiden så godt jeg kan, jeg nermest lister meg over gulvet. Men hver minste lille lyd irriterer ho.

Jeg føler meg i veien. Og selvom jeg forstår at ting kan irritere pga at det er lytt så er det da måte på. Vi tør nesten ikke leve oppe lenger.

Dette er ingen overdrivelse, hun blir sur for alt hele tiden. Banker i taket og ringer og skriker til meg hvis det er noe. Jeg prøver så godt jeg kan, jeg blir så lei meg av dette.

Anonymous poster hash: 83987...7c9

Jeg hadde flyttet. Du kommer ikke til å få fred for denne naboen.

Anonymous poster hash: 61052...73d

[Honey Dew]

Jeg kan heller egentlig ikke helt skjønne hva som var så galt med at datteren banket på for å spørre hva hun het... 

Ikke jeg heller. Hadde noen av naboungene ringt på hos oss for å spørre om hva vi heter, hadde vi bare syntes det var søtt og uskyldig og vi hadde sagt navnet vårt. Hun ville vel bare bli kjent med naboen.

[Kittykat]

Vi har også en sånn nabo boende under oss. Hun klaget på det minste vi gjorde. Til slutt fikk jeg nok og "eksploderte" på henne. Jeg var så drittlei klagingen hennes og alle beskyldningene hennes mot meg og barna våre. Det var det eneste som funket. Etter det stoppet hun. Det har vært fredelig siden da. 

 

Du skal ikke måtte liste deg over gulvet i ditt eget hjem! Når du gjør det, da er det noe som er gale. Mitt råd er å ikke bry seg om naboen og neste gang hun klager, så sier du klart i fra om hva du synes om måten hun oppfører seg på. Tåler hun ikke vanlig hverdagsstøy, så bor hun faktisk på feilt sted, så enkelt er det.

[Kittykat]

Ingen av dere har rett. Hun kan ikke forvente at en barnefamilie skal være musestille, og du kan ikke forvente at hun skal like at ungene dine bråker. At den ene ungen din ringte på, bare for å spørre hva hun heter, synes eg faktisk er litt over kanten. Ba du pent om unnskyldning?

Det du bør gjøre, er rett og slett å begynne å lete etter en annen plass å bo. Du kan ikke endre naboen din, men du kan endre deg selv, eller i alle fall bosted. Kjipt ja, men er beste løsningen på sikt.

TS skal ikke måtte flytte fordi naboen hennes ikke liker bråk. Her er det nok naboen som må jobbe med seg selv, synes nå jeg. Vanlig hverdagsbråk bør man tåle når man bor så tett på hverandre. Og det at et barn ringer på døren til naboen og spør om navnet er ikke noe som er fy-fy. Jeg gjorde det samme når jeg var liten. Så akkurat der synes jeg ikke at TS skal be om unnskylding. Hvis naboen ikke likte det, så kunne naboen sagt ifra på en pen og voksen måte.

 

Nei, naboen til TS må nok finne seg i vanlig hverdagsstøy. Hvis naboen ikke liker det, så er det nok hun som må finne seg en plass i skogen, sånn at hun slipper å være i nærheten av andre mennesker som gjør helt vanlige hverdagsting.

 

Og ja, jeg har bodd under en barnefamilie selv, men det kunne aldri falt meg inn å klage på vanlig støy som følger med i hverdagen. For jeg mener at man bør være såpass voksen at man bør tåle det. Hvis ikke, så får man flytte vekk, så slipper man støyen fra sine medmennesker.

[Peter007]

Jeg bor i en tomannsbolig i 2 etasje. Nede bor en dame i 50 årene.

Det som er, er at hun klager på mine barn hvis hun hører noen lyder. Barna mine er som regel stille og leker fint. Men avogtil krangler de såklart, eller løper på gulvet hvis de er ivrige eller mister en leke i gulvet. Men jeg ordner fort at de slutter å krangle å løpe over gulvet. Så det er ikke snakk om lenge av gangen. Men såklart barn er barn, og jeg klarer ikke å få til at det aldri skjer. Idag ble hun forbanna for at barna løp litt når de skulle ta på sko når vi skulle ut. Det var snakk om maks 5 minutter. Da åpnet hun døren sin å skrek, vær stille for faen! Hun virkelig skrek liksom. Hun har skreket før også til datteren min når hun spørte hva hun het. Altså datteren min banket på døra hennes en gang vi skulle dra og spurte hva hun het fordi hun er et barn og nysgjerrig. Og da skrek hun -du maser ikke på meg, jeg er ikke redd for å snakke til deg! Datteren min ble livredd og begynnte å gråte.

Jeg prøver å være stille oppe hele tiden så godt jeg kan, jeg nermest lister meg over gulvet. Men hver minste lille lyd irriterer ho.

Jeg føler meg i veien. Og selvom jeg forstår at ting kan irritere pga at det er lytt så er det da måte på. Vi tør nesten ikke leve oppe lenger.

Dette er ingen overdrivelse, hun blir sur for alt hele tiden. Banker i taket og ringer og skriker til meg hvis det er noe. Jeg prøver så godt jeg kan, jeg blir så lei meg av dette.

Anonymous poster hash: 83987...7c9

 

Hei TS. Dette er vanskelig for deg.

Jeg tenker hvem eier boligene dere bor i? Er det selveier, borettslag eller utleieboliger?

Er det selveier trenger du ikke stresse dette noe tenker jeg. Hun må ta det rettslig om hun skal komme noen vei. Du kan si til henne at hun uansett eierform trakasserer deg og din familie. Dere har også rettigheter om hun klager hele tiden og skremmer barna. Du kan anmelde din nabo for trakassering om hun ikke gir seg.  Borettslagsleilighet, ta det med styret i borettslaget. Utleier ved utleieleilighet.

Du kan ikke fortsette å ha det slik.

 

En hvis støy fra naboer og barn må aksepteres. Så lenge det er normalt må din nabo godta dette selv om det er lytt mellom boenheter.

Endret 9. august 2015 av Peter007

[The Kitten]

Jeg bor i en tomannsbolig i 2 etasje. Nede bor en dame i 50 årene.

Det som er, er at hun klager på mine barn hvis hun hører noen lyder. Barna mine er som regel stille og leker fint. Men avogtil krangler de såklart, eller løper på gulvet hvis de er ivrige eller mister en leke i gulvet. Men jeg ordner fort at de slutter å krangle å løpe over gulvet. Så det er ikke snakk om lenge av gangen. Men såklart barn er barn, og jeg klarer ikke å få til at det aldri skjer. Idag ble hun forbanna for at barna løp litt når de skulle ta på sko når vi skulle ut. Det var snakk om maks 5 minutter. Da åpnet hun døren sin å skrek, vær stille for faen! Hun virkelig skrek liksom. Hun har skreket før også til datteren min når hun spørte hva hun het. Altså datteren min banket på døra hennes en gang vi skulle dra og spurte hva hun het fordi hun er et barn og nysgjerrig. Og da skrek hun -du maser ikke på meg, jeg er ikke redd for å snakke til deg! Datteren min ble livredd og begynnte å gråte.

Jeg prøver å være stille oppe hele tiden så godt jeg kan, jeg nermest lister meg over gulvet. Men hver minste lille lyd irriterer ho.

Jeg føler meg i veien. Og selvom jeg forstår at ting kan irritere pga at det er lytt så er det da måte på. Vi tør nesten ikke leve oppe lenger.

Dette er ingen overdrivelse, hun blir sur for alt hele tiden. Banker i taket og ringer og skriker til meg hvis det er noe. Jeg prøver så godt jeg kan, jeg blir så lei meg av dette.

Anonymous poster hash: 83987...7c9

 

Bor i blokk og naboene under meg tåler ikke lyder. Det skal være alminnelig ro mellom kl 07.00 og 23.00, noe jeg selvfølgelig overholder. De derimot mener jeg ikke skal gå på gulvet på visse tidspunkt for da hviler de, ikke spille musikk før kl 11 og etter kl 21, ikke sette på oppvaskemaskinen om kvelden osv. Selvfølgelig trenger jeg ikke bråke mest mulig så lenge det er utenfor stilletiden i blokken, men de kan ikke komme med sine egne sære regler. Noe jeg har gitt dem klar beskjed om.

[AnonymBruker]

Ikke jeg heller. Hadde noen av naboungene ringt på hos oss for å spørre om hva vi heter, hadde vi bare syntes det var søtt og uskyldig og vi hadde sagt navnet vårt. Hun ville vel bare bli kjent med naboen.

Det er ikke alle som synes unger og sånne spørsmål er søtt. 

Anonymous poster hash: 05c9a...954

[The Kitten]

 

Det er ikke alle som synes unger og sånne spørsmål er søtt. 

Anonymous poster hash: 05c9a...954

 

 

Det er sant, men som voksen bør man klare å svare skikkelig og ikke kjefte på en unge.