Hvordan takle sjalusi

[AnonymBruker]

Jeg er desverre veldig sjalu av meg. Jeg har egentlig ikke vært bevisst på det, men helt siden jeg var liten har jeg alltid sammenlignet meg veldig med andre. Og da har jeg alltid følt meg så mislykka, også kommer sjalusien snikende frem, og plutselig så føler jeg meg fanget i den:

 

jeg er ofte svært sjalu på:

- venninner som har kjærester, og som fremstår som lykkelige og er i lykkelige forhold osv. Jeg vet det er dumt, men jeg føler meg uvel sammen med dem, fordi jeg som singel og barnløs føler meg mislykka...

- jeg er sjalu på familiemedlemmer som gjør suksess på sine områder

- sjalu på klassekamerater som er pene, vakre, smarte og som har vakre kjærester og som tilsynelatende har "alt"

- sjalu på kollegaer som ser ut som de tar alt på strak arm, og som itillegg er utrolig koselige og omgjengelige personer om kommer godt overens med alt og alle.

 

Jeg vet at jeg burde unne alle dem vel, og jeg prøver jo også å gjøre det. Men allikevel kjenner jeg stikk av misunnelse, og det plager meg at jeg er så sjalu av meg. Det har ødelagt utrolig mye for meg. Jeg unngår ofte disse folkene, og jeg blir nesten sur bare av å tenke på dem. Håpløst, men sant.

 

Er noen andre som også sliter med sjalusi her, og noen noen tanker om hvordan en kan takle og håndtere det på en akseptabel måte?

Anonymous poster hash: 80e3b...aea

[AnonymBruker]

Nei, jeg sliter ikke så mye som deg, men jeg sliter mer med sjalu mennesker som deg. Aner ikke hvordan jeg skal takle det når noen er sjalu på meg, og jeg føler jeg har gjort noe galt.

Det stråler fra de som er sjalu, og jeg føler meg uvel ... skjønner at de som er sjalu må jobbe med seg selv, men jeg føler det er min skyld at de er sjalu, så jeg føler jeg ikke kan gjøre noe ut av meg eller syns ...

 

Så mens du sliter med å takle sjalusien din, sliter jeg med å takle andres sjalusi mot meg ...

 

Jeg tror du rett og slett må tenke annerledes!

Hadde du levd de personenes liv som du er sjalu på, ville du blitt sjokkert og overveldet over hvordan livene deres egentlig var. Kanskje sliter de like mye som deg, eller kanskje mer enn deg? 

Du kan nemlig ikke vite noe som en annen persons liv før du har levd en annen persons liv ... det er utrolig hva som foregår bak husets 4 vegger når du ikke er der. Ja, de virker lykkelige og perfekte, men er alle egentlig det? De fleste prater ikke om sine problemer og viser sin misnøye eller ulykke til ander.
Du ville nok blitt veldig fornøyd med ditt eget liv, om du var flue på veggen i en annen persons liv som du var sjalu på ... 

Så vær så snill, kutt ut sjalusien din - det fører ingenting godt med seg, og du har jo egentlig ingenting å være sjalu på...

Anonymous poster hash: 007e9...df2

[AnonymBruker]

Meg over - alle har mer enn nok med sine egne problem. Du vet ingenting om andres liv, selv om de virker suksessrike og lykkelige. Det er ikke alle som viser sine dårlige sider eller som forteller hva som foregår bak husets 4 vegger.

 

Når noen er sjalu på meg blir jeg lei meg og irritert - for jeg har det kanskje like vondt, om ikke værre enn de som er sjalu på meg ... Hadde de sjalu personene visst hvordan mitt liv egentlig var, så ville de ikke vært sjalu i det hele tatt ... og de ville vært veldig fornøyd med sitt eget liv.

Anonymous poster hash: 007e9...df2

[AnonymBruker]

Sliter ikke med så ekstrem sjalu si. Egentlig fordi jeg vet mange er sjalu på meg. Har fra andres syn "alt". Perfekt kjæreste som gir meg roser hver uke og spontane turer og gaver. Vil si jeg får til alt så lenge jeg vil det nok, har bra jobb og karriere og gode venner. Men dette er bare hva alle rundt ser? Livet mitt kan virke ganske perfekt hvis dette var det som var livet mitt, romantiske turer med kjæresten, dyre og fine gaver, lange kvelder med gode venner og en bra jobb. Lite vet folk om hva jeg har gått igjennom for å komme hit jeg er idag, hvor hardt jeg har jobbet og ikke minst hvor mye jeg har jobbet med meg selv. Heller vet ikke folk hva slags familie problemer det er i familien, så mye krangling at jeg ikke har kontakt med noen og da jeg ingen i det hele tatt. Som er utrolig trist, ingen familie dra hjem til i jul eller feire høytider bursdager med. Så selv om noens liv kan se perfekt ut ifra bra kjæreste, jobb utdanning osv. Kan det være mere bak veggene. Som regel er det alltid det. Uansett så bestemte jeg meg for å gjøre det beste ut av min situasjon, greit jeg har ikke noe familie igjen. I det minste kan jeg få en bra kjæreste og bra jobb. Jeg nøyet meg ikke med noe mindre og jobbet ræva av meg. Er du sjalu, så gjør noe med det

Anonymous poster hash: 7ba01...756

[AnonymBruker]

Opp til vgs har jeg vært outsider, jeg var ikke så sosial av meg, ei heller gadd jeg ikke gruppepress. På vgs har jeg alltid følt at jeg var I skyggen av bestevenninnen min, som fikk lett oppmerksomhet av gutter, og var veldig lett flørtete av seg, I tillegg hadde kjæreste. Også har jeg merket den konkurransen om flinkhet og unikhet på vgs og et studie på høyskolen, som jeg meldte meg ut av og begynte på noe annet studie.

Det jeg endelig lærte var å være mer for meg selv, altså tenke mer på meg selv. Jeg sluttet å sammenligne meg med folk rundt meg og fokuserte mer på at jeg skulle gjøre det som var best for min del. Liksom, gjør jobben jeg skal gjøre, skriv oppgavene jeg skal skrive, gå hjem og lage mat. trene for at jeg skal ha det bra med meg selv, kose meg med hobby og familie for at jeg skal få avkoblet meg litt. Rett og slett fokusere på mine mål, for inni meg tenker jeg at det er noen der ute som sikkert er misunnelig på meg for det gode liv jeg lever nå. Akkurat nå lever jeg i en boble hvor jeg og kjæresten min er alt jeg virkelig bryr meg om.

Regner med det er ting i ditt liv som du er virkelig stolt over. Bare slutt å sammenligne livet ditt med andres, Vær heller mer bevisst på dine mål I livet ditt.

Anonymous poster hash: 5a8b5...18f

[AnonymBruker]

Ikke sammenlign deg selv med andre, da blir du ulykkelig, og det blir feil å sammenligne seg med andre i det hele tatt. Du er deg, og bare du er du, og du skal kun sammenligne deg med deg selv, og å bli en bedre utgave av deg selv. 

Du må jobbe med deg selv som alle andre... og det er tungt og vanskelig for alle.

Ikke tro du har det værre eller bedre enn andre, for dette kan vi aldri vite. Det er som oftest umulig å vite hvem som har det værst eller best, med mindre man bretter ut livet sitt på og man får det inn med teskje.

 

Dine nærmeste kan bære på ting du ikke aner noe om, og kanskje aldri vil få vite noe om, så tenk deg om før du misunner andre og blir sjalu på andres liv...

Anonymous poster hash: 007e9...df2

[AnonymBruker]

Jeg er desverre veldig sjalu av meg. Jeg har egentlig ikke vært bevisst på det, men helt siden jeg var liten har jeg alltid sammenlignet meg veldig med andre. Og da har jeg alltid følt meg så mislykka, også kommer sjalusien snikende frem, og plutselig så føler jeg meg fanget i den:

jeg er ofte svært sjalu på:

- venninner som har kjærester, og som fremstår som lykkelige og er i lykkelige forhold osv. Jeg vet det er dumt, men jeg føler meg uvel sammen med dem, fordi jeg som singel og barnløs føler meg mislykka...

- jeg er sjalu på familiemedlemmer som gjør suksess på sine områder

- sjalu på klassekamerater som er pene, vakre, smarte og som har vakre kjærester og som tilsynelatende har "alt"

- sjalu på kollegaer som ser ut som de tar alt på strak arm, og som itillegg er utrolig koselige og omgjengelige personer om kommer godt overens med alt og alle.

Jeg vet at jeg burde unne alle dem vel, og jeg prøver jo også å gjøre det. Men allikevel kjenner jeg stikk av misunnelse, og det plager meg at jeg er så sjalu av meg. Det har ødelagt utrolig mye for meg. Jeg unngår ofte disse folkene, og jeg blir nesten sur bare av å tenke på dem. Håpløst, men sant.

Er noen andre som også sliter med sjalusi her, og noen noen tanker om hvordan en kan takle og håndtere det på en akseptabel måte?

Anonymous poster hash: 80e3b...aea

Sjalusien er bare et symptom. Det virkelige problemet er at du innerst inne mener at det de gjør ikke er oppnåelig for deg. Du fokuserer så mye på det de klarer, at du glemmer å jobbe for dine egne greier.

Eventuelt mener du deg BERETTIGET til det de får. Du føler at de ikke løfter en finger og får alt, og da burde det samme skje deg? Vel, ingen får alt uten å løfte en finger.

Konklusjonen er egentlig: konsentrer deg om eget handlingsrom.

Anonymous poster hash: bddb2...657

[AnonymBruker]

Jepp, lettere sagt enn gjort å "bare konsentrere seg om eget liv". Jeg er jo, i hvert fall foreløpig, frisk. Har god helse, blir fortalt at jeg er sprek, er helt vanlig tynn, har normalt utseende, har en bra familie som alltid stiller opp, har en eks som kanskje vil bli sammen med meg igjen, jeg har mye utdannelse, og har gode muligheter for å få en helt grei jobb med litt over middels lønn. Så sånn sett så har jeg det jo fint. Men så er det jo det... jeg er så utrolig konkurransemenneske. Jeg vil jo være den veldig spreke, den som er sosial og som alle liker (men jeg er veldig innadvendt, og har nesten sosial angst), jeg er rett og slett veldig redd for å ikke være bra nok. Også har jeg ikke så mange venner, og synes relasjoner er vanskelig. Og jeg skulle ønske jeg var den som hadde masse venner, og som hadde det helt tipp topp med kjæresten. Men jeg er ikke i et forhold med stormende forelskelse, men eksen min var allikevel helt fantastisk. Vartet og så meg på alle mulige måter... men allikevel, når jeg ser hvor forelskede noen er, så føler jeg ikke at jeg er forelsket nok... akk så vanskelig ting kan være.

 

 

Anonymous poster hash: 80e3b...aea

[AnonymBruker]

 

Jepp, lettere sagt enn gjort å "bare konsentrere seg om eget liv". Jeg er jo, i hvert fall foreløpig, frisk. Har god helse, blir fortalt at jeg er sprek, er helt vanlig tynn, har normalt utseende, har en bra familie som alltid stiller opp, har en eks som kanskje vil bli sammen med meg igjen, jeg har mye utdannelse, og har gode muligheter for å få en helt grei jobb med litt over middels lønn. Så sånn sett så har jeg det jo fint. Men så er det jo det... jeg er så utrolig konkurransemenneske. Jeg vil jo være den veldig spreke, den som er sosial og som alle liker (men jeg er veldig innadvendt, og har nesten sosial angst), jeg er rett og slett veldig redd for å ikke være bra nok. Også har jeg ikke så mange venner, og synes relasjoner er vanskelig. Og jeg skulle ønske jeg var den som hadde masse venner, og som hadde det helt tipp topp med kjæresten. Men jeg er ikke i et forhold med stormende forelskelse, men eksen min var allikevel helt fantastisk. Vartet og så meg på alle mulige måter... men allikevel, når jeg ser hvor forelskede noen er, så føler jeg ikke at jeg er forelsket nok... akk så vanskelig ting kan være.

 

 

Anonymous poster hash: 80e3b...aea

 

 

Men du kan jo ikke vite hvor forelsket andre er? Det du ser er jo ikke alltid sannheten...

Kanskje de ikke er mer forelsket enn du selv er?

Anonymous poster hash: 007e9...df2

[AnonymBruker]

 

Jepp, lettere sagt enn gjort å "bare konsentrere seg om eget liv". Jeg er jo, i hvert fall foreløpig, frisk. Har god helse, blir fortalt at jeg er sprek, er helt vanlig tynn, har normalt utseende, har en bra familie som alltid stiller opp, har en eks som kanskje vil bli sammen med meg igjen, jeg har mye utdannelse, og har gode muligheter for å få en helt grei jobb med litt over middels lønn. Så sånn sett så har jeg det jo fint. Men så er det jo det... jeg er så utrolig konkurransemenneske. Jeg vil jo være den veldig spreke, den som er sosial og som alle liker (men jeg er veldig innadvendt, og har nesten sosial angst), jeg er rett og slett veldig redd for å ikke være bra nok. Også har jeg ikke så mange venner, og synes relasjoner er vanskelig. Og jeg skulle ønske jeg var den som hadde masse venner, og som hadde det helt tipp topp med kjæresten. Men jeg er ikke i et forhold med stormende forelskelse, men eksen min var allikevel helt fantastisk. Vartet og så meg på alle mulige måter... men allikevel, når jeg ser hvor forelskede noen er, så føler jeg ikke at jeg er forelsket nok... akk så vanskelig ting kan være.

 

 

Anonymous poster hash: 80e3b...aea

 

 

For å si det sånn, så virker det som om du har det mye bedre enn meg. Du har det kanskje bedre enn de fleste...

 

Jeg har ingen venner, ingen kjæreste, ingen familie som stiller opp. Jeg har heller ingen utdannelse...og lever på NAV fordi jeg sliter med sykdom.

Jeg sliter med sosial angst og depresjon og er mye ensom.

 

Eneste er at jeg er flink til å ta vare på meg selv, så jeg ser bra ut. Det er det eneste, og det kommer jeg ikke så langt med.

 

Jeg håper en dag jeg kan komme meg videre i livet, for om jeg hadde hatt ditt liv ville jeg nok vært veldig takknemlig, men likevel, om jeg hadde vært deg, skulle jeg nok ønske jeg var meg.

Anonymous poster hash: 007e9...df2

[AnonymBruker]

Dessuten, om du ikke konsentrerer deg om ditt eget liv, så bruker du DIN tid og energi på ANDRES liv. Hvorfor skal du det? Du må jo fokusere på deg selv.

Tror du noen gidder å bruke sin TID og ENERGI på deg?

Alle har mer enn nok med sine egne liv, så pass dine egne saker og bli lykkelig i ditt eget liv.

 

Det er dessuten lite attraktivt med sjalu personer, jeg skyr de som pesten ... negative er de og, og det orker jeg ikke bruke energi på.

Anonymous poster hash: 007e9...df2

[AnonymBruker]

 

Dessuten, om du ikke konsentrerer deg om ditt eget liv, så bruker du DIN tid og energi på ANDRES liv. Hvorfor skal du det? Du må jo fokusere på deg selv.

Tror du noen gidder å bruke sin TID og ENERGI på deg?

Alle har mer enn nok med sine egne liv, så pass dine egne saker og bli lykkelig i ditt eget liv.

 

Det er dessuten lite attraktivt med sjalu personer, jeg skyr de som pesten ... negative er de og, og det orker jeg ikke bruke energi på.

Anonymous poster hash: 007e9...df2

 

Lettere sagt enn gjort. Jeg er ufrivillig sjalu. Jeg tror det bunner i en utrolig stor frykt for å ikke være bra nok. Og vil jo så utrolig være perfekt, og ikke minst: lykkelig, være stormende forelsket, ha supermange venner, være superpopulær, være superflink, superattraktiv, supersprek, super musikalsk og flink til å synge. Men Jeg er bare sånn middels, og kanskje litt over middels på noe... men jeg føler ikke det er bra nok og at det holder mål...

 

Men jeg har jo veldig lyst til å bare fokusere på mitt eget liv... men allikevel... jeg er jo en del av verden, og ser jo hvordan andre har det... og gresset virker så ofte så mye grønnere på den andre siden...

Anonymous poster hash: 80e3b...aea

[AnonymBruker]

 

Lettere sagt enn gjort. Jeg er ufrivillig sjalu. Jeg tror det bunner i en utrolig stor frykt for å ikke være bra nok. Og vil jo så utrolig være perfekt, og ikke minst: lykkelig, være stormende forelsket, ha supermange venner, være superpopulær, være superflink, superattraktiv, supersprek, super musikalsk og flink til å synge. Men Jeg er bare sånn middels, og kanskje litt over middels på noe... men jeg føler ikke det er bra nok og at det holder mål...

 

Men jeg har jo veldig lyst til å bare fokusere på mitt eget liv... men allikevel... jeg er jo en del av verden, og ser jo hvordan andre har det... og gresset virker så ofte så mye grønnere på den andre siden...

Anonymous poster hash: 80e3b...aea

 

 

Men bytt liv med noen en dag. Se for deg at du er en annen person, eller er flue på vegge i et hjem. DA vil du forstå ... og du vil være evig takknemlig for ditt eget liv.

Det er mange som tror jeg har det rosenrødt, men om disse personene så alle konfliktene som er i livet mitt, så ville du rygget ut døra med en gang ... jeg lever i en veldig negativ tilværelse, jeg tenker på å ta livet mitt hver dag, selv om alt ellers virker rosenrødt ...

 

Men jeg må komme meg igjennom dette, og jeg orker ikke brette ut privatlivet mitt til venner ... 

Men hallo, jeg er jo så pen og perfekt så jeg kan jo umulig ha problemer?

Anonymous poster hash: 007e9...df2