Ydmyket på jobb

[AnonymBruker]

jeg har en jobb som jeg i utgangspunktet trives i.

Men er desverre uheldig med kollegaene.

Hver dag må jeg passe munnen min, og helst ikke prate om privatlivet mitt.

Det er helt greit, da jeg ikke gir de noe å ta meg på

Men litt slitsomt er det jo til tider, når de prøver seg..

Mange av spørsmålene går på om jeg skal ha flere barn, og hvor de må kjøre for å finne huset mitt osv..

Og for å si det slik, så er jeg ikke venner med kollegaene mine:P

Vi går stort sett overens, men har funnet ut etter et år at jeg må passe meg for dem.

Nå har det blitt ille for meg å være på jobb.

Det er ei der som ble ansatt for 3 mnd siden, og hun følger meg med blikket sitt hele tiden.

Når jeg føler at jeg nesten må si noe som "Hei, i dag har det vært litt hektisk på jobb:)",

Begynner hun å gjenta det jeg sier i en litt håndlag tone, hvor hun og later som at hun ikke forstår hva jeg mener.

Okei, tenker jeg. Og holder meg unna henne..

Henne er det tydeligvis ikke vits å kommunisere med..

Gjør jeg en feil på jobben, som stort sett aldri er alvorlig (kan ordnes opp i), så blir kollegaene nysgjerrig. Og om litt får alle rede på feilen min.

Har lært meg til å ikke bry meg om dette, men det skuffer meg likevel at de stadig er på jakt etter å ta meg i feil.

Gjør andre en feil eller to, som er langt alvorligere. Ja, da blir det feid under teppet.

Sjefen har mistet en nær familiemedlem nå, og dette fikk alle unntatt meg vite på fritiden.

Det er innlysende at sjefen og Nk er venner med flere av kollegaene på fritiden. Og de får oppføre seg som de vil på jobben. De blir åpenbart beskyttet..

Mens jeg er den store stygge ulven på jobben:)

Men jeg har lært et og annet av livet, og viser ikke kollegaene mine at jeg skjønner at jeg er utstøtt sosialt.

Jeg får høre ute at sjefen min har ansatt utrolig mye rart de siste årene (har også fått navn På dem det gjelder).

Men på jobben er disse personene de store heltene..

De elsker drama, sladder og mobbing.

Mens jeg skyr unna alt dette.

Mitt mål er jo å holde stien min ren, og ikke la kollegaene mine krype under huden på meg. Noe som innebærer at jeg ikke innføre noe vennskap med dem.

Det er uaktuelt å slutte, da det er vanskelig å konkurrere om en ny jobb som er fast.

Men jeg lever i håpet om at flere av kollegaene mine skal slutte

Anonymous poster hash: 2a155...9ec

[AnonymBruker]

Er jo naturlig at de andre får vite ting, når de er venner på fritiden.

Å være utenfor, betyr jo at man er utenfor både det negative og det "positive." Og den som velger å stå utenfor slikt, gjør ofte de andre usikre, særlig når de farer mye med sladder og drama, som de vet innerst inne at ikke er akseptabelt. 

Jeg synes at det må være helt greit, man må ikke være venner med de man jobber med, så lenge man er vennskapelig og proff på jobb.

Anonymous poster hash: 6fe13...5aa

[Gjest chisandra]

Det er ikke du som er i overkant paranoid da?

[juliane]

Jeg skjønte ikke helt hva det var du måtte passe deg for?

[Poppie]

Synes det virker som om du kun er interessert i å utføre jobben,men er lite interessert i å bidra til arbeidsmiljøet.

 

Nysgjerrigheten til kollegaene dine kommer vel fra at de er vant til å dele slike ting med hverandre, og når du ikke gjør det så er det merkelig for dem. Nå til dags er ikke en jobb bare en jobb, det forventes at man bidrar til et godt miljø, er sosialt kompetent og viser interesse for kommunikasjon med kolleger på en helt annen måte enn tidligere. 

 

Jeg tolker det som helt vanlig small talk å spørre om man skal ha flere barn, hvor man bor etc. Kan det være at det er dine sosiale antenner som er litt...knekt?

Endret 3. august 2015 av Poppie

[GirlGeek]

Jeg skjønner ikke helt hva du ønsker? 

Ønsker du å være utenfor eller ønsker du å komme bedre overens med dine kolleger? 

 

For hvis det siste er målet, så må du møte dem halvveis. Være sosial og imøtekommende. Være nysgjerrig på hvem de er som personer og være villig til å dele litt om deg selv. 

Du trenger ikke brette ut om alt mulig, men det virker som om dine kolleger er nysgjerrig på deg og ønsker å bli kjent med deg (utifra det du skriver). 

 

Og når det gjelder tingene du synes er ydmykende, så anbefaler jeg deg å ta det opp med de det gjelder. Men dette er lettere hvis du er "innenfor". Da kan det være lettere for dem å ikke ta seg nær av det og faktisk rette seg etter dine behov. 

 

Personlig synes jeg det er veldig viktig å bidra til et bedre miljø på jobben og ikke låse seg selv utenfor.  

[-ssi]

Jeg har også hatt et par kolleger som skulle vite absolutt alt. Jeg svarte høflig på det de spurte om, men uten å gi for mange opplysninger og detaljer. Å fortelle hvor jeg bor er ikke det samme som å invitere dem på kaffebesøk. Så det de stort sett vet er hvor jeg bor, hvem jeg er gift med, hvilken hunderase jeg har og at jeg liker å strikke. De vet at vi har pusset opp barndomshjemmet til mannen, men de vet ikke fargekoden på malingen på soverommet eller hvor gardinene er kjøpt. Spørsmålet om barn har jeg også fått, og da har jeg svart noe svevende som "vi får se" eller "det er ikke så lett å planlegge sånt". Det var ei som lurte på hvor mye penger vi hadde brukt på oppussingen, og da svarte jeg bare at det er mannen som har styrt den økonomiske biten, så jeg har ikke helt kontroll på totalsummen.

[AnonymBruker]

Skal vi se, du snakker ikke med kollegene dine, du deler ingenting om deg selv, du svarer ikke på spørsmål, du mener de skal ta deg hvis de bedriver smalltalk, du tåler ikke at noen ser på deg for å lære, du  vil ikke være venner med kollegene din og du trekker deg tydeligvis unna. På meg høres du ikke akkurat ut som en god kollega, og du virker i overkant paranoid og lite frisk. Du skriver heller ingen spesifikk situasjon som er så ille som overskriften kan antyde. Du må selv bidra til ett godt arbeidsmiljø og god samarbeid med kollegene, du avviser jo tydelig all kontakt. Selvfølgelig vil folk som er venner privat dele informasjon og få vite om sjefens familieanliggende før deg som nekter sosial omgang. Det er nok ikke kollegene dine som er problemet her, det er deg. 

Anonymous poster hash: 35954...d30

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å fastslå om det er kollegene dine som er teite eller du som er veldig nærtakende. Sannheten er nok et sted midt i mellom. Man må som regel bidra med noe i en sånn sosial setting. Du velger selv hvor personlig du vil være, men her kan det høres ut som du har valgt en linje hvor du deler nesten ingen ting. Du har gjort deg litt utilnærmelig, så nå begynner de å lete etter feil du gjør for å se om du knekker.

De anonyme, litt asosale folka (inkludert meg selv) blir fort mistenkeliggjort. Sier man ingen ting skjuler man noe, vrøvler man i vei om de mest ufornuftige ting er man sosial og morsom. Ikke så lett å forstå for innadvendte mennesker. Men knekker du denne koden, begynner å dele til dels lite interessante opplysninger om deg selv (i går spiste jeg laks til middag, den var bare såååå god, og jeg kjøpte den på den nye butikken bortmed rundkjøringen du vet, og blablabla....), -plutselig får du venner.

Orker du ikke å være så personlig (eller lite personlig, som jeg kaller det) at du bidrar med litt småprat, bør du vurdere å bytte jobb. Framtiden din kan bli at du er heldig og de slutter å bry seg noe mer med deg når de ser du er ufarlig, eller at du blir oversett og nørmest en raring. Desverre kan du virke litt nærtagende, noe som lett fører til at du selv er den som gjør at du blir isolert og en liten raring. Prøv å finn en middelvei. Det skader ikke å si hvilke. Bydel du bor i og en vag veibeskrivelse. (Ikke så langt unna Rema på Haugen, -som i virkeligheten er 3km unna. De vil ikke besøke deg, bare vite bitre lite grann om deg.)

Anonymous poster hash: 0bb83...d85