Usikker vernepleierstudent

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg er ferdig med mitt første år på vernepleien nå, og jeg føler meg veldig usikker på flere ting!

 

1. Jeg er en veldig rolig person. Har alltid vært ganske beskjeden og stille av meg, men jeg kan selvfølgelig prate også! For tiden jobber jeg som vikar (har vært vikar på samme stedet i 1,5 år) på noen omsorgsboliger for demente og psykisk syke eldre (tvangstanker, bipolar, depresjon etc..) og finner jobben ganske givende. Merker at jeg blir godt likt av pasientene, og jeg går greit sammen med det meste av personalet. Gikk litt tid før jeg ble kjent med dem, men nå føler jeg meg ganske trygg på de andre som jobber der. Det største problemet mitt er pårørende, jeg syntes det er så vanskelig å vite hva jeg skal si/hvordan jeg skal oppføre meg.. Er dette noe som går seg til?

 

2. Jeg syntes det virker veldig spennende å jobbe innen psykatri/rus, men vet ikke om jeg hadde taklet (?) det. Jeg er som sagt veldig rolig og mild av meg, og kan syntes det er vanskelig å sette grenser for andre. Jeg har til og med problemer med å være "streng" mot demente, hvordan skal jeg greie det mot noen som faktisk husker alt jeg gjør/har sagt i ettertid? Kjenner veldig på den at jeg ønsker å bli godt likt.

 

3. Jeg gruer meg faktisk til jeg er ferdig utdannet og skal begynne i jobb som vernepleier. For jeg føler meg ikke kompetent nok!! Greit nok, jeg har 2 år igjen. Likevel så har jeg fullført 1/3 av utdanningen, og føler ikke at jeg kan nok rett og slett.. Litt kjipt å begynne i en jobb som folk regner med at du kan alt du skal, også er det kanskje ting som du ikke vet osv..

 

4. Ofte føler jeg at jeg blir litt for personlig engasjert i brukerene. Jeg merker at jeg er blitt glad i de. Jeg blir trist når noen er syke/nærmer seg døden. En gang begynte jeg å gråte når jeg kom hjem fra jobb, det var første gangen jeg hadde sett noen som var død. Om jeg vet noen har det vondt så går jeg rundt og "bekymrer" meg på fritiden. Jeg føler litt for mye med dem, og føler ikke at jeg har den "profesjonelle" avstanden som jeg skal. Jeg føler ikke jeg klarer å gi dem den omsorgen de trenger, pga. det er travelt og andre også trenger hjelp, og sitter igjen med dårlig samvittighet til slutt.

 

Så nå er jeg usikker på om jeg har valgt riktig yrke! Jeg elsker å jobbe med mennesker, elsker å kunne være til hjelp og prøve å gjøre dagen deres best mulig! Kunne ikke tenke meg å jobbe i noe annet enn helse-og omsorgstjenesten. Likevel så føler jeg at jeg nesten har for mye sympati og empati, at jeg ikke greier å ha den profesjonelle avstanden osv.. Jeg er også veldig rolig, og er redd for at andre ikke skal like meg.

 

Er det andre som også har følt det sånn, men kommet over det? Er dette noe man lærer seg med tiden? Burde jeg tenke på nytt studie?

 

Mvh jente 20 år.

Anonymous poster hash: ff9ce...de3

[Gjest Coolaid]

Veien blir til mens du går. Hele tiden mens du jobber og utdanner deg forandrer du deg og får mer innsikt. Resultatet blir at du blir mer og mer profesjonell og mer enn god nok. Det du beskriver høres helt normalt ut.

 

Jeg pleier å si at "tanken om noe ofte er verre enn å gjøre det i praksis" - med det mener jeg at man tenker og gruer seg, i ditt tilfelle til det å være ferdigutdannet og skal jobbe, men når det kommer til stykket så er du mer enn klar og det kommer til å gå bra.

 

Alt du har skrevet gir meg inntrykk av at du er både dyktig faglig samt har flott personlighet. Det er helt greit å være usikker på det å være god nok, bare vær bestemt inni deg selv på at du ikke lar det ta overhånd. 

 

[AnonymBruker]

Jeg er ferdigutdannet vernepleier:)

 

1. Jeg er også litt sånn som du beskriver, men det går helt fint, jeg trenger litt tid på å "komme ut av skallet" som veilederene mine sa, men denne prosessen gikk raskere og raskere med årene, så ikke bekymre deg for det:) Pårørende blir også å gå seg til, under praksis er man jo der så kort tid at man ikke rekker å bli kjent med dem skikkelig, om en ser dem i det hele tatt! Så det blir mye bedre etterhvert:)

 

2. Jeg jobber ikke innen psykiatri, så er vanskelig å svare på. Men dette med å sette grenser og være "streng" er også noe som kommer seg etterhvert. Man finner ut av sine grenser etterhvert som en studerer og jobber:) Du kommer ikke alltid til å være godt likt, men ikke la selvfølelsen din styres av det om du vet du gjør en god jobb:)

 

3. At du ikke føler deg kompetent nok blir å endre seg. Jeg følte akkurat det samme da jeg var under utdanning, men det blir bedre:) Men en slutter jo aldri å lære. Og at folk kan ulike ting når de kommer ut i jobb, det vet folk som ansetter deg, og da får du opplæring:) Det får du uansett om du er ferdigutdannet eller ikke. No worries!

 

4. Du må lære å klokke ut fra jobben. Når du er på jobb, er du på jobb. Når du har fri, så har du fri. Stol på at kollegene dine klarer å håndtere det som kommer opp. Om du virkelig føler at de ikke kan det, si i fra til leder. Men du kan ikke være "på" hele tiden, da kommer du til å bli utbrent.

Om du elsker mennesker og vil jobbe med helse-og omsorg, så tror jeg ikke du har valgt feil:) Å bli en profesjonell og holde avstand men likevel vise empati, er noe du lærer underveis:) Og det er heller ikke noe problem at en er rolig, det er bare fint at det er litt ulike typer mennesker som er omsorgsgivere, for pasientene er jo også forskjellige.

 

Så jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, jeg var på nippet å slutte på 1. året, men heldigvis gjorde jeg ikke det:) Jeg har aldri angret:)

Lykke til TS!

Anonymous poster hash: 1f264...43b

[GørilB]

Ble ferdig utdannet i fjor og føler ofte jeg ikke kan noen ting. Men i ene boka vi hadde i pensum av Skau var det et sitat: "Man lærer så lenge man lever." Så alt håp er ikke ute

Jeg syns du virker reflektert og flink i jobben du har gjort hittil. Du har 2 år igjen og lærer masse på den tiden. Og tenk på alt det du lærer når du er ferdig utdannet. Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er ikke vernepleier, men har jobbet litt innen pleie og omsorg. Og jeg syns du har fått fine svar over her. Det er klart du ikke er ferdig utlært i en alder av 20! Så ikke tenk på det. Du har mye å lære av teori før du er ferdig, og det å jobbe med mennesker er en kontinuerlig prosess, ofte livslang. Det er det som er så fint med å jobbe med mennesker, ingen er like. Du har et stort hjerte for pasientene dine, det er bra. Men husk å ha stort hjerte for deg selv også. Du skal også tas vare på. Det er en viktig kunst å lære seg.

Jeg tror det her kommer til å gå helt fint. Ha i bakhodet at du skal sette grenser (det er også en øvelse i seg selv, som du kommer til å bli bedre og bedre på), og at du skal skjerme deg selv. Lær deg å legge igjen jobben når du går ut døren. Lykke til videre med jobb og studier.

Anonymous poster hash: b6f0b...45b