Hvor frisk må man være

[AnonymBruker]

For å bli helt frisk psykisk?

Føler jeg er et vrak, masse dritt som har skjedd i fortiden som stadig hjemsøker meg, må være sånn høysensitiv eller noe, for "alt" klistrer seg på meg. Hvis noen sier noe stygt til meg, husker jeg det livet ut. Flashbacks osv også med episoder som mange ville definert som bagateller. Men jeg gjenopplever alt stadig vekk allikevel.

Jeg går til psykolog, og hennes strategi er visst å rette mitt sinne mot alle andre. Ikke meg selv. Som om det er bedre, at jeg blir (enda mer) bitter på verden og folk jeg har kjent? Litt sånn "velge mellom to onder", så velger psykologen at jeg ikke skal være sint på meg selv, men på alle andre rundt.

Det er stadig nye ting og. Jeg er ikke en av dem med "angst/depresjon", neida, jeg må få hele dritten jeg. Panikkangst, ocd, ptsd, bipolar, depresjon. Hvem veit hva mer som gjemmer seg der inne.

Jeg vet at man ikke skal være så opptatt av sykdom, men det føles så overveldende å aldri bli frisk og føle at psykologen bommer grovt, sist time virket hun nesten sjenert og, blir fort usikker på meg (og hva hun skal si) virker det som.

Veit ikke jeg.. Men er det noen som gikk fra å være multidiagnostiserte vrak til å bli normale igjen?

Anonymous poster hash: ffed7...9c2

[Gjest iGirl]

Man kan ha flere psykiatriske diagnoser og likevel fungere godt i det daglige. Det ene utelukker ikke det andre. Istedefor å fokusere på å "bli normal" (frisk?) burde du fokusere på hvordan du kan fungere best mulig med de utfordringene du har. 

 

Føler du at kjemien ikke er på plass med psykologen bytter du behandler. 

[AnonymBruker]

Man kan ha flere psykiatriske diagnoser og likevel fungere godt i det daglige. Det ene utelukker ikke det andre. Istedefor å fokusere på å "bli normal" (frisk?) burde du fokusere på hvordan du kan fungere best mulig med de utfordringene du har. 

 

Føler du at kjemien ikke er på plass med psykologen bytter du behandler.

Kjemien er ok, tror jeg, liker ikke vedkommende spesielt godt, men man skal vel ikke akkurat elske psykologen heller, man skal bare bli frisk

Anonymous poster hash: ffed7...9c2

[AnonymBruker]

Jeg har hatt mange diagnoser.. Borderline, antisosial PF,  bipolar 2, adhd, angst, depresjon, dystymi, asperger ++++, men nå er alt sammen ferdig. Skal sies at diagnosene ble satt i tiden mellom jeg var 12 - 18 år. Etter jeg flyttet ut fra min (halvsprø) mor, har jeg blitt mirakuløst "normal" (dvs. jeg mener jo at jeg alltid har vært det, bare mye styr hjemme).

Anonymous poster hash: 56f7a...b05

[Gjest Walden]

Har bare erfaring med angst og depresjon..men kom meg ut av det. Ironisk nok handlet det om å slutte være så redd for angst og depresjon. Kan godt samtale litt på pm om det, om du tåler høre en del sannheter. Jeg legger ingenting i mellom.

[Gjest Gjest_Erica]

Kjemien er ok, tror jeg, liker ikke vedkommende spesielt godt, men man skal vel ikke akkurat elske psykologen heller, man skal bare bli frisk

Anonymous poster hash: ffed7...9c2

Du bør absolutt ha god kjemi med behandler. Du skal kunnne stole såpass på behandleren din at du kan fortelle han/henne om det meste i livet ditt, også innerste tanker, og føle at det er OK. Det er også viktig å ha god kjemi slik at du føler psykologen forstår deg.

Terapi er ikke lenger i Freuds tid, der man la seg på divanen og snakket ut av seg alt man hadde opplevd i fortiden, og dermed var man frisk - hadde det en vært så enkelt! Det handler om kommunikasjon. Du skal kunne fortelle og behandler skal veilede og si hva han/hun tenker. Dere skal tenke høyt om fortid og fremtid.

Hva med å bruke EMDR-terapi på de flashbackene du har? Søk på Google.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg har hatt mange diagnoser.. Borderline, antisosial PF,  bipolar 2, adhd, angst, depresjon, dystymi, asperger ++++, men nå er alt sammen ferdig. Skal sies at diagnosene ble satt i tiden mellom jeg var 12 - 18 år. Etter jeg flyttet ut fra min (halvsprø) mor, har jeg blitt mirakuløst "normal" (dvs. jeg mener jo at jeg alltid har vært det, bare mye styr hjemme). Anonymous poster hash: 56f7a...b05

Jeg tror du har et poeng der, jeg er et resultat av det jeg har opplevd og det jeg lever i her og nå. Jeg HAR opplevd traumer, jeg har vært sterk lenge, jeg har vært gjennom mye i ung alder. Og jeg har lov til å være syk, men det føles så svart. Jeg kan ikke flytte fra problemene eller fortidsminnene.

  

Har bare erfaring med angst og depresjon..men kom meg ut av det. Ironisk nok handlet det om å slutte være så redd for angst og depresjon. Kan godt samtale litt på pm om det, om du tåler høre en del sannheter. Jeg legger ingenting i mellom.

  

Tusen takk for tilbud, hadde nok benyttet meg av det om man kunne samtale som AB

Skjønner hvis du ikke vil legge ut om noe her i all åpenhet, da..

Du bør absolutt ha god kjemi med behandler. Du skal kunnne stole såpass på behandleren din at du kan fortelle han/henne om det meste i livet ditt, også innerste tanker, og føle at det er OK. Det er også viktig å ha god kjemi slik at du føler psykologen forstår deg.Terapi er ikke lenger i Freuds tid, der man la seg på divanen og snakket ut av seg alt man hadde opplevd i fortiden, og dermed var man frisk - hadde det en vært så enkelt! Det handler om kommunikasjon. Du skal kunne fortelle og behandler skal veilede og si hva han/hun tenker. Dere skal tenke høyt om fortid og fremtid.Hva med å bruke EMDR-terapi på de flashbackene du har? Søk på Google.Lykke til

Jeg stoler på vedkommende 60-70% vil jeg nok si, men psykologen er ganske smart. Det er heldigvis jeg og, men dessverre ser jeg endel strategier og bryner hjernen min på å løse hva psykologen prøver å gjøre. Jeg fikk høre at jeg burde bli psykolog selv, det er vel et kompliment, men.

Jeg har vært gjennom emdr, det fungerer ganske godt. Men det er så mye, som må snakkes om. Minner jeg sliter med å være ærlig om fordi det får meg til å føle meg så liten, bare det å snakke om det får meg til å føle meg så lite verdt at det ikke er vits i å stå opp. Selvom jeg ikke har gjort noe galt.

Jeg føler meg så dum ofte, og noen ganger når jeg forteller ting ser jeg meg selv utenifra, det føles så absurd at jeg nesten ikke tror på det selv. At det skal være så mange problemer og negative opplevelser.

Nå roter jeg meg inn i babbel

Anonymous poster hash: ffed7...9c2

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg har vært gjennom emdr, det fungerer ganske godt. Men det er så mye, som må snakkes om. Minner jeg sliter med å være ærlig om fordi det får meg til å føle meg så liten, bare det å snakke om det får meg til å føle meg så lite verdt at det ikke er vits i å stå opp. Selvom jeg ikke har gjort noe galt.

Anonymous poster hash: ffed7...9c2

Jo, det er ofte minner som vekker frem dårlig selvtillit, selvfølelse, mindreverdighetskomplekser osv., men forsøk å tenke at du ikke trenger å tenke slik ovenfor psykologen. H*n vil ikke se på deg som mindre verdt selv om du forteller om absurde negative opplevelser i livet. H*n høres ut som en dyktig psykolog og har nok hørt mye som er mer absurd enn det du kommer med innenfor de fire veggene på kontoret. H*n vil antakeli ta deg alvorlig uansett hva du forteller. Forsøk å legg dine egne tanker som sperrer deg til sides. Om det kan være lettere for deg, kan du høre om psykologen synes det er OK at du forteller om deg selv i 3. person.