og grue seg til ferien er slutt...

[AnonymBruker]

Trenger bare å lufte tankene litt nå som ferien nærmer seg slutten.

Jeg elsket jobben min, og gledet meg til å komme i gang igjen etter hver ferie. Etter hver helg. Det gjorde noe med meg å gå på jobb, noe positivt fikk jeg utav det. Jeg følte jeg sprudlet og jeg fikk masse overskudd. Overskudd til å ta meg av barna på ettermiddag og i helg, til å gjøre husarbeid, lese litt og jeg fikk til og med tid til litt hobby.

På et eller annet punkt har noe endret seg. Arbeidsmengden er høy, presset er skyhøyt og jeg føler meg som en robot. Jeg gjør jobben fordi jeg må, ikke fordi den tilfredstiller noe i meg. Jeg føler meg som en maskin helt uten følelser, som bare durer og går i det uendelige. Før ferier er presset om mulig ennå høyere. Sommerferien er ille, den første og delvis den andre uken går med til å senke pulsen. Vandrer rundt som et spøkelse uten mål og mening, etter å ha jobbet natt og dag for å ha mulighet til ferie.

Jeg vet det ikke er verdt det, ingen arbeidsgiver vil komme å takke meg for at jeg jobbet bort de viktigste årene med barna. Men så trives jeg med høyt tempo, bare ikke døgnet rundt store deler av året. Arbeidsmiljøet er fantastisk, inkluderende og avslappet. Tonen er alltid god på pauserommet og alle blir godtatt for den man er.

Nå er det allikevel på tide å finne et annet arbeid og jeg gruer meg. For jeg trives med det jeg gjør, jeg kan gått løpe ræva av meg mellom 8-16, og noen timer overtid i uka. Jeg er ikke klar til å senke tempoet helt. Men skjønner at jeg ikke lengre kan fortsette på en plass hvor arbeidsmengden stadig øker. Hvor jeg sitter til langt over leggetid, og helger må brukes. Hvor det forventes at man tar hjemmekontor når de minste barna er syk...selv om det er sagt i fra at de trenger faktisk et trygt fang og en omsorgsperson som ser de når de er syk.

Jeg skal være åpen og ærlig om at jeg er klar for å se etter nye jobb, og håper min tidligere fantastiske arbeidsplass igjen kan bli det den engang var :-)

Anonymous poster hash: def3b...186

[AnonymBruker]

Det er nesten så du skulle vist dette innlegget til sjefen din (men bare nesten). Det høres ut som du trives med jobben og arbeidsmiljøet, men at det er noe som skurrer. Er det selvpålagt press? Er det jobben som forventer? Hva er det som skurrer? Som sjef hadde jeg tenkt at det skulle vært mulig å tilrettelegge for deg mtp syke barn og andre ting, sålenge jeg hadde en så motivert og engasjert medarbeider. Derfor er det litt synd om sjefen din ikke vet det du her forteller. Du får veie for og imot og se hva du ender opp med.

Anonymous poster hash: 348a6...b7c

[AnonymBruker]

Jeg tror du driver med selvpålagt stress som personen over meg spør om... Motivasjonen og gleden finner du i deg selv, Lær deg å sette grenser

Anonymous poster hash: 713e4...452