Angre på egen oppførsel

[AnonymBruker]

I ungdomstiden var jeg syk, deprimert. Jeg var heldig og fikk hjelp fra DPS, helsesøster, skolen og venner. I dag er jeg frisk.

 

På den tiden var jeg en dritt, utakknemlig, sytete, og ikke til å stole på. Jeg var stygg i kjeften til de som ville hjelpe, jeg var tverr og slitsom.

 

I dag angrer jeg, og når jeg leser journalen fra den tida kjenner jeg ikke igjen meg selv. Nå er det dårlig samvittighet som rår. Jeg forstår og vil tro at de som hjalp meg den gang var klar over at min oppførsel var en konsekvens av min tilstand, likevel er det dårlig samvittighet som rår hos meg. Det er kanskje vanlig sånn i ettertid?

 

Er det flere her som har vært gjennom det samme? Som angrer på måten de har møtt hjelpeapparatet på?

 

Når jeg tenker etter er det rart hvordan livet endrer seg til det bedre, og hvordan synet på framtiden endrer seg så drastisk, fra et sort hull til en hel verden av muligheter.

Anonymous poster hash: 18f57...1be