Opp på beina igjen

[Engel]

Dette blir en dagbok om å komme seg på beina igjen etter samlivsbrudd. Til advarsel så kan det bli mye edder og galle, sutring og negativitet her i starten. Jeg trenger rett og slett et sted å kunne "skrive av meg" frustrasjonene. Og om noen har lyst til å irettesette meg eller gi meg et spark bak så gjør gjerne det! Jeg vet at jeg trenger det.

 

Etter 18 års samliv , 11 års ekteskap og 3 barn, har min mann funnet ut at han ikke vil fortsette sitt liv med meg. Dvs, han fant det vel mer eller mindre ut for et par år siden, han har bare ikke sagt noe om det, bare latt ting skure å gå til han ikke holdt ut mer. Og ja, jeg innser at jeg nok har vært både naiv og blind, men at han ønsket skilsmisse kom som et sjokk på meg.

 

Forholdet har ikke vært helt topp de siste par årene, det er jeg veldig klar over. Det har dessverre vært litt mye uenighet og småkonflikter. Men samtidig syns jeg at vi har hatt det veldig bra i perioder også. Vi har prioritert forskjellig. Der jeg ønsker å prioritere familietid har mannen ønsket å prioritere alenetid. Det har vært kilde til noen konflikter, men stort sett har han fått gjøre som han vil. Dvs at han har brukt en god del tid på trening (sykling) og konkurranser, samt på å gå ut med venner og kollegaer. Jeg kunne også trene, men hans treninger og ønskete treningstider har alltid gått forran, jeg har måttet tilpasse meg. Og det har jeg gjort. Men det har vært et par anledninger hvor jeg har prøvd å få til et kompromiss, feks ved at vi trener annenhver gang, når det har vært ting som kolliderer (gjelder spesielt det at han har trent kl 10-12 hver eneste lørdag hele vinteren, noe som medfører at han er opptatt fra kl 9-13 hver lørdag. Lørdager som er den eneste dagen i uke hvor vi kan få gjort innkjøp m.m., og hvor det gjerne er bursdager ungene skal i osv.). Men det har ikke vært aktuelt. Men så lenge jeg holder meg unna hans treningstider så har det vært greit at jeg har trent også. Da passer han ungene. Og en eneste gang har jeg nektet han å delta på et sykkelritt, det var et ritt som gikk den helga min søster med familie var på besøk. Vi ser dem 1 gang i året. Er det urimelig at han holder seg hjemme da? Han deltok på 3 andre ritt den sesongen. Og ja, jeg har ikke alltid vært glad for de helgene han reiser bort, det er ganske slitsomt å være hjemme alene med 3 barn en hel helg. Og med en mann som ikke kan planlegge, men som gjerne gir beskjed to dager før avreise at istedet for å være borte 1 natt blir han borte 2 netter, da er det ikke alltid jeg har klart å smile og si at "det er helt greit kjære!" Og nå i ettertid får jeg høre at en av grunnene til at han går er mitt ego, at jeg alltid setter meg selv først. Og jeg sitter her og lurer på om jeg har gjort det? For det jeg føler er at jeg setter ungene først, jeg prøver å gjøre det som jeg mener er riktig for ungene. Er det å være ego? Er det fordi jeg har ønsket at han også skal prioritere ungene og familietid? Jeg har jo latt han få  mye egentid, og han har da brukt tid sammen med oss han også, det er ikke det jeg klager på, men av og til burde man vel kunne se på om det er mulig å tilpasse slik at alle blir fornøyde? Er det ego?

 

Vi har mye til felles. Vi er begge glad i trening og fysisk aktivitet, og friluftsliv. Samtidig liker vi begge å kose oss med gode bøker og filmer, og tv-serier. Vi er stort sett enige om barneoppdragelsen, selv om vi ikke alltid har vært enige i utførelsen av "straff/konsekvenser". Og ja jeg  har vært sint og frustrert og slengt med leppa til han når han kommer hjem fra jobb, sur og grinete, og kjefter ungene nord og ned helt uten grunn. Han har reist en del i jobben, så jeg er vant til å være alene med ungene og håndtere både dem og jobb alene. Og det er ikke alltid lett når han da kommer hjem og bryter rutinen jeg og ungene har innarbeidet. Det er kime til irritasjon, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid har taklet dette så bra som jeg burde. Men jeg er ofte ganske så sliten når han endelig er hjemme igjen også. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt at vi må sette oss ned å bli enige om hvordan forskjellige situasjoner med ungene skal håndteres. Men det har han aldri vært interessert i. Men derimot blir han kjempesur hvis jeg gjør noe han mener er feil. For ikke å si hvis jeg påpeker at jeg mener noe han gjør er feil.

 

Men ja, vi har mye felles, liker å gjøre mange av de samme tingene. Og jeg syns dermed vi har mange hyggelige stunder fortsatt, selv om det er litt mer uenighet de siste to årene. Vi har også et helt greit sexliv. Sex 1-2 ganger i uka er vel ikke uvanelig lite når man er rundt 40 år og har 3 barn? Og jeg syns vi hadde bra sex. Og begge tok initsativ til sex. Og jeg har sms-meldinger på mobilen fra han fra februar og mars i år, av typen "elsker deg, kjære!" "savner deg, gleder meg til å komme hjem". Og så, rett etter påske, når jeg sier at "nå må vi virkelig prate sammen" etter en påske med drøyt mye uenighet og kjempesur mann, da kommer det at han ønsker at vi skal gå fra hverandre. Han orker ikke jobbe mer med forholdet, orker ikke prøve mer. Jeg fikk sjokk.

[Gjest]

Hva skjer med hans prioriteringer og liv om det blir delt omsorg av barna? Da kan han ikke prioritere all den treningen og all den egentiden han sier han har behov for...

[Engel]

Får kanskje nevne at mannen mener jeg har "kommet i mellom" hans forhold til ungene. for når jeg er tilstede henvender de seg kun til meg. (Han kan ikke innse at det har med at han sjelden svarer dem når de spør om noe, ønsker help til noe e.l., og at han stadig kjefter og er sur) Så han ønsker mer tid med ungene. Det legger jeg til rette for med det samme, vi deler ferien mellom oss, og etter hvert også helgene. Men han prioriterer sine alenehelger langt foran helgene med ungene. Men han ønsker å ha ungene 50% etter bruddet. Og ja, Erica, jeg har lurt på det samme som deg.... Tror ikke han ser hvor mye han må oppgi. Joda, han får ungefri annenhver uke og kan gjøre hva han vil da. Men han må også tilpasse alt etter disse ukene.... Ungene er 10, 8 og 5 år. Gutter.

 

Min første reaksjon er selvfølgelig å prøve å redde forholdet. Men han vil ikke snakke om det en gang. Etter mye om og men får jeg tilslutt overtalt han til å bli med til terapeut. Bestiller først time hos familievernkontoret, men vi får time først etter 7 uker der. Bestiller derfor time hos privat terapeut, for jo mer jeg prøver å snakke med han, jo verre blir forholdet.

Men også der holder han fast med 1 ting. Han er ferdig. Han vil ikke snakke om fortiden i det hele tatt. Han vil videre. Og for han er det bare en vei videre, og det er at vi går fra hverandre. Det som kommer ut av samtalen er da at han lover at han skal gi meg litt tid. Gi meg tid til å komme meg litt av sjokket, tid til å stå på beina igjen før vi forteller det til ungene og omverdenen. Han lover det.

Men jeg merker fort at når han er så innstilt på å avslutt alt så er det umulig å leve sammen. Han flytter ut av soverommet og sover på sofaen. jeg blir selvfølgelig engstelig for at ungene skal merke det. Det er ikke noe annet å gjøre enn å gå videre. Så når vi kommer til timen på familivernkontoret er jo konklusjonen klar. En kort prat om hvordan vi skal fortelle det til ungene, og tid til mekling blir bestilt.

 

I denne perioden er det også noe annet som pågår paralelt. Jeg har selvfølgelig spurt mannen om det er eller har vært, noen andre inne i bildet. Han bedyrer at det ikke har vært det, og jeg tror på han. Og påd ette tror jeg på han fortsatt.

Han har en god kollega som opplever samlivsbrudd rett før dette. Kollegaen er like gammel som min mann (i beg. av 40-årene) med 2 barn fra tidligere forhold. Han har vært sammen med en yngre dame i flere år. Jeg har også truffet dem ved flere tilfeller, på julebord m.m. En kveld mannen har vært ute med kollegaer (kort tid etter at han ba om skilsmisse) forteller han at han har møtt på denne x-en til kollegaen, og det er hun som forteller at hun har flyttet ut. og visstnok blir de sittende å snakke en stund, om at kollegaen hans ikke "vil slippe taket". Greit nok. Jeg tenker ikke noe mer på det. Kanskje fordi jeg ser på henne som en fullstendig usannsynlig trussel. overhode ikke noen mannen kunne falle for. Trodde jeg. Ung, lavt utdannet, usikker på hva hun vil her i livet (jobber i kassa på dagligvarebutikk) har hund (mannen er allergisk og har aldri likt hunder noe særlig), ingen barn selv. Og ikke minst er hun x-en til en god kollega av mannen, man legger seg da ikke etter x-ene til venner. Tenkte jeg da. Et par uker senere har mannen møtt på henne når han gikk tur. Han sier hun lurte på om han ville prate litt en kveld, da hun fortsatt sliter med x-en, og gjerne vil prate med noen som kjenner han. Ok, sier jeg. Bare avklar det med kollegaen din så det ikke blir noen missforståelser. Han drar da og prater med henne et par timer. Jeg spør litt nåe han kommer tilbake, om hvorfor det hadde blitt slutt mellom henne og kollegaen. Og da nevner han at det vel var flere årsaker, men hadde litt med at kollegaen ikke ville ha flere barn. Ja hun er jo yngre så det er jo naturlig at hun ønsker seg barn selv, sier jeg. Og tenker fortsatt ikke mer over det.

Neste tilfelle er kvelden svigers skal komme innom for å signere som vitner på søknaden om separasjon da de er de eneste vi da har informert. Mannen har avtalt at de skal komme innom, og stikker bare ut på en rask løpetur. Mens han er ute kommer svigers, og vi blir sittende å vente på han. men etter 1 time må de gå, så de må bare signere uten at han er der. Svigers er rimelig irritert da de egentlig hadde andre planer som de flyttet fordi han ba om det. Etter nesten 2 timer kom han. Da hadde han møtt hun venninnen og søsteren på løpetur og løpt en ekstra runde med dem.

 

Så kommer fredagen før den lørdagen vi har avtalt å informere ungene om separasjonen. Vi har da fordelt helgene mellom oss når det gjelder ungene, da mannen helst ikke vil tilbringe helgene sammen med meg lengre. Denne helgen er hans helg, men jeg blir naturlig nok hjemme da det er viktig at vi begge er der for ungene. På torsdagen nevner han at "noen på jobben" har tenkt å finne på noe på fredag kveld. jeg blir overrasket, og litt irritert da jeg gjerne ville snakket om hvordan vi skal fortelle det til ungene m.m., men sier greit, siden jeg er hjemme så er det ok selv om det er din helg med ungene. Så allerede i 18-tida på fredag tar han med seg en flaske vin, og sier han skal til kollega X (som jeg også kjenner). Greit nok. Jeg og ungene koser oss, og jeg sovner som vanlig. Men kl 04.30 våkner jeg. Og stusser litt på at jeg ikke har hørt han komme hjem. Han er ikke typen som pleier være så sent hjemme. står opp og sjekker, og han har ikke kommet hjem. Jeg blir etter hvert litt urolig. jeg vet jo ikke om de skulle på byen eller hva de skulle. Ofte går eller sykler han da hjem, og om han har drukket mye så kan jo ting skje. kl 5 prøver jeg ringe han. mobilen er slått av. Nå blir jeg virkelig urolig! Tenker han kanskje har bestemt seg for å bli over hos kollegaen, selv om jeg syns det er rart. men jeg tar til slutt å sender kollegaen en sms og spør om mannen sover der. Får som svar at han ikke har sett mannen siden jobb....

Rett før kl 6 kommer mannen. Jeg møter han helt rolig og ber han forklare hvor han har vært, og hvorfor jeg ikke fikk tak i han. Mobilen var gått tom for batteri, og det kommer fram at han har vært hos henne. Men de er bare venner, har bare pratet hele natten. Han ville ikke si det til meg fordi han var redd jeg ville bli sur. Vi setter oss ned og prater. Jeg forteller han at å lyve er helt idiotisk, for her vi bor er det så lite miljø at alt kommer fram før eller siden uansett. Vi snakker litt mer, og gjennom samtalen så sier han at han faktisk holder en mulighet for at vi kan klare å finne sammen igjen når vi har fått litt avstand, at han ikke lukker døren helt. Det gjør meg selvfølgelig glad. Og blind, tydeligvis...

 

Vel, å fortelle det til ungene gikk greit, de tok det veldig lett. Men jeg regner med at det blir litt annerledes når hverdagen med flytting fram og tilbake kommer. Mannen leier en leilighet litt utenfor skolekretsen (nesten 4 km fra vrt felles hjem som jeg overtar, ca 2 km fra skole/barnehage), og får nøklene til denne akkurat når jeg har tatt med ungene på ferietur til min familie en uke. Han begynner å flytte straks. Og jammen skal ikke hun venninnen hjelpe med flyttingen også. Da sier jeg ifra at det missliker jeg sterkt, samme om de bare er venner så vil det at han er sammen med henne, og flytter med hjelp av henne, få ryktene til å gå (dette er 1 uke etter at separasjonen er offisiell). Men jeg får bare høre at jeg er idiot som sier sånt... I mens sjekker jeg litt om henne. Finner ut at hun er enda yngre enn jeg trodde. Hun er 10 år yngre enn meg, 14 år yngre enn mannen. 28 år.

Etter en uke på tur gir jeg mannen beskjed om når jeg og ungene kommer hjem. Og spør om han vil treffe ungene da. Det vil han ikke. Men når vi kommer hejm svinger vi innom for å fylle drivstoff. Og der kommer mannen og venninnen ut etter å ha kjøpt mat, snop og leid film. Hun var viktigere enn ungene ja. Da knekker jeg sammen. Og for første gang gråter jeg så ungene ser det. Det kommer fort fram at de har vært sammen hver dag mens vi var på tur. Og mannen må til slutt innrømme at selv om de bare er venner nå så regner de med at det vil utvikle seg. De ønsker det begge to. "Hun liker eldre menn". Jeg sputre om han har tenkt å begynne på igjen med barn også, da så han bare stykt på meg. Det er også flere som har sett dem sammen på butikker m.m. Og ingen tror de bare er venner. Han har lovet at hun ikke skal introduseres for ungene på lenge ennå. Men i går fant jeg tilfeldigvis ut at ungene allerede har møtt henne 2 ganger. Jeg blir så kvalm....

En trøst er jo at hele svigerfamilien er sjokkert over oppførselen hans, og de støtter meg på alle mulige måter. Noe som selvfølgelig gjør mannen ekstra sur. Men han har jo løyet for dem også, så han har bare seg selv å takke. Jeg sier ikke et vondt ord om han (utover at jeg har fortalt at han har løyet om en del ting), og jeg har faktisk snakket positivt om hun nye ovenfor svigermor også (hun virker tross alt som en hyggelig jente, selv om jeg ikke kan forstå at hun vil ha eldre menn med barn fra før, og alt som følger med det. Er ikke mye penger å hente heller, for 3 barn koster, og jeg har kommet bedre ut av oppgjøret enn mannen.) Mannen klarer ikke å se at selv om han psykisk har vært ferdig med vårt forhold lenge, så har bruddet kommet som et sjokk på meg, ungene og alle rundt oss. Alle reagerer med vantro når de hører om bruddet. Vi er det paret ingen hadde trodd ville gå fra hverandre.

 

Vel, midt oppi dette har vi klart å gjennomføre en felles tur med ungene til Legoland, og vi skal nok tross alt klare å samarbeide om ungene. For vi ønsker begge ungenes beste. I går leverte jeg ungene hos han, de skal nå ha 3 uker ferie sammen med faren. DET tenker jeg kommer til å bli en overgang for han! Jeg skal riktignok ha de 2 dager mens han er på et sykkelritt da. Men han har selv valgt å ikke ha hjelp til pass så han kan trene. Nå sier han plutselig "når jeg har ungene så har jeg ungene". Nye toner derfra. Håper virkelig han mener det. Svigermor sier i alle fall at han får ikke mer hjelp derfra enn det vi har hatt før, han får ta hele ansvaret selv. Og de vet at vi har avtalt oss i mellom at den andre forelderen alltid skal spørres først dersom det er snakk om barnepass.

 

Jeg har et nært forhold til svigerforeldrene mine, og faktisk store deler av svigerfamilien. Mine foreldre er begge døde (noe mannen har vært en utrolig støtte for å hjelpe meg gjennom), og jeg har kun en søster med familie, så bor 50 mil unna. Så min familie er rett og slett hans familie. Jeg er galde i dem, og heldigvis er de glade i meg også. Og de er tydelige på at jeg er familie uansett hva som skjer. Og akkurat nå er de i sjokk over at sønnen deres drar inn ei ny dame så fort, og attpåtil ei som er så ung. Måten de har gjort dette på, med å oppføre seg sånn midt i brudd og flytting har gjort at det vil ta lang tid for hun nye å få innpass hos svigers. Om hun noen gang får det. De må jo forholde seg til henne, men foreløpig er de tydelige på at de IKKE ønsker å møte henne. Men siden hun bor i nærmijøet og jobber i butikk så er det nesten vanskelig å ikke møte på henne.

[Engel]

Det positive er at vi har fått skrevet en god samarbeidsavtale. I tillegg til den vi skrev under meklingen har vi lagd et vedlegg med mange punkter som vi er enige om. Så samarbeidet om ungene skal gå greit. Men da var jeg jo ikke forberedt på at han skulle ha en ny dame så fort. Vi har bl.a. avtalt å feire jul, 17. mai m.m. sammen, FRAM til ny partner kommer inn i bildet. Så dette kan jo bli spennede... Men svigermor sier at de vil ikke la meg være alene på slike dager uansett (jeg har ingen annen familie her nede, og å reise til søsteren min for å feire jul er heller ikke aktuelt.) Men vi får se hva mannen sier da. Den første jula er nok ikke dette noe tema får jeg håpe (for ungenes skyld bør han klare å vente), men fra neste år... Jeg har ikke noe ønske om å hate den nye partneren. Men de gjør det vanskelig for seg selv nå. Det de har gjort nå gir ikke et godt utgangspunkt. Men jeg skal virkelig gi det en sjanse når vi kommer så langt. Av hensyn til ungene. Jeg fikk presset inn en klausul i avtalen som mannen syns var tåpelig. Det er at når en ny partner flytter inn skal alle de voksne sette seg ned sammen og avklare forventninger og hvilke forhold de enkelte skal/ønsker å ha m.m. Jeg ønsker et godt samarbeid, jeg vil ikke krangle med noen. Og jeg vil unngå masse missforståelser. Da må man ha en god dialog, med alle parter.

Det jeg er mest redd for er at siden hun allerede har vært i et forhold med en eldre mann med barn fra før, og gått, er at hun vil gjøre det igjen. Hun har ikke barn selv, og ser kanskje ikke hvor skadelig det kan være for barn når voksne de knytter seg til forsvinner igjen. Hun går ikke inn i et forhold med en mann. Hun går inn i et forhold med en familie. Jeg håper hun ser det. Og at hun er sikker på at det er en fremtid hun ønsker før hun går inn i det.

 

Jeg prøver å overbevise meg selv om at siden mannen har oppført seg så idiotisk, og såret meg på så mange måter nå, så er jeg ferdig med han. Og enkelte dager føler jeg det sånn. Men plutselig skjønner jeg at jeg sitter og håper på at han skal finne ut at det ikke er så spennede med unge damer som bor hos foreldrene og ikke vet hva de skal gjøre med livet sitt likevel. Jeg håper at han skal angre, og at han vil ha meg tilbake likevel. Men jeg bør jo ikke ønske det. Jeg fortjener noe bedre! Jada, jeg har også gjort mye som ikke har vært bra. Men det har vi begge. Og jeg har vært villig til å finne årsaken til problemene og se om det er noe vi kan gjøre. Det vil ikke han. Jeg må komme meg vidre. Ellers ødelegger han meg helt. Fordi jeg fortsatt elsker han så utrolig høyt. Min beste venn gjennom 18 år.

 

Har heldigvis fått time til individuell samtale hos familievernkontoret 18. august. Jeg trenger hjelp til å lukke fortiden. Jeg er redd for å dra med meg ting som gjør at jeg vil gjøre samme feil igjen. For kanskje er jeg så ego og håpløs som han sier? Er det noe feil ved personligheten min? Risikerer jeg det samme igjen om jeg går inn i et nytt forhold? Hvordan kan jeg unngå det?

[Engel]

Så, i natt har jeg hatt min første natt i huset noen sinne uten unger. Veldig rart. Og det kommer til å bli tøffe uker framover. hva i all verden skal jeg finne på med så mye fritid alene? Er begrenset hvor mye jeg kan trene også... Har heldigvis noen venninner som kommer innom i løpet av uka. Og litt prosjekter ute og inne hjemme. Og så skal jeg jobbe.

Fikk telefon ved leggetid i går da. Mannen lurte på hvorfor jeg ikke hadde sendt med tannbørster. Jeg tok det som en selvfølge at han hadde kjøpt inn sånt, de skal bo der tross alt, det er ikke overnattingsbesøk... Og de trenger jo tannbørster når de er hos meg også, er bare tull å flytte sånt imellom hver gang. Han har ikke akkurat planlagt nei. De kommer nok innom i ettermiddag for å hente en del ting til ungene. Siden hverken jeg eller ungene har fått lov til å se leiligheten før i går kunne vi jo ikke ta med så mye, visste jo ikke hva det var plass til, så det ble bare litt klær, iPad og noen få leker som gutta valgte. Gutta syns det var spennede med nytt rom da. Var kun den mellomste som jeg så hadde litt tårer i øynene når jeg ga han hadet-klem. Han er den som er mest sart og sår av dem. Håper bare indelig han klarer takle dette greit. Faren forstår han ikke helt, og blir fort brå og irritert når han heller trenger forståelse. Uff... Er ikke lett dette.

Endret 20. juli 2015 av Engel

[Gjest]

Jeg kan godt forstå følelsen din og ambivalensen din om ønsket til at han skal snu, t han vil velge deg fremfor den 14 år yngre jenta osv., men jeg tror du bør innse at han er fortid. Han fortjener ikke gode deg. Egentlig fortjener han ikke 50/50 med barna - så lite han har involvert seg i de fra tidligere når dere fortsatt var sammen. Jeg tror det er lurt at dere alle samles og får frem tanker, ønsker og forventninger for fremtiden. Det er kanskje ikke så lurt å se bakover, for fredens skyld, men håper det kommer noe godt ut av det. Lykke til med samtalen i august og at du får hjelp på veien mot å lukke døren etter 18 år sammen med den du har stått nærmest og har vært og er glad i. Den døren er nok hard å lukke, men du virker til å være både en sterk og reflektert kvinne, så jeg tror du vil klare dette med litt tid. "Tiden leger alle sår" heter det, men min erfaring er at de lager arr, men arrene bleknes også med tiden.

[Engel]

Du har helt rett, Erica. Jeg må innse at han er fortid. Så det er det som er fokuset. Fungerer ganske greit så lenge jeg ikke støter på noe som har med hun nye å gjøre, for da må jeg innrømme at sjalusi og sinne river ned det meste av fornuft....

Men bare så det ikke blir missforståelser her. Mannen har for all del stilt opp for ungene tidligere, selv om jeg syns han kanskje litt for ofte har prioritert egne interesser. Han er en god far, selv om han helt klart ikke tenker helt klart nå. Er vel fryktelig forelsket... Men han er nok ikke vant til å ha fullt ansvar for ungene nei, så det blir en overgang for han. Jeg har nok kanskje vært litt for dårlig til å slippe han til der også.

 

Grunnen til at jeg ønsker å se bakover er å finne den egentlig årsaken til at vi har havnet der vi er. Han trekker bare fram ting som har irritert han de siste par årene (som aldri har vært noe problem tidligere), så jeg vil heller finne årsaken til at han/vi har begynt å irritere oss over ting som aldri var noe problem før. Hvorfor ble følelsene borte? Jeg ønsker som sagt ikke å gå i samme felle en gang til.

 

Vel, de var innom og hentet litt ting i går. Ungene er glade og fornøyde, så da er jeg lettet og fornøyd også. Mannen klager over økonomien da. Det har tatt litt tid å få overført huset på meg, og få det nye lånet så jeg kan betale ut hans del. Fikk signert på lånepapirene i forrige uke, men det blir ikke utbetalt før i neste uke sannsynligvis. Og selv om jeg har sagt at han kunne bo i huset så lenge han ville, fram til økonomien var på plass og han fant et ok sted å bo, så har han jo stresset med å komme seg ut. Og når man også er av typen som alltid må kjøpe det beste (og dyreste) hele tiden, så går det mye penger.... Han har valgt å ta med seg mye mindre av ting fra huset enn det han har hatt mulighet til. Han kunne spart mye penger der. Så han har lånt over 60 000 fra kontoene til ungene til depositum (48 000) og hvitevarer, makset ut kredittkortet og tydeligvis brukt opp alle feriepengene, skattepenger (12000 kr som han fikk tilbake på skatten) og sparepenger (vi beholdt 10 000 kr hver som vi holdt utenfor oppgjøret), for nå har han ikke råd til å ta med ungene på noen tur før han får pengene fra meg for hus/innbo. Han skal ha 511 000 fra meg. Ser ut til at han gjør et virkelig dypt innhogg i de pengene, som han burde spare som egentkapital med tanke på å få kjøpt seg en skikkelig bolig. Jaja, det er forsåvidt ikke mitt problem, bortsett fra at jeg ønsker at han skal få kjøpt noe skikkelig til seg og ungene i området. Og området vi bor i er ikke av de billigste. Og han trenger jo ikke ta med ungene på noen dyr tur, de er ikke så kravstore de. Men han har alltid manglet fantasi når det gjelder å finne på noe med dem.

 

Ellers går det greit å være alene. Det er egentlig litt deilig foreløpig i alle fall. Fikk en melding fra ei venninne nå som kommer en tur på besøk i dag. Og kommer ei venninne innom i morgen også, å nå er utfordringen i grunnen at jeg gjerne skulle fått trent en av dagene også.... Luksusproblemer.

[Engel]

En god dag i dag! Veldig hyggelig med besøk fra en av mine aller beste venninner i går. Reker og vin, en gåtur i sola og masse skravling. Og hun sov over, så vi fikk med oss en hyggelig frokost sammen i dag også.

Og i ettermiddag kommer også ei venninne innom en snartur. Og etter det håper jeg at jeg rekker en løpetur. Dagene flyr! Og jeg har flere prosjekter hjemme på gang, som jeg ikke har rukket å starte på en gang. Tror nok de 3 ukene hvor ungene er med mannen er over på et blunk, og så skal jeg kose meg med dem i en hel uke igjen!   Har planer om en liten tur til Oslo og teknisk museum, det er noe ungene har maset om lenge. Så med mindre faren tar de med dit nå i feiren sin, så blir det en tur helga før skolestart. Er lovet overnattingsplass hos en venninne.

[Engel]

En kommentar til. Da x-en og ungene var innom på mandag, så x-en skikkelig sliten ut. Og jeg så at han har fått noen tydelige rynker i ansiktet som jeg ikke har sett før. Muligens pga at han har gått ned litt i vekt? Eller så må han ha vært sliten etter 3 dager på festival, sånt kan vel ta på når man har passert 40.   Ble nesten litt bekymret for han faktisk. Så ikke bra ut.

 

Fikk telefon nå fra mannen om at ungene ville innom huset og hente litt leker. Og så skal de på fjellet med svigers fram til lørdag. Det siste hadde ikke mannen tenkt å si noe om da, selv om jeg har ytret ønske om at han sier i fra hvis han tar med ungene ut av byen. Ikke at jeg skal vite hva de gjør til enhver tid, men er jo greit å vite om de er i byen eller ikke liksom. Fikk litt "sug" i hjertet nå kjenner jeg. For nå vet jeg at jeg ikke kan se ungene før tidligst på søndag igjen.... Ikke at jeg nødvendigvis hadde møtt de om de var hjemme i byen heller, men nå er ikke muligheten der i det hele tatt. Godt jeg har mange planer selv!

[Engel]

Uff. Det er mye tanker som suser rundt. Når jeg ser tilbake og tenker på alt som har skjedd så er det mye som skurrer.  Jeg begynner å misstenke at x-en og hun nye har hatt noe på gang selv før de begge brøt ut av forholdene de var i. Jeg misstenker ikke at de har vært utro. Men jeg tror det kan ha vært følelser der. Ting har gått altfor fort til at det kan ha startet etter bruddene syns jeg. Mannen sa han ville skilles 12. april. Og nå er de klar på at begge ønsker et forhold i fremtiden, men de holder vel litt igjen av hensyn til ungene. Det er for meg fryktelig tidlig. Men jeg vet ikke. Jeg og x-en var bare sammen i 5 mnd før vi ble samboere. Men da var det ingen barn inne i bildet, vi var unge og uavhengige. Men det har vel egentlig ingen betydning når det startet heller. Det har allerede vært for mye løgner og tilbakeholding av sannhet. Det gode "vennskapet" jeg hadde håpet å beholde med x-en er bare å glemme. Jeg vil jo aldri klare å stole på han igjen. Det blir bare å jobbe for å få samarbeidet om ungene til å fungere. Jeg har ønsket sterkt for ungene at vi skal fortsette å være "familie", dvs fortsatt kunne gjøre ting sammen innimellom. Kjenner at det skal bli hardt.

 

Men heldigvis har jeg svigerfamilien som har slått ring rundt meg da. Det viktigste nå blir å fortsette å ha det gode, nære forholdet til dem, uten å komme mellom dem og x-en. X-en er nemlig sur fordi jeg snakker mye med svigermor, og har valgt å være helt ærlig om det som har skjedd. Jeg har ikke svertet mannen på noen måte, men jeg har fortalt hvordan det er. Jeg har til og med snakket positivt om hun nye dama til svigermor, sagt at hun egentlig virker som en veldig hyggelig jente. For det gjør hun. Eller gjorde. Må jo innrømme at jeg ikke er like positiv til henne nå. Men uansett sier svigers og svoger og svigerinne at jeg vil alltid være en del av familien for dem. Så selv når det kommer en ny inn vil jeg fortsatt være det. Akkurat nå er de ikke interessert i å slippe noen ny inn da... Det har jo gått altfor fort for dem også. Men får vel bare se fremover og håpe vi klarer å bli en lykkelig storfamilie på sikt. Av hensyn til ungene skal jeg jobbe for det.

 

Det som er litt ekkelt er at hun nye minner litt om meg selv sånn jeg var når jeg møtte x-en. Litt sjenert, forsiktig og usikker. Uselvstendig. (og høy og slank) Selv om jeg må understreke at jeg ikke har bodd hjemme hos mine foreldre siden jeg var 19. Jeg har stått på egne bein hele veien. (at ei på 28 år flytter hjem til foreldrene etter samlivsbrudd er jo merkelig syns jeg, hvorfor får hun seg ikke en egen leilighet? Patetisk. Mulig hun har egen leilighet hjemme hos foreldrene, men likevel...) Jeg har jo utviklet meg på 18 år for å si det sånn, og selv om jeg fortsatt kan være litt sjenert i møte med nye mennesker, har jeg en helt annen selvsikkerhet. Jeg har også en jobb hvor jeg leder andre mennesker og har stort ansvar både faglig og økonomisk. Kanskje har jeg rett og slett blitt for sterk for x-en? For jeg er ikke redd for å si hva jeg mener. Og jeg gidder ikke bruke mye tid på å gjøre ting jeg ikke har interesse av, eller være sammen med mennesker jeg ikke liker (med noen unntak, feks et par av hans venner, som jeg ikke har helt sansen for, men som JEG ofte har tatt initsativ til å invitere på middag o.l. fordi jeg visste min x liker å være sammen med dem. Mens x-en gjerne dro på lange sykkelturer o.l. når vi fikk besøk av min søster med familie, og de besøker oss ca 1 gang annenhvert år...) Men er det det at jeg ikke gidder å ofre meg i like stor grad som før som får han til å se på meg som ego? Det at jeg forventer at han kan ofre sine ting en gang i blandt hvis jeg skal ofre mine? Nei gudene vet.... Men jeg skjønner ikke helt hvordan en ung, lavt utdannet, usikker og uselvstendig jente skal kunne gi han noe i et varig forhold. utenom sex da naturlig nok. Han er jo selv høyt utdannet, og har hatt stor glede av å diskutere med folk på samme nivå. Hun kler seg til og med på en måte som mannen tidligere har uttalt at han ikke liker! (kjempehøye hæler og korte skjørt) Nei, forelskelse gjør tydeligvis blind. jeg vet jo det. For selv klarer jeg jo ikke slippe taket etter alt dette en gang. Blind og dum.

 

Kan jo håpe svigers får snakket litt med x-en nå som de er på hytta. kanskje kan de få noen bedre svar på hva som egentlig har foregått. Men han har stengt dem helt ute også.

 

Vel, hadde hyggelig middagsbesøk i går. Og fikk tatt en liten treningsøkt etterpå. Skal løpe en tur i kveld også. Samt ordne litt hjemme. Har jo ikke rukket å gjøre stort, uka  har gått kjempefort faktisk. Og godt er det. Er spent på helga....

[Gjest]

Jeg håper at helgen blir så god som mulig for deg Godt at du har svigerfamilien som ikke "kaster deg ut" selv om du ikke nå er sammen med deres sønn. Det er godt å føle at man blir tatt vare på og at t.o.m. de ser at han muligens ser seg blind på kjærligheten og forhaster seg.

[Engel]

Takk, Erica!

Fikk faktisk besøk av en tante av x-mannen i går. Hverdens skjønneste, omsorgsfulle menneske! Hun er fadder til yngstemann, og jeg er utrolig glad i henne. Hun fikk fram tårene mine bare ved å klemme meg hardt når hun kom... Uff, det er ikke så lett. Men hun opplevde også at mannen gikk fra henne brått, uten noen skikkelig forklaring. Så var veldig godt å snakke med henne. Og igjen å få bekreftet at jeg er en del av familien uansett... Har fått streng beskjed om både å komme på besøk, og å ringe om det er noe. Jeg må si at jeg er fantastisk heldig som har slike mennesker rundt meg!

 

Jeg gjorde noe annet i går også da, etter tips fra en venninne. Jeg registrerte meg på sukker.no.   Ikke fordi jeg overhode har noen planer om å gå inn i noen nye forhold på leeeenge ennå. Men min venninne mente jeg kunne trenge å se at det er en god del ok mannfolk der ute, og at jeg kunne trenge en flørt! Om ikke annet så bare over nettet. Og hun har nok kanskje rett i det. Jeg tørte ikke registrere meg med bilde da, redd for at det er noen kjente der ute. Og det var det! Jeg fikk jammen meg god match med en jeg kjente når jeg studerte, og vel hadde en liten flørt med da, samt at vi var gode venner. Han er typen som var uaktuell for varig forhold, men perfekt for å flørte med. Teller på knappene her på om jeg skal ta kontakt med han eller ikke. Føles altfor tidlig og litt feil, samtidig er han akkurat den jeg kunne trengt nå. For han er utrolig morsom og hyggelig å være sammen med, og vet hvordan han skal få en jente til å stråle. Og han bor ikke uoverkommerlig langt unna, men samtidig langt nok unna til at jeg ikke møter på han i hverdagen. Og det skader vel ikke å starte opp igjen et vennskap? Så lenge jeg er helt ærlig med hvor jeg står?

Endret 24. juli 2015 av Engel

[Engel]

Den første helga uten unger gikk egentlig utrolig greit! Møtte en venninne så vidt på fredagen, hun var på gjennomreise med barn. Og på lørdag ble det løpetur før jeg kjøpte en kasse med jordbær som jeg rørte og frøys ned, så nå har vi masse deilig syltetøy utover vinteren! I tillegg er det obligatorisk tilbehør til riskremen på juleatften. Rolig kveld hjemme med litt chatting med en venninne. På søndag litt rydding, og så kom ungene og x-en innom en tur. X-en fikk endelig fikset slik at printeren virker, så nå kan jeg få printet noen bilder jeg har tenkt å henge opp. Veldig kos å se ungene etter nesten ei uke uten, men det var enda bedre å få x-en ut av huset igjen når de dro....   Kjenner at jeg har skikkelig avsmak for å ha han i nærheten nå.

 

Ellers må jeg innrømme at det har blitt litt mailskriving i helga også. Med en som tok kontakt med meg på sukker. Han bor ikke langt unna heller... Litt skummelt det der. Men jeg har vært helt ærlig med han om situasjonen. Han har vært gjennom samlivsbrudd selv, har barn, og forstår situasjonen. Det er veldig deilig bare å kjenne på at det er noen der ute som faktisk finner meg interessant, og tydeligvis ikke frastøtende (han har fått bilde av meg). Han vil veldig gjerne møte meg i august da, når han er tilbake fra en ferietur han skal på nå. Jeg har sagt at jeg må tenke på det. Har lyst, samtidig som det er altfor tidlig.

 

Ingen spesielle planer i ettermiddag. Ser ut til å bli en lang, rolig og kjedelig dag på jobb også.

[Engel]

Herregud, jeg blir gal! x-en ringte i går, og ikke uventet ville han ha barnefri ikke bare fra fredag til lørdag i helga som kommer, men helt til søndag. Ikke overrasket, men blir irritert. Etter alle hans uttalelser om at han prioriterer tid med ungene osv. I tillegg hadde han fått jobbreising 2 av ukene han etter planen har ungene. Jeg spurte litt om det var ting han kunne flytte på, det var det selvfølgelig ikke. Så jeg sendte da i dag over et forslag til hvordan vi kunne tilpasse det, uten at vi måtte endre syklusen fullstendig. For jeg har lagt en del planer i hht. den syklusen vi har satt opp, i forhold til når jeg ikke har ungene. Men nå er han dritsur fordi jeg har bestemt syklusen (jeg har bedt han kommer med forslag, noe han aldri gjorde. Og ba han se på den når jeg hadde satt opp forslag og se om den var grei, fikk aldri tilbakemelding..), så nå mener han at han skal skaffe barnevakt/hjelp et annet sted, og at etter jul skal HAN bestemme syklusen. Det sistnevnte er jo helt greit for meg, han må bare gjøre det i god tid, ikke ved nyttår som vil være typisk han. Men vi har i klartekst i samværsavtalen at om en har behov for barnepas i sine uker så skal den andre forelderen alltid spørres, Og jeg har sagt at jeg kan ha ungene når han reiser de to ukene, og til og med kommet med forslag om bytte slik at han ikke mister noe tid med ungene. Så hvis han nå drar inn andre for å passe ungene så bryter han samværsavtalen. Jeg blir helt oppgitt. Og nå tar han ikke telefonen når jeg ringer heller.

Endret 29. juli 2015 av Engel

[Engel]

Jaja, da byttet jeg til slutt om ukene i går. Tydeligvis skal samarbeidet fungere slik at jeg må gjøre som han sier. Ellers blir han barnslig og nekter å ta telefonen m.m. Er det mulig sier jeg bare. Kjenner jeg bare er sååå ferdig med den idioten nå. Skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig å endre personlighet så totalt.

 

Har endelig fått tatt av meg alle ringer og annet som jeg har fått fra han også. Kjøpte meg en enkel sølvring i går, klarer ikke å gå helt uten ring. Når jeg tok av gifteringen tok jeg på en annen ring som jeg hadde fått i bryllupsdagsgave fra han, og i tillegg hadde jeg en allianse ring med 5 steiner, jeg fikk en ny stein til den hvert av de 5 første årene vi var gift, så hadde jo gått med den i nesten 10 år også. Men nå ligger de pent i en skuff. Og der skal de få ligge. Gifteringen skal jeg spare som et minne med tanke på ungene, men de andre tenker jeg å selge når skilsmissen er endelig neste år. De er ikke verdt kjempemye, men et par tusenlapper blir det nok. Så skal jeg heller kjøpe meg noen nye smykker for pengene.

[Engel]

Jaja, i går kuttet x-en meg som venn på fb, "fordi han ikke orket å se alle de dumme innleggene mine, der jeg forsøker å oppta ting han gjorde. Er så sinnsykt patetisk!" Og det kom da fordi jeg på søndag la ut bilde av at jeg og ungene hadde lagd saft av bær fra hagen. Ja helt riktig er det han som har pleid å gjøre det tidligere. Men skal jeg liksom la bærene råtne nå fordi han har flyttet ut? Ungene elsker jo hjemmelaget saft! Og han har ikke engang tilgang på bær så han kan gjøre det selv. Blir bare helt matt...  Men egentlig er det helt greit å slippe å ha han på fb, så får jeg hatt livet mitt i fred. Vi har nok av felles kjente som kan følge med på om han legger ut ting som angår ungene, alt annet han gjør gir jeg blanke i. Jeg tror ikke han skjønner helt at JEG er ferdig med han. Og begynner å lure på om HAN er ferdig, når han oppfører seg sånn. Både jeg og de fleste andre ser lett hvem som er patetisk her. Blir sliten av tanken på om han kommer til å fortsette sånn fremover. Da blir ikke samarbeidet lett nei...   Og det er helt tydelig at venner blir vi aldri sånn som han holder på. Må bare gjøre alt jeg kan for å forhindre at det går utover ungene.

 

Hadde en kjempefin helg med ungene da, deilig å ha dem hjemme noen dager igjen! Og i går hadde jeg svigermor på middag, da svigerfar er med x-en og ungene på tur noen dager. Veldig hyggelig! Og vi fikk snakket av oss noen frustrasjoner begge to.  Og heldigvis kunne hun fortelle at x-en faktisk gjør en ekstra innsats og behandler ungene mye bedre nå når han har de alene. Det er godt å høre. Skulle bare ønske han kunne bremse innkjøp av gaver/leker og snop til dem...  Jeg ser jeg fort blir den "strenge" forelderen her. Men jeg tror på å gi ungene andre verdier. Og jeg ser heldigvis at ungene setter pris på det også. Det er ikke rart skilsmissebarn blir bortskjemte...

[Rainbow]

Begynte å lese dagboka di nå, du forteller en sterk historie. Trist hvordan eksen din har behandlet deg og hvor fort det gikk før han ikke brydde seg.

 

Vil bare sende deg en klem, og jeg har ikke hatt tid til å lese alt nå fordi jeg er på jobb, men vil legge igjen et lite spor så jeg får med meg alt. For du skriver godt og levende. 

 

Håper det går bra med deg etter hvert fremover!

[Engel]

Takk Rainbow! Merker det er mye terapi i å skrive om tingene. Få det ut. Har jo venninner som også får en goood dose av frustrasjonene mine (og heldigvis holder ut med det), men det er noe med å få det ned på "papiret". Og kunne gå tilbake og se "sånn tenkte jeg da" eller "sånn følte jeg da".

 

Glemte å skrive i går at jeg hadde svigermor på middag på mandag. Svigerfar er med x-en og gutta på tur, så hun var også alene hjemme. Veldig hyggelig middag! Men blir jo bare snakk om en ting da... Men x-en sier ikke noe mer til dem heller. Eneste er at han prøver å si at jeg egentlig har ønsket skilsmisse lenge. Men det der har jeg forklart for svigermor for lenge siden. Ja, det er innmari dårlig gjort av meg å slenge ut av meg sånne kommentarer i sinne. Men når han kommer hjem og kjefter ungene nord og ned uten grunn, da blir jeg veldig sint! Og det har jeg bedt om unnskyldning for mange ganger. I tillegg har jeg bedt om unnskyldning for andre ting. Han derimot har ikke innrømt å ha gjort noe feil, og sier aldri unnskyld. Hverken tidligere eller nå.

 

I dag får jeg besøk av to venninner. Og om mannen får vite om det blir han sikkert drit sur igjen...

De er nemlig konene til to kamerater av x-en. Og det er tydelig at x-en ikke liker at jeg har kontakt med familien hans og det han regner som vennene sine, selv om det etter så mange år er like mye min familie og mine venner.Jeg har tross alt kjent dem i over 15 år, og det er de som har tatt kontakt med meg nå og gjerne ville møtes. Dvs vi møtte hun ene med familien tilfeldig på båten når vi skulle til Danmark, så de fikk jo vite om seperasjonen da. Ble enormt rørt da forresten. For kameraten til mannen kom bort å pratet litt om hvor vi skulle osv., og så blir jeg litt irritert på x-en som sitter der og prater helt som vanlig, så jeg sier som sant er at vi er på tur for ungenes skyld, men at x-en har flyttet ut og at vi er separert. Ser at kameraten blir rimelig paff. Men de snakker litt mer sammen før han går bort til resten av familien. Men når x-en går for å kjøpe litt mat, kommer kameraten hans bort til MEG for å høre hva som har skjedd. Og jeg møter en enorm forståelse og sympati. Jeg går ikke i detaljer da, men litt senere kommer "konen" (som jeg da ser på som en av mine venninner selv om vi ikke har kjempemye kontakt) og spør om jeg vil være med i Tax-freen en tur. Det er da bare et påskudd så hun skal få snakket med meg. Og hun får hele historien. Jeg gidder ikke lyve, x-en får stå for det han har gjort. Men jeg sier heller ikke noe mer enn det jeg VET er sant altså.  Man kan jo spekulere mye, men det holder jeg for meg selv.

 

Jaja, hun andre som kommer i kveld er da sammen med en annen fra samme kameratgjeng. Og han jobber i tillegg sammen med x-en. Dvs at både han og kona i tillegg kjenner hun nye venninnen til x-en, og den tidligere samboeren hennes... For å si det sånn så kommer jeg ikke til å skjule sannheten nå heller. Men det kan jo fort bli ganske faut for mannen å komme på jobb etter ferien. Og jeg må si at jeg fryder meg litt.   Når de er så dumme å være så offentlig med forholdet sitt så tidlig (selv om de prøver å påstå for alle at de bare er venner) så får man ta følgene av det også. Å starte et forhold med x-samboren til en kollega som også er en kamerat av deg, det er jo bare så ufint som det kan få blitt! Er det rart at jeg føler jeg er midt i en dårlig såpeopera?   Er glad jeg har kommet så langt at jeg kan se humoren i det.

 

Men, over til noe helt annet. Jeg har sagt ja til noe som kanskje på en måte er en date...  Og jeg gleder meg! Altfor tidlig, men veldig hyggelig. Såå... Alle bremser på, men vi får se hva som skjer. Veldig hyggelig å vite at noen er interessert da. Men jeg skal ikke inn i noe forhold altså, det er uaktuelt på leeeenge!

[Engel]

Hadde en veldig hyggelig kveld med to herlige damer i går. Må bare si at jeg er utrolig heldig. Jeg har mange flotte mennesker rundt meg!

 

Men den nesten-daten er avlyst. Fikk vite litt mer om personen, og avblåste alt. Der var det mye bagasje, og en del av det var relativt ny og uavklart bagasje...   Sånne ting skal jeg IKKE rote meg borti altså. Glad jeg oppdaget det nå. Nei, jeg har goood tid på den fronten altså.

[Serafina.]

Du virker som en tøff dame og det virker som du tross alt klarer deg greit. Det må jo være en tøff situasjon du er i med endel utfordringer med eksmannen. Etter det jeg leser kan det virke som situasjonen snudde fort, fra du ble forlatt til du har klart å få kontroll på situasjonen. Sterkt. Flott du har masse fine folk rundt deg.