Når skal man trekke barna vekk fra ukjente menn?

[AnonymBruker]

Vi vet jo alle at det finnes pedofile der ute.....Men når er det ok å ta vekk barna fra menn som kanskje er litt for nærgående?

 

Jeg tenker på episoder som feks hvis en ukjent mann begynner å plaske litt på ungen din når dere er på stranden. Altså, hva skal man kalle det, slike uskylde episoder?

 

Det kan jo bare være ment som lek og at de liker å underholde barnet. Men når skal man si stopp? 

 

 

Har ikke barn selv, så jeg har ingen erfaring. Men hva mener dere? Har dere vært utsatt for noe slikt?

Anonymous poster hash: 2aabe...7b8

[Christina82]

Det tror jeg man må se an i hver enkelt situasjon, og vurdere der og da. Vi må heller ikke bli for hysteriske og ikke tenke at det er lov å snakke med andre mennesker. 

[AnonymBruker]

Fra ukjente mennESKER mener du?

 

Jeg er selv en person som gir en del oppmerksomhet til andres barn på lekeplassser når de leker med mine egne barn. Men siden jeg ikke er en mann så er jeg kanskje harmløs uansett??

 

Blir litt lei meg av å lese at folk der ute tror mannen min er pedofil bare fordi han passer på barna sine og vier oppmerksomhet også til lekekamerate de finner på lekeplassene vi besøker... Han har hvert fall trøstet mange barn som har falt og slått seg fordi barnas egne foreldre var opptatte med å sitte med nesa laangt nedi smarttelefonen sin!

Anonymous poster hash: a6d67...bc2

[Carrot]

Jeg er litt sånn "heller paranoid enn etterpåklok" men det er farget av egne opplevelser...

[AnonymBruker]

Stol, på magefølelsen. Du merker fort om personen er snill eller om han virker "snill" ...

Det er normalt å få litt kontakt, spesielt om man liker barn, eller har barn selv, men man merker fort om det er noe som ikke stemmer ..

Anonymous poster hash: 99e71...bb8

[AnonymBruker]

 

Stol, på magefølelsen. Du merker fort om personen er snill eller om han virker "snill" ...

Det er normalt å få litt kontakt, spesielt om man liker barn, eller har barn selv, men man merker fort om det er noe som ikke stemmer ..

Anonymous poster hash: 99e71...bb8

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c8c41...813

[Gjest Balian de Ibelin]

Det er to ting du trenger å vite

 

1. De fleste menn er ikke pedofile og ville aldri skadet et barn på noen som helst måte

 

 

2. Det finnes nok av kvinnelige pedofile\hebefili der ute. 

[Gjest]

I løpet av mine 7 år som mor har jeg bare måtte skjerme barnet mitt fra andre mennesker en gang, da var minsten 2 år og ble fotfulgt av rundt 30 turister som ville fotografere ham på et fjell.

 

Utenom det har jeg har opplevd at både menn og kvinner har lekt / tatt kontakt med barna mine, men aldri fått en dårlig magefølelse. Hadde jeg fått det, eller hadde ikke barna synes det var greit, så hadde jeg tatt de vekk fra situasjonen. 

[peppermyntete]

Når skal man trekke barna vekk fra ukjente kvinner???

[AnonymBruker]

En fremmed kvinne kan like godt kidnappe eller lokke med seg et barn. Å ha vonde hensikter med barn tilligger ikke bare menn.

Barn skal generelt læres opp til å ikke ha tillit til fremmede utendørs eller på fremmede steder.

Anonymous poster hash: cc22e...022

[AnonymBruker]

Det er to ting du trenger å vite

 

1. De fleste menn er ikke pedofile og ville aldri skadet et barn på noen som helst måte

 

 

2. Det finnes nok av kvinnelige pedofile\hebefili der ute.

https://s-media-cache-ak0.pinimg.com/originals/de/09/26/de0926e5121918c0a8fba580fcfd86bd.jpg

Anonymous poster hash: 9cdc8...190

[Aule]

Jeg synes fokuset blir litt skjevt her. Hvor ofte blir egentlig barn i Norge bortført av pedofile overgripere? Det siste må ha vært Baneheia i 1999 og Thomas Quick på 80-tallet?

Det er veldig liten sjanse for at den klassiske pedonissen i frakk og hatt oppsøker barnet ditt på et offentlig sted. Jeg vil tro 99,99% av overgrep mot barn kommer fra barnehageansatte og slektninger...Da blir det for dumt å innprente i hodet til ungen at alle tilfeldige menn på gata er potensielle monstre.

[GammelKaktus]

Så lenge de som leker med sønnen min på stranden eller lekeplassen er der med egne barn eller barnebarn så pleier jeg bare å følge med. Er de alene og virker litt småcreepy så tar jeg sønnen min ut av situasjonen. Heldigvis så har det ikke skjedd ofte. Du kan ikke lære barna for tidlig at de skal ha mistillit til andre voksne heller, da kan du kødde til tilknytningen. Frem til skolealder så skal jo barna følges med når de leker ute og slikt, og innen den tid så skal barn ha fått forklart dette med fremmede og slikt.

[AnonymBruker]

Jeg syns innlegget til TS virker suspekt. Hvorfor lurer du på dette hvis du ikke har barn?? Jeg er så skeptisk til slik at jeg lurer på om det kan være en pedofil som stiller et slikt spørsmål for å sondere terreng!

Anonymous poster hash: 27622...e1d

[AnonymBruker]

Jeg syns innlegget til TS virker suspekt. Hvorfor lurer du på dette hvis du ikke har barn?? Jeg er så skeptisk til slik at jeg lurer på om det kan være en pedofil som stiller et slikt spørsmål for å sondere terreng!

Anonymous poster hash: 27622...e1d

Ærlig talt... Av alle mulige komisk paranoide teorier man kan ha er dette en av de mer søkte jeg har sett. Det må da virkelig være greit for folk, også folk uten egne barn, å spørre om noe sånt av ren nysgjerrighet. Det kan sikkert være litt interessant å høre hvor mye dagens foreldre er preget av slik frykt. (Men det er kanskje et slags svar på TS' spørsmål, da: Det skal til tider enda mindre til for å utløse pedofili-mistanker enn man noensinne kunne innbilt seg.)

Uansett. Seksuelle overgrep mot sine egne barn er naturlig nok noe av det foreldre frykter aller mest her i verden, så den bittelille stemmen som sier "Pass litt på nå" sniker seg nok inn ganske raskt hos mange. Samtidig er det vel et forsvinnende lite antall av disse overgrepene som finner sted ved at en fremmed tar kontakt med et barn og forgriper seg rett foran øynene på foreldrene. Faren er reelt sett liten, og mange (de fleste?) vil vel heller bare holde et øye med situasjonen hvis noen begynner å leke litt med barnet. Har ikke opplevd at det er særlig problematisk å bare holde seg innen synsvidde og vurdere om situasjonen forandrer seg til noe mistenkelig.

Sier stopp hvis det virker suspekt. Hvor grensen for "suspekt" går kan man umulig gi noe fasitsvar på, det spørs jo helt på hvem, hva, hvor, når, hvordan og hvorfor.

Anonymous poster hash: 8da98...563

[AnonymBruker]

Du merker det når noe er galt. Jeg satt barnevakt til to jenter. De hadde store, nydelige øyne og var typisk "pen". Du vet, slik som de naturlig pene barna du ser i reklamer og sånt. 

 

Var ofte i sentrum med de, og folk kom ofte bort for å hilse og for å se på dem. Mange ble tiltrukket til øynene, de var isblå og store. 

En gang så var vi ute, jeg var 15 år bare, de var 1 og 2år. De satt i barnevogn, for vell det var to av dem og en av meg. Det var mange folk ute den dagen. Det var mange boder rundt omkring i sentrum, og mye å se på. 

En mann kom bort, slik som mange andre menn og kvinner. Det var da en gjeng på 6-7 stk rundt oss.

Jeg sa vi måtte gå videre og alle sa hade til jentene. Det første han spurte om var navnet deres. Jeg fikk en ekkel følelse, og ga han falske navn. Ingen av de andre spurte om navnet deres, aldri opplevd det, verken før eller siden. 

De fleste stoppet opp i noen få sekunder får å si "å så pene de er, er de søstrene dine?" også sier jeg "nei, jeg er barnevakten" også gir jeg de et smil og går videre. 

Men denne ene mannen ga meg en ekkel følelse, så jeg unnskyldte meg og gikk videre ganske fort. 

 

En halvtime senere oppdaget jeg at han fulgte etter oss. 

Han lå noen få skritt bak oss hele tiden. Jeg ble obs på det da jeg snudde for å gå tilbake samme vei. Han fulgte etter oss i nesten en time etter at jeg oppdaget han. Han skiftet da med å gå foran og bak oss, men om jeg tok en høyresving da han tok venstre, så kom han alltid tilbake! Han smilte og vinket til jentene vær en sjanse han fikk. 

 

Vi kom så til enden av alle bodene og det var mindre folk der. 

Som mange ganger før, så gikk jeg forbi han. Helt utav det blå så snudde han seg mot oss og sperret veien for meg. Han begynte så å prate og prate om hvor pene og nydelige de er. Stilte mange ekle spørsmål om hvor vi holdt til, når var de født, hvilken barnehage de gikk på osv osv. Mange rare og unormale spørsmål. Jeg svarte ikke på noen av de spørsmålene, men han fortsatte å høljet på med flere spørsmål. 

Jeg beklaget meg mange ganger og sa "vi må rekke bussen". 

Men han lot oss ikke gå videre. 

 

To hyggelige damer kom bort og ba han om å gå. For de så at jeg ble ukomfortabel og de hadde gått rett bak oss hele veien. Og hadde da fått med seg at han stirret og regelrett fulgt etter oss. Han ble så krass i stemmen og begynte å kjefte på de, og sa "men det er jo mine døtre jeg må jo få snakke med de!". Også prøvde han å ta tak i vognen ved å dytte meg til side. Jeg slo til han med knyttneven mot brystet og presset han vekk. Jeg ble helt paff, for han var IKKE faren deres. 

Det endte opp med mye roping mellom de voksne, jeg sto der helt lamslått og måpte! 

En mann kom bort, som hadde fått med seg alt, og jagde han vekk. Truet med å ringe politiet og alt. 

De to damene fortalte meg at de reagerte på hvordan han oppførte seg. At han stirret og fulgte med på oss, og fulgte etter oss. Så derfor valgte de å følge etter får å være sikker på at ingenting skjedde. 

 

De var så snille at de fulgte meg til bussholdeplassen. For å passe på at han ikke fulgte etter igjen. De gikk noen få meter unna meg, så nære at de så meg hele tiden. De hadde rett i å gjøre det, for mannen sto ved et hjørne å ventet på meg og jentene. 

Men han dro sin vei da han så at de kom etter. 

 

Jeg tørr ikke å tenke på hva som hadde skjedd, om de ikke hadde hjulpet meg!

Ja, jeg var jo på en ganske trygg plass. Og jeg kjente at noe var galt. Men da han sa at han var faren, da ble jeg så paff at jeg viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. 

Jeg viste fra første stund at noe var feil med han. Måten han var på, måten han så på de. Og da han spurte om navnet så var første tanken "kom meg vekk fra han". 

 

Jeg har passet barn siden jeg var 11 år. Passet 6 barn i nabolaget, ofte samtidig (på den tiden da jeg var 15). Den yngste var 8 måneder, og eldste 5 år. 
Jeg sluttet å være barnevakt da jeg var 21, for da var alle barna i nabolaget så gamle at de ikke trengte barnevakt lengre. Og jeg flyttet hjemme ifra pga studie. På den tiden så kom det noen få nye folk med små barn, den dag i dag, 5 år etter jeg sluttet, så er det nå fullt av barn der igjen. 

Det er altså en plass hvor ting går i rykk og napp. Da JEG var lita så var det fullt av barn, og da de (og jeg) ble eldre så flyttet folk, så kom det nye som fikk barn (de barna jeg passet).. og da de ble eldre så flyttet de igjen.. og nå, 5 år etter så er det altså en ny bølge med barn. Det bor ingen der fra den tiden jeg var lita, kun mamma og pappa. Men de flytter neste år. 

 

Foreldrene viste at jeg kunne å ta vare på barna, selv om at jeg var ung. De viste jo så klart hvor jeg var, alltid. De viste alltid hva jeg skulle gjøre de timene jeg passet de. Jeg var den eneste i nabolaget som ønsket å passe barna, jeg elsker barn! Var også den eneste de stolte på, det startet med et søskenpar også spredde ordet seg, å vips så var dagene mine fulle. Fikk jo litt penger på det, men passet ofte gratis fordi jeg elsket det. Og det meste av pengene ble brukt på barna allikevel, som mat og drikke på turer.
Om jeg ikke hadde noe å gjøre, så ringte jeg de å spurte om de trengte en time eller to fri, så tok jeg med meg et lass med barn på den store lekeplassen ti minutter unna. vinn vinn for alle sammen  
Så ikke noe vits å kommentere å si at jeg var for ung, og at foreldrene var dumme som lot meg passe barna deres. etc etc  (jeg vet hvordan KG er). 

 

Men poenget er. Du merker det tvert om noe er galt! 

Så lenge du følger magefølelsen og ikke bare tenker "det er sikkert ingenting, jeg er bare paranoid". 

Du merker om noen bare er hyggelig og snill, eller om de har andre tanker. 

 

Anonymous poster hash: d939d...a0f

[AnonymBruker]

et lite tips, aldri oppgi ekte navn! Kall meg paranoid, men fremmede har ikke noe "godt" av å vite barns ekte navn. Om noen spør, gi de et fiktiv navn og gå videre.

Det er en grunn til at det anbefales å ikke bruke navnskilt på vogner og sekker. 

 

Det å spørre om navn KAN være "normalt" for noen, men opplevde det aldri de årene jeg passet barn. Men kan være jeg ikke husker enkelt tilfeller. 

 

Det at en ukjent person vet om navnet til barnet, så kan de bruke det for å få tillit hos barnet. 

Spørs så klart på barnet, alder og situasjon. Om noen dukker opp i hjemmet og sier "hei ola, vil du bli med ut å gå en tur?" så hjelper vell ikke navnet så stort kan jeg tenke meg 

 

Men det å gi ifra deg navnet til ukjente du møter i parken eller på gaten er unødvendig.

 

 

Anonymous poster hash: d939d...a0f

[Gjest Balian de Ibelin]

https://s-media-cache-ak0.pinimg.com/originals/de/09/26/de0926e5121918c0a8fba580fcfd86bd.jpg

Anonymous poster hash: 9cdc8...190

 

 

 

[AnonymBruker]

Du merker det når noe er galt. Jeg satt barnevakt til to jenter. De hadde store, nydelige øyne og var typisk "pen". Du vet, slik som de naturlig pene barna du ser i reklamer og sånt.

Var ofte i sentrum med de, og folk kom ofte bort for å hilse og for å se på dem. Mange ble tiltrukket til øynene, de var isblå og store.

En gang så var vi ute, jeg var 15 år bare, de var 1 og 2år. De satt i barnevogn, for vell det var to av dem og en av meg. Det var mange folk ute den dagen. Det var mange boder rundt omkring i sentrum, og mye å se på.

En mann kom bort, slik som mange andre menn og kvinner. Det var da en gjeng på 6-7 stk rundt oss.

Jeg sa vi måtte gå videre og alle sa hade til jentene. Det første han spurte om var navnet deres. Jeg fikk en ekkel følelse, og ga han falske navn. Ingen av de andre spurte om navnet deres, aldri opplevd det, verken før eller siden.

De fleste stoppet opp i noen få sekunder får å si "å så pene de er, er de søstrene dine?" også sier jeg "nei, jeg er barnevakten" også gir jeg de et smil og går videre.

Men denne ene mannen ga meg en ekkel følelse, så jeg unnskyldte meg og gikk videre ganske fort.

En halvtime senere oppdaget jeg at han fulgte etter oss.

Han lå noen få skritt bak oss hele tiden. Jeg ble obs på det da jeg snudde for å gå tilbake samme vei. Han fulgte etter oss i nesten en time etter at jeg oppdaget han. Han skiftet da med å gå foran og bak oss, men om jeg tok en høyresving da han tok venstre, så kom han alltid tilbake! Han smilte og vinket til jentene vær en sjanse han fikk.

Vi kom så til enden av alle bodene og det var mindre folk der.

Som mange ganger før, så gikk jeg forbi han. Helt utav det blå så snudde han seg mot oss og sperret veien for meg. Han begynte så å prate og prate om hvor pene og nydelige de er. Stilte mange ekle spørsmål om hvor vi holdt til, når var de født, hvilken barnehage de gikk på osv osv. Mange rare og unormale spørsmål. Jeg svarte ikke på noen av de spørsmålene, men han fortsatte å høljet på med flere spørsmål.

Jeg beklaget meg mange ganger og sa "vi må rekke bussen".

Men han lot oss ikke gå videre.

To hyggelige damer kom bort og ba han om å gå. For de så at jeg ble ukomfortabel og de hadde gått rett bak oss hele veien. Og hadde da fått med seg at han stirret og regelrett fulgt etter oss. Han ble så krass i stemmen og begynte å kjefte på de, og sa "men det er jo mine døtre jeg må jo få snakke med de!". Også prøvde han å ta tak i vognen ved å dytte meg til side. Jeg slo til han med knyttneven mot brystet og presset han vekk. Jeg ble helt paff, for han var IKKE faren deres.

Det endte opp med mye roping mellom de voksne, jeg sto der helt lamslått og måpte!

En mann kom bort, som hadde fått med seg alt, og jagde han vekk. Truet med å ringe politiet og alt.

De to damene fortalte meg at de reagerte på hvordan han oppførte seg. At han stirret og fulgte med på oss, og fulgte etter oss. Så derfor valgte de å følge etter får å være sikker på at ingenting skjedde.

De var så snille at de fulgte meg til bussholdeplassen. For å passe på at han ikke fulgte etter igjen. De gikk noen få meter unna meg, så nære at de så meg hele tiden. De hadde rett i å gjøre det, for mannen sto ved et hjørne å ventet på meg og jentene.

Men han dro sin vei da han så at de kom etter.

Jeg tørr ikke å tenke på hva som hadde skjedd, om de ikke hadde hjulpet meg!

Ja, jeg var jo på en ganske trygg plass. Og jeg kjente at noe var galt. Men da han sa at han var faren, da ble jeg så paff at jeg viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre.

Jeg viste fra første stund at noe var feil med han. Måten han var på, måten han så på de. Og da han spurte om navnet så var første tanken "kom meg vekk fra han".

Jeg har passet barn siden jeg var 11 år. Passet 6 barn i nabolaget, ofte samtidig (på den tiden da jeg var 15). Den yngste var 8 måneder, og eldste 5 år.

Jeg sluttet å være barnevakt da jeg var 21, for da var alle barna i nabolaget så gamle at de ikke trengte barnevakt lengre. Og jeg flyttet hjemme ifra pga studie. På den tiden så kom det noen få nye folk med små barn, den dag i dag, 5 år etter jeg sluttet, så er det nå fullt av barn der igjen.

Det er altså en plass hvor ting går i rykk og napp. Da JEG var lita så var det fullt av barn, og da de (og jeg) ble eldre så flyttet folk, så kom det nye som fikk barn (de barna jeg passet).. og da de ble eldre så flyttet de igjen.. og nå, 5 år etter så er det altså en ny bølge med barn. Det bor ingen der fra den tiden jeg var lita, kun mamma og pappa. Men de flytter neste år.

Foreldrene viste at jeg kunne å ta vare på barna, selv om at jeg var ung. De viste jo så klart hvor jeg var, alltid. De viste alltid hva jeg skulle gjøre de timene jeg passet de. Jeg var den eneste i nabolaget som ønsket å passe barna, jeg elsker barn! Var også den eneste de stolte på, det startet med et søskenpar også spredde ordet seg, å vips så var dagene mine fulle. Fikk jo litt penger på det, men passet ofte gratis fordi jeg elsket det. Og det meste av pengene ble brukt på barna allikevel, som mat og drikke på turer.

Om jeg ikke hadde noe å gjøre, så ringte jeg de å spurte om de trengte en time eller to fri, så tok jeg med meg et lass med barn på den store lekeplassen ti minutter unna. vinn vinn for alle sammen

Så ikke noe vits å kommentere å si at jeg var for ung, og at foreldrene var dumme som lot meg passe barna deres. etc etc (jeg vet hvordan KG er).

Men poenget er. Du merker det tvert om noe er galt!

Så lenge du følger magefølelsen og ikke bare tenker "det er sikkert ingenting, jeg er bare paranoid".

Du merker om noen bare er hyggelig og snill, eller om de har andre tanker.

Anonymous poster hash: d939d...a0f

Huff, for en ekkel situasjon! Bra du fikk god hjelp fra andre! Sleipt å si at han var faren 😣

Anonymous poster hash: 76412...ec2

[Carrot]

Jeg er forøvrig like skeptisk til kvinner som til menn, hvorfor skal en voksen person oppsøke et barn for å leke eller ta kontakt slik ut av det blå? Fordi de liker barn? Er genuint opptatt av dem? Ønsker dem det beste? Alle like suspekte i mine ører når det er mennesker man ikke kjenner - så ja, jeg er heller paranoid enn godtroende og etterpåklok..