Damer som starter samtaler på Tinder

[AnonymBruker]

Om jeg bruker lang tid på å svare, så har ikke det noe med å gjøre om du er for lite attraktiv. Jo mer attraktiv ei dame er, jo større er sjansen for at jeg mister hodet og ender opp med å bli såret. Dvs. jeg blir mer forsiktig. Jeg tror kanskje mange er som meg også. De har gjort seg dårlige erfaringer i sjekkemarkedet og blir forsiktige. Dessuten har man dager som er mindre egnet enn andre dager når det gjelder slikt. Kanskje skjer det andre ting i livet som gjør at man er mindre klar. Jobben min tar opp mye av min tid og energi og jeg har et ansvar når jeg kommer hjem også. Så ofte tar jeg meg ikke tid til å svare før sent på kvelden, rett og slett for å unngå stress.

 

Medsøstre, vi kan jo håpe på at dette er grunnen til at gutta ikke svarer oss.

 

TS

Anonymous poster hash: a0d26...469

[Okapi]

Det verste som kan skje er at hun ikke svarer hun har jo trykket liker på deg, så hun syntes jo du er kjekk hvertfall - så er det bare å prøve seg frem og skrive, og hvis noen ikke skulle svare/evnt slutter å svare, så er ikke det noe å bry seg om heller - det skjer med de fleste på Tinder. Husk av vi bare lever en gang, du må begynne å gå litt utenfor komfortsonen din, hvis du vil ha muligheten til å finne en dame

 

Sa aldri at det var spesielt rasjonelt. Ubehag lar seg ikke lett gjøre noe med. Det er jo også helt ufarlig å la husedderkopper kravle over hele kroppen, men de fleste ville styrt langt unna om de selv fikk betalt for det.

[AnonymBruker]

Sa aldri at det var spesielt rasjonelt. Ubehag lar seg ikke lett gjøre noe med. Det er jo også helt ufarlig å la husedderkopper kravle over hele kroppen, men de fleste ville styrt langt unna om de selv fikk betalt for det.

 

Frykten din er større enn ønsket om kjæreste. For meg er ønsket om kjæreste så sterkt at jeg noen ganger utsetter meg for risikoen for avvisning, noe som jeg jo ikke takler så bra...

Anonymous poster hash: a0d26...469

[Gjest ashanti]

Sa aldri at det var spesielt rasjonelt. Ubehag lar seg ikke lett gjøre noe med. Det er jo også helt ufarlig å la husedderkopper kravle over hele kroppen, men de fleste ville styrt langt unna om de selv fikk betalt for det.

 

Ja, men du kan ikke sammenligne å være singel resten av livet med å få noen edderkopper på seg mot betaling Det er livet ditt og du ønsker jo å være sammen med noen på et tidspunkt (hvis jeg har forstått det riktig) og da tenker jeg at du må jobbe hardt og legge en innsats i å få til å gjøre noe med ubehaget  

[Okapi]

Kanskje det, men er jo ikke godt å vite hvordan.

[Gjest ashanti]

Kanskje det, men er jo ikke godt å vite hvordan.

 

 

[happiest]

Jeg tar intiativ til å starte samtaler på tinder, med mindre han starter før meg....

 

Men synes ofte det er håpløst å holde samtaler i gang. Jeg liker å spørre om ting jeg lurer på. Får ofte svar, men får aldri spørsmål tilbake! Er de ikke interessert i å vite noe om meg? Eller vil de at jeg skal ene og alene prøve å holde samtalen i gang?

[AnonymBruker]

Ja, men du kan ikke sammenligne å være singel resten av livet med å få noen edderkopper på seg mot betaling Det er livet ditt og du ønsker jo å være sammen med noen på et tidspunkt (hvis jeg har forstått det riktig) og da tenker jeg at du må jobbe hardt og legge en innsats i å få til å gjøre noe med ubehaget

Jo, det kan man vel det. Sosial angst (eksempelvis, ikke gitt at det er det det dreier seg om her) og angst mot edderkopper kan fint sammenlignes. Mange mennesker med eksempelvis sosial angst takler blant annet avvisning særlig dårlig, og unngår gjerne slike situasjoner der man kan bli avvist. Dette er et klassisk eksempel på at angsten begrenser en selv i å leve et normalt liv. Det er ikke så lett å bare hoppe i det og overgå angsten. 

 

Som skrevet er sosial angst her bare brukt som et eksempel. Det er ikke meningen å diagnostisere Okapi. 

Anonymous poster hash: a8f9a...609

[Okapi]

Hm, kanskje like greit å legge kortene på bordet, siden det først er et tema. Jeg er usikker på om jeg har sosial angst (begrepet er ikke så populært hos psykologer lenger, siden det er ganske vagt, og det er horder av selvdiagnostiserte folk på nett), men jeg har altså unnvikende personlighetsforstyrrelse, som har symptomer som ligner på det AB over beskriver. Jeg vet jo at det er ekstremt tåpelig, men en avvisning kan fort gi meg en uke med søvnløshet og et dramatisk fall i selvtillit, og eksponering er ikke en behandlingsform som fungerer. Faktisk gjør det det verre, hvis resultatet av å prøve er det jeg frykter. Derfor tar jeg aldri initiativ med mindre jeg ser det som ganske tydelig at noen faktisk er interessert. Et høyresveip på Tinder holder ikke for meg; jeg trenger at de sender melding først (noe som faktisk hender iblant).

 

Jeg hører mange si at i slike situasjoner bør man trene til de ubehagelige følelsene forsvinner. Det er litt det som skiller folk som meg fra "normale" mennesker. Disse følelsene kommer mest sannsynlig aldri til å forsvinne, da verken trening eller medisinering har noen nevneverdig effekt. Det man kan gjøre (som jeg gjør i mange andre sammenhenger), er å rett og slett se bort fra følelsene, og heller bare gjøre det som er fornuftig. Det krever imidlertid litt styrke og fokus, og det betyr også at jeg må se bort fra positive følelser. Litt sånn zen, altså. Problemet her er at det selvsagt ikke funker i en dating-sammenheng, ettersom konsekvensen blir at jeg da rett og slett ikke bryr meg nok til å ta initiativ. Tiltrekning er ikke rasjonelt, og parforhold er ikke nødvendigvis fornuftig.

 

Men nå er det nok selvutlevering. Ikke nødvendigvis så fornuftig å offentlig innrømme at man er sprø heller.

[Gjest ashanti]

Hm, kanskje like greit å legge kortene på bordet, siden det først er et tema. Jeg er usikker på om jeg har sosial angst (begrepet er ikke så populært hos psykologer lenger, siden det er ganske vagt, og det er horder av selvdiagnostiserte folk på nett), men jeg har altså unnvikende personlighetsforstyrrelse, som har symptomer som ligner på det AB over beskriver. Jeg vet jo at det er ekstremt tåpelig, men en avvisning kan fort gi meg en uke med søvnløshet og et dramatisk fall i selvtillit, og eksponering er ikke en behandlingsform som fungerer. Faktisk gjør det det verre, hvis resultatet av å prøve er det jeg frykter. Derfor tar jeg aldri initiativ med mindre jeg ser det som ganske tydelig at noen faktisk er interessert. Et høyresveip på Tinder holder ikke for meg; jeg trenger at de sender melding først (noe som faktisk hender iblant).

 

Jeg hører mange si at i slike situasjoner bør man trene til de ubehagelige følelsene forsvinner. Det er litt det som skiller folk som meg fra "normale" mennesker. Disse følelsene kommer mest sannsynlig aldri til å forsvinne, da verken trening eller medisinering har noen nevneverdig effekt. Det man kan gjøre (som jeg gjør i mange andre sammenhenger), er å rett og slett se bort fra følelsene, og heller bare gjøre det som er fornuftig. Det krever imidlertid litt styrke og fokus, og det betyr også at jeg må se bort fra positive følelser. Litt sånn zen, altså. Problemet her er at det selvsagt ikke funker i en dating-sammenheng, ettersom konsekvensen blir at jeg da rett og slett ikke bryr meg nok til å ta initiativ. Tiltrekning er ikke rasjonelt, og parforhold er ikke nødvendigvis fornuftig.

 

Men nå er det nok selvutlevering. Ikke nødvendigvis så fornuftig å offentlig innrømme at man er sprø heller.

 

Jeg var ikke klar over at det var så alvorlig, forstod deg som at du var en av dem som bare syntes det var kleint hvis du skulle bli avvist. Beklager hvis jeg blandet meg for mye.. prøvde bare å gi litt "back up"/støtte