Foreldre er de som lider mest under bv..

[AnonymBruker]

Jeg ser en gjennomgående rød tråd i mange av innleggene ang barnevernet.

Foreldre som legger ut om hvor fæle dem er og om hvordan de er "ute etter dem og barna deres".

Jeg var barnevernsbarn selv, i litt over ti år. Jeg har bodd på institusjon og i fosterhjem. Vi og mine søsken har vært under tiltak og vi har prøvd ut alt fra veiledning til avlastning.

Mine foreldre følte alltid at barnevernet var etter dem, dette var ufortjent og slik var det bare. Moren min leste på nettsteder som skrev negativt om bv og som la ut historier hun mente å kjenne seg igjen i.

Men for oss barna, var det motsatt. Jo, jeg kunne synes bv var slitsomme til tider og litt masete. Stilte meg teite spørsmål, og jeg fikk ofte nye saksbehandlere. Men! Tiltakene gjorde meg godt, ihvertfall noen av dem, og de hadde god grunn til å fjerne oss fra situasjonen vi var vi. For den var utrolig vanskelig og destruktiv. Når jeg ble flyttet merket de rundt meg en positiv forskjell.

Desverre tar det tid for sår å gro, så selvfølig var det røff sjø i perioder, selvom miljøet rundt var bedre. Men den dag i dag har jeg ikke traumer på grunn av bv, tvert imot! Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om ingen så oss barna.

Jeg fikk barn tidlig, og har møtt på noen som jobber i barnevernet som husker meg. De skryter over hvor glade og harmoniske barna mine er. De sier at det synes at de har gode foreldre.

Så jeg synes dere som legger ut slike innlegg hvor hvor horribelt systemet er, om hvor utrolig korrupt det er, skal ta å prøve å dra ut noe som heter selvinnsikt.

Dette er en egenskap som er ganske typisk for foreldre som har barna under barnevernet å mangle. Det et vel også derfor barnevernet aldri føler det er trygt å gi slipp? For om foreldrene ikke innser hva problemene er og om de er med på å skape dem, nei da blir heller ikke situasjonen bedre.

En stor del av det å være foreldre handler om å se barnets beste, selvom du som foreldrer kanskje må ofre noe. Tenk på at det at dere slår dere i vranglås gjør situasjonen så utrolig mye verre for barna deres.

Jeg er glad det finnes et barnevern.

Anonymous poster hash: cdc69...962

[jente 82]

Amen

[Gjest Angry Man]

Godt sagt.

[AnonymBruker]

Enig i det du skriver. Er selv "bv barn" hadde foreldre som aldri så feilene de gjorde og skyldte alt på alle rundt seg spessielt barnevernet som bare var ute etter dem.. Er glad BV grep inn å fjernet meg og mine søsken fra foreldrene våre, livene våre hadde vært mye verre om vi hadde bodd hjemme garantert!!

Blir så sint når jeg hører folk som er så sinnsykt imot barnevernet. Klart det er kjipt for foreldre å bli fratatt barna sine, men de har ikke blitt tatt uten grunn! Og de som ikke innser det og skylder på bv og alle rundt seg mangler en hel del selvinsikt. Barnevernet er for å beskytte barn som ikke har det bra, ikke for å skåne udugelige mødre og fedres følelser!

Anonymous poster hash: 27f65...b8e

[AnonymBruker]

Jeg ser en gjennomgående rød tråd i mange av innleggene ang barnevernet.

Foreldre som legger ut om hvor fæle dem er og om hvordan de er "ute etter dem og barna deres".

Jeg var barnevernsbarn selv, i litt over ti år. Jeg har bodd på institusjon og i fosterhjem. Vi og mine søsken har vært under tiltak og vi har prøvd ut alt fra veiledning til avlastning.

Mine foreldre følte alltid at barnevernet var etter dem, dette var ufortjent og slik var det bare. Moren min leste på nettsteder som skrev negativt om bv og som la ut historier hun mente å kjenne seg igjen i.

Men for oss barna, var det motsatt. Jo, jeg kunne synes bv var slitsomme til tider og litt masete. Stilte meg teite spørsmål, og jeg fikk ofte nye saksbehandlere. Men! Tiltakene gjorde meg godt, ihvertfall noen av dem, og de hadde god grunn til å fjerne oss fra situasjonen vi var vi. For den var utrolig vanskelig og destruktiv. Når jeg ble flyttet merket de rundt meg en positiv forskjell.

Desverre tar det tid for sår å gro, så selvfølig var det røff sjø i perioder, selvom miljøet rundt var bedre. Men den dag i dag har jeg ikke traumer på grunn av bv, tvert imot! Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om ingen så oss barna.

Jeg fikk barn tidlig, og har møtt på noen som jobber i barnevernet som husker meg. De skryter over hvor glade og harmoniske barna mine er. De sier at det synes at de har gode foreldre.

Så jeg synes dere som legger ut slike innlegg hvor hvor horribelt systemet er, om hvor utrolig korrupt det er, skal ta å prøve å dra ut noe som heter selvinnsikt.

Dette er en egenskap som er ganske typisk for foreldre som har barna under barnevernet å mangle. Det et vel også derfor barnevernet aldri føler det er trygt å gi slipp? For om foreldrene ikke innser hva problemene er og om de er med på å skape dem, nei da blir heller ikke situasjonen bedre.

En stor del av det å være foreldre handler om å se barnets beste, selvom du som foreldrer kanskje må ofre noe. Tenk på at det at dere slår dere i vranglås gjør situasjonen så utrolig mye verre for barna deres.

Jeg er glad det finnes et barnevern.

Anonymous poster hash: cdc69...962

Jeg er glad for at systemet funker og at det bidro til å gjøre barndommen din bedre. Det er viktig at dette kommer fram slik at BV ikke gir opp. Du virker klok og reflektert, og jeg ønsker deg alt godt 

Anonymous poster hash: ad39e...946

[AnonymBruker]

Fint å høre, TS!

 

Håper virkelig ikke alle BV-berørte har samlet seg på KG. Kjenner liksom ikke til det, er bare noe jeg leser om. Men dere finnes altså alle her.

Anonymous poster hash: a2a98...f97

[AnonymBruker]

Jeg visste det måtte være flere med samme erfaringer som meg. 😊

Fint det finnes oppegående mennesker slik som dere der ute! 😊

Anonymous poster hash: cdc69...962

[AnonymBruker]

TS over forresten 😊

Anonymous poster hash: cdc69...962

[AnonymBruker]

Helt enig med deg. Er selv barnevernsbarn, og er det noe jeg skal klage på de for, så er det at de var for treige med å få meg ut fra hjemmet. Og det ser jeg i en del andre tilfeller og. Men vi trenger helt klart et barnevern, og de gjør stort sett en god jobb.

 

 

Anonymous poster hash: 7ae6a...354

[AnonymBruker]

AMEN! 

Anonymous poster hash: d0a4a...fdd

[sonush]

Har ingen personlige opplevelser med BV, men husker da min datter gikk på barnehage. Hun hadde en I samme gruppe som ofte kom sjuskete kledd, med uvasket har, og skatten I ansiktet, omtrent hver dag. Moren forsøkte nok å være god mor. Husker hun syklet 7-8 km i Nov, for å levere datteren på bursdag til min datter. Hun forsøke nok hardt, men hun var bare så enkel. Husker at jeg så denne jenta over lang tid, og på samme måte.

Så så jeg henne et par år senere, fin, nyklippet, ren og pen, og I fosterhjem. Jenta blomstret opp. Noen ggr må man bare ta et valg til barnets beste.

[sonush]

Har ingen personlige opplevelser med BV, men husker da min datter gikk på barnehage. Hun hadde en I samme gruppe som ofte kom sjuskete kledd, med uvasket har, og skatten I ansiktet, omtrent hver dag. Moren forsøkte nok å være god mor. Husker hun syklet 7-8 km i Nov, for å levere datteren på bursdag til min datter. Hun forsøke nok hardt, men hun var bare så enkel. Husker at jeg så denne jenta over lang tid, og på samme måte.

Så så jeg henne et par år senere, fin, nyklippet, ren og pen, og I fosterhjem. Jenta blomstret opp. Noen ggr må man bare ta et valg til barnets beste.

Sorry. Ikke noen ggr, men alltid. Barnets beste er det viktigste.

[Nariko]

Lettere å skylde på at BV er "onde" enn å ta ansvar for egne valg og handlinger....

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke nekte for at feil kan skje med saker barnevernet behandler, men tviler sterkt på at dette ofte er tilfellet. Når man hører om saker får man kun foreldrenes side(ofte ytret i sosiale medier), barnevernet har taushetsplikt og kan ikke forsvare sin side i offentligheten. Dessuten må jobben være veldig vanskelig, kommer de for tidlig inn kan de mangle beviser, for sent og barna er de som lider av det.

Anonymous poster hash: 02e6b...5af

[Aranciata]

Dette var et fint og reflektert innlegg, synes jeg! Det er bra at barnas stemmer også blir hørt. Jeg har ikke lest så mye om barnevern her på Kvinneguiden, men ellers på internett synes jeg det er fryktelig mye anti-barnevernsretorikk som er skrevet på en voldsom måte. Ofte veldig overdrevet, mye stygge ord og en fremstilling av barnevernet som om det er et stort troll som bare venter på å "stjele" barn vekk fra snille foreldre. Som andre har skrevet over her så får vi jo stort sett bare foreldrenes fremstilling så det er fint å lese noe skrevet av et (tidligere) barn som har hatt en positiv opplevelse. Dessverre leser man jo ganske ofte om folk som skulle ønske at noe hadde blitt gjort og som følte at ingen la merke til dem.

[AnonymBruker]

Dette var et fint og reflektert innlegg, synes jeg! Det er bra at barnas stemmer også blir hørt. Jeg har ikke lest så mye om barnevern her på Kvinneguiden, men ellers på internett synes jeg det er fryktelig mye anti-barnevernsretorikk som er skrevet på en voldsom måte. Ofte veldig overdrevet, mye stygge ord og en fremstilling av barnevernet som om det er et stort troll som bare venter på å "stjele" barn vekk fra snille foreldre. Som andre har skrevet over her så får vi jo stort sett bare foreldrenes fremstilling så det er fint å lese noe skrevet av et (tidligere) barn som har hatt en positiv opplevelse. Dessverre leser man jo ganske ofte om folk som skulle ønske at noe hadde blitt gjort og som følte at ingen la merke til dem.

 

Jeg må bare si jeg syns du er nokså naiv. En ting er som TS her, slike historier finnes jo ikke. Men å for eksempel ta et spedbarn ( slik som de har gjort i mitt tilfelle ) bort fra moren sin, det blir helt feil. På 3 uker er det ingen som får bevist eller motbevist at de er dårlige eller gode mødre. En baby på bare noen få uker er uansett ikke tilknytningsskadd. En annen ting derimot er folk som TS som sikkert ble tatt vekk da hun var ungdom og var i opposisjon og dermed ikke likte foreldrene sine uansett. Ofte syns de det kan være deilig og befriende og komme til et annet miljø enn det foreldrene kan tilby dem. Dermed blir også lett foreldrene til TS stemplet som noen dumme kuer som ikke ga TS den omsorgen hun trengte.

 

Til deg over: Jo faktisk er det slik at trynefaktor blir brukt i mange sammenhenger. Det er et korrupt og innavla system. Bv satt i alle fall på gjerdet i min situasjon og de sendte meg til mødrehjem, de bestilte en dritlang og stygg og falsk rapport om meg derfra, og de sendte meg dit for å samle inn nok beviser til å ta barnet mitt.

 

Anonymous poster hash: 23aa7...6e6

[AnonymBruker]

Jeg må bare si jeg syns du er nokså naiv. En ting er som TS her, slike historier finnes jo ikke. Men å for eksempel ta et spedbarn ( slik som de har gjort i mitt tilfelle ) bort fra moren sin, det blir helt feil. På 3 uker er det ingen som får bevist eller motbevist at de er dårlige eller gode mødre. En baby på bare noen få uker er uansett ikke tilknytningsskadd. En annen ting derimot er folk som TS som sikkert ble tatt vekk da hun var ungdom og var i opposisjon og dermed ikke likte foreldrene sine uansett. Ofte syns de det kan være deilig og befriende og komme til et annet miljø enn det foreldrene kan tilby dem. Dermed blir også lett foreldrene til TS stemplet som noen dumme kuer som ikke ga TS den omsorgen hun trengte. Til deg over: Jo faktisk er det slik at trynefaktor blir brukt i mange sammenhenger. Det er et korrupt og innavla system. Bv satt i alle fall på gjerdet i min situasjon og de sendte meg til mødrehjem, de bestilte en dritlang og stygg og falsk rapport om meg derfra, og de sendte meg dit for å samle inn nok beviser til å ta barnet mitt.   Anonymous poster hash: 23aa7...6e6

Gå og legg deg, vi er lei av å lese all svadaen din nå!

Anonymous poster hash: 376b8...109

[AnonymBruker]

Jeg ser en gjennomgående rød tråd i mange av innleggene ang barnevernet.

Foreldre som legger ut om hvor fæle dem er og om hvordan de er "ute etter dem og barna deres".

Jeg var barnevernsbarn selv, i litt over ti år. Jeg har bodd på institusjon og i fosterhjem. Vi og mine søsken har vært under tiltak og vi har prøvd ut alt fra veiledning til avlastning.

Mine foreldre følte alltid at barnevernet var etter dem, dette var ufortjent og slik var det bare. Moren min leste på nettsteder som skrev negativt om bv og som la ut historier hun mente å kjenne seg igjen i.

Men for oss barna, var det motsatt. Jo, jeg kunne synes bv var slitsomme til tider og litt masete. Stilte meg teite spørsmål, og jeg fikk ofte nye saksbehandlere. Men! Tiltakene gjorde meg godt, ihvertfall noen av dem, og de hadde god grunn til å fjerne oss fra situasjonen vi var vi. For den var utrolig vanskelig og destruktiv. Når jeg ble flyttet merket de rundt meg en positiv forskjell.

Desverre tar det tid for sår å gro, så selvfølig var det røff sjø i perioder, selvom miljøet rundt var bedre. Men den dag i dag har jeg ikke traumer på grunn av bv, tvert imot! Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om ingen så oss barna.

Jeg fikk barn tidlig, og har møtt på noen som jobber i barnevernet som husker meg. De skryter over hvor glade og harmoniske barna mine er. De sier at det synes at de har gode foreldre.

Så jeg synes dere som legger ut slike innlegg hvor hvor horribelt systemet er, om hvor utrolig korrupt det er, skal ta å prøve å dra ut noe som heter selvinnsikt.

Dette er en egenskap som er ganske typisk for foreldre som har barna under barnevernet å mangle. Det et vel også derfor barnevernet aldri føler det er trygt å gi slipp? For om foreldrene ikke innser hva problemene er og om de er med på å skape dem, nei da blir heller ikke situasjonen bedre.

En stor del av det å være foreldre handler om å se barnets beste, selvom du som foreldrer kanskje må ofre noe. Tenk på at det at dere slår dere i vranglås gjør situasjonen så utrolig mye verre for barna deres.

Jeg er glad det finnes et barnevern.

Anonymous poster hash: cdc69...962

Jeg har erfaring med barnevernet både som privatperson og gjennom jobben min. Jeg har sett og opplevd ting som gjør at jeg er enig med deg, men ikke alltid er det sånn. Jeg har et barn som nå er 11 år. Vi hadde barnevernet inne fra jeg var gravid til barnet var 9 år. Da fikk barnet diagnosen asperger syndrom. Men før diagnosen kom var I perioder tøft å forholde seg til barnevernet. For både meg og barnet mitt. Mye av grunnen er den hyppige utskifting av saksbehandlere. 17 saksbehandlere på under 10 år er verken bra for barna, foreldre eller nettverket rundt barnet. I de tilfeller jeg har mest innsikt i og foreldre har beholdt barna hjemme har de vært mest misfornøyd med antall saksbehandlere. Det er en vanskelig åpne seg og samarbeide 100% med barnevernet når det er nye behandlere hvertfall en gang i halvåret. Man er i sårbar situasjon og da måtte forholde seg til den ustabiliteten er tøft for alle involverte.

Men jeg har og sett saker der foreldrene mangler selvinnsikt så til de grader. Der foreldrene svartmaler barnevernet, men samtidig ser jeg at barnet ikke har det bra. Og foreldrene ikke klarer å hjelpe, men heller gjør ting verre med sin håndtering av barnet.

Jeg skulle ønske at barnevernet fikk på plass tiltak for sine ansatte. Som gjorde at det ikke ble så mye utskiftning. For ingen av de sakene jeg kjenner til privat eller gjennom jobb har hatt samme saksbehandler i mer enn 2 år. Det kan ikke være noe gunstig for verken barna som trenger bedre omsorg eller foreldre som trenger veiledning . Eller de familiene som er under utredning hvor problemene ikke er omsorgen men at barnet har en udiagnosert sykdom som kan ha fellestrekk med omsorgsvikt.

Barnevernet gjør en god jobb, men det er ting der som må bedres for at de og skal gjøre en bedre jobb. Saksbehandlerne har for mange saker og ofte blir de sakene som er minst alvorlige nedprioritert og foreldrene for gjerne ikke den hjelp og støtte de ser deres familie trenger for å bedre situasjonen til det beste for hele familien. Det har jeg selv opplevd. Jeg ønsket hjelp til å forstå barnet mitt, til å bli veiledet på hvordan håndtere et barn som ikke er som alle andre. Jeg ble fra starten av stemplet som en dårlig omsorgsperson. Men det er ikke den enkelte saksbehandler sin feil, men systemet som feilet. Som ikke la tilrette for at saksbehandler fikk tid til å bli kjent men min familie. I dag er den eneste kontakt vi har med barnevernet evaluering av besøkshjem. Et frivillig tiltak som vår lille familie er utrolig herlig å fått beholde. Etter en lang kamp med systemet.

Anonymous poster hash: b8ac4...048

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Men i noen tilfeller er det jo ting som skjer som ikke er foreldrenes feil. Kjenner ei som hadde ei datter som drev å lære seg å gå, barnet falt og ble skadet. På sykehuset ble det konstatert at barnet hadde en tilstand som gjorde at en hjerneblødning bare ventet på å skje, og det var nettopp det som skjedde. Barnevernet tok barnet. De hadde en datter til og hun tok dem ikke. Det barnet som falt hadde heller ingen andre skader, de får henne ikke tilbake heller. Dette er et tilfelle jeg ikke forstår. Ellers har jeg trua på bv. Men ingen regel uten unntak sant?

Anonymous poster hash: 4c9b9...c43

[Gjest Wanda Maximoff]

Jeg er enig med deg, TS. Men vi som foreldre har ett barn som kropp og sjel ikke vil skille seg fra, det er det fineste vi vet om og plutselig sitter det noen over oss som skal se om vi er bra nok for barna - om vi får lov til å ha dem mer. Det er en veldig vanskelig posisjon å stå i. Vi vet jo alle at barnevernet omplasserer og da kommer plutselig angsten for å miste det fineste vi har. Det er i det øyeblikket vi blir sårbare, virkelig sårbare og kan få litt tåkesyn, klørne kommer ut og det er det vanskelige øyeblikket å ha selvinnsikt, å se at man kanskje ikke strekker til og trenger hjelp. I mange tilfeller ved omsorgsovertagelse er det jo fordi at foreldrene ikke vil ha hjelp og dermed tvinger de barnevernet til å gjøre noe som barnevernet egentlig ikke ønsket å gjøre

Endret 13. juli 2015 av Steve Rogers