Hvorfor flyttet dere sammen? (mine, dine barn)

[Trampe]

Det du nevner her virker som et godt eksempel.

Spesielt fordi dere dager uten å involvere barna over et år og fordi dere forsøkte å hemmeligholder det så lenge som mulig. Det beste her er st barna selv spurte om dette: initiativene kom fra barna. De fikk også velge hver sine rom.

Da likner det noe. Det høres under minste meget vekoverveid og seriøst ut.

Hadde vært helt annerledes om det skjedde raskt og at det ble presset på barna. Her var det jo barna som selv spurte.

Såfremt dette gjaldt alle barna - så høres det ut som ok ut fra situasjonen med alle de ulike barna.

Anonymous poster hash: 8a4a6...2c5

Ja, det gjaldt alle barna. Begge barna, for å være nøyaktig. Vi har hvert vårt.

Jeg kjenner flere som har flyttet inn og ut fra diverse kjærester med barna på slep, og det kunne jeg ikke tenke meg å gjøre selv. Hensynet til barna skal veie tyngst, uansett. Jeg ønsket å bo sammen med kjæresten min, men om barnet mitt ikke hadde profittert på det ville jeg ikke gjort det. Heldigvis brukte vi mye tid og fant en løsning som passet for oss alle sammen.

[AnonymBruker]

Fordi jeg var gravid..

Anonymous poster hash: 1b9cd...652

[Rotemor]

Drar fram denne da førstesiden her er full av kvinner som ikke setter grenser for mannen sin eller i det hele tatt kjenner stebarna før de lever sammen.

Det er ingen av dere som sitter med skjegget i postkassa som har svart på denne tråden.

Like fullt lever dere hver dag under et regime dere ikke liker med dominerende stebarn grunnet manglende interesse og ansvar fra mannen. Mannen dere ikke tør å snakke med.

De gale eksene de har er jo også et kapittel.

HVORFOR flyttet dere sammen med ham?

Endret 15. juli 2015 av Rotemor

[AnonymBruker]

Drar fram denne da førstesiden her er full av kvinner som ikke setter grenser for mannen sin eller i det hele tatt kjenner stebarna før de lever sammen.

Det er ingen av dere som sitter med skjegget i postkassa som har svart på denne tråden.

Like fullt lever dere hver dag under et regime dere ikke liker med dominerende stebarn grunnet manglende interesse og ansvar fra mannen. Mannen dere ikke tør å snakke med.

De gale eksene de har er jo også et kapittel.

HVORFOR flyttet dere sammen med ham?

Fordi, jeg var gravid og vi syntest det var best å føytte sammen og bli kjent, før det plutselig dukket opp en lillesøster.. Hadde jeg visst det jeg visste i dag, så hadde jeg aldri gjort det!!

Anonymous poster hash: 1b9cd...652

[Rotemor]

Fordi, jeg var gravid og vi syntest det var best å føytte sammen og bli kjent, før det plutselig dukket opp en lillesøster.. Hadde jeg visst det jeg visste i dag, så hadde jeg aldri gjort det!!

Anonymous poster hash: 1b9cd...652

Ærlig nok

 

Vi lærer så lenge vi lever. 

Det er mange ting jeg skulle ønske jeg visste først....

[AnonymBruker]

Ærlig nok

Vi lærer så lenge vi lever.

Det er mange ting jeg skulle ønske jeg visste først....

Ja.. Men tror det er mange som kanskje hadde snudd i døra om de hadde fått visst hvor tungt det var å være sammens med andres barn døgnet rundt, bli behandlet som barnevakt og ingenting er bra nok..

Men når man blir glad i barna og barna blir glade i deg, samt i søsken, så er det ikke bare å forlate de fordi det er kjipt og VELDIG slitsomt til tider..

Derfor syns jeg at det blir for dumt å si at vi har valgt det selv.. Tror ikke noen faktisk har vert 100% klar over hva de har gått til!

Anonymous poster hash: 1b9cd...652

[Rotemor]

Ja.. Men tror det er mange som kanskje hadde snudd i døra om de hadde fått visst hvor tungt det var å være sammens med andres barn døgnet rundt, bli behandlet som barnevakt og ingenting er bra nok..

Men når man blir glad i barna og barna blir glade i deg, samt i søsken, så er det ikke bare å forlate de fordi det er kjipt og VELDIG slitsomt til tider..

Derfor syns jeg at det blir for dumt å si at vi har valgt det selv.. Tror ikke noen faktisk har vert 100% klar over hva de har gått til!

Anonymous poster hash: 1b9cd...652

 

Nei. Jeg er ganske enig...

Man vet ofte ikke.

 

Jeg må jo si at de mindre lure valgene jeg har tatt selv, så var jeg jo ganske ung - tyveårene.

Som 40 kjenner jeg det ikke igjen engang.

 

PS: Altså kjenner ikke meg selv igjen i valgene jeg tok. Kunne jo ikke ramle meg inn i dag og flytte sammen med andres barn.

Endret 15. juli 2015 av Rotemor

[AnonymBruker]

Jeg håper virkelig jeg finner en mann som kan akseptere at vi har hvert vårt til ungene er på vei ut, for jeg har veldig lite lyst til å flytte sammen med noen. Jeg har ett av barna mine så å si fulltid, så ny mann må i tilfelle godta at det ikke er 50/50, eller engang 60/40. Jeg vet en del særboere har det slik at de bor alene i barneukene og sammen utenom, men det har jeg jo ikke mulighet til.

 

Ettersom jeg allerede har to fedre til barna mine (skal definitivt ikke ha fler barn), og siste eks i stor grad fungerer som far til min eldste er det på en måte ingen plass igjen til ev. ny mann. Hun har også kontakt med sin pappa, dog veldig sporadisk. Jeg klarer heller ikke tanken på at min eks skal skvises ut av livet hennes, han er en fantastisk pappa selv om vi ikke fungerte som par. Drømmemannen er en travel mann som har ungene sine 50/50 og som vil treffes en gang i blant utenom, for jeg har vel egentlig ikke tid til en kjæreste, selv om det hadde vært veldig fint (han må ikke ha barn da, men de fleste menn uten barn vil gjerne ha egne, eller vil ikke ha dame med barn)  Søndagskjæreste kalles det vel... En elsker kunne sikkert fungert, men ønsker jo litt mer fellesskap enn som så da.

 

Jeg har slått meg til ro med å være singel de neste ti årene, dater litt her og der, men veldig ofte kommer det frem at mennene ønsker seg hele "one big happy famliy" scenariet, og jeg vet av erfaring at det ofte ikke blir slik, og at jeg heller ikke trives selv i den settingen (har bodd med mann som hadde egne barn og har selv vært barnet).

Anonymous poster hash: 6cffc...daa

[Rotemor]

Jeg håper virkelig jeg finner en mann som kan akseptere at vi har hvert vårt til ungene er på vei ut, for jeg har veldig lite lyst til å flytte sammen med noen. Jeg har ett av barna mine så å si fulltid, så ny mann må i tilfelle godta at det ikke er 50/50, eller engang 60/40. Jeg vet en del særboere har det slik at de bor alene i barneukene og sammen utenom, men det har jeg jo ikke mulighet til. Ettersom jeg allerede har to fedre til barna mine (skal definitivt ikke ha fler barn), og siste eks i stor grad fungerer som far til min eldste er det på en måte ingen plass igjen til ev. ny mann. Hun har også kontakt med sin pappa, dog veldig sporadisk. Jeg klarer heller ikke tanken på at min eks skal skvises ut av livet hennes, han er en fantastisk pappa selv om vi ikke fungerte som par. Drømmemannen er en travel mann som har ungene sine 50/50 og som vil treffes en gang i blant utenom, for jeg har vel egentlig ikke tid til en kjæreste, selv om det hadde vært veldig fint (han må ikke ha barn da, men de fleste menn uten barn vil gjerne ha egne, eller vil ikke ha dame med barn)  Søndagskjæreste kalles det vel... En elsker kunne sikkert fungert, men ønsker jo litt mer fellesskap enn som så da. Jeg har slått meg til ro med å være singel de neste ti årene, dater litt her og der, men veldig ofte kommer det frem at mennene ønsker seg hele "one big happy famliy" scenariet, og jeg vet av erfaring at det ofte ikke blir slik, og at jeg heller ikke trives selv i den settingen (har bodd med mann som hadde egne barn og har selv vært barnet). Anonymous poster hash: 6cffc...daa

Jeg kjenner meg igjen i mye her.

Jeg har riktignok bare ett barn som bor hjemme. Den tiden vi har vil jeg beholde.

En mann som vil kreve mer enn jeg kan gi må dessverre gå videre.