Forsvarer du deg ofte?

[Berit]

Selvfølgelig synes jeg du er dum for å stille spørsmålstegn ved dit eget livs berettigelse. Hva for en idiot ville jeg vært hvis jeg ikke gjorde det? Det er jo hva menneskelig seksualitet dreier seg om.

Lurer på hva du tenker på. Greit nok at du synes jeg er dum, men det er ingen forklaring her som tilsier at det er slik. Kanskje heller du må lese grundigere over hva jeg stiller spørsmål om. For det du sier om at jeg stiller spørsmål til mitt livs berettigelse, stemmer ikke. Selvfølgelig er jeg berettiget mitt liv, akkurat som du er det. Jeg ville videre stille spørsmål om hvorfor du ikke mener at livet har noen mening da (korrekt sitert fra mitt svar til deg tidligere). Har ikke noe med berettigelse å gjøre.

 

Så sier du at det har med menneskelig seksualitet å gjøre. Altså du mener at å forsvare seg har med menneskelig seksualitet å gjøre. Ja vel. Her høres det ut som du mener det har noe med kjønn å gjøre. Det eneste jeg kommer på som tilsier at jeg er bittelitt enig med deg der, er at det er naturlig for mennesker og dyr å forsvare seg. Men så er menneskers hjerne høyt utviklende på det plan at vi har evne til å tenke hva som er mest rasjonelt over tid, hva som gavner både seg selv og den/de andre. Å forsvare seg kan man gjøre uavhengig av å ha tilknytning til seksualitet. Man behøver ikke å forsvare hva som helst og så være dum, vil nå heller si motsatt hvis vi i det hele tatt skal nedverdige oss selv med å bruke ordet dum om noen.

 

Sier litt om personen selv når man kaller andre idiot og dum. Hi, hi, faktisk et godt eksempel på når jeg overhode ikke føler behov for å forsvare meg. Det er rett og slett for dumt å ta seg nær av/bry seg med en person som kaller en dum.

[Berit]

Jeg er alltid rolig når jeg verbalt må forsvare meg. Prøver å se den andres synspunkt istedenfor forsvarsposisjon,men er ikke alltid lett da folk gjerne allerede er i en "sint stemning"når de kommer med beskyldninger, og er du rolig kan de lett mistolke det som om du backer ut og ikke vil ta del i konflikten/diskusjonen.

 

Ja, men når folk allerede er i en sint stemning og kommer med beskyldninger, gjør det noe at de forstår (mistolker det, som du sier) det  slik at du ikke vil ta del i konflikten/situasjonen? 

 

Det er ikke givende eller utviklende å ta opp kampen i en sint stemning. Ta alltid opp problemer som skal løses i en harmonisk situasjon der man er rolig og kan tenke klart. Er man oppjaget eller i sint stemning er det lett for å ikke tenke klart og handle på impuls og si eller gjøre noe man ikke mener.

 

Så at man backer ut, er ofte en god ting. Men heller si at man vil prate/finne løsning/gjøre opp i ro og mak når partnerne er blitt roligere. Men da også vise at man er villig til det og at man faktisk gjør det.

 

 

Det er fint med spørsmål som: hva mener du med det? Hva får deg til å tro det? Er dette din personlige eller profesjonelle mening? Hvorfor trekker du opp det?(mange kan trekke opp feil/ting som er gjort før og bruke det som argumentasjon) Hvordan tenker du? Hva tenker du på da? Er du sikker på at dette er sant? osv....det utfordrer folk litt i tankkegangen sin.

Fysisk derimot har jeg bare forsvart meg et par ganger. Jenter flest er jo lavere enn meg så har null problemer med å løfte dem opp og slenge dem ned...hehehehehe.

 

De første 6 spørsmålene du viser til høres veldig bra ut.

 

Helt til jeg leste det siste avsnittet ditt. Det høres alt annet enn bra ut.

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som du hele tiden skal ha kontroll på følelser. Det lar seg ikke gjøre.

Anonymous poster hash: 7c39c...288

[Berit]

For meg høres det ut som du hele tiden skal ha kontroll på følelser. Det lar seg ikke gjøre.

Anonymous poster hash: 7c39c...288

Det er nok helt riktig, dessverre. I hvertfall overfor andre. Men hvordan kan jeg la være med det?

 

Hvis jeg kommer til å snakke om mine følelser som er negative til hva andre gjør/sier, så angrer jeg sånn på hva jeg har sagt og føler at jeg har vært egoistisk og belastende for andre.

Endret 12. juli 2015 av Berit

[Berit]

Det er nok helt riktig, dessverre. I hvertfall overfor andre. Men hvordan kan jeg la være med det?

 

Hvis jeg kommer til å snakke om mine følelser som er negative til hva andre gjør/sier, så angrer jeg sånn på hva jeg har sagt og føler at jeg har vært egoistisk og belastende for andre.

Og det er jeg også da hvis jeg snakker negativt om andre, det blir baksnakking. Det blir så feil. Skulle sagt det direkte til den det gjelder, men noen ganger går ikke det an. Og noen ganger er jeg for feig til konfrontasjoner.

[AnonymBruker]

Det er i denne tråden som i andre tråder du skriver i fryktelig vanskelig å forstå hva du skriver/spør om!

Anonymous poster hash: d986d...d96

[Million]

Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg hadde behov for å måtte forsvare meg. Ingen som har angrepet meg som jeg kan huske. Nå tenker jeg diskusjoner, samtaler, anklager osv. Ikke noe fysisk. Har aldri blitt angrepet fysisk iallfall.

 

Eller jo, ang. diskusjoner og sånn, mulig det har vært noen "angrep" eller anklager i en eller annen småkrangel med husbonden, det skjer vel i blant, uten at jeg kan huske noe konkret.

Endret 12. juli 2015 av Million

[AnonymBruker]

Selv jeg syns ikke noe om å baksnakke andre, men igjen så spørs det på hva som er blitt gjort. Er det baksnakking fordi du er misfornøyd med at andre fortalte deg hvor skapet står og du ikke vil ta innover deg mulige feil du har begått, da syns jeg at motparten fortjener å bli imøtegått. Slik du fremstår her virker det som du forsøker å unnskylde alt du gjør med en new age holdning.

Ingen av oss er perfekte, og den som står sterkest er den som velger å stå oppi det, innrømme sine feil og gir andre en sjanse til å bli hørt. Igjen, det er også forskjell på en nabo som kritiserer og kjefter enn noen du liksom bryr deg om som også kjefter.

Anonymous poster hash: 7c39c...288

[Christiania_Oslo]

Ja, men når folk allerede er i en sint stemning og kommer med beskyldninger, gjør det noe at de forstår (mistolker det, som du sier) det  slik at du ikke vil ta del i konflikten/situasjonen? 

 

Det er ikke givende eller utviklende å ta opp kampen i en sint stemning. Ta alltid opp problemer som skal løses i en harmonisk situasjon der man er rolig og kan tenke klart. Er man oppjaget eller i sint stemning er det lett for å ikke tenke klart og handle på impuls og si eller gjøre noe man ikke mener.

 

Så at man backer ut, er ofte en god ting. Men heller si at man vil prate/finne løsning/gjøre opp i ro og mak når partnerne er blitt roligere. Men da også vise at man er villig til det og at man faktisk gjør det.

 

 

 

De første 6 spørsmålene du viser til høres veldig bra ut.

 

Helt til jeg leste det siste avsnittet ditt. Det høres alt annet enn bra ut.

Jeg skriver jo at jeg stiller disse spørsmålene uansett, det er bare litt vanskeligere å holde seg rolig når noen er sinna:)

[Berit]

Det er i denne tråden som i andre tråder du skriver i fryktelig vanskelig å forstå hva du skriver/spør om!

Anonymous poster hash: d986d...d96

Så dumt, er visst ganske håpløs å uttrykke meg.

[Gjest Sukkerbit]

I hvilke sammenhenger forsvarer du deg?

 

Er det viktig å forsvare seg? Evt hvorfor? 

Av og til er det jo folk som beskylder meg eller andre om ting som ikke stemmer, og da sier jeg at det ikke er greit å si slikt. 

 

Jeg forsvarte min eks en gang da han plutselig uten grunn ble slått av noen vi ikke kjenner på byen. Da gikk jeg bare rett oppi trynet på den som slo. 

[Berit]

Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg hadde behov for å måtte forsvare meg. Ingen som har angrepet meg som jeg kan huske. Nå tenker jeg diskusjoner, samtaler, anklager osv. Ikke noe fysisk. Har aldri blitt angrepet fysisk iallfall.

 

Eller jo, ang. diskusjoner og sånn, mulig det har vært noen "angrep" eller anklager i en eller annen småkrangel med husbonden, det skjer vel i blant, uten at jeg kan huske noe konkret.

I utgangspunktet tenkte jeg på bare sånne kritiske spørsmål eller f.eks en korrigering fra sjefen ol. Da er det noen som liksom ikke finner seg i det istedenfor å bare godta "kritikken" og svare på det kort og greit. Noen forsvarer seg i det lange med bortforklaringer og at de normalt gjør det korrekt, og legger ut om mange grunner til at de handler som de gjør, eller de finner på ting å kritisere tilbake på vedkommende.

 

Eller kanskje det er mer å unnskylde seg selv? Ikke rart jeg er vanskelig å forstå når jeg ikke forstår meg selv en gang.

[Berit]

Selv jeg syns ikke noe om å baksnakke andre, men igjen så spørs det på hva som er blitt gjort. Er det baksnakking fordi du er misfornøyd med at andre fortalte deg hvor skapet står og du ikke vil ta innover deg mulige feil du har begått, da syns jeg at motparten fortjener å bli imøtegått. Slik du fremstår her virker det som du forsøker å unnskylde alt du gjør med en new age holdning.

Ingen av oss er perfekte, og den som står sterkest er den som velger å stå oppi det, innrømme sine feil og gir andre en sjanse til å bli hørt. Igjen, det er også forskjell på en nabo som kritiserer og kjefter enn noen du liksom bryr deg om som også kjefter.

Anonymous poster hash: 7c39c...288

Hva er new age holdning?

 

Ja, det er forskjell på hvem som kjefter. Men jeg er nok ganske konfliktsky. Vil helst gjøre alle fornøyde, men det virker det som ikke alltis er så lett.

[Berit]

Jeg skriver jo at jeg stiller disse spørsmålene uansett, det er bare litt vanskeligere å holde seg rolig når noen er sinna:)

Kan se at det er sånn. Men i mitt tilfelle har jeg faktisk lettere for å forholde meg rolig når noen er sinna, eller jeg reagerer med å bli stum. 

[Berit]

Av og til er det jo folk som beskylder meg eller andre om ting som ikke stemmer, og da sier jeg at det ikke er greit å si slikt. 

 

Jeg forsvarte min eks en gang da han plutselig uten grunn ble slått av noen vi ikke kjenner på byen. Da gikk jeg bare rett oppi trynet på den som slo. 

Høres jo veldig bra ut å reagere på den måten.

[Gjest Sukkerbit]

Høres jo veldig bra ut å reagere på den måten.

Jeg vet ikke jeg, men ble i alle fall ikke slått jeg da. Var vel fordi jeg så rødt Så jeg gav personen en skikkelig skjennepreken. 

[Gjest Evans]

Svært sjeldent. Kan ikke huske sist gang jeg følte at jeg måtte forsvare meg. 

[Jus sanguinis]

For det du sier om at jeg stiller spørsmål til mitt livs berettigelse, stemmer ikke.

Jo, det er akkurat det som stemmer. Å stille spørsmålstegn ved sin egen berettigelse til å forsvare seg selv, er nøyaktig det samme som å stille spørsmålstegn ved sin egen berettigelse til liv. Det ene følger nødvendigvis av det andre. Har du ingen rett til å forsvare deg selv, har du heller ingen rett til liv, og omvendt.

 

Selvfølgelig er jeg berettiget mitt liv, akkurat som du er det.

I så fall er du like selvfølgelig berettiget til å forsvare deg selv. Alt annet er en logisk brist.

 

Det eneste jeg kommer på som tilsier at jeg er bittelitt enig med deg der, er at det er naturlig for mennesker og dyr å forsvare seg. Men så er menneskers hjerne høyt utviklende på det plan at vi har evne til å tenke hva som er mest rasjonelt over tid, hva som gavner både seg selv og den/de andre. Å forsvare seg kan man gjøre uavhengig av å ha tilknytning til seksualitet.

Her hevder du implisitt at mennesket er i stand til å heve seg over sin egen natur, men akkurat det er bare et kulturmarxistisk fantasifoster på lik linje med det den famøse sovjetiske biologen Trofim Lysenko hadde om biologisk ervervede egenskaper. Med andre ord kan du like gjerne tro på julenissen.

 

Man behøver ikke å forsvare hva som helst og så være dum, vil nå heller si motsatt hvis vi i det hele tatt skal nedverdige oss selv med å bruke ordet dum om noen. Sier litt om personen selv når man kaller andre idiot og dum. Hi, hi, faktisk et godt eksempel på når jeg overhode ikke føler behov for å forsvare meg. Det er rett og slett for dumt å ta seg nær av/bry seg med en person som kaller en dum.

Det var du selv som oppga premisset at jeg og andre synes du er dum. Hvis du ikke ønsker å få ditt eget premiss om deg selv bekreftet, foreslår jeg at du lar være å forelegge det. Akkurat som du bør la være å spørre ektemannen din om du er blitt feit, hvis du ikke ønsker å høre det sanne og ærlige svaret.

Endret 19. juli 2015 av Jus sanguinis

[Berit]

Jo, det er akkurat det som stemmer. Å stille spørsmålstegn ved sin egen berettigelse til å forsvare seg selv, er nøyaktig det samme som å stille spørsmålstegn ved sin egen berettigelse til liv. Det ene følger nødvendigvis av det andre. Har du ingen rett til å forsvare deg selv, har du heller ingen rett til liv, og omvendt.

 

I så fall er du like selvfølgelig berettiget til å forsvare deg selv. Alt annet er en logisk brist.

 

Her hevder du implisitt at mennesket er i stand til å heve seg over sin egen natur, men akkurat det er bare et kulturmarxistisk fantasifoster på lik linje med det den famøse sovjetiske biologen Trofim Lysenko hadde om biologisk ervervede egenskaper. Med andre ord kan du like gjerne tro på julenissen.

 

Det var du selv som oppga premisset at jeg og andre synes du er dum. Hvis du ikke ønsker å få ditt eget premiss om deg selv bekreftet, foreslår jeg at du lar være å forelegge det. Akkurat som du bør la være å spørre ektemannen din om du er blitt feit, hvis du ikke ønsker å høre det sanne og ærlige svaret.

Jeg spør ikke om retten til å forsvare seg, heller ikke min egen rett. Jeg spør om du forsvarer deg ofte.

 

Jeg skriver hvordan jeg tenker og hva det er jeg mener. Så kan ikke du motsi meg og si at jeg ikke tenker som jeg gjør, og at det ikke stemmer. Jeg sier hva jeg mente med spørsmålene, og da kan ikke du si hva jeg mener. Det er jeg som vet hva jeg mener. Du vet hva du mener. Det er forskjellig. Aksepter

[AnonymBruker]

Jeg studerer medisin i Tromsø (egentlig Oslobeboer), og må hele tiden forsvare meg for hvorfor jeg ikke valgte å studere i Oslo (hadde nok poeng). Nei, ikke alle har lyst til å studere i Oslo og heller ikke flytte på seg. 

Anonymous poster hash: 05470...596