AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #1 Skrevet 11. juli 2015 Det er utrolig vanskelig å forklare dette... Men i de siste to årene så har jeg slitt med "flashbacks". Utrolig vanskelig å forklare, men det er litt som deja vu eller flashback. Jeg får en ekkel følelse inni meg, og jeg "forsvinner", litt som å bli sugd inn i tankene. Herregud jeg høres helt gal ut. Det varierer hvor ofte, noen ganger 2-3 ganger om dagen, noen ganger kan det gå 2-3 dager i mellom... Det jeg har fått i dag, nå i sta hadde noe med sims å gjøre... Vet ikke helt hvorfor, men det har ofte med sims og gjøre! Aner ikke om det sims 1, 2 eller 3. Det er som om at jeg ser på nedlastninger (klær, sminke, møbler etc) altså mods.. Nå har jeg "mistet" det som poppet opp i sta, men kan skrive det ned her så fort det kommer igjen. For detaljene forsvinner liker fort som det kommer!! Utrolig irriterende. Jeg vet ikke hva det er, eller hvorfor det skjer! Det varierer hva som trigger det. Noen ganger er det lukter, lyder, følelser eller en random tanke. Noen andre som har det sånn? Vet du hva det er? Anonymous poster hash: 3f6f5...06b
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #2 Skrevet 11. juli 2015 Har du opplevd noe traumatisk? Anonymous poster hash: ca7e9...4e9 1
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #3 Skrevet 11. juli 2015 Har du opplevd noe traumatisk? Anonymous poster hash: ca7e9...4e9 det startet etter en alvorlig bilulykke for 3 år siden.. men den første tiden så kom det nå og da. Det er verst når jeg er ute blant folk. Da "forsvinner" jeg på en måte og får ikke med meg det som skjer rundt meg.. Er jeg stresset eller plaget av angst hjemme når jeg er alene, da skjer det også. Men ellers så har jeg ikke funnet noe sammenheng med situasjon og det som skjer i hodet.. Det er så ufattelig ekkelt! Jeg brant hånden min en gang, for jeg sto å tok oppvasken, også kom det igjen og jeg "forsvant" og hånden skled under vannet (holdt i en stekepanne) men jeg reagerte ikke i det hele tatt. Endte opp med blemmer på hånden. Jeg har opplevd det i bilen en gang, da jeg holdt på å tok førerkortet. Bilen for mot grøften, kjørelæreren stoppet det så klart. Ble så redd at jeg sluttet med kjøretimer og har nå hatt en 2 år lang pause. Vanskelig å forklare helt.. men jeg "forsvinner" i tankene! Jeg mister fokus på det som er foran meg, og det jeg gjør. Det er som en deja vu, føles helt likt bare det er noe randomt og ikke noe som skal skje om noen få minutter om du skjønner... ts Anonymous poster hash: 098e3...f16
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #4 Skrevet 11. juli 2015 Jeg har nå hatt 2 uker "fri" for psykologen har hat sommerferie. Jeg har nå fått ny time i første uken i August, og jeg gruer meg! Og etter at jeg fikk beskjed om den nye timen så startet det igjen.. Kan det ha en sammenheng? Og hva er det for noe?! Hvorfor er det så random?! Det gir null mening... det var noe med sims... og pokemon (?)... det gir null mening! ts Anonymous poster hash: 098e3...f16
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #5 Skrevet 11. juli 2015 Har du noen gang fått høre at du dissosierer? Det kan nemlig høres slik ut, uten å fastslå det. Det høres på meg ut som at du trenger å få hjelp til å takle disse situasjonene, og da gjør det meg godt å høre at du har en psykolog å gå til. Hvorfor gruer du deg? Liker du ikke psykologen? For det er veldig viktig at du har god kjemi og er trygg på psykologen din - ellers kan du bare bytte, vet du. Det høres ut som at du behøver å bli fulgt opp frem til første uken i august. Hadde det vært noe å snakke med legen din og forklare situasjonen? Anonymous poster hash: ca7e9...4e9 3
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #6 Skrevet 11. juli 2015 Har du noen gang fått høre at du dissosierer? Det kan nemlig høres slik ut, uten å fastslå det. Det høres på meg ut som at du trenger å få hjelp til å takle disse situasjonene, og da gjør det meg godt å høre at du har en psykolog å gå til. Hvorfor gruer du deg? Liker du ikke psykologen? For det er veldig viktig at du har god kjemi og er trygg på psykologen din - ellers kan du bare bytte, vet du. Det høres ut som at du behøver å bli fulgt opp frem til første uken i august. Hadde det vært noe å snakke med legen din og forklare situasjonen? Anonymous poster hash: ca7e9...4e9 Jeg gruer meg til psykologen, for jeg skal nå få en ny en. Den gamle flyttet til en annen by. Har kun fokusert på angsten, gått der i 4 måneder så langt. Leser om dis... tingen du skrev.. og har opplevd akkurat det før. Hvor jeg har mistet flere minutter, men det var før da jeg slet med mye panikkangst, før jeg starter på medisiner og psykolog. Jeg gruer meg, for jeg er livredd for at psykologen skal stille spørsmål om div ting. Og jeg da føler jeg MÅ svare. Det er en hendelse jeg vet jeg må fortelle om, men er så redd! Jeg tørr ikke å tenke på det en gang, har gått rundt å latet som ingenting. For jeg klarer ikke å tenke eller føle. Er så redd for å bryte sammen. Jeg gruer meg til å må gå ut flere ganger i uken. Gruer meg til å ta bussen og gå 5 min fra busstoppet i sommervarmen. Jeg gruer meg så mye at jeg når jeg tenker på det så kaster jeg opp. Jeg vil ikke tenke på den timen, for da klarer jeg ikke å "nyte" de siste ukene med fri. De få ukene som er igjen vil jeg skyve problemene til side og late som ingenting. Jeg vil være fri fra angst og depresjon! Jeg vil være glad! Selv om at jeg ikke er det 100% så ligger jeg ihvertfall ikke i sengen hele dagen. Jeg vet at det å dra dit er det verste. Så fort jeg setter meg ned i stolen så faller jeg nesten fra hverandre. Jeg "forsvinner" (dissosiere), Og angsten blir 10 x verre, jeg klarer ikke å si noe som helst! Og jeg VET jeg må jobbe med det! Jeg MÅ åpne meg! og det gruer jeg meg til. Gruer meg til å må presse meg selv dag inn og dag ut, presse meg selv til å si noe. Og ikke bare nikke og smile å late som om at alt er helt OK. Gruer meg til å må si sannheten, og ikke bare si halve sannheten og pynte på den. Jeg vet at jeg må være dønn ærlig og si det som det er. For jeg ER syk, og jeg vil ha hjelp! og jeg må ha hjelp. Jeg gruer meg sånn!! Jeg har lyst til å forsvinne. Jeg teller dagene til første timen. Tiden går alt for fort. ts Anonymous poster hash: 098e3...f16
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #7 Skrevet 11. juli 2015 Jeg gruer meg til psykologen, for jeg skal nå få en ny en. Den gamle flyttet til en annen by. Har kun fokusert på angsten, gått der i 4 måneder så langt. Leser om dis... tingen du skrev.. og har opplevd akkurat det før. Hvor jeg har mistet flere minutter, men det var før da jeg slet med mye panikkangst, før jeg starter på medisiner og psykolog. Jeg gruer meg, for jeg er livredd for at psykologen skal stille spørsmål om div ting. Og jeg da føler jeg MÅ svare. Det er en hendelse jeg vet jeg må fortelle om, men er så redd! Jeg tørr ikke å tenke på det en gang, har gått rundt å latet som ingenting. For jeg klarer ikke å tenke eller føle. Er så redd for å bryte sammen. Jeg gruer meg til å må gå ut flere ganger i uken. Gruer meg til å ta bussen og gå 5 min fra busstoppet i sommervarmen. Jeg gruer meg så mye at jeg når jeg tenker på det så kaster jeg opp. Jeg vil ikke tenke på den timen, for da klarer jeg ikke å "nyte" de siste ukene med fri. De få ukene som er igjen vil jeg skyve problemene til side og late som ingenting. Jeg vil være fri fra angst og depresjon! Jeg vil være glad! Selv om at jeg ikke er det 100% så ligger jeg ihvertfall ikke i sengen hele dagen. Jeg vet at det å dra dit er det verste. Så fort jeg setter meg ned i stolen så faller jeg nesten fra hverandre. Jeg "forsvinner" (dissosiere), Og angsten blir 10 x verre, jeg klarer ikke å si noe som helst! Og jeg VET jeg må jobbe med det! Jeg MÅ åpne meg! og det gruer jeg meg til. Gruer meg til å må presse meg selv dag inn og dag ut, presse meg selv til å si noe. Og ikke bare nikke og smile å late som om at alt er helt OK. Gruer meg til å må si sannheten, og ikke bare si halve sannheten og pynte på den. Jeg vet at jeg må være dønn ærlig og si det som det er. For jeg ER syk, og jeg vil ha hjelp! og jeg må ha hjelp. Jeg gruer meg sånn!! Jeg har lyst til å forsvinne. Jeg teller dagene til første timen. Tiden går alt for fort. ts Anonymous poster hash: 098e3...f16 Dersom psykologen din spør om noe og du ikke ønsker å svare på det, så husk at du kan si ifra om at du ikke vil. Du skal selv velge hva du ønsker å få ut eller ikke. Og du må også huske at man ofte må ut av komfortsonen og gjennom det vonde for å lære seg til å takle det og klare seg gjennom hverdagen. Du sier at du er redd for å bryte helt sammen. Det er lov. Hos psykologen er det absolutt lov! Han/hun har sett det mange ganger før og det er bra for deg å bryte litt sammen. Hvis du gruer deg såpass til den timen som du beskriver, så anbefaler jeg deg å gjøre ting som får deg på andre tanker. Liker du å være sammen med andre? Gå tur? Lese? tegne? Trene? Kan du snakke med noen du kjenner og stoler på? Og har du noen som eventuelt kunne blitt med deg til neste time? Det er lov, skjønner du. Bare dersom det vil trygge deg. De er bra at du ikke ligger i sengen hele dagen. Du skal ikke behøve å late som resten av ditt liv. Når du får en psykolog som du etter hvert stoler på vil du kunne jobbe med disse tingene. Det er en lang vei å gå, men på lengre sikt vil du se at du får det bedre. Og er glad - på ordentlig. Jeg forstår at du gruer deg. Husk at du ikke trenger å presse deg unødvendig mye. En god psykolog vil la deg bruke den tiden du selv trenger. Og det er fint å høre at du sier at du trenger og ønsker hjelp. Motivasjon er viktig. Og det er første steg mot å få det bedre. Ro deg ned. Slapp helt av. Kan du noen pusteøvelser? Gjør dem! Fokuser på å være tilstede i øyeblikket. Å telle ned vil stresse deg unødig mye og gjøre vondt verre. Jeg tenker på deg og heier på deg. Lykke til på veien videre. Ikke mist håpet for ting vil bli bra. En dag vil du kunne se at du er glad uten å måtte late som. Bare stol på at den dagen kommer Anonymous poster hash: ca7e9...4e9 1
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #8 Skrevet 11. juli 2015 Har psykologen utredet deg? Du har nok PTSD, du dissosierer, og ja, du har flashbacks. Jeg vet det er utrolig skummelt å begynne å snakke om traumene, men psykologen kommer ikke til å forvente at du snakker fritt og svarer på masse spørsmål med en gang. Eksponeringsterapi går ut på å starte forsiktig - det første steget kan være å bare si "bilulykke," og så dissosiere en stund og bare sitte der, bytte tema eller å snakke gjennom følelsene og forsøke å roe deg ned resten av timen. Anonymous poster hash: 1db37...c20
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #9 Skrevet 11. juli 2015 Har psykologen utredet deg? Du har nok PTSD, du dissosierer, og ja, du har flashbacks. Jeg vet det er utrolig skummelt å begynne å snakke om traumene, men psykologen kommer ikke til å forvente at du snakker fritt og svarer på masse spørsmål med en gang. Eksponeringsterapi går ut på å starte forsiktig - det første steget kan være å bare si "bilulykke," og så dissosiere en stund og bare sitte der, bytte tema eller å snakke gjennom følelsene og forsøke å roe deg ned resten av timen. Anonymous poster hash: 1db37...c20 Jeg har så vidt nevnt ulykken, og var kanskje ikke så ærlig om hvor alvorlig det var, og hvordan det påvirket meg i ettertid. Jeg kan for eksempel ikke høre én bestemt sang, for den hørte jeg på idet vi krasjet. Da får jeg fullstendig panikk og ALLE følelsene kommer tilbake, og jeg får flashback. Jeg tørr ikke å kjøre bil, har holdt på i rykk og napp i 3 år! Jeg kan teorien, jeg kan å kjøre, men jeg blir så usikker på meg selv og andre som er på veien. Forrige gang så følte jeg meg stresset. Følte hun ble oppgitt da jeg "forsvant" hele tiden. Jeg hadde tenkt å bytte psykolog, men så fikk jeg vite at hun skulle slutte allikevel. Jeg mister full kontroll, så fort jeg går inn den døren så er jeg ikke meg selv lengre. Angsten tar over! Og det er så ufattelig slitsomt og irriterende. Det var en gang vi hadde en time, var så vidt innpå vonde ting, spurte de "rette" spørsmålene og jeg forsvant mer og mer. Vi satt der i over en time på overtid!! Jeg satt der å stirret uti luften og skalv. Klarte så vidt å si noe som helst. Jeg prøvde hardt å åpne meg, men møtte en sperre. Da jeg kom hjem knakk jeg fullstendig sammen. Panikkangst og gud vet hva. Jeg ringte psykologen, klarte ikke å si noe som helst, jeg gråt i over en time og klarte ikke å si noe. Hadde jeg ikke ringt oppover så hadde jeg ikke vært her i dag. Satt på kjøkkengulvet med en kniv mot strupen. Etter det så stilte hun ikke de spørsmålene mer. Har aldri klart å åpne meg. Har alltid snakket om ting som om det ikke var så ille. "jeg prøvde å hoppe utfra en bro, men det gikk bra da, for været var fint så det var hyggelig å sitte der i en time. Fikk god mat på institusjonen også, fin liten ferie, var ikke så ille altså." (har ikke prøvd det før, men du skjønner poenget). Jeg klarer ikke helt å innrømme ting høyt. Jeg gjør ting mindre enn de er. Skrev 4 brev til psykologen.. men slettet de. Jeg skrev om 4 ting, f.eks et brev om angsten, et brev om familie og venner, et brev om depresjonen og et brev med kort overblikk over fortiden. Ting som KAN være relevant til problemene mine. Men det føles for ærlig, så jeg slettet de. Som du kanskje ser nå, så har jeg mye lettere for å være ærlig skriftlig. For jeg må ikke se folk inn i øynene! Og om jeg nå gråter så er det ingen som ser det. På en måte så vet jeg at det smarteste, er jo å skrive slike "brev" og gi til psykologen. Men det er så vanskelig!! For jeg kommer ikke klare til å se den personen i øynene igjen! Hadde en dagbok, på en måte en blogg, som var lukket med passord, og psykologen fikk det passordet. Vi var de eneste som hadde tilgang til den "bloggen". Før jeg ga hun det så gikk jeg inn å sensurerte meg selv, slettet det jeg mente var for "personlig", og var forsiktig med hva jeg skrev. Og da var jo poenget borte. Jeg kunne skrive "i dag jeg gikk jeg en tur ut. Gikk kjempe bra, jeg kom meg jo ut!". Men sannheten var; Jeg gikk en tur, klokken 4 om natten. Jeg fikk panikkangst i det jeg kom inn døren, og jeg gikk en tur midt i skogen borte fra stien, slik at jeg ikke skulle møte noen! Og da var det jo ikke så positivt allikevel. ts Anonymous poster hash: 098e3...f16
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #10 Skrevet 11. juli 2015 Kanskje dere skal starte der? Fortell at det er enormt vanskelig for deg å være ærlig, så kan dere snakke om følelser og tanker rundt det. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, både om PTSD og om ærlighet. Håper det løser seg etterhvert. Anonymous poster hash: 1db37...c20 1
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #11 Skrevet 11. juli 2015 Kanskje dere skal starte der? Fortell at det er enormt vanskelig for deg å være ærlig, så kan dere snakke om følelser og tanker rundt det. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, både om PTSD og om ærlighet. Håper det løser seg etterhvert. Anonymous poster hash: 1db37...c20 Det er jo en start. Håper egentlig at den gamle psykologen skrev noe i journalen ang det. Slik at jeg slipper å si det Går rundt med en følelse av angst inni meg dag inn og dag ut. Er så slitsomt!! Jeg får ikke til å slappe av. Jeg er konstant anspent og hodepine, gruer meg sånn. Skulle ønske jeg var frisk og kunne jobbe i stedet for å gå igjennom dette. ts Anonymous poster hash: 098e3...f16
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #12 Skrevet 11. juli 2015 Det er jo en start. Håper egentlig at den gamle psykologen skrev noe i journalen ang det. Slik at jeg slipper å si det Går rundt med en følelse av angst inni meg dag inn og dag ut. Er så slitsomt!! Jeg får ikke til å slappe av. Jeg er konstant anspent og hodepine, gruer meg sånn. Skulle ønske jeg var frisk og kunne jobbe i stedet for å gå igjennom dette. tsAnonymous poster hash: 098e3...f16 Vet du...Vil egentlig bare gi deg en klem. Ingen skal måtte gå igjennom noe sånt uten ett solid støtteapparat rundt seg. Snakk med psykologen din om at du har trigger. Du kan la vær å prate om det, det er faktisk ditt valg og under din kontroll, men ha det i bakhodet at det beste for deg er kanskje for deg å sette ord på det som er triggeren din. Kanskje vil det hjelpe deg å bearbeide traumene og få kontroll på reakskjonsmønsteret ditt når du har det støtteapparatet rundt seg. Det er kanskje noe du kan drøfte med psykologen din. Uansett, sender deg en virtuell kjempeklem!Anonymous poster hash: 5a0e5...2a4
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #13 Skrevet 11. juli 2015 Men hva er det som gjør det så vanskelig å åpne seg? Er det selve bilulykken? Eller er det noe annet, mer skamfullt? Anonymous poster hash: 33158...d46
AnonymBruker Skrevet 11. juli 2015 #14 Skrevet 11. juli 2015 Men hva er det som gjør det så vanskelig å åpne seg? Er det selve bilulykken? Eller er det noe annet, mer skamfullt?Anonymous poster hash: 33158...d46 Jeg var ikke den eneste i ulykken, holdt på å miste pappa. Han ble ufør pga skadene han pådro seg i ulykken. Legene trodde han ikke kom til å overleve, 2 døgn etterpå fikk vi beskjed om at det var et håp. Slet med sosial angst og depresjon før ulykken også. Men alt falt fra hverandre etter ulykken. Ikke bare psyken, men drømmer, familie og venner. Det markerer starten på et helvete. Har tenkt flere ganger at jeg skulle ønske jeg døde i ulykken. Det har gått så langt at jeg har vært sur på pappa, for han kjørte ikke fort nok! Jeg har rett og slett hatet han for det. Vet jo det er helt feil, og jeg skammer meg! Da jeg ble syk og oppsøkte hjelp, da fikk jeg høre fra familien at de skulle ønske jeg døde i ulykken også, for de skjemmes over å ha ei datter som går hos psykolog. Og de tok ut sitt sinne over meg, av andre grunnen. Jeg vet det også! Jeg vet jeg sto i veien, og sinnet ble rettet mot meg i stedet for den som var ansvarlig. Jeg VET at de ikke mente det, og de beklaget i ettertid. Men kan ikke noe for hva jeg tenker og føler. Klarer ikke alltid å kontrollere det heller. Ulykken ødela så ufattelig mye for meg. Selve ulykken ble tullet med hjemme, bare dager etter at pappa kom hjem fra sykehuset. Det var vell en forsvarsmekanisme. Ingen pratet om alvorligheten, ingen snakket om følelsene og tankene rundt det som skjedde. Det ble bare tullet med som om at det ikke betydde noe. Ingen som turte å si "jeg er redd for at pappa skal dø!". Vi (jeg, mamma og tre søsken, hvor to av de var med i ulykken) pratet aldri noe om ulykken. ts Anonymous poster hash: 098e3...f16
AnonymBruker Skrevet 15. juli 2015 #15 Skrevet 15. juli 2015 Fikk det samme to ganger idag. Og jeg skjønner ikke hva det er for nå!!!!!!! Det at "sims" relaterte ting dukker opp... kan det ha noe med den tiden å gjøre? For da sims 2 var ute, og jeg spilte kun det.. så gikk jeg igjennom en del tøffe ting hjemme, og på skolen. Kan det være derfor sims popper opp i "flashbackene"? Er så frustrerende å ikke vite HVA det er som skjer!!!! Og jeg klarer ikke å forklare det helt. For det forsvinner like fort som det popper opp! Det eneste jeg sitter igjen med er "sims (2?)". ts Anonymous poster hash: 098e3...f16
AnonymBruker Skrevet 16. juli 2015 #16 Skrevet 16. juli 2015 Det er et matrix-skifte på gang nå, 2012 = armageddon , armageddon betyr IKKE dommedag, men oversettes til NY TID / NY VERDEN og maya (mayakalenderen) betyr illusjon. Dvs at fra 2012 så har illusjonen sakte men sikkert begynt å falle fra hverandre. Vi lever i et hologram på en måte, i en computer simulasjon og jeg tror at det du opplever er i forbindelse med at mange nå er plugga inn i to forskjellige matrixer. Anonymous poster hash: 79300...328
AnonymBruker Skrevet 16. juli 2015 #17 Skrevet 16. juli 2015 Det er et matrix-skifte på gang nå, 2012 = armageddon , armageddon betyr IKKE dommedag, men oversettes til NY TID / NY VERDEN og maya (mayakalenderen) betyr illusjon. Dvs at fra 2012 så har illusjonen sakte men sikkert begynt å falle fra hverandre. Vi lever i et hologram på en måte, i en computer simulasjon og jeg tror at det du opplever er i forbindelse med at mange nå er plugga inn i to forskjellige matrixer. Anonymous poster hash: 79300...328 vet ikke om jeg skal ta det svaret seriøst eller ikke. Men det gir nå kanskje en mening allikevel ts Anonymous poster hash: 098e3...f16 1
AnonymBruker Skrevet 16. juli 2015 #18 Skrevet 16. juli 2015 Det er et matrix-skifte på gang nå, 2012 = armageddon , armageddon betyr IKKE dommedag, men oversettes til NY TID / NY VERDEN og maya (mayakalenderen) betyr illusjon. Dvs at fra 2012 så har illusjonen sakte men sikkert begynt å falle fra hverandre. Vi lever i et hologram på en måte, i en computer simulasjon og jeg tror at det du opplever er i forbindelse med at mange nå er plugga inn i to forskjellige matrixer. Anonymous poster hash: 79300...328 Hva i allverden har du røyket? Anonymous poster hash: 58805...244
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå