Utskuddet som ikke er bra nok :(

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 21 år, som har to eldre søstre.

Den ene søsteren min er nettopp blitt utdannet psykolog, og hun andre studerer for å bli lege. Faren min jobber som lektor i realfag, og moren min har tatt utdanning på utdanning og jobber nå som rektor ved en høgskole. 

 

Selv har jeg nå gått et årsstudium på universitetet (idrettsfag) og høsten 2015 skal jeg ta en PT-utdannelse. Fra neste høst igjen tenker jeg å ta en bachelor innen idrett, slik at jeg får en grad, og dermed prøve å søke meg jobb innen trenings- og helsesektoren. Det er dette jeg elsker, og ønsker å drive med på heltid. 

 

Føler veldig at jeg ikke er på samme "nivå" som resten av familien min. Går hele tiden og tenker på at jeg burde ta en lang utdanning hvor jeg får en "tittel" og en bra jobb. Føler også det er veldig forventninger om det innad i familien da, alle spør "skal du bli lege eller psykolog du da?" siden søstrene mine studerer det, og i tillegg maser moren min hele tiden om jeg ikke skal ta en master osv. I tillegg kommer hun med masse tips om studier jeg kan gå, selv om hun vet jeg har bestemt meg. Hun spør alltid om hva slags jobb jeg har tenkt å ha med den utdanningen, på en nedverdigende måte. De har mye negativitet og skepsis rundt PT-studiet, og jeg føler meg rett og slett ikke bra nok. 

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men har vondt inni meg når jeg tenker på utdannelse. Er det teit av meg å gå det løpet jeg tenker? Vil høre noen andres meninger! Håper noen kan svare meg  

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

[Ingvilddd]

Teit av deg å velge utdanningen du ønsker, innenfor det du interesserer deg for? Absolutt ikke! 

Jeg forstår utrolig godt at du føler slik du gjør. Kjenner jeg blir irritert inni meg når det skal være fokus på hvilken og hvor lang utdanning man tar. Alle kan ikke bli det samme, og man trenger folk i alle slags yrker. Om du velger å ta en master innenfor noe du ikke har lyst til, så lover jeg deg at du ikke orker å fullføre, og i alle fall ikke jobbe med det i 40-50 år til. Nei, stå på ditt, og velg akkurat det du selv har lyst til, så får andre si hva de vil  

[AnonymBruker]

Det er viktig for deg å ta en utdanning du brenner for! Jobben skal man være på mange timer per dag, og da er det svært viktig for motivasjonen at man liker det man gjør! Du får fortelle familien din at du er trygg på ditt valg, og at du er voksen nok til å ta ansvar for dine valg. Utdannelse er et valg som bare du bør velge da det er ditt liv det er snakk om! 

 

Hvilke konkrete utsagn er det de kommer med når de kommer med negativ prat rundt ditt yrke?

 

Her i huset har min far kommet med utsagnet om at det jeg er utdannet som (bachelor innen kulturliv; vil ikke presisere ytterligere hva det er, men det fører til et konkret yrke) ikke er like samfunnsnyttig som min søsters utdannelse da hun er jordmorstudent. Jeg er for så vidt enig med ham, men synes det er sårende, da verden ikke kun kan bestå av jordmødre heller. Så jeg skjønner veldig godt at du blir såret av det de måtte si. Jeg bor heldigvis ikke med min far. Bor med min man og barn.

 

Du må rett og slett prøve å fortelle dem at du har tatt et valg du føler er riktig for deg, at du er voksen, og at du virkelig (legg trykk på det ordet og se dem inn i øynene) håper de kan respektere det. Om du skulle trenge råd til forslag til eventuell videre utdannelse i fremtiden så spør du dem om det kan du si. Fra nå av kan de fokusere på andre ting heller.

 

 

Anonymous poster hash: b31a7...586

[AnonymBruker]

 

Det er viktig for deg å ta en utdanning du brenner for! Jobben skal man være på mange timer per dag, og da er det svært viktig for motivasjonen at man liker det man gjør! Du får fortelle familien din at du er trygg på ditt valg, og at du er voksen nok til å ta ansvar for dine valg. Utdannelse er et valg som bare du bør velge da det er ditt liv det er snakk om! 

 

Hvilke konkrete utsagn er det de kommer med når de kommer med negativ prat rundt ditt yrke?

 

Her i huset har min far kommet med utsagnet om at det jeg er utdannet som (bachelor innen kulturliv; vil ikke presisere ytterligere hva det er, men det fører til et konkret yrke) ikke er like samfunnsnyttig som min søsters utdannelse da hun er jordmorstudent. Jeg er for så vidt enig med ham, men synes det er sårende, da verden ikke kun kan bestå av jordmødre heller. Så jeg skjønner veldig godt at du blir såret av det de måtte si. Jeg bor heldigvis ikke med min far. Bor med min man og barn.

 

Du må rett og slett prøve å fortelle dem at du har tatt et valg du føler er riktig for deg, at du er voksen, og at du virkelig (legg trykk på det ordet og se dem inn i øynene) håper de kan respektere det. Om du skulle trenge råd til forslag til eventuell videre utdannelse i fremtiden så spør du dem om det kan du si. Fra nå av kan de fokusere på andre ting heller.

 

 

Anonymous poster hash: b31a7...586

 

De kommer med spørsmål som "får du studiepoeng for det der da?", "men Active Education er jo ikke en skikkelig skole?", "har du tenkt å jobbe som PT, eller? Du vet at det bare er slik som er populært akkurat nå?" og mange flere ting som jeg ikke kommer på konkret. Greia er den at de vinkler alt til en negativ måte. Moren min problematiserer at jeg ikke får en "klasse" siden PT-studiet er over nett med kun to uker fysiske samlinger. Pirker liksom på alt som kan pirkes på, for å finne feil ved et studie de har bestemt seg på forhånd om at ikke er skikkelig og bra nok  

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

[AnonymBruker]

De som kommer med sånne teite spørsmål/bemerkninger om utdanning, det er DE som er teite, ikke du!

Anonymous poster hash: b11a6...4cd

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett, dette med utdanningsvalg. På den ene siden skal man velge noe man kan leve med til man går av med pensjon, og på den andre skal det føre til økonomisk trygghet og - ikke minst - passe egne interesser. Det nytter ikke å begynne på en mastergrad hvis man ikke interesserer seg for det man studerer. Og velger man å gjennomføre noe man interesserer seg for, kan man bli skikkelig god!

Jeg vil anbefale at du forsøker å snakke med både foreldre og søstre og forklarer situasjonen. Forhåpentligvis ser de ikke ned på deg, men er redde for at du vil ende opp med noe som er mindre trygt. Snakk med dem, be om råd, lytt til deres perspektiver og forsøk å forklare at profesjonsutdanninger ikke er det eneste arbeidsgivere er ute etter. Lykke til  

Anonymous poster hash: 7802b...748

[AnonymBruker]

 

Det er ikke så lett, dette med utdanningsvalg. På den ene siden skal man velge noe man kan leve med til man går av med pensjon, og på den andre skal det føre til økonomisk trygghet og - ikke minst - passe egne interesser. Det nytter ikke å begynne på en mastergrad hvis man ikke interesserer seg for det man studerer. Og velger man å gjennomføre noe man interesserer seg for, kan man bli skikkelig god!

Jeg vil anbefale at du forsøker å snakke med både foreldre og søstre og forklarer situasjonen. Forhåpentligvis ser de ikke ned på deg, men er redde for at du vil ende opp med noe som er mindre trygt. Snakk med dem, be om råd, lytt til deres perspektiver og forsøk å forklare at profesjonsutdanninger ikke er det eneste arbeidsgivere er ute etter. Lykke til

Anonymous poster hash: 7802b...748

 

Takk for gode råd  

Men jeg lurer på: Er det kanskje dumt å ta utdanningen jeg tenker, med tanke på det du sier om at det skal føre til økonomisk trygghet. Vet ikke hva jeg skal svare når folk spør "hva skal du bli, da?", fordi jeg får jo ingen tittel, jeg vet bare hvilken "sektor" jeg vil jobbe innenfor. Det virker mye mer trygt å ta en utdanning hvor man i ettertid får et bestemt yrke. Men jeg vet ikke om noen slik utdanning jeg vil ta  

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

[AnonymBruker]

Takk for gode råd

Men jeg lurer på: Er det kanskje dumt å ta utdanningen jeg tenker, med tanke på det du sier om at det skal føre til økonomisk trygghet. Vet ikke hva jeg skal svare når folk spør "hva skal du bli, da?", fordi jeg får jo ingen tittel, jeg vet bare hvilken "sektor" jeg vil jobbe innenfor. Det virker mye mer trygt å ta en utdanning hvor man i ettertid får et bestemt yrke. Men jeg vet ikke om noen slik utdanning jeg vil ta

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

Hva med å heller gå en bachelor på Norges idrettshøyskole eller noe med litt mer "tyngde"? forstår moren din litt, samtidig som du selvfølgelig skal gjøre noe du trives med og liker. Det er et tøft arbeidsmarked der ute og det blir ikke lettere; det kommer fler og fler fra utlandet samtidig som arbeidsledigheten nå er høyere enn det den har vært på 10 år. Det er viktig å også være litt strategisk og ikke bare følge drømmen blindt. Ha en ca plan klar (greit å ha selvom man ofte ender opp et helt annet sted) og tenk etter hvilken utdannelse innen det feltet du liker (idrett? PT?...) som vil gi mest tyngde og flest muligheter etter endt studie. Her synes jeg personlig studiepoeng er viktig, og hvordan graden er ansett av arbeidsgivere.

Jeg er ikke i mot det å følge drømmen, men det er faktisk ikke alltid sånn at så lenge man brenner for det så ordner ting seg nesten av seg selv. Man møter mange andre i samme båt som er lite engasjerte, arbeidsomme og flink som en selv og det er hard konkurranse om jobbene. Du må dermed stille med best mulig kompetanse og noe som skiller deg fra mengden i arbeidsmarkedets øyne.

Lykke til:-) håper du og mor kan møtes et stykke på midten og at hun kan akseptere valget ditt!

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9

[AnonymBruker]

Hva med å heller gå en bachelor på Norges idrettshøyskole eller noe med litt mer "tyngde"? forstår moren din litt, samtidig som du selvfølgelig skal gjøre noe du trives med og liker. Det er et tøft arbeidsmarked der ute og det blir ikke lettere; det kommer fler og fler fra utlandet samtidig som arbeidsledigheten nå er høyere enn det den har vært på 10 år. Det er viktig å også være litt strategisk og ikke bare følge drømmen blindt. Ha en ca plan klar (greit å ha selvom man ofte ender opp et helt annet sted) og tenk etter hvilken utdannelse innen det feltet du liker (idrett? PT?...) som vil gi mest tyngde og flest muligheter etter endt studie. Her synes jeg personlig studiepoeng er viktig, og hvordan graden er ansett av arbeidsgivere.

Jeg er ikke i mot det å følge drømmen, men det er faktisk ikke alltid sånn at så lenge man brenner for det så ordner ting seg nesten av seg selv. Man møter mange andre i samme båt som er lite engasjerte, arbeidsomme og flink som en selv og det er hard konkurranse om jobbene. Du må dermed stille med best mulig kompetanse og noe som skiller deg fra mengden i arbeidsmarkedets øyne.

Lykke til:-) håper du og mor kan møtes et stykke på midten og at hun kan akseptere valget ditt!

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9

Jeg har sett på en bachelor i fysisk aktivitet og helse ved Norges Idrettshøgskole, men jeg ser ingen grunn til at denne skal være bedre eller ha noe mer tyngde enn en bachelor i bevegelsesvitenskap? 

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

[AnonymBruker]

Jeg har sett på en bachelor i fysisk aktivitet og helse ved Norges Idrettshøgskole, men jeg ser ingen grunn til at denne skal være bedre eller ha noe mer tyngde enn en bachelor i bevegelsesvitenskap?

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

Hvor er bacheloren i bevegelsesvitenskap hen?

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9

[AnonymBruker]

Hvor er bacheloren i bevegelsesvitenskap hen?

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9

På NTNU i Trondheim  

 

Link her: http://www.ntnu.no/studier/bbev

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

[AnonymBruker]

Ikke bekymre deg!
Tror du forresten alle leger og psykologer er lykkelige? Det krever mer i livet enn å ha en tittel for å være glad.
 

Anonymous poster hash: 9b61e...593

[AnonymBruker]

På NTNU i Trondheim

Link her: http://www.ntnu.no/studier/bbev

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

Det høres bra ut det :-) hadde i større grad forstått din mor hadde du velgt dyre privatskoler som ikke er godkjente/gir studiepoeng/anerkjente. Synes dette valget er bedre😊 hva ønsker du å jobbe med?

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9

[AnonymBruker]

Det høres bra ut det :-) hadde i større grad forstått din mor hadde du velgt dyre privatskoler som ikke er godkjente/gir studiepoeng/anerkjente. Synes dette valget er bedre hva ønsker du å jobbe med?

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9

PT-utdannelsen jeg skal ta til høsten er jo en dyr privatskole… Men den gir studiepoeng, og støtte via Lånekassen. 

Vet ikke konkret hvilket yrke jeg ønsker, men vil gjerne jobbe med noe innenfor helse, trening, fysisk aktivitet osv. Er derfor jeg velger en slik retning innenfor utdannelsen. Men synes det er skummelt å ikke vite konkret hva jeg kan jobbe som når jeg er ferdig  

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

[AnonymBruker]

PT-utdannelsen jeg skal ta til høsten er jo en dyr privatskole… Men den gir studiepoeng, og støtte via Lånekassen.

Vet ikke konkret hvilket yrke jeg ønsker, men vil gjerne jobbe med noe innenfor helse, trening, fysisk aktivitet osv. Er derfor jeg velger en slik retning innenfor utdannelsen. Men synes det er skummelt å ikke vite konkret hva jeg kan jobbe som når jeg er ferdig

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

De fleste vet dessverre ikke konkret hva de skal jobbe som når de er ferdige, snu det rundt og prøv å gled deg over hvor spennende det er å ha mange muligheter. Prøv å lag en plan, den er grei å ha selvom du ikke havner akkurat der du hadde planlagt

Har du vurdert fysioterapi eller lignende? Det er jo veldig konkret? Også kan du bygge på med PT. Samme med feks ernæringsfysiologi på universitetet.

Men det blir bare forslag, du har jo egentlig funnet ut av hva du vil gjøre

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9

[AnonymBruker]

De fleste vet dessverre ikke konkret hva de skal jobbe som når de er ferdige, snu det rundt og prøv å gled deg over hvor spennende det er å ha mange muligheter. Prøv å lag en plan, den er grei å ha selvom du ikke havner akkurat der du hadde planlagt

Har du vurdert fysioterapi eller lignende? Det er jo veldig konkret? Også kan du bygge på med PT. Samme med feks ernæringsfysiologi på universitetet.

Men det blir bare forslag, du har jo egentlig funnet ut av hva du vil gjøre

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9

Har tenkt på fysioterapi, men det frister liksom ikke… Bevegelsesvitenskap virker mye mer interessant, synes jeg. Mangler flere fag som man må ha for å komme inn på ernæringsfysiologi, og har ikke så lyst til å gå det til at jeg orker å bruke et år eller tre på å ta opp disse fagene. 

Anonymous poster hash: 5d6b9...8d9

[Kjetil E]

Teit av deg å velge utdanningen du ønsker, innenfor det du interesserer deg for? Absolutt ikke! 

Jeg forstår utrolig godt at du føler slik du gjør. Kjenner jeg blir irritert inni meg når det skal være fokus på hvilken og hvor lang utdanning man tar. Alle kan ikke bli det samme, og man trenger folk i alle slags yrker. Om du velger å ta en master innenfor noe du ikke har lyst til, så lover jeg deg at du ikke orker å fullføre, og i alle fall ikke jobbe med det i 40-50 år til. Nei, stå på ditt, og velg akkurat det du selv har lyst til, så får andre si hva de vil

Vet ikke hvor TS er ifra, men her i Bærum hvor jeg har bodd hele mitt liv. Er det desverre slik at mange unge som ønsker å ta en praktisk utdanning blir presset av sine foreldre. Da det ikke er fint nok, her skal du ha høy utdanning helst som lege, advokat eller ingeniør. Å for eksempel velge et håndtvekeryrke er direkte uhørt i mange familier her. Slik er det desverre.

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor TS er ifra, men her i Bærum hvor jeg har bodd hele mitt liv. Er det desverre slik at mange unge som ønsker å ta en praktisk utdanning blir presset av sine foreldre. Da det ikke er fint nok, her skal du ha høy utdanning helst som lege, advokat eller ingeniør. Å for eksempel velge et håndtvekeryrke er direkte uhørt i mange familier her. Slik er det desverre.

Ja du sier noe. Heldigvis er det ikke sånn alle steder på Oslo vest. Jeg er vokst opp på vestkanten med foreldre som til sammen har over 17 års universitetsutdannelse. De har heldigvis aldri lagt noe press på oss barna. Men ja ser det presset bli lagt på mange. Det er nok ikke så sunt selvom de mener det som oftest godt. Samtidig er det et hardt arbeidsmarked der ute og som foreldre er man jo bekymret for barnas fremtid. Det blir bare vanskeligere å følge drømmen :/

Men synes du har en relativt gjennomtenkt plan TS, kjør på også tar du det som det faller seg

Lykke til

Anonymous poster hash: 01dcc...7a9