psykisksyk og samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Hei

Jeg og samboer( 1 år kjærester og 1 år samboer) gjorde det slutt. Var veldig dramatisk.

Men det føles uvirkelig, å tenke på framtiden uten han virker uvirkelig. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Men er 80% sikker at det er best for meg at vi ikke er kjærester. Jeg trenger for mye oppmerksomhet og er borderline.

Men hva skal jeg gjøre nå?

Har to valg. Flytte til storby som kan gi meg en veldig god behandling for det jeg sliter med.

Eller flytte til der familie og venner bor, skaffe meg leilighet og få litt stabilitet rundt meg?

Føler at jeg vil ha spenning og nye ting hele tiden. Vil at alt skal skje fort! Og vil ha mye nytt.

Huff hvordan skal jeg takle dette? Også er det jo selfølgelig sommerferie for psykologen min og fastlegen..

Anonymous poster hash: 02d23...48d

[himmeloghav]

Flytt til storby og bli selvstendig.

[Gjest Linneah2013]

Flytt til den storbyen som gir deg god behandling, samtidig får du mye liv og røre rundt deg og lever ditt eget liv. Familie er godt å ha, men det er viktig å stå på egne ben.

[AnonymBruker]

Kan du ikke få behandling der vennene og familien din bor da? Alle steder skal jo ha et psykisk helsetilbud.

 

Jeg stemmer for stabilitet hos familie og venner PLUSS behandling.

Anonymous poster hash: 4c663...a4e

[AnonymBruker]

Det er alltid tungt med et samlivsbrudd psykisk syk eller ikke, men det er utrolig sterke vi er mentalt alle sammen, og selv om det virker uoverkommelig der og da, viser det seg at vi kommer oss videre. Gjør som du har begynt, se fremover og legg forholdet ditt bak deg. Det føles ikke godt å være den "krevende" i et forhold om det sliter mye på den andre. Jeg har selv EUPF og har vært i et forhold i over 8 år, men jeg er veldig bevisst på å ikke belaste min samboer, og som han selv sier, "jeg er ikke din sykepleier".<br /><br />Du vet selvsagt, innerst inne, hva som er best for deg og hva du vil mest, men jeg ville flyttet til en by. Kanskje et sted hvor du allerede kjenner noen? Hvis ikke kan det være tøft å opparbeide seg et sosialt nettverk om du ikke er i jobb eller studerer. Du må også da begynne med ny psykolog og ny fastlege. Er du klar for det midt opp i alt?<br /><br />Mye skal skje og alt bør skje fort. Jeg har det noen ganger slik selv, men da kan det lønne seg og si til seg selv: Jeg venter en uke. Den uken kan være hard, men den får hodet til å roe seg og tankene blir mer realistiske.<br /><br />Lykke til, uansett hva du velger <img title=":)" class="bbc_emoticon" src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/default/Happy.gif" data-cke-saved-src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/default/Happy.gif" />

Anonymous poster hash: d9fea...da9

[AnonymBruker]

TS

Jeg må uansett flytte for jeg og samboer flyttet til en plass jeg ikke har noe rot I. Jeg har ikke jobb for tiden pga at jeg er psykisk syk.

Jeg har fått tilbud om å blir med I en behandling som er forskingen. Så er en ny type behandling og er bare I Oslo.

Så jeg blir så usikker om hva som er best. For flytter jeg til Oslo så har jeg bare behandlingen.

Anonymous poster hash: 02d23...48d

[AnonymBruker]

Er det på Ullevål? Jeg ville flyttet dit det er behandling å få. Det kan hjelpe deg å bli selvstendig og få det bedre med deg selv på lang sikt. Den kompetansen har ikke familien, man kan lett bli for avhengig av deres støtte.

Og husk at man ikke ER diagnosen, man HAR en diagnose. Det gjelder også personlighetsforstyrrelse. Man er mye mer enn kun en diagnose.

Anonymous poster hash: 4b091...d51