Pusen Skrevet 6. september 2004 #1 Skrevet 6. september 2004 Hører folk sier at det ikke passer med barn akkurat nå. Gjør det det noen gang da? Hører andre som har fått barn sier at den tiden kommer "aldri" når man tar i betrakning f.eks karriere, utdanning, uavhengighet etc. Hva er deres synspunkt? Jeg har lyst... :oops: men samboer skal begynne å studere neste år etter mange år i forsvaret. Jeg bekymrer meg for økonomien, hans situasjon etc. Vet han har lyst og blir glad hvis det skjer, men det er ikke noe vi prøver på akkurat nå. Skjer det så skjer det, men det er vel ikke så aktuelt når man går på pillen...
Nanella Skrevet 6. september 2004 #2 Skrevet 6. september 2004 Det har vel mye med hva man prioriterer. Jeg har jobb, men ingen utdannelse. Jeg skal ta utdannelse men velger å utsette det noen år for for meg går barn og familie først. Andre føler det som en sikkerhet og være ferdig med utdannelse og gjerne ha jobbet noen år før de i det heletatt tenker på barn. Noen fortsetter og fullfører studiene når de får barn, andre avbryter og setter studiene på vent for å få barn. Noen får ikke planlagt i det heletatt - plutselig så satt babyen der uten at det var tenkt eller planlagt noe som helst. Det man vil får man som regel til.
Pusen Skrevet 6. september 2004 Forfatter #3 Skrevet 6. september 2004 Jeg har 3-årig høyskoleutdanning og er ferdig (foreløpig). Han begynner (vet ikke helt hva og hvor lenge), men antakelig 5-årig. Jeg vil ikke vente så lenge jeg... Vil ha barn før jeg fyller 30, gjerne på vei med nr 2 kanskje....? Vi får se. Noen i studiesituasjon og barn?
Arkana Skrevet 6. september 2004 #4 Skrevet 6. september 2004 Som Stine sier er det individuelt. For min del er det uaktuelt å få barn før jeg har blitt ferdig med utdannelsen, den er viktigere enn noe annet. Jeg vet med meg selv at når det er over da vil det være riktig for meg å få barn. Uansett hva som er viktig for deg så synes jeg det er viktig at dere er enige om når dere skal få barn.
Nala Skrevet 6. september 2004 #5 Skrevet 6. september 2004 Her må dere nok bare finne ut hva som er rett for dere. Det finnes ingen fasitsvar - dessverre. For min egen del var det viktig at vi begge var ferdig med utdannelsen før vi fikk barn. Dette er jeg veldig veldig glad for, for det er deilig å kunne få ut i permisjon uten å måtte stresse med eksamener. I tillegg er det deilig å ha det romslig finansielt i permisjonstiden, i stedet for å leve på studielån og inntekten fra ekstrajobber. Men som sagt, dette er så individuelt. Det som var rett for oss passer ikke nødvendigvis for alle. Lykke til med valget :-)
Charly Skrevet 6. september 2004 #6 Skrevet 6. september 2004 Passer og passer? Jeg har tenkt litt på det, man skal gjøre alt til sin tid og det skal på død og liv passe å få barn før man begynner å prøve. Og da er det kanskje' for sent' eller man oppdager at det er ikke så forbanna lett å bli gravid. Jeg traff mannen i mitt liv i 2000 og da var jeg allerede i gang med utdannelse nr 2. Etter å ha tatt kokkeutdannelse og jobbet noen år sviktet ryggen og jeg måtte selv finansiere ny utdannelse pga lav alder. Legene frarådet meg å jobbe et år til i kokkefaget og derfor betalte jeg IT utdannelsen selv. Jeg tok et studie og så for meg at med dette som grunnlag kunne jeg få meg jobb i en bedrift som er opptatt av videreutviklig og dermed ta videre utdanning og oppdattere sertifiseringene underveis. Da jeg var ferdig fikk jeg et 6 mnd vikariat i Telenor uten 'fremtidsutsikter' og da et annet vikarbyra tilbød meg høyere lønn et annet sted og support jobb skiftet jeg arbeidssted. Det var meningen at jeg skulle fast ansettes etter 6 mnd, så jeg og kjæresten kjøpte leilighet og tok lån. I stedet for fast ansettelse ble det takk for nå etter 6mnd fordi firma hadde gått på en smell. Jeg og 100 andre konsulenter måtte gå. (Et halvt år senere måtte 100 fast ansatte gå også) Så fikk jeg jobb i et stort oljeselskap med utsikt for fast ansettelse etter 6 mnd. Men neida, da var det en avdeling som var lagt ned og 3 fast ansatte stod uten nye plasser. Da måtte vikarene vike og jeg ble 'omplassert' til en kundesenter jobb på ubestemt tid. Det var snakk om at jeg kunne komme tilbake og vikariere i den gamle avdelingen i forbindelse med en svangerskapspermisjon... Vi gifter oss og drar på bryllupsreise sommer 2002 og da jeg kom tilbake på kundesenteret etter bryllupsreisen hadde jeg 4 arbeidsdager igjen og da hadde de ikke bruk for meg mer?!! Jeg gikk arbeidsledig litt og jobbet litt deltid på kantine. Deretter ble jeg bestilt tilbake til oljeselskapet som nå hadde veldig bruk for meg. Jobbet der fra januar til mai og da var det bråstopp igjen, men sentralbordet trengte ferievikar og jeg kjente jo alle avdelingene og veldig mange folk så det passet jo bra for meg? Jeg tok i mot det med takk, har jo ikke råd til å gå hjemme. Men nå var jeg lei og bestemte meg for at nå skulle jeg finne en skikkelig jobb og bli der! Jeg brukte mange timer forran PC'n og arbeidsmarkedet hjelpe meg ikke særlig.. Så jeg tok en selgerjobb og fant ut at jeg ikke kunne bli selger I mellom alt dette har jeg vært til utredning for å sjekke om vi kan få barn. Pga en rekke operasjoner fra fødselen og oppover i oppveksten. I januar 2003 fikk jeg svar at jo, vi kunne få lov å prøve - innen 5 år i første omgang. Men når passer det??? Med den jobb situasjon, tør vi å formere oss? Vel, jeg gikk hjemme 3 mnd etter denne selgerjobben og så var det gjort. Jeg var gravid, 6 mnd etter at vi sluttet med pilla og vi hadde egentlig ikke prøvd. Vi hadde vel trodd at jeg skulle bli gravid når jeg hadde fått jobb. Nå måtte jeg ha jobb! Heldigvis fikk jeg det i pappas firma, så fødeslspengene er sikret og vi er i lykkelige omstendigheter. Samfunnet er faktisk lagt opp slik at det må passe å få barn. Man må selv sørge for at det passer inn i jobb, økonomi, utdannelse og kjærlighetslivet. Nå gleder jeg meg til å bli mamma, har termin 22 november. Ønsker alle andre lykke til med prøviongen, planleggingen og svangerskapene!
Susanna Skrevet 6. september 2004 #7 Skrevet 6. september 2004 Den enkelte på finne ut når det passer for en selv. Men jeg må si jeg sitter med en utrolig god følelse over at vi begge to er høgskoleutdannet og har faste jobber nå som vi har et nurk påvei! En kan jo ikke si et det IKKE er tøft å ha barn samtidig som en tar utdanning....Men alt går an om en har den rette innstillingen! Men for vår del var det helt uaktuellt før vi var ferdige på skolen. En må jo ha en viss kontroll på økonomien også, for ingen kan si det ikke er dyrt å få barn. Men nå vet vi ihvertfall at vi ikke vil slite økonomisk når barnet kommer det er jo veldig betryggendes!!
Gjest Aasa Skrevet 6. september 2004 #8 Skrevet 6. september 2004 Ingen selvfølge å få jobb selv om man har høyere utdanning da? Og dersom det virkelig skal passe så bør man vel opparbeide seg en viss karriere også før man tenker på barn? Jobbe i 2-3 år ihvertfall...? Nei, dersom situasjonen ikke er helt håpløs - begge er arbeidsledige etc etc så synes jeg man skal gjøre det man har lyst til jeg. Det passer uansett ALDRI, og jeg tror ikke at de som planlegger hver minste lille ting i livet blir noe mer "happy" enn de som tar ting litt som det kommer... Har både jobb og utdannelse jeg, men det passet ikke spesielt godt å bli gravid nå heller, men vi hopper i det - det får briste eller bære, blir helt sikkert fint!
Sandra Skrevet 6. september 2004 #9 Skrevet 6. september 2004 Da jeg fant ut at jeg var gravid, ble jeg ganske fortvilet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde gått det første halve året av 3 år på sykepleieutdanningen, og samboeren min skulle begynne høgskolen nå i høst. Jeg er 21, han er 22 år. Jeg leste veldig mye om abort, og bestilte time hos rådgiver på AAN (tidl. Amathea). Dess mer jeg leste om abort, jo kvalmere og mer uvel ble jeg. Timen vi hadde hos rådgiveren brukte vi mye til å prate om økonomi, og om vi i det hele tatt kunne klare oss. Damen var veldig hyggelig, og gikk nøye igjennom muligheter for oss. Vi spurte også om en av oss burde sette utdannelsen så vi fikk noe penger gjennom arbeid, men hun rådet oss faktisk til å fortsette utdanningen begge to. Vi bestemte oss til slutt for å beholde barnet, noe jeg er veldig, veldig glad for i dag. Vi vet at dette ikke blir enkelt, både med lesing og økonomi. Det er et valg hver enkelt må ta. Vi hadde ikke planlagt å få barn nå, om det ikke hadde skjedd, men vi er som sagt veldig lykkelige for at vi bestemte oss for å beholde lillegutt. Jeg har permisjon fra studiet et år, og også fra ekstrajobben jeg har hatt. Samboeren min begynteskolen nå i høst, og har 4 år foran seg på ingeniørutdanningen. Penger vi får: *Ca. 33000 i engangsstønad. (jeg har jobbet for lite til å få fødselspenger av ekstrakjobben min) *Svangerskapsstipend frem til sommeren, 9200/md *Han får lån og stipend, litt mer stipend enn vanlig tror jeg, som farskapstillegg eller noe sånt.9200/md *Vi leier leilighet, men er så heldige at foreldrene våre betaler denne leien for oss. Vi har også endel penger oppspart som står der om det skulle bli lite penger, men det tviler jeg veldig på. Vi er også heldige å ha foreldre som hjelper oss mye med penger og ting til babyen. Jeg sier som noen andre sa lenger opp, Vil man så kan man. Det er snakk om prioriteringer. Noen vil vente og planlegge en fødsel så de har alt klart økonomisk. Andre har et sterk ønske om å få barn, så de vil heller priotitere å få barn fremfor å være sikret en god økonomi. På begge sider kan man finne både positive og negative ting. Valget kan bare de enkelte familier ta, for bare de kan vite hva som er viktig for dem.
Susanna Skrevet 6. september 2004 #10 Skrevet 6. september 2004 Det passer uansett ALDRI' date=' og jeg tror ikke at de som planlegger hver minste lille ting i livet blir noe mer "happy" enn de som tar ting litt som det kommer..[/quote'] For oss så passer det ihvertfall helt perfekt å få barn nå! Det er vel ikke en selvfølge å få jobb selv om en har høgskoleutdanning, men en har jo et mye bedre utgangspunkt, jeg vet jeg kan tråkke mange på bena når jeg sier det, men for meg er utdanning et møst! Det fleste må ha det for å komme seg frem her i livet..Det er min mening..
Lee Skrevet 8. september 2004 #11 Skrevet 8. september 2004 Jeg er litt av den oppfatning, at det nok sjeldent PASSER godt å få barn. Det er jo en vanvittig omstilling av hele livet, og det kan virke skremmende til enhver tid det. Men at det er visse stadier i livet som egner seg bedre enn andre er nok sikkert. Det trenger imidlertidig ikke nødvendigvis være når utdannelsen er over, man har jobbet noen år, og blitt godt over 30, som så mange er når de skal ha barn.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå