Jeg elsker katter

[Gjest Dårris]

Ja, jeg elsker katter! Forguder dem! Akkurat nå har jeg to malende puser på fanget <3 Fins ikke bedre!

[Perelandra]

Ja, jeg elsker katter! Forguder dem! Akkurat nå har jeg to malende puser på fanget <3 Fins ikke bedre!

Heldiggrisen!

 

[ninuska_]

Jeg trodde alltid jeg var en hundeperson; inntil jeg fikk meg katt. De er bare helt fantastiske dyr

[Gjest BeKind]

http://www.dose.com/lists/3113/17-Photos-Of-A-Cat-Unlike-Any-You-ve-Ever-Seen-She-s-Different-In-A-Beautiful-Way-ab630-1?llid=yGJm&utm_source=sz-social&utm_medium=pZnq&utm_campaign=yGJm&luid=a6d58e8a-b8f0-41fd-9034-cbddffe67a28

[AnonymBruker]

Ja, jeg elsker katter! Forguder dem! Akkurat nå har jeg to malende puser på fanget <3 Fins ikke bedre!

Enig!

Rart, for jeg tenkte det da jeg så profilen og navnet ditt...Hmm, kanskje jeg er litt synsk.

Anonymous poster hash: 29ac7...cde

[Gjest Tekola]

Ryddet for oppfordring til og forherligelse av vold, samt svar til disse.

 

Tekola, admin.

[Gummiloppa]

ELSKER katter! 

[Perelandra]

Jeg elsker smaken av katter...................

Kattepels?

 

Da jeg var liten hendte det at jeg slikket på kattene. De gjorde det jo selv, så da kunne det vel ikke være farlig? Forøvrig smakte det hverken spesielt godt eller vondt.

[Gjest Balian de Ibelin]

Kattepels?

 

Da jeg var liten hendte det at jeg slikket på kattene. De gjorde det jo selv, så da kunne det vel ikke være farlig? Forøvrig smakte det hverken spesielt godt eller vondt.

 

Kattekjøtt.........

[AnonymBruker]

Jeg hater ikke katter, men liker dem heller ikke. De ser så onde ut! Katter er ikke en type dyr som appellerer til meg generelt, fordi de gir meg veldig lite.

Anonymous poster hash: 3faeb...f60

[Million]

Jeg pleide å elske katter - før i tiden.

Jeg hadde en katt på nitti-tallet, og jeg vokste opp med katt hjemme hos foreldrene mine.

 

Fikk en ny katt i slutten av -99. Denne var halvvoksen kattunge da jeg på vårparten år 2000 kom jeg hjem fra sykehuset med min nyfødte sønn. Jeg gikk inn i stua og la baby-bylten fra meg på sofaen.

Katten ble helt stiv først, freste og hoppet så frem med kloa hevet og klørne ute, og prøvde å klabbe til babyen i hodet. Fikk avverget det, men de neste månedene som fulgte, ble utrolig slitsomme. Katten hatet babyen, og spesielt hvis babyen gråt og ga fra seg lyd. Da la katten seg ned, ørene bakover og halen pisket, mens hun stirret på babyen og gjorde seg klar til å styrte frem og klore til. Det var ikke få ganger jeg måtte røske babyen opp for å få den unna veien for katten som angrep. Det var sånn at jeg måtte stenge katten inne på soverommet hvis babyen var i stua når jeg skulle på do. Kunne ikke gå fra de to et sekund uten bevoktning, for da var katten der med en gang. Hun hatet babyen.

 

Det var en rasekatt (innekatt), og til slutt var jeg så sliten av å passe på alt dette, midt i den mest slitsomme barselperioden, at jeg bestemte meg for å omplassere katten. Det ble en enkel løsning; svigermor hadde to rasekatter fra før, og sa seg villig til å ta inn en tredje katt i hus. Der levde den i 14 år. Katten døde til slutt fordi hun falt ned fra et høyskap og knuste kjeven. Hun ble derfor avlivet, men hun var jo ganske gammel da, så det var greit.

 

Etter de grusomme 3 månedene hvor jeg levde med en katt med intenst babyhat og frykt for at hun skulle gjøre den lille babyen min noe (klore ut et øye e.l.), så begynte jeg å mislike katter. Jeg så på de som upålitelige og lunefulle, småonde beist.

 

Det er først nå, 15 år senere, at jeg så smått har begynt å se velvillig på katter igjen. Men nå har jeg to hunder i stedet, så det blir ikke på tale med noen ny katt.

[AnonymBruker]

Jeg pleide å elske katter - før i tiden.

Jeg hadde en katt på nitti-tallet, og jeg vokste opp med katt hjemme hos foreldrene mine.

 

Fikk en ny katt i slutten av -99. Denne var halvvoksen kattunge da jeg på vårparten år 2000 kom jeg hjem fra sykehuset med min nyfødte sønn. Jeg gikk inn i stua og la baby-bylten fra meg på sofaen.

Katten ble helt stiv først, freste og hoppet så frem med kloa hevet og klørne ute, og prøvde å klabbe til babyen i hodet. Fikk avverget det, men de neste månedene som fulgte, ble utrolig slitsomme. Katten hatet babyen, og spesielt hvis babyen gråt og ga fra seg lyd. Da la katten seg ned, ørene bakover og halen pisket, mens hun stirret på babyen og gjorde seg klar til å styrte frem og klore til. Det var ikke få ganger jeg måtte røske babyen opp for å få den unna veien for katten som angrep. Det var sånn at jeg måtte stenge katten inne på soverommet hvis babyen var i stua når jeg skulle på do. Kunne ikke gå fra de to et sekund uten bevoktning, for da var katten der med en gang. Hun hatet babyen.

 

Det var en rasekatt (innekatt), og til slutt var jeg så sliten av å passe på alt dette, midt i den mest slitsomme barselperioden, at jeg bestemte meg for å omplassere katten. Det ble en enkel løsning; svigermor hadde to rasekatter fra før, og sa seg villig til å ta inn en tredje katt i hus. Der levde den i 14 år. Katten døde til slutt fordi hun falt ned fra et høyskap og knuste kjeven. Hun ble derfor avlivet, men hun var jo ganske gammel da, så det var greit.

 

Etter de grusomme 3 månedene hvor jeg levde med en katt med intenst babyhat og frykt for at hun skulle gjøre den lille babyen min noe (klore ut et øye e.l.), så begynte jeg å mislike katter. Jeg så på de som upålitelige og lunefulle, småonde beist.

 

Det er først nå, 15 år senere, at jeg så smått har begynt å se velvillig på katter igjen. Men nå har jeg to hunder i stedet, så det blir ikke på tale med noen ny katt.

Så leit å høre. Men du må jo også forstå at ikke alle katter er slik som din var? Det er mange katter som elsker barn.

Anonymous poster hash: 0bd78...a37

[kjøttmeis]

Liker katter litt i overkant mye. Men har ikke katt. Bare koser med fremmede katter og ser kattevideoer på YouTube 

 

Er redd hunder generelt, til og med de små. De er søte å se på, men jeg svetter bare jeg møter en hund. Men elsker katter av en eller annen grunn. 

[AnonymBruker]

Etter de grusomme 3 månedene hvor jeg levde med en katt med intenst babyhat og frykt for at hun skulle gjøre den lille babyen min noe (klore ut et øye e.l.), så begynte jeg å mislike katter. Jeg så på de som upålitelige og lunefulle, småonde beist.

 

Det er først nå, 15 år senere, at jeg så smått har begynt å se velvillig på katter igjen. Men nå har jeg to hunder i stedet, så det blir ikke på tale med noen ny katt.

 

Småonde katter? Det er helt greit at man ikke er så begeistret for dem, det er det jo mange som ikke er, men slike tilfeller som det du beskriver dreier seg ofte om at den/de føler at territoriet sitt er truet og blir da defensiv slik du beskirver det. Sannsynligvis følte den seg utrygg og man må tilrettelegge rommet slik at den har steder å trekke seg tilbake til, gjerne klatrestativ slik at den kommer seg høyt opp etc. Nå skriver du jo ikke om du allerede gjorde dette, men det var jo tydeligvis ikke nok i forhold til den katten. 

 

En baby kan jo virke truende for en katt om h*n gråter mye. Mange babyer og mindre barn er jo også utforskende i forhold til sine omgivelser og kan stirre på noe de finner interessant. Utfordringen da er at stirring utfordrer katten og kan egge til kamp slik kattene gjør med hverandre i territorialdisputter. 

Anonymous poster hash: 74ee6...f7e

[Gjest Dårris]

Enig!Rart, for jeg tenkte det da jeg så profilen og navnet ditt...Hmm, kanskje jeg er litt synsk. Anonymous poster hash: 29ac7...cde

Hehe, så rart! Navnet var bare noe tull som falt meg inn der og da, så kanskje du er litt synsk, ja!

[Gjest The damned]

Ja,jeg er veldig glad i katter.

Jeg var ikke det før,men nåværende samboer hadde katt og etter det ble jeg mer og mer fascinert av dem

De er utrolig søte,morsomme og interessante.

Men å ha 3 stykker synes jeg blir litt for mye. Spesielt når de er så ulike som våre er,og de er ikke venner.

Så senere tror jeg nok det vil holde med 1 eller kanskje 2 hvis de vokser opp sammen.

[AnonymBruker]

Jeg elsker katter<3 Syns hele deres væremåte er så behagelig og god. Jeg føler meg beæret når en katt liker meg, Hunder er liksom på alle, men katter er mer kostbare og reserverte. Når du først har vunnet deres tillit er ingenting bedre.

 

Elsker kattene mine, de er med meg overalt (i huset altså). Sover oppå meg om natten, og kommer løpende til døren når jeg kommer hjem. 

 

Jobber også hos Dyrebeskyttelsen med kattene der, det anbefales på det sterkeste. 

Anonymous poster hash: 5b2c3...5d5